Dere med sosial angst og barn.

[Anonym bruker]

Hadde dere sosial angst før dere fikk barn? Eller kom den etterpå.

Lurer på om dere tenkte på at barn må følges opp i sosiale sammenhenger som bhg, skole og frtidsaktiviteter før dere ble gravide?

Ser det er mange her inne som ikke klarer å følge barna i barnehage og stille på frtidsaktiviteter, derfor jeg lurer.

Ikke meningen å gjøre noen fornærmet her inne, er bare nyskjerrig.

[Anonym bruker]

Sliter med det ja, både før og etter fødsel. Medisiner hjelper... Antidepressiva og min gode venn Pam (DiazePam)

[valkyrien]

Jeg har hatt angsten siden tidlig i tenårene, og fikk barn da jeg var 29.

 

Har ikke den typiske sosiale angsten, da jeg reagerer på en annen måte enn de fleste. Klarer å presse meg til mye, men enkelte ting klarer jeg ikke.

 

For min del er det ikke noe problem å følge opp barnehagen, men jeg regner med at det kan bli vanskelig i forhold til en del aktiviteter etterhvert. Da kan vi forhåpentligvis ordne det så mannen min tar det ansvaret, men det kan man aldri vite før man er i situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med angst i større og mindre grad siden jeg var 16 år, den kan komme i mange sammenhenger men mest under sosiale sammenkomster som foreldremøter etc. Noen uker har jeg angst hver dag, andre kan det gå dager/uker mellom. Jeg vet når angsten kommer som regel men jeg lar ikke den få styre livet mitt. Jeg følger opp barna mine på møter, skole, fritidsaktiviteter, dugnader osv. Jeg sitter i lange møter i jobben min og ofte har jeg det helt jævlig, men jeg stiller opp og jeg blir i situasjonen. Angsten er ikke farlig, selv om det er grusomt. Og jeg NEKTER å la den være sjef i mitt liv, jeg er sjefen og er med på det jeg ønsker og det jeg må, angst eller ikke.

 

Så håper jeg den vil slippe mer og mer taket Det har hvertfall blitt mye bedre etter jeg bestemte meg for dette, i stedet for å unngå alt "farlig", finne rømningsveier osv. DA blir det ille.

[Anonym bruker]

Jeg hadde angst før jeg fikk barn og har det enda. Jeg tenkte ikke på hva som kom til å bli vanskelig med barn før jeg fikk barn, men viste det var en del ting jeg kom til å måtte presse meg til.

Å følge til barnehage går bra, og det samme med div arrangement i barnehagen. Jeg liker det ikke, men gjør det for barnet sin del. Kafeer med barnet er heller ikke noe jeg liker, men presser meg til det innimellom også. Foreløpig så er bursdager der foreldrene er med noe jeg liker dårlig. Jeg har hittil vært med på to stk, men da må pappa til barnet også være med. Har angsten tatt over på forhånd av ett barneselskap så har pappa dratt med barnet alene.

Jeg hadde selv en mor som ikke hadde angst, men som alikevel ikke stilte opp eller var med på noe når jeg var liten og det vil jeg ikke at mitt barn skal oppleve så da presser jeg meg heller

[Anonym bruker]

Hadde dere sosial angst før dere fikk barn? Eller kom den etterpå. Lurer på om dere tenkte på at barn må følges opp i sosiale sammenhenger som bhg, skole og frtidsaktiviteter før dere ble gravide? Ser det er mange her inne som ikke klarer å følge barna i barnehage og stille på frtidsaktiviteter, derfor jeg lurer. Ikke meningen å gjøre noen fornærmet her inne, er bare nyskjerrig.

 

Jeg møtte veggen etter en veldig slitsomt svangerskap med mye sykdom og mnd vis på sykehuset.

Selv om jeg slet litt med det før fungerte jeg normalt i jobbe, og hjemmelivet.

Etter fødsel slet jeg med å gå utenfor døra men jeg lot det aldri stoppe meg.

Mine barn har alltid blitt fulgt opp, og ikke hindret av min angst. I dag er jeg nesten tilbake der jeg var før jeg møtte veggen men det har tatt 5 år.

