Vanskelige følelser rundt ny fødsel og barseltid... obs: langt!!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg prøver å oppnå med dette innlegget. Trolig ingenting, trenger å få ut litt tanker og følelser.

 

Jeg og min mann slet og strevde i 3 år med prøving, prøverør, undersøkelser og operasjoner. Plutselig var blitt gravide på egenhånd etter å ha innfunnet oss med det faktum at det nok var adopsjon som ble vår måte å få barn på. Vi hadde nettopp betalt første forskudd til adopsjonsforum da spiren satt. Vi var selvsagt overlykkelige og takknemlige, og svangerskapet snek seg avgårde. Vi kunne ikke vente på å få treffe vår nydelige lille sønn. Et ukomplisert svangerskap bortsett fra bekkenløsning, og dagen kom til slutt, vannet gikk tidlig om morgenen og vi dro som planlagt inn til sykehuset nokså umiddelbart. Har en times kjørevei og stort sett styrtfødsler i familien, og ble derfor anbefalt dette fra sykehusets side. Det viste seg å drøye ut, men det gikk greit. Hadde rier i 12 timer som ikke var annet enn vonde. En jordmor kom inn og tilbød meg lystgass, og jeg takket ja. Det var etter dette riene begynte å ta seg opp og snart var de så tette og den ene ble avløst av den andre. Jeg spurte om å få smertestillende men fikk beskjed om at jeg ikke var i aktiv fødsel en gang, jeg hadde fremdeles ikke mer enn 1-2 cm åpning - noe jeg hadde hatt før vannet gikk og fødselen satte i gang. Jeg sugde det jeg kunne av lystgass helt til jordmor nærmest dro den ut av hendene mine fordi hun mente jeg tok overdose. Hun kjeftet på mannnen min fordi han ikke hadde tatt den fra meg. Jeg ble sint og sa at det jo var det eneste jeg hadde, og hun mente at jeg ikke hadde en ri akkurat da. Jeg skrek; jooooo, det har jeg!! Surt ga hun seg og ga meg masken tilbake. Hun sa til meg at det var forskjell på smerteterskelen til folk. Hun sa at folk enda var hjemme på dette tidspunktet, jeg var ikke i aktiv fødsel enda. Da jeg etter halvannen-to timer nærmest konsante rier endelig hadde 4 cm åpning og hun lykkelig danset ut av døren for å hente fentanyl og epidural-mannen fikk jeg pressrier mens hun var borte. Hun kom inn med epidural-mannen i hælene, og ble forskrekket da jeg hadde 8 cm åpning. Og så var den 10 plutselig. Han var ute 20 min etter, pressriene var det beste, for da hadde jeg jo fått fentanyl - epidural ble det selvsagt ikke tid til.

 

Sønnen min var kommet til verden, og jeg var bare lykkelig. Tårene trilte nedover kinnene mine mens jeg lå med knøttet på brystet mitt i 3 timer før de fikk vaske, veie og målt ham. Jeg var så lykkelig, og svarte jordmoren surt da hun bablet om noe sying etter noen klipp hun hadde gjort; gjør hva du vil der nede, jeg hadde blitt mamma og det var alt som betydde noe. I ettertid derimot, fikk jeg reaksjonen. Jeg ble fylt av sinne og frustrasjon over dette mennesket, jeg hadde hatt lyst å dra til henne hadde jeg sett henne igjen. Hun beklagde seg etter fødselen og sa at hun i ettertid forsto at jeg hadde hatt så vondt som jeg hadde påstått, men hva hjalp vel det når det var under fødselen jeg hadde trengt å høre disse tingene? Jeg havnet på rom på barsel med en annen som hadde født. Min eksemplariske sønn sov mye og lot meg hvile etter fødselen men det andre barnet gråt og gråt, og jeg ble holdt våken og måtte roe ned min sønn og fikk panikk de få gangene han laget lyd for å få mat - redd for å få vekket den andre babyen igjen. Jeg var så utmattet etter denne natten at jeg ba om å få reise hjem neste dag. Jeg fikk ikke lov til det da legen fant en bilyd på hjertet til barnet mitt og måtte sjekkes igjen neste dag. Jeg falt sammen i tårer, jeg gråt og gråt. Det hele toppet seg da en av "rom-venninnen" min sine eldre gutter tok seg turen inn i forhenget mitt og lurte på hvorfor jeg gråt sånn da de skulle hente henne hjem.

