*sukk*

[Tussi skalblimamma <3]

jaaajaaa... Tiden går, fort som faen og her sitter vi fortsatt like barnløs...

 

Hvordan er det med dere andre nå som disse sene, mørke høstkveldene nærmer seg...?

Jeg er i jevnlig kontakt med nav og fastlege, skal gå over på arbeidsavklaringspenger nå... Det er et tap i seg selv det også... Arbeidsløs og barnløs. Hvor er det friske, morsomme livet mitt fylt med sosiale omgivelser og glede!? Gone. Det eneste som kan hjelpe meg når er denne forbaska positive testen.

Er det foresten flere som sliter med å fungere i jobb? Jeg sliter til og med med å hjelpe til på arangement i bygda vår jeg. Selvtilliten er så lav som den aldri har vært før, og jeg skjelver bare ved tanken på å måtte gi av meg selv for andre. Jeg klarer jo ikke å gi av meg selv til MEG SELV en gang!!! ......

 

Nytt ivf forsøk er ikke før i oktober, hvordan skal det gå fram til da når jeg allerede er kommet til dette stadiet..!? SOM jeg HATER at livet mitt er på vent. Jeg vil ha tilbake meg selv, Nå....

 

HIlsen fra tussi som leter etter tussi

[AkPa]

Dette var som at jeg skulle skrevet det selv...

Fungerer ikke på jobb, går på aap, noe som er deprimerende i seg selv... Nytt forsøk først i oktober...!!

 

Men i oktober blir det, just wait and see....!!

 

Jeg fungerer så vidt sosialt med venner og familie.. Vil helst bare sitte hjemme... Det å se baby'er på tv, da gråter jeg.. Huff... er jaggu meg alt vi skal gjennom å.... Hvorfor kan vi ikke lykkes etter så mange nedturer og smerter og tortur??

Jeg gleder meg til p begynne med hormoner denne gangen, for jeg har sååå trua på dette forsøket, så første gangen jeg gleder meg til å sette sprøyter...

Vil bare legge meg og sove til oktober..

 

Varm klem til deg <3

[Kjærepære]

Nå har dere sikkert prøvd å bli gravide lenger enn meg... men det merkes når man gang på gang får negativ test. Sier som AkPa: er første gangen jeg gleder meg til å begynne med sprøyter Vet ikke helt når vi er i gang med IVF, men håper på senest oktober. Håper på klaff for oss alle tre <3 I morgen blir det jobb igjen, blir spennende å se hvordan det kommer til å gå for meg der fremover.

[all i want is u]

Føler med dere! Dette er ubeskrivelig vanskelig. Så mye følelser og så mange hjerteskjærende skuffelser. Håper dere alle får det dere ønsker dere i oktober!!

[monky]

<3 <3 <3 klemmer fra meg.....

[Metti er håpefull]

Som jeg skulle skrevet de

[Metti er håpefull]

Som jeg skulle skreve det selv. Er i jobb men er mer opptatt av diss sidene ennn å fokusere på jobb... sosialt sliter eg med selvtilliten og har for øyeblikket ett fokus ....

[Tante_Esel]

så trist at dere har det sånn jeg er kanskje av de "heldige" siden jeg føler at jeg har så mye annet å leve for, og glede meg over... men det har tatt meg en lang stund å komme til det punktet...

 

når det gjelder selvtilitt, så er det mye man kan gjøre for å få det bedre. sånne teite ting, som å fsi inni seg at "jeg er glad i deg" hele dagen hver dag i 1 mnd hjelper faktisk. Eller å si takk, når noen kommer med kompliment.

 

bruke kreativiteten, rydde opp og KASTE og vaske hjemme kan gjre underverker. Hvordan vi har det hjemmme, er faktisk en refleksjon i hvordan vi har det i psyken...

 

Og tanken om "bare jeg blir gravid, så blir alt bra"... er det sikkert at det er sant? blir omgivelsene bedre av at du er gravid? ihvertfall ikke de 3 første mnd.... har du jobb å gå til, hvis du blir gravid? vil du klare å jobbe, bare du blir gravid? dette er viktige sprsmål å faktisk stille seg.... sannsynligheten for at tanken om at alt vil løse seg når du blir gravid må "begraves".

