Fødsel i seteleie vs. keisersnitt (langt)

[mammatil2småtroll]

Lillegutt i magen ligger godt planta med rompa ned i magen og viser ingen tegn til å ville snu seg med det første (38+6 i dag) etter et langt svangerskap med flere blødninger singel arterie i navlestrengen og perioder med lite fostervann. Ultralyd viser nå normal mengde fostervann og en frisk lillegutt. Har født 2 barn tidligere der første endte med vakum og ut kom en blå og livløs unge som måtte ut å få pustehjelp før jeg fikk han inn til meg. (Er en frisk og flott 9 åring i dag.) Fødsel nr 2 var for så vidt normal, men denne gangen hadde ungen navlesnor rundt halsen 2 ganger rundt halsen og nok en gang forsvant jordmor i hui og hast ut med en blå og livløs unge.

Alle disse tingene gjør at jeg kvier meg veldig for å gjennomføre en fødsel i seteleie selv om jeg vet at dette kan gå veldig bra.

Har vært til fødepol og snakket med fødselslege og flere jordmødre, men føler at jeg ikke blir tatt på alvor og at jeg blir "pysa" som ikke vil føde i seteleie. På sist kontroll med en av overlegene på sykehuset fikk jeg beskjed om at de ikke ville stoppe fødselen om den starter spontant. Da jeg sa at jeg syntes det var lenge til ny samtale om evt keisersnitt (er 39+3 da) var svaret jeg fikk at de kunne jo ikke stryke kreftoperasjoner for at jeg skulle få keisernitt. Det forstår jo selvfølgelig jeg også, men føler at jeg ikke blir tatt på alvor.

Vet selvfølgelig at et keisersnitt ikke er noe å trakte etter da jeg er sykepleier og jobber på kirurgisk avd, kjenner dessuten mange av legene på syekuset som jeg vil møte ved en eventuell setefødsel og det frister jo heller ikke å ligge der å måtte møte dem i en slik situasjon.

Kjenner meg frusteret og klarer ikke å nyte den siste tiden av svangerskapet og er konstant redd for at fødselen skal starte før neste kontroll.

 

Puh ble langt innlegg men litt godt å få skrevet ned hva jeg egentlig føler.