en historie som kanskje gir håp...

[søtespire]

Hei alle sammen..

 

jeg er en jente som har opplevd 4 spontanaborter. vi var på utredning, og ved den fjerde graviditeten fikk vi prøve crinone og albyl e. di fant aldri noe galt med meg, jeg var frisk som en fisk, men legen sa at crinone og albyl-e var noe de prøvde på oss som di ikke fant noe feil med... for det var påvist at det skulle fungere...

 

tiden gikk, og vi stressa for å bli gravide igjen, fordi denne gangen hadde vi medisiner...

jeg ble gravid, men det tok tid denne gangen (sikkert pga vi stressa) og prøvde medisinene... men atter en gang, en uke etter jeg skulle hatt mensen (altså uke 5 i graviditeten) så jeg spor av blod på papiret da jeg tørka meg... da var det et faktum, denne gangen hadde det heller ikke gått bra... og vi innså at vi kom til å bli barnløse... tårene rant, og jeg hulka av fortvilelse den dagen... for andre var en liten dråpe blod ingenting, fordi det gikk bra uansett, for meg trodde jeg at det var den som avgjorde framtiden vår, en fremtid uten barn.

 

legen vår sendte brev til eksperter på dette området etter denne aborten... legen vår var jo og fortvilt på våre vegne... hun ville jo så gjerne hjelpe oss.kanskje andre hadde noen gode råd.

4 måneder senere, altså i april dette året, ringte hun og sa at hun hadde fått svar... de trodde det var overvekt som var problemet, (har ganske høy bmi, men har tung beinbygning, og bmi sier at jeg er mer overvektig enn jeg ser ut som)

hun leste brevet til meg, og der sto det at medisinene hun hadde gitt meg hadde vært helt rett. Så det var ingenting mer di kunne gjøre. jeg måtte prøve å gå ned i vekt, å se om det hjalp.

på det tidspunktet var jeg gravid igjen, men jeg tenkte ikke noe over det, tok selfølgelig samme medisiner, men jeg trodde nok at det skulle gå galt denne gangen også...

 

det gjorde det IKKE.

jeg er gravid nå i uke 23. og alt går bare bra. jeg har selfølgelig vært livredd før jeg kom til uke 12, og sjekka papiret hver gang jeg var på do, det blir en vane. nå er det andre ting jeg bekymrer meg for, og det er på grunn av det jeg har opplevd.

hva som gikk så bra denne gangen vet bare de høyere makter. eneste forskjellen som jeg vet om fra denne gangen og ikke di andre graviditetene var at jeg begynnte på treningssenter i mars, og trena ca annenhver dag til i mai. sprang på tredemølle, og brukte apparater. men er det årsaken til at det gikk bra? kanskje det bare var akkurat denne spira som satte seg orntlig denne gangen?

jeg gikk på crinone og albyl-e, (crinone brukte jeg til 12 uker på vei) og albyl-e bruker jeg til 1 uke før fødsel.

men jeg føler at kanskje denne gangen hadde det gått bra uten medisiner, men det tok jeg ikke sjangsen på selfølgelig.

 

jeg ville bare skrive min historie for at andre kanskje skal se at det er håp. jeg hadde mista håpet, og hadde begynnt å tenke i di baner at vi kom til å bli barnløse.

plutselig satt spira.

å nå er vi evige takknemlige, og vi føler at jeg går å bærer på et mirakel.

jeg kjenner at det sparker, og kunne ikke hatt det bedre.

 

så ikke gi opp, fordi om det er lett.

ikke la det gå ut over forholdet heller, fordi om det nesten gjorde det til oss. men tenk, nå går det bra.

 

sender en klem til alle som har hatt/har det like tøft som oss. det er helt forferdelig. jeg ønsker alt godt til alle dere, og håper at det samme skjer med dere som med oss..

 

klem fra meg. <3

[Lille diamant]

Åhh, så glad jeg ble nå! Gratulerer så mye søtespire! Nå kom det jammen meg noen tårer her :-)

 

:-)endelig var det deres tur, og det er så fantastisk å vite at det ordner seg for de fleste til slutt. Var selv nærmest nervevrak til uke 25, så vet hvordan du har det ja. Men ble lettere å tenke positivt for hver uke som gikk heldigvis! Håper du har det bare fint ellers, og NYT sparkene fra den lille <3

Klem fra meg

[søtespire]

tusen takk for svar lille diamant. du vet jo litt hvordan vi har hatt det, siden jeg skrev til deg.

jeg føler at jeg går og bærer på et mirakel, og er så lykkelig nå som jeg aldri har vært. Jeg er 26 uker på vei nå, og føler at det går bedre og bedre for hver uke, som du skrev....

 

man skal aldri ta for gitt at man skal få lov til å oppleve å bli foreldre, det har vi funnet ut. å man skal også være forsiktige med å spørre andre om sånt.

vi har hatt det vondt, det har vært så mange tårer og fortvilelse, og jeg føler at vi fortjener virkelig å bli foreldre nå.

 

så nå klarer jeg nesten ikke vente til jeg har lillebabyen i armene mine.

den fineste og mest verdifulle julegaven jeg noen gang kommer til å få <3