Bytt ut disse tankene med: Ja, jeg er vellykket på andre områder. eks: Jeg er hjelpsom, jeg er en god kone, jeg er god til å shoppe.

Og jeg er vellykket i å bli gravid, fordi JEG prøever ihvertfall...

 

sorry... bare en liten digresjon... jeg kunne skrevet om disse tingene i timesvis... for jeg har lært meg hvor verdifult det er å jobbe med seg selv, og å jobbe med å få indre ro. Følelse av vellykkethet, selv om man er barnløs.

 

når vi bare tenker negativt om oss selv, så er sannsynligheten at det er det vi får.... mer negativt.... flere nederlag, så prv å tenke positivt, og snakke positivt...

 

Det er et barn der ute til oss alle <3 det er jeg sikker på!

 

GOOOD KLEM!!! fra Kloke orakelet

[MammaHåp1]

Jeg føler med deg , kjenner meg godt igjen. Du er ikke alene. Takk for gode råd fra adine! verdt å prøve:) stå på alle sammen:) Klem

 

[Gjest Løvemusene]

Som om jeg også skulle ha skrevet det selv. Nygift, drømmehus og drømmejobb men fortsatt like forjævlig ulykkelig. Føler meg som verdens største taper. Gjør ekstra vondt å tenke på at dere søte damene også har d sånn :-( sorry sytinga... Prøver å sove!

[Tussi skalblimamma <3]

sytingen kommer med mørketiden tror jeg... Sommeren har faktisk vært nesten heelt sytefri (for min del) Reagerer kraftig på disse mørke kveldene ja... æsj altså, nå har jeg en negativ ånd over meg som ikke slipper taket så jeg får sove. Den tvinger meg til å syte på BIM istede!!!! Nå kom jeg plutselig til å tenki på julegaver...... Hrmf... God jul.. Nei jeg mener... God natt...

[Gjest Trulte med to små]

Jeg skjønner hva du mener Tussi og det er utrolig vondt å ha det slik! Håper det går bedre etterhvert for deg og at du lykkes å bli gravid.

 

Jeg må ellers si meg helt enig i det Adine skriver for jeg tenker mye likt som henne i det hun skriver.

Jeg er selv på et sted i livet hvor det har vært endel forandringer på mange plan og pr i dag vet jeg enda ikke når neste forsøk blir.

Det var klart for oppstart på medisiner i juli ( for ny runde med ivf ) men så mistet mannen min jobben pga nedskjæringer og da ble økonomien mildt sagt stram.

Som en som prøver å tenke at alt jeg opplever har en mening/noe å si meg, så bestemte jeg meg da for å se på dette som en mulighet til å gå ned i vekt før neste forsøk, siden vi da mest sannsynlig ikke fikk råd før flere måneder var gått.

Vi satte igang begge to og startet å være mye i aktivitet og la om kostholdet noe. Ikke var vi fanatiske på noen måte, men var smarte og tenkte oss om to ganger før vi tok et kakestykke til eller skeiet veldig ut.

Vekten gikk ned noen kilo og så var det opp og ned og opp og ned. Jeg syklet milevis og virkelig stod på, kondisen ble bedre og jeg ser en liten forandring i kroppsfasongen, men ca 3,5 kg har blitt til 2,1!!! så lykkes jeg ikke der heller...grrrr, men jeg gir ikke opp.

Så pga mange faktorer har jeg blitt arbeidsledig og det lille enkeltmannsforetaket jeg hadde måtte jeg nylig legge ned da Nav hadde bestemt at jeg ikke kunne jobbe mer en 3,5 timer på en 14 dagers periode! HMMMMM!!!!

Vel, da var det slutt på å kunne jobbe med det jeg trives med og føler er en del av min oppgave her i livet!

Hva nå?

Jeg "ler" litt når jeg skriver for jeg ser jo at dette ser "tragisk" ut og som en som ikke får til noen ting osv osv...men det er langt fra sannheten. Jeg vet jeg er en oppegående person med mange gode kvaliteter, og det vet jeg fordi jeg har lært meg å ha tro på det når alt butter i mot.

