Skal vi gå for nr.2? Tøff lesing

[Anonym bruker]

Dette med å få barn nr. 2 er veldig sårt og vanskelig for meg. Min store drømmeplan var å få nr 1 i 2010, nr 2 i 2012 og gifte meg i 2014 hvis mann i huset skulle ta mine 1000 hint om giftemål i 2014. Slik har det altså på ingen måter gått. Førstemann kom i 2010 som planlagt, men der stoppet alt opp for meg. Jeg hadde en samboer som sluttet å støtte meg i rundt 4-4,5måned inn i svangerskapet, nektet å ha sex og lot omtrent være å kose med magen. På det lengste lot han være å røre magen min på hele 2 måneder. Jeg følte meg som den motbydelige dama og klarte ikke å glede meg over vårt planlagte barn. Jeg hatet rett og slett barnet i magen pga hans far ikke ville røre ved meg. Når sønnen vår endelig kom til verden endte det opp med mange tårer og 10 måneder fødselsdepresjon. Jeg kunne sitte å se ned på mitt ammende barn og gråte fordi jeg forsto ikke hvordan jeg kunne ha hatet noe så vakkert.

 

Jeg ville ha planlagt keisersnitt og hadde grunnlag til å få det sa ei jordmor som mente at dette var det beste for meg og skulle ordne det for meg. Når terminen nærmet seg var det ikke blitt noe dato for keisersnitt. All angst hadde spist meg levende så jeg klarte ikke å plukke opp telefonen og ringe for å si "hvordan går det med planen om keisersnitte mitt". Planlagt KS ble det altså ikke, terminen kom og dagene gikk. Jeg gikk inn i en fornektelse over hva som skulle skje og samboeren var ikke å se. Jeg var så sint på han at han holdt seg borte hele dagene og kom hjem i mellom kl 1-3 på nettene. 10 dag på overtid sendte jordmor på helsestasjonen oss inn til kontoll på føden pga misstanke om noe galt med barnet. Dagen før hadde han vært aktiv, men ikke denne dagen og pulsen var urovekkende høy og ujevn. Inn til to kontroller den dagen og sendt hjem. Dag nr 12 på overtid var det på tide med overtidskontroll, med følgende beskjed "barnet har det bra og vi har ingen ledig fødestue, kom tilbake i morgen". 13 dag på overtid ble jeg satt i gang. Fødselen gikk ikke helt som den skulle og vanne ble tatt før fulle 4cm åpning pga urovekkende puls på barne. Ingen bek og barnet stabiliserte seg, nye 5,5-6timer gikk. Klokken var blitt 03.15 dag14, jeg sa til samboeren min at noe er galt og at han måtte få tak i jordmoren. Jeg lå bare å ristet når hun kom inn. Barne mitt holdt på å dø og det var rett inn på akutt keisersnitt. Gutten kom til verden med mor i narkose og en nervøs far igjennsittende på føden. Til verden kom en slapp men frisk gutt som ble stabil etter noen få minutter. Hva som gikk galt har vi aldri fått vite, det eneste fødselslegen hadde som forklaring var at det er ikke alle overtidsbarn som tåler belastningen med å bli født.

 

Over et halvt år gikk med smertefull sex og det var inn til gynokolog. Smertene fantest ikke. De var psykiske, det var kroppen min som hadde en inntens frykt for å bli gravid, så det var kroppens måte å frastøte kjæresten min på. Jeg ble lovet keisersnitt neste gang av den legen. Og sexlivet kom sakte mens sikkert tilbake.

 

1 år og 1 måned etter fødsel kjøpte vi oss leilighet og flyttet ut i fra svigermor. Noen måneder etter innflyttingen knakk jeg en dag fullstendig sammen i dusjen. Jeg følte meg så missbrukt og nedverdiget fordi jordmødre og leger hadde behandlet meg slik de ville før fødsel og under fødsel. De på føden var kjempe flinke når det sto på, men det var uansett ikke hva jeg hadde ønsket.

 

Under svangerskapet og de første 7 månedene av guttens liv bodde vi med mine foreldre for det passet best med min samboers daværende jobb, og greit med mors støtte i starten. Fra gutten var 7måneder til litt over året bodde vi hos svigermor. Her vi bor i dag er gravidomsorgen noe helt annet en der jeg var. Alle skryter av at det er så fantastisk her. Riktig nok er det her jeg fikk gutten. Jeg satt hjemme hos svigerfar i 3uker kun fordi jeg SKULLE føde på akurat dette sykehuse, fordi det er her jeg føler meg trygg. Jeg hadde jo 4 sykehus å velge i mellom men kun et var branok for meg og mitt barn. Og jeg er sikker på at hadde jeg ikke valgt dette sykehuset hadde jeg ikke hatt sønnen min i dag.

 

Som dere nå sikkert forstår har jeg hatt et tøft svangerskap psykisk og svært tøft i ettertiden. Ser jeg en fødsel på tv skrumper vaginaen min bokstavelig talt sammen og det følset som den prøver å rømme inn i magen min. Men i dag var det som en bølge slo innover meg i barnehagen. Jeg kom inn porten med sønnen min for å levere han, og i mot meg kommer en av de andre mødrene som hadde levert sin sønn, og var på vei opp på storbarn for å levere storesøster. Jeg fikk tårer i øynene og tenkte "dette skulle ha vært meg, det er jeg som skal ha to barn, ikke bare en".