 

Tror på mange måter jeg var heldig som ble alene med ansvaret for 4 år siden, da måtte jeg ta meg sammen og gjøre alt jeg trengte for at barna skulle ha det bra, samme hvor vanskelig det var hadde jeg ikke et valg.

Og sta som jeg er så funka det for å bli bedre.

 

Jeg blir trist når jeg leser om andre som sliter her inne, og håper de klarer å komme forbi det de også.

Dessverre er det slik at man bare må tvinge seg selv gang på gang på gang. Og det er overhode ikke lett.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg har slitt med sosial angst så og si hele livet, i tiden hos psykolog, så kom det frem at jeg har bært på denne angsten hele barndommen min også, jeg nådde et punkt som 19 åring, hvor jeg låste meg inne i huset, og ikke klarte å gå ut av egen soveromsdør uten å få ekstreme sammenbrudd. Psykologen min ga meg da inntens trening innen sosialisering, etter eget ønske (etter 3 dager i fangenskap av egen angst, ringte jeg psykologen for krise hjelp) Hun startet å ha trenings oppgaver med meg, hvor vi gikk på butikk, kino, stor senteret hvor jeg bodde, jeg måtte delta på sosiale aktiviteter. Det var bein tøft.

 

Nå er jeg på det beste stadiet jeg kan bli, psykologer har gjort det de kan, og likevel sitter jeg med sosial angst, de snakket om at det kunne være medfødt i sjeldene tilfeller, og ut ifra det de opplevde med meg, følte de seg enda sikrere på det. Uansett, medesinering funker ikke for meg, så jeg må takle hverdagen med angst.

Siden dette ser ut til å være medfødt, eller er kommet så tidlig at vi ikke finner roten til den, så nekter jeg å la den kontrolere meg, og har derfor valgt et liv med å få barn, samboer, må få nye venner osv.

Det er helt klart tøft, men sønnen min er utadvent, og pga han, så klarer jeg det sosiale bedre, når jeg satt med han, så måtte jeg jo bare starte å være sosial, for hans beste. Det er alltid like skummelt, som første dagen i bhg, da var vi der i 3 timer. Men det blir bedre for hver gang.

[Anonym bruker]

Angsten min er ikke alltid like sterk, selv om den har vært der siden barndommen. Jeg stiller alltid på foreldremøter osv, og varierer mellom å sitte hele tiden og skjelve av angst og å ikke ha noe problem med å ta ordet i forsamlingen. Generelt blir jeg stresset av mye folk, men har ennå ikke vært borte fra noe på tross av at det kanskje har vært i tunge perioder.

 

Det blir alltid verre i svangerskapet, nå for tredje gang. Nå sliter jeg med å treffe folk og leverer og henter stort sett i barnehagen uten å snakke så mye med noen. Jeg har ingen problemer med barn, så ungene har venner på besøk hele tiden, og det gjør det faktisk litt enklere for meg å takle dette.

 

Har merket at angsten blir verre om jeg er mye borte fra jobb, men i perioder trenger jeg tilrettelegging. Har heldigvis en grei sjef, og jeg har kun vært borte fire dager på grunn av angsten, og det er på tre år.

 

Jeg forstår godt at du lurer. Tenker på det selv i mine mørkeste perioder at det er vanskelig å følge opp barn i denne tilstanden, men pappaen har ingen angst, så ungene lever ikke inne i en mørk leilighet uten å treffe folk. Men det er godt mulig at jeg hadde levd sånn om jeg var alene. Har presset meg til mye for å gjøre deres liv normalt, og det er ikke sikkert at jeg hadde forsøkt meg i arbeidslivet om ikke jeg ville gi ungene et normalt liv. Hadde lite tro på meg selv før jeg fikk barn. Var forresten ikke planlagt det første barnet mitt, men det beste som har skjedd, fordi kontakten med helsesøster har faktisk vært det som har hjulpet mest.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært ekstremt utadvendt, men sosial angst fikk jeg etter at jeg fikk førstemann. Jeg har jobbet beinhardt med det siden han kom, han er straks 4 år, og det går greit. Jeg har gjenopptatt studiene, og jeg henter og leverer i barnehagen, prøver så godt jeg kan å føre samtale med de ansatte. For min del er det det andre foreldrene som er det største problemet, kanskje spesielt fordi de allerede var en eneste stor klikk da sønnen vår begynte..