Jeg er absolutt en "alternativ sjel", men har virkelig snakket HøYT til de "høyere makter" om at Nå Må dere hjelpe meg, vis meg veien videre mht hva jeg skal videre nå!

Når ikke den ene tingen lykkes så prøver jeg noe annet som ikke lykkes og en tredje ting som heller ikke lykkes...HVA DA???

Min støtte er min indre stemme som igjen tenner gnisten i meg til å fortsette å leve og søke mot det som kan gi meg indre ro og lykke og den finner jeg ikke i stress, jag osv men JEG finner den i naturen blant annet, i det stille gode stedet i meg selv som sier "du ER bra nok" som du er, i en kjærlig mann som elsker meg og i mine venner og familie, i kattene våre, og i hverdagsmagien.

Jeg er fremdeles ikke lykkes i å bli mor og nå tikker klokken fort. Jeg er blitt 37,5 år og føler jeg har press på meg om jeg skal rekke dette.

Vel, det har vært 7,5 lange år med prøving, opp og nedturer, masse gråting, fortvilelese ,SINNE, pessimisme osv osv...og jeg er fremdeles frustrert av og til, men når livet gir meg sure sitroner trenger jeg ikke spise opp hele, det holder å ta en liten bit

Jeg har vel så smått innsett at det er ikke sikkert jeg blir den som skal få oppleve å få barn i dette livet, det er mulig jeg skal noe annet!

Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at dette føles helt greit, men jeg sier bare at det når til slutt et punkt hvor jeg må slippe å kjempe fordi alderen tar meg igjen og vil jeg virkelig fortsette å ha det like turbulent som jeg har hatt det mht graviditet, forsøk, prøving, JA! NEI! tro jeg er gravid, miste, håpe, be....i 4-5 år til???

Da syns jeg at jeg blir for gammel til å få barn, man skal jo tenke på barnets beste også, ikke sant!!!

Hmmmm...dette ble langt, men jeg sitter her og skriver med en opptimistisk følelse tross alt, for jeg kan enda se hva jeg HAR og ikke bare hva jeg MANGLER.

Jeg bruker dagene på å rydde, sortere tingene mine, gi vekk, kaste, pynte, lese litt, se tv, være på nett, besøke, få besøk, være stille, sykle, gå tur i skogen og kjenne etter i meg selv "hva vil jeg?" og det er et svar jeg prøver å finne svar på da jeg tror denne kronglete veien jeg går nå, skal vise meg en dypere skatt en hva jeg kan se nå.

Men den skatten er det hverken barn, penger, eller annet utenfor meg selv som kan vise meg, det må komme innenfra, fra dypet av meg selv og deretter faller muligens alt det andre på plass også!

 

Takk for oppmerksomheten! og LYKKE TIL alle dere andre.

Sender en klem til de som vil ha

[Tussi skalblimamma <3]

Det merkes at dere, adine og lykke, har vært gjennom mye og har hatt mange nedturer som dere har kommet dere opp fra. Det er kjempebra at dere har de metodene dere har for å ha en normal hverdag. Heldige er dere rett og slett. Sterke og kunnskapsfulle damer er dere! <3

 

Men kanskje er ikke jeg like sterk som dere som person? Jeg er "bare" 23 år, men mannen min og jeg ble sammen da jeg var 16, og allerede etter et halvt år forlovet vi oss, og i samme tid sluttet jeg på piller(ikke for å bli gravid, men fordi at jeg hadde syke mensblødninger) Etter hvert som årene gikk begynte vi å tenke på barn, da var jeg vel rundt om 19 år(vi begge hadde fast 100% jobb, og eide egen leilihet). Vi ante jo at det kom til å bli vanskelig i og med at syklusen min var helt på jorde, så det tok ikke mange mnd før vi ringte sykehuset og fikk en sjekk. Fikk da påvist pcos med mange cyster og hadde manglende eggløsning. For meg var dette sorgen-vi var bare Så KLAR for å bli foreldre. Fikk resept på primolut(for å sette i gang mens) og pergo og prøvde dette et halvt år(og da var jeg jo såklart helt sikker på at ting skulle skje). I samme tid som min siste pergokur ble ei venninne av meg gravid på sin andre kur. TROR det var i denne tiden jeg gikk i en depresjon og ble mye fraværende på jobb, rett og slett ikke stabil og det endte med at jeg mistet jobben(skjønner arb.giver godt, men mange har sakt til meg at jeg burde gått til sak, men hvem i huleste gidder det når man er midt i en depresjon?!) Etter at jeg mistet jobben der har jeg aldri greid å fungere ordentlig i en jobb lengre. Tror veldig lite på meg selv, og tør ikke ta valg og avgjørelser. Rett og slett DRITREDD for å gjøre feil.

