Ny jobb og lyst på baby, hva gjør jeg?

[verpesjuk86]

Jeg begynte i ny jobb i august, den måneden vi i flere år hadde hatt som planlagt startpunkt for prøvinga. å bytte jobb var ikke en del av planen, men jeg mistrivdes såpass kraftig i den forrige jobben at det var helt nødvendig, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg byttet.

 

Tenker jo at det ikke ser så bra ut å bli gravid med en gang man har begynt, men hvor lenge bør man vente egentlig? Sikkert noen av dere her inne som har vært i samme situasjon, så hadde vært fint å høre noen tanker fra dere Og dere som har fått barn tidligere og evt i en relativ ny jobb, hvordan reagerte sjefen og andre? Har det påvirket jobbmulighetene senere?

 

Litt bakgrunnsinfo:

 

Jeg er 26 år og var ferdig utdannet i fjor, så sjefen og andre forventer neppe at jeg skal tenke på barn før jeg er minst 30. På den annen side er det mange av kollegene - inkludert min nærmeste leder - som har småbarn.

 

Når det gjelder meg selv, vet jeg at jeg er svært attraktiv på arbeidsmarkedet, så forhåpentligvis vil de mene at det var riktig å ansette meg, selv om jeg evt går ut i permisjon en gang eller to ganske fort.

 

I bransjen jeg jobber i er det veldig vanlig å bytte jobb hvert andre/tredje år, i hvert fall i begynnelsen. Sånn sett er det ikke noen vits i å vente veldig lenge, for da vil jeg antakelig få det samme problemet igjen i en annen jobb.

 

Vi kommer til å velge lang permisjon, men dele 50/50 etter fødselen, så jeg vil være borte i ca sju mnd (ikke nødvendigvis sammenhengende).

 

Situasjonen nå:

 

Samboeren min ville i utgangspunktet vente lenger med å få barn helt fra begynnelsen av, så for hans del er det i orden/bare bra å vente. Jeg tenker at det er dumt å si at jeg er gravid allerede i prøvetida, og også rett etter at den er over, fordi det er så opplagt... Jeg tenker også at de må få noe igjen for å ha ansatt meg, og at jeg sånn sett bør være i jobb i minst ett år før jeg går ut i permisjon. Men så tenker jeg at man kan jo bli sykmeldt også, og derfor burde jeg med den tankegangen vente et helt år med å i det hele tatt prøve?

 

Er skikkelig babysjuk, men nå som jeg endelig har en jobb jeg stortrives i, går det foreløpig fint å vente en måned av gangen. Vi har blitt enige om å vente litt, men at vi i mellomtiden er mindre forsiktige enn før. Vi praktiserer nå en miks av sikre perioder og hoppe-av-i-svingen, og tenker at skjer det så skjer det. Jeg hadde blitt superglad, og føler at det er lettere om det er et "uhell" enn om det er planlagt i detalj.

 

Dette ble visst langt, så om noen har lest alt: har dere noen innspill?

[mei87]

Jeg synes ikke du skal vente et helt år før du starter prøvinga. Man vet aldri hvor fort det går å bli gravid. Og om du blir gravid, så er det dessverre ikke garantert at spiren faktisk sitter (SA/MA). Arbeidsgiver har ikke noen som helst rett til å ikke ansette deg etter prøvetida bare fordi du har blitt gravid. Gjør du en god jobb, og de liker deg, så får du nok også fortsette i jobben. Du sier jo selv at du er en attraktiv arbeidstaker

 

Alle arbeidsgivere vet at sjansen for at du går ut i svangerskapspermisjon er der når de ansetter unge kvinner, så de tar det nok ikke som et sjokk om/når du forteller dem at du er gravid

 

Lykke til!

[To ute! :)]

Jeg ville ikke utsatt babydrømmen. Tenk på deg selv og dine ønsker. Og om du syns det er vanskelig ovenfor sjefen så får du bare si at det var et "uhell". ;-)

[Nemo_]

Bare å kjøre på det, det gjorde jeg og det gikk så bra så og jeg ble sykmeldt i uke 8 allerede...dette endte i MA i uke 12...Men sjefen min var superduper hele vegen, og jeg hadde jobba der i 3 mnd da jeg fortalte det...

[LykkelitenAprilSpire]

Vi er i samme situasjon... vi starter prøvingen i oktober=)

[verpesjuk86]

Tusen takk for alle svar Tipper vi starter i januar jeg, det kan passe bra på mange måter. Samboeren min vurderer å reise bort en uke tidlig i juli, og da er det jo litt dumt med termin i juni eller juli synes jeg. Sånn sett bør vi vente til november, men tenker at da er det kanskje like greit å vente til julebord og jul/nyttår er over, så ikke det blir så slitsomt å skjule. Jeg vil nemlig ha minst mulig oppmerksomhet når den tid kommer, så tenker at det er greit å vente så lenge som overhode mulig med å røpe det til familie og venner. Sjefen får nok vite det før, kanskje så fort jeg vet det selv?

[Frøkna vårbarn 2014]

Jeg var gravid med nr 2 da jeg starta i ny jobb jeg, måtte si det første dagen på jobb... (pga cellegifter og sånt som gies på jobb), det var ikke veldig morsomt... "heldigvis" ble det endel omorganiseringer på jobb så etter å ha vært sykemeldt i 2 uker over jul på grunn av kvalme så fikk jeg en ny sjef, og hun tok det helt strålende! Vi var jo et helt lite kobbel av gravide der så jeg var ikke alene, hehe. Sånn er det jo i et kvinneyrke (sykepleier) med mange jenter i verpeklar alder

 

Nå har vi lyst på nr 3, men vi planlegger å starte prøvinga etter påske til neste år, så får jeg jobba litt og unga bli litt mer selvstendige i mellomtida