 

Så her sitter jeg og undres på hva jeg skal gjøre, hvordan sier jeg til samboeren at om 2år vil jeg ha nr 2. Og er jeg i stand til å få nr 2 med den inntense angsten. Og hvordan skal jeg forberede kroppen til nr 2. Når bør jeg ta ut spiralen osv osv. Er det noen andre som har opplevd denne intense angsten, eller som har noen tips til hva jeg skal gjøre?

[bokormamma]

Huffa, det er ikke lett å gi gode råd når det kommer til angst. Man kan jo ikke argumentere mot angsten. Men noen ting kan jeg si deg, etter tre svangerskap og fødsler.

 

Ok, først av alt: Min mor fikk meg uplanlagt da hun var altfor ung og hadde en seriøs fødselsdepresjon, som førte til at det var besteforeldrene og faren min som måtte ta seg av meg det første året. Senere kom hun mer på banen, men vi to har alltid hatt et anstrengt forhold. Like fullt har hun vært en veldig god mor for brødrene mine, som er fire og ni år yngre enn meg. Så det ER mulig å komme over slike følelser.

 

Når det gjelder svangerskap og fødsel, tror jeg du fint kan takle det, men da må du involvere partneren din i hva du føler, få ham ombord i prosjektet. Vi kvinner opplever mye under svangerskap og legger fort "skylda" for ting på hvordan partneren vår oppfører seg eller hva han gjør. Men det er ikke alltid lett å være partner heller. Så snakk med ham, legg alle korta på bordet og si at "dette er hvordan jeg opplevde det sist, men jeg vil ha et barn til og da trenger jeg din støtte for å komme igjennom det som venter". i tillegg synes jeg du bør få profesjonell hjelp. Du må snakke gjennom og bearbeide opplevelsen din, plassere angsten og deretter demontere den. Sån sett helt fra sidelinja, tror jeg ikke fødselsopplevelsen din var så unik, det er mange som har tøffe opplevelser under fødsel. Men du ble i alle fall tatt på alvor da det virkelig gjalt og dere lever idag, både du og babyen din.

Selv har jeg fødsler som går veldig fort, og jeg bor langt fra sykehuset, så det har vært travelt og dramatisk med alle tre. Men det toppet seg litt med sistemann, som satte seg fast og ble klemt så han nesten ikke fikk oksygen under fødselen. Det hele ble hektisk, brutalt og mildt sagt smertefullt for meg, som ikke rakk få noen form for lindring eller bedøvelse. Han ble reddet av at jeg hadde bekkendløsning og jordmora greide å løfte skambeinet mitt en centimeter, slik at han smatt ut likevel... i siste liten. Dette var både traumatisk, vondt og voldsomt. Men mannen min og jeg bestemte oss for at dette skulle vi bearbeide med en gang, ellers kommer det til å ødelegge sexlivet vårt og alle muligheter for å få nummer fire, om vi vil det.

å bearbeide en slik opplevelse, handler for meg om å forstå hva som skjedde og hvorfor det medisinske personalet gjorde som de gjorde. Da vi hadde en god forståelse av dette, innså vi at vi hadde mange ting å være takknemlige for, og ettersom de fysiske sårene helet seg, har vi sakte kunnet gjenoppta samlivet vårt på også det fysiske nivå. Ja, det gjorde vondt i starten, og kroppen min knyttet seg bare han nærmet seg. Men da jeg forklarte dette for mannen min, ga han meg noen runder med virkelig DRONNINGbehandling i senga, tok seg masse tid og gjorde alt han visste at pleide å tenne meg.. og da tok det ikke mange rundene før alt var i skjønneste orden. Nå nyter jeg prosjekt ny baby til fulle. Lykke til!

[En to og tre]

Hei! Skjønner du har hatt det tøft. Jeg hadde et tøft svangerskap første gang da jeg hele tiden var livende redd for at noe skulle gå galt, det var nok langt i fra så tøft som du hadde det, men jeg kan fortelle min erfaring likevel. Vi hadde hatt ivf, så barnet var veldig etterlengtet og derfor var jeg nok også redd for at det var for godt til å være sant. Å få barnevognen i hus f.eks syntes jeg var helt forferdelig og jeg avsluttet alltid setningene med "hvis alt går bra". Jeg sa heller aldri til noen hvordan jeg egentlig hadde det. Etter fødsel fikk jeg en liten fødselsdepresjon, jeg hadde en ettersamtale med jordmor og tre samtaler med psykiatrisk sykepleier. Det hjalp meg å sette ord på følelsene, hvorfor jeg hadde det slik og hvordan-og hva jeg gjorde for å mestre det.

 

I svangerskap nr to var alt mye mer komplisert, og det ble betegnet som et høyrisikosvangerskap (det første var helt komplikasjonsfritt). Jeg gikk tidlig til jordmor og fortalte om mine reaksjoner og tanker i forbindelse med første svangerskap og fødsel. Jeg gikk til henne minst hver tredje uke, til tross for kontroll hver andre uke, for så i slutten hver uke på et større sykehus, jeg var i tillegg hos min fastlege jevnlig. Til tross for at risikoen for at noe virkelig kunne gått galt den gang, var jeg mye roligere, og nervøsiteten eksisterte nesten ikke.

 

For meg er jeg sikker på at det er de jevnlige konsultasjonene hos jordmor i kommunen som var alfa og omega for meg. Kanskje du allerede nå kan få en samtale med jordmor, så du vet hva du har å forholde deg til om dere bestemmer dere for å få en til. Finn en jordmor du kommer godt overens med og ta en prat med mannen din.

 

Masse lykke til med hva dere velger å gjøre! Klem