Etterhvert som vi skulle i gang med IVF(var da såklart helt friskmeldt, men gikk jevnlig til psykolog) var jeg full i håp og mot igjen, og hadde en liten prosent i jobb igjen som fungerte veldig bra. Men nå er 3 egginnsett over, og jobben er også over- og her sitter jeg fortsatt like arbeidsløs og barnløs og venter på nytt forsøk som ikke er før i oktober. Jeg vet å sette pris på mannen min, familien min og vennene mine(jeg er jo ikke helt bortom), men av og til føler jeg faktisk at noe STORT og UVENTET og POSITIVT kan skje meg og- og det vil det sikkert gjøre en vakker dag, men....... Jeg er ikke den sterke og positive jenta lengre når lengselen etter det vi ønsker mer enn noe annet her på jord aaaldri skjer... JEG vet ikke her og nå om jeg noen gang kommer til å leve normalt, uten sorg, med det å være barnløs forever liksom. Adopsjon er i tillegg helt utelukket da jeg har en formening om at hvis jeg ikke får barn selv, er det virkelig ikke meningen at jeg skal oppdra et heller. (men all respekt til folk som adopterer, for det er mange barn der ute som trenger en sterke mammaer og pappaer)

 

Dette ble helt hysterisk langt og litt av en livshistorie, og jeg kunne såklart skrevet mye mer. Men da tror jeg jammen det hadde blitt bare klabb og babb. Vet ikke helt hva jeg skulle fram til heller men.... Kanskje bare at dere er heldige dere som er så sterke at dere kan skyve vekk det å være barnløs en stund og ha en hverdag uten påklistret smil. SKulle så inderlig ønske at jeg var sterk nok til å si til meg selv at jeg er bra nok og at ting ordner seg, men gjør jeg det, så ler jeg bare av meg selv uansett. Vi får vel bare innse at vi er forskjellige alle mann(damer;)), men går i samme retning: VI SKAL IKKE VæRE BARNLøS FOREVER!!

[Vizzy]

Følte meg hjemme i denne tråden. Blir liksom aldri gravid uansett hvor mye jeg ønsker det. Skulle ha mitt første forsøk med prøverør i mai og måtte selvfølgelig avbryte... HAter jobben min som pesten og hadde håpet å kunne få en lang pause fra jobb. Trøster meg med at jeg har verden beste mann da og et hyggelig hjem. Skal i gang med et nytt forsøkt i september så håper det blir bra.....

[Lurifax og knøttene]

Helt enig, dette er noe skikkelig herk.. Ingen svar og ingen garantier, kjenner at det tærer skikkelig på.

 

Klem til alle! Måtte det bli vår tur snart!

[Gjest Løvemusene]

Dette var som at jeg skulle skrevet det selv... Fungerer ikke på jobb, går på aap, noe som er deprimerende i seg selv... Nytt forsøk først i oktober...!! Men i oktober blir det, just wait and see....!! Jeg fungerer så vidt sosialt med venner og familie.. Vil helst bare sitte hjemme... Det å se baby'er på tv, da gråter jeg.. Huff... er jaggu meg alt vi skal gjennom å.... Hvorfor kan vi ikke lykkes etter så mange nedturer og smerter og tortur?? Jeg gleder meg til p begynne med hormoner denne gangen, for jeg har sååå trua på dette forsøket, så første gangen jeg gleder meg til å sette sprøyter... Vil bare legge meg og sove til oktober.. Varm klem til deg <3

 

Hei Akpa, sorry at jeg ikke har fått med meg det som har skjedd. Jeg er så utrolig utrolig lei meg for deg nå. Ja, dette er tortur! Skal be alt jeg kan for at du får gullet ditt etter oktoberforsøket <3

Stor klem, selvom du sikkert er drittlei de store klemmene nå.. aner ikke hva annet jeg kan si. Livet er urettferdig, men det ordner seg!

