Er jeg unormal? Gruer meg til jobb hver kveld..

[Anonym bruker]

Har nettopp begynt i ny jobb. Samme stilling jeg har hatt før, bare et annet sted. Og helt siden jeg begynte i min første jobb har jeg gruet meg til å gå på jobb. Bare det å komme seg opp av senga og til jobb er en stor jobb for meg.. Når jeg er kommet meg dit og i gang med arbeidet så er det greit. Er som oftest en del å gjøre og da går tiden.. Men selv om jobben er grei, selv om kollegaene er supre, sev om lønna er bra.. Så gruer jeg meg altså til å stå opp grytidlig for å komme meg på jobb.

Jeg hater det faktisk! Mye pga jeg er skrekkelig b-menneske, uansett hvor lenge jeg sover så er jeg trøtt om jeg må stå opp før 8. I morgen må jeg opp kl 6.. Huff! Sitter her og ser på klokka og bare vet at jeg Må legge meg nå. Haler ut tiden i det lengste fordi jeg vet at når jeg våkner så er det rett på jobb.

 

Mye av skuffelsen min ligger i at jeg har vært hjemme 2 år med barn, og jeg syns det er tungt å skulle sende henne i barnehagen for så mange timer. I tillegg skulle jeg egentlig starte å studere denne høsten, og planen var jo at jeg skulle ha litt fleksible hverdager. Det gikk skeis, så jeg må vente til august neste år. Inntill da må jeg altså bare komme meg på jobb hverdag. Egentlig ville jeg ikke ha jobben, jeg søkte og tenkte ikke over at det var fulltid. Skulle egentlig ønske det bare var deltid.. økonomisk hadde vi klart oss, så jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på.

 

Jaja, alt ordner seg jo etter hvert og jobb må jeg på uansett. Ville bare høre om jeg er unormal eller om det er flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Har nettopp begynt i ny jobb. Samme stilling jeg har hatt før, bare et annet sted. Og helt siden jeg begynte i min første jobb har jeg gruet meg til å gå på jobb. Bare det å komme seg opp av senga og til jobb er en stor jobb for meg.. Når jeg er kommet meg dit og i gang med arbeidet så er det greit. Er som oftest en del å gjøre og da går tiden.. Men selv om jobben er grei, selv om kollegaene er supre, sev om lønna er bra.. Så gruer jeg meg altså til å stå opp grytidlig for å komme meg på jobb. Jeg hater det faktisk! Mye pga jeg er skrekkelig b-menneske, uansett hvor lenge jeg sover så er jeg trøtt om jeg må stå opp før 8. I morgen må jeg opp kl 6.. Huff! Sitter her og ser på klokka og bare vet at jeg Må legge meg nå. Haler ut tiden i det lengste fordi jeg vet at når jeg våkner så er det rett på jobb. Mye av skuffelsen min ligger i at jeg har vært hjemme 2 år med barn, og jeg syns det er tungt å skulle sende henne i barnehagen for så mange timer. I tillegg skulle jeg egentlig starte å studere denne høsten, og planen var jo at jeg skulle ha litt fleksible hverdager. Det gikk skeis, så jeg må vente til august neste år. Inntill da må jeg altså bare komme meg på jobb hverdag. Egentlig ville jeg ikke ha jobben, jeg søkte og tenkte ikke over at det var fulltid. Skulle egentlig ønske det bare var deltid.. økonomisk hadde vi klart oss, så jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på. Jaja, alt ordner seg jo etter hvert og jobb må jeg på uansett. Ville bare høre om jeg er unormal eller om det er flere som har det sånn?

 

Hvis dere klarer dere økonomisk, kan du ikke gå litt ned i stilling. Vær ærlig med arbeidsgiver om at det var litt tøffere enn du hadde tenkt. Ingen skam å jobbe redusert

[Anonym bruker]

HI

 

Har et ansvarsområde på jobben, så tror ikke det.. Etter hvert kan jeg muligens få fri en dag i uka, hvertfall av og til. Men det skal jeg absolutt prøve å få til etter hvert!

[Anonym bruker]

Jeg er som deg. Hadde det ikke sånn før jeg fikk barn. Kunne jobbe kjempe masse, tok gjerne overtid. Men nå vil jeg helst bare være hjemme med barna, ha en rolig hverdag som vi styrer selv.

 

Jeg prøvde jobb en liten periode, men jeg gruet meg til hver vakt. Gruet meg til å være borte fra familien, selv om det bare var snakk om 8 timer. Så jeg og mannen har snakket om at jeg er hjemmeværende til ungene begynner på skolen. Vi klarer oss bra økonomisk, og vi er flinke til å ikke bruke penger på tull og tøys.

 

Jeg høres sikkert lat ut, men det er ingenting med det å gjøre. Har ikke noe imot i å ta i et tak. Og er veldig innstilt på at jeg skal ut i jobb igjen. Bare ikke nå, når ungene er små.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt, du er ikke unormal! Jeg syns også det er fælt at barna skal være så lenge i bhg. Jeg syns også du bør snakke med sjefen din om du ikke kan få en dag eller to mindre.... Jeg har fri en dag i uka, det hjelper mye på. Så kan jeg kose meg med barn den dagen. Hvis dere klarer dere med at du jobber tre dager i uka så hadde jo det vært perfekt!