Mitt vanskelige valg! :(

[Anniken20]

Håper dere kan være så søte og snille å hjelpe meg litt!

Jeg hadde el onsdag den 22., og da var jeg også hos min fastlege. Jeg sliter litt psykisk, bl.a med å kommer meg ut blandt mennesker, og har litt sosial fobi. Min lege mente at jeg burde vente med å prøve å bli gravid pga dette, og jeg og min kjære pratet lenge om dette. (og ingen sex pga dette)

 

Vi kom fram til at vi tror jeg ikke vil komme meg noen vei før jeg har blitt gravid først, for det er mitt aller aller høyeste ønske! Jeg var helt knust den dagen vi fikk denne beskjeden.

 

Som sagt, vi tror en graviditet vil øke selvtilliten min, og en at en baby vil få meg mer ut, og at jeg føler jeg får mer positiv oppmerksomhet. At en graviditet og baby er det som får meg opp og framover.

 

Hva er deres mening i dennne saken?

Mange milioner takk på forhånd!

[najaden]

Jeg skjønner du ønsker en baby mer enn noe annet.

 

Men å få en ønsket baby, og tro den skal være en slags «medisin» for din sosiale angst, er jeg betenkt over. Jeg mener det er feil motiv for å få et barn. Å få et barn er fantastisk, men også slitsomt og til tider skremmende. Dersom man velger å få et barn, må rollen til barnet nettopp være kun det: å være et barn. Ikke et redskap til bedre helse, bedre parforhold, bedre sosial anseelse eller noe annet.

 

Som sagt: jeg er sikker på at du lengter etter et barn for mange gode grunner. Men ikke la «dette barnet skal gjøre meg bedre» være en av dem.

[Anonym bruker]

Ikke et enkelt spm du kaster ut her! er for lite informasjon om hvor mye du sliter, hva behandling du får, selvinnsikt om din diagnose m.m til uttale hvor mye det vil påvirke en liten baby!

 

Jeg kan si fra mitt eget ståsted som har vokst opp med en sterkt psykisk syk mor at det har ikke vært en enkel oppvekst, tvertimot vanskelig på flere plan!

 

Nå er du ikke som jeg oppfatter veldig psykisk syk, men et barn mener jeg likevel skal aldri være en grunn til gi noen bedre selvtillit. Selvtilliten får du sørge for selv først! Babyen skal ikke belastes med din dårlige psyke. Beklager noe harde ord, men min erfaring tilsier at slik må det være!

[Anniken20]

Jeg forstår dette kunne høres dumt ut, og det var ikke meningen at barnet/graviditeten skulle være noen slags "medisin". Og barnet har vært ønsket lenge, lenger før jeg visste at jeg var syk, og ikke PGA. at jeg ønsker å øke selvtilliten. Dette er bare noe jeg ser for meg kan komme pga en graviditet, og det barnet jeg har ønsket meg. Er så vanskelig å forklare hva jeg mener

 

Slik jeg ser det, er det på en måte dette som skal til for at jeg klarer å komme meg noen vei. Jeg ser jo den at man bør jobbe med seg selv før en graviditet, men jeg tror virkelig jeg ikke kommer meg langt før jeg har en spire i magen

[Anniken20]

Og jeg er ikke VELDIG psykisk syk, bare sliter meg med å komme meg ut blandt folk, og å være sosial. Men dette er noe jeg har hatt hele livet, så lenge jeg kan huske (3-4 års alderen), grunnen til at dette ble tatt opp hos legen var at jeg følte meg utbrendt på jobben, og ønsket en sykemelding. Og etterhvert har det bare kommen fram at slik er jeg, og tydeligvis trenger behandling

Om jeg ikke hadde dratt til legen, ville jeg alikevel vært den jeg er i dag, med eller uten baby i magen.

[Verbena]

Vet de rundt deg at du sliter med sosial angst? Har du forklart at det er vanskelig for deg å ta initiativ til å være sosial og at det er vanskelig å si ja når noen spør?

 

Jeg opplevde værtfall at det var løsningen for meg og jeg har slitt ganske mye med sosial angst over en 10års periode. Forklarte rett å slett til noen få personer som jeg syntes var veldig hyggelige og greie at det å gå ut døra var noe jeg sleit veldig med. Det som skjedde var at vi da kom frem til var at de skulle hjelpe meg å øve på å være sosial. Og vi tok alt i småskritt. De dro meg med ut på benkene der "alle" i boligområdet satt flere kvelder i uken. De dro meg med ut på byen, på vors til folk jeg aldri hadde møt. Vi hadde faste skravlekvelder osv.