[Silja1981]

Hei jenter!

Dere er ikke alene. Jeg har holdt på en jobb jeg ikke liker i 2 år nå. Har hele tiden tenkt at jeg blir gravid på neste forsøk. Nå har jeg lagt icsi på hyllen for en stund og skal prøve inseminering. Har en plan på å prøve assistert befruktning i 2 år til og deretter stå i adopsjonskø. Vi kommer få barn. Det kan ta 7 år til men det er det verdt!

For en måned siden sa jeg opp jobben. Kan da slutte med ukependling og flytte sammen med mannen min igjen. Det var en skummel beslutning siden jeg ikke fått meg ny jobb enda ( har sendt søknader jevnt og trutt i to år). Men jeg angrer ikke et sekund. Har tatt en lang utdanning på 6 år. Ukependlet i 3 år. Slitt med ufrivillig barnløshet altfor lenge. Nå er det min tur å leve livet. Så mitt tips til meg selv og til dere andre er å prøve å leve idag og ikke bare tenke på hva som skjer imorgen, neste uke, neste år.

 

Stor klem

[Tussi skalblimamma <3]

Klokeste ord silja1981!!!! <3 Nå må du og mannen din kose dere masse over den nye hverdagen, og du kan jo nyte fridagene dine også!! Er mye man kan finne på

 

 

Jeg skrev på siste innlegget om det ikke kunne skje oss noe STORT, POSITIVT og UVENTET! Det har det jaggu gjort også.... I går ringte ei og lurte på om vi kunne vurdere å bli fosterforeldre til baby(ikke bare, bare å ta en avgjørelse pr. idag da) , i dag ringer ei fra en jobb jeg søkte på og ikke fikk, om jeg kunne være vikar!!! Huhei som ting kan snu...

[Tante_Esel]

Klokeste ord silja1981!!!! <3 Nå må du og mannen din kose dere masse over den nye hverdagen, og du kan jo nyte fridagene dine også!! Er mye man kan finne på Jeg skrev på siste innlegget om det ikke kunne skje oss noe STORT, POSITIVT og UVENTET! Det har det jaggu gjort også.... I går ringte ei og lurte på om vi kunne vurdere å bli fosterforeldre til baby(ikke bare, bare å ta en avgjørelse pr. idag da) , i dag ringer ei fra en jobb jeg søkte på og ikke fikk, om jeg kunne være vikar!!! Huhei som ting kan snu...

 

åå Nå ble jeg glad Tussi!! Du har en plass i hjertet mitt vettu, og jeg vil at du skal ha det bra

[Silja1981]

Gratulerer masse Tussi!

 

Klem!

[Tante_Esel]

Klokeste ord silja1981!!!! <3 Nå må du og mannen din kose dere masse over den nye hverdagen, og du kan jo nyte fridagene dine også!! Er mye man kan finne på Jeg skrev på siste innlegget om det ikke kunne skje oss noe STORT, POSITIVT og UVENTET! Det har det jaggu gjort også.... I går ringte ei og lurte på om vi kunne vurdere å bli fosterforeldre til baby(ikke bare, bare å ta en avgjørelse pr. idag da) , i dag ringer ei fra en jobb jeg søkte på og ikke fikk, om jeg kunne være vikar!!! Huhei som ting kan snu...

 

blir du fostermor?

[Tussi skalblimamma <3]

Vi er fortsatt i tankeboksen. Er ikke bare bare å bestemme seg "over natten" akkurat... Men med tanke på at det er så mange babyer som trenger et trygt hjem og bo, burde det ikke være noen tvil. MEN(enda en gang;)) Vi vil gjerne ha vår egen familie ganske snart, og vi vet jo at det går ikke an å kombinere en "fostebaby" med ivf karusell, det går bare ikke... :/

Sååå, vi er fortsatt i tankeboksen her.... Får mer info neste mandag..

[AkPa]

Jeg må bare spørre, er dere gamle tussi?

Vi har også begynt å tenke på fosterunge nå, om vi ikke lykkes i