 

Jeg ble gravid ganske fort etterpå, og var overrasket og glad. Barna mine vil skille ca 20 mnd og jeg har fått mye positiv feed-back om at de vil ha så godt selskap i hverandre selv om det vil være stritt i begynnelsen. Alt dette er og var jeg forberedt på før jeg ble gravid igjen, men plutselig har angsten slått til for fullt, jeg bare gråter og føler meg helt maktesløs - lurer på hva i alle dager jeg har gjort for noe. Jeg er bare 3 mnd på vei, og er redd dette kommer til å bli noen lange og tunge måneder. Jeg føler meg stygg og urettferdig, jeg ville slått meg selv hadde jeg lest dette innlegget for 3 år siden. Men jeg kan ikke noe for det, det føles så vanskelig og ugjennomførbart dette. Litt flaut er det også, det er folk som har opplevd så mye verre ting.

 

Er det tilfeldigvis noen som på noe tidspunkt har følt noe liknende?

[Aleteia]

Hei! Har ikke opplevd det som du har, men hadde et tungt svangerskap og kolikkbaby. Jeg opplevde de første månedene av graviditet nr to som veldig tunge- var deppa og lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg inn på ! Det er kraftige hormoner som herjer kroppen din, og masse følelser som strømmer tilbake! Det er nok helt normalt, og det blir nok bedre! Men hva med å finne ei kjekk jordmor du kan prate om dette med?

[Ccathrine]

Hei.

 

Jeg syns overhode ikke at følelsene dine er unaturlige eller rare. Jeg tror det er en logisk reaksjon på hva du har vært igjennom. Hadde jeg vært deg ville jeg funnet meg ei god jordmor og pratet godt ut med henne

 

Masse lykke til

[Preggers]

Jeg ble gravid ganske fort etterpå, og var overrasket og glad. Barna mine vil skille ca 20 mnd og jeg har fått mye positiv feed-back om at de vil ha så godt selskap i hverandre selv om det vil være stritt i begynnelsen. Alt dette er og var jeg forberedt på før jeg ble gravid igjen, men plutselig har angsten slått til for fullt, jeg bare gråter og føler meg helt maktesløs - lurer på hva i alle dager jeg har gjort for noe. Jeg er bare 3 mnd på vei, og er redd dette kommer til å bli noen lange og tunge måneder. Jeg føler meg stygg og urettferdig, jeg ville slått meg selv hadde jeg lest dette innlegget for 3 år siden. Men jeg kan ikke noe for det, det føles så vanskelig og ugjennomførbart dette. Litt flaut er det også, det er folk som har opplevd så mye verre ting. Er det tilfeldigvis noen som på noe tidspunkt har følt noe liknende?

 

Jeg siterer dette avsnittet fra innlegget ditt, for det er akkurat dette jeg kjenner meg igjen i. Min mann og jeg er i kamp med Utlendingsnemda (UNE) ang. hans hamiliegjenforenings søknad og jeg får dårlig samvittighet for at vi ikke ventet med å få barn til saken vår var i orden. Vi vet ikke om han må dra tilbake til USA eller får bli, vi lever på mine usle dagpenger fordi han ikke får arbeidstillatelse før han har fått opphold. Jeg føler at vi har vært uansvarlige og dumme...samtidig vokser baby nr. 2 trutt inni meg. Vi har en sønn på 20 mnd. Men, jeg kan jo ikke vente i evigheter heller, er jo 37...Men ja, det er forferdelig å gå og føle skyld fordi man er gravid. Klem fra meg.

[MammaAskepott]

Hei, veit ikkje om eg kan hjelpe deg, men har nokre tanker basert på erfaringer (venter nr 4). Som førstegangsfødende er alt nytt for kroppen, og det er første gang ein baby skal gjennom fødselskanalen. No er kroppen din meir forberedt på kva den skal gjennom, og det er heller ikkje lenge sidan sist. Eg trur fødselen denne gang vil gå fortere- gjerne intenst mtp styrtfødsel tendenser i familien. Smertene vil nok vere der, men ikkje på lik linje som med førstemann! Å føde nr to var ein fryd :-) nr tre er ein luring seies det, og det kan kanskje stemme....

[Vilde2012]

Hei du!

Etter å ha lest innlegget ditt kjenner jeg meg igjen på mange måter. Vi har ikke identiske historier, men opplevelsen av den første fødselen og tida på barsel ser ut til å satt et dypt spor i oss begge. Da jeg ble gravid med nummer to var jeg raskt ute med å spørre etter hjelp til bearbeide følelsene jeg hadde fra første gang. Jeg fikk time på sykehuset hos en erfaren jordmor som var utrolig respektfull i forhold til min opplevelse og som hjalp meg med å bearbeide tankene og følelsene mine. Det føltes svært lettende for hver gang jeg hade vært til samtale på sykehuset.

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.

I tillegg vil jeg skrive litt om dette med fødsel nr 2. Min første fødsel var også langdryg som din, og når jeg trodde at nå måtte jeg minst ha såpass åpning nok til å få epidural (4 cm) så var den enda bare 1-2 cm. Husker at jeg allerede da var helt utmattet, og sjokkert over at jeg ble sendt hjem første gangen vi kom. Fikk beskjed om å prøve å hvile litt, men jeg hadde jo så intense smerter at det hadde jeg ikke sjangs til.

Fødsel nr 2 derimot, jeg var hjemme nesten helt til jeg hadde full åpning, men ante ikke at det hadde gått så fort før de konstaterte det på sykehuset. Riene gjorde fortsatt sykt vondt, men de var langt mer håndterbare enn første gang og jeg taklet det hele på en helt annen måte. Fødslen var både enklere og MYE raskere enn nr. 1.

Som du ser i innlegget over, samt sikkert har lest før, er det flere som opplever det slik, at fødsel nr 2 er greiere.

Det hjelper ikke på å ha en jordmor som den du hadde og spesielt ikke når man er førstegangsfødende. Få snakket med noen om din opplevelse av fødselen og av jordmoren. Skriv et ønskebrev om hvordan du ønsker neste fødsel skal være og ikke vær redd for å be om litt avlastning på barsel på sykehuset for å få søvn. (selv fikk jeg også en "bråkete" nabo , men hadde i tillegg en baby som skrek masse fordi hun var sulten og jeg ikke hadde fått melk enda).

 

Etter en lang fødsel er man utslitt og følelsene raser i kroppen, når man i tillegg ikke har blitt behandlet særlig bra av jordmoren som skulle hjelpe deg er det ikke rart du sitter og gråter. ønsker deg lykke til

[Viiii]

Skjønner godt at du fikk skrekken i deg med en slik jordmor.

Jeg hadde stortsett bare hyggelige jordmødre ved min første fødsel. Fra jeg kom inn til førstefødte var født tok det bare 11, 5 time, men vi hadde 4 ulike jordmødre som skulle være ansvarlige på 2 skift...de fleste ferievikarer... og dessverre endte det med komplikasjoner - hvor barnet måtte gjenopplives og de sprang avgårde...Det gikk bra og ingen senskader heldigvis.

Når nummer 2 var på vei, hadde jeg bestemt meg for at denne opplevelsen ikke skulle ødelegge for nummer 2. Jeg tok tidlig kontakt med jordmora på Helsestasjonen. Hun tok dette på alvor og ble henvist til sykehuset når det nærmet seg. Vi gikk gjennom forrige fødsel, vi lovnader om at overtid var uaktuelt og at det skulle vurderes at jeg ble satt i gang. Jeg sendte også eget brev om mine ønsker rundt fødselen. 3 dager før termin ble jeg satt i gang. Det gikk litt vel fort i svingene, men alle som var innom meg visste om min tidligere opplevelse og alt gikk bare bra.

Anbefaler deg å snakke med jordmora/legen din. Få også snakket med sykehuset, så går det forhåpentligvis bedre denne gangen.

 

Vi er i gang med nummer 3. Min angst er overtid - siden førstemann var født 12 dager på overtid. Jeg har allerede snakket med jordmor om ny samtale med sykehuset og hun ville henvise meg. Så jeg bekymrer meg ikke nå.

 

Lykke til videre i svangerskapet!