 

Prossesen har vært lang. Men nå 6år etter at jeg var ærlig med disse få rundt meg så har jeg stortsett ikke noe problem med å komme meg ut blandt folk. Jeg har begynt på skole, noe jeg aldri trodde at jeg skulle klare fordi at da måtte jeg møte mange nye mennesker. På fredag dro jeg alene å traff flere av de i klassene min som jeg møte for under 2 uker siden. Og jeg har sikkert 100andre eksempler på ting jeg i dag gjør (nesten) uten å tenke meg om, som jeg for 6år siden fikk panikk bare av å tenke på.

 

Med andre ord så er alt mulig. Du kan trene deg opp til å mestre angsten! Når det er sagt så er det å få barn en stor omveltning og selvom det for noen kan hjelpe på angst så kan det for andre gjøre ting mye værre. Begynn å øv deg på å være sosial nå, spreng noen grenser og kjenn hvor godt det kan være å føle at du mestrer. Så kommer barnet du ønsker deg ettervært.

 

Og skulle du trenge noen å snakke med så er det bare å sende meg en pm! =)

[bokormamma]

Dette er et minefelt, og jeg mener ikke å være streng eller negativ, men som datter av en som selv har slitt mye psykisk, har jeg bare lyst til å minne deg på at du ikke vet hvordan psyken blir påvirket av svangerskapet og fødselen også. Jeg sier ikke at du IKKE skal forsøke å bli gravid, det må du selv avgjøre. MEN jeg vil du skal tenke deg godt om.

 

Min mor fikk en seriøs fødselsdepresjon da jeg ble født, og hadde det ikke vært for besteforeldrene mine og faren min, er det vanskelig å si hva som ville skjedd med meg. Dette har påvirket forholdet mellom meg og min mor hele livet, og jeg vet hun sliter selv den dan idag med at hun ikke føler seg like nær meg som søsknene mine. Depresjonene og angsten hennes kom rett og slett mellom oss allerede da jeg var bitteliten.

 

Både svangerskap og barselstid kan utløse mange følelser og reaksjoner, så om du bestemmer deg for å gjøre dette, bør du sørge for å ha et godt nettverk rundt deg og at du får hjelp av en profesjonell til å takle angsten din. La i så fall babyen bli en motivasjon for å søke hjelp, både profesjonelt og sosialt, FøR du vet at babyen kommer!

[ØnskerSegSpire_m/spire :)]

Jeg ble psykisk syk etter mitt svangerskap og fødsel. Jeg anbefaler ikke å bli gravid når du har det sånn. Prøv å skaff deg hjelp før du blir gravid. Det vil kunne hjelpe deg så mye! å få et barn vil ikke alltid få mennesker med sosial angst til å "slippe opp" kanskje tvert i mot fordi det blir mye mer styr å i det hele tatt komme seg ut. Man skal kanskje amme i offentlighet, og det tar myyye energi å ha et barn, derfor mener jeg at man takler dette best om psyken er stabil. Jeg skjønner godt ditt ønske om barn, men det er ikke så rosenrødt og fantastisk. Selvom du sier at du vet at det ikke er det, så kan du ikke forestille deg hvor mye det forandrer deg.... Jeg vil anbefale deg av hele mitt hjerte at du prøver alt du kan å få hjelp til evt graviditet/ under graviditet slik at du er best mulig rustet. Det er ikke bare bare å få barn og tro at det skal gjøre livet så mye lettere. (forstå meg rett) Når psyken er ustabil nå, vil et svangerskap kanskje gjøre det enda verre. Og det er jo ikke stas!!!!! Skjønner at du ble lei deg av legens anbefaling, men jeg har stor tro på at det er noe i den anbefalingen.

Uansett ønsker jeg deg lykke til samme hva du gjør!!

[Anniken20]

Etter mye om og men, så har vi bestemt oss for å vente litt. Det var hardt å høre det, men nå har tankene fått sunket seg inn, og vi har funnet ut at vi skal vente til vi i allerfall får et lite "go" i fra legen.. Det er hardt, men det er nok sikkert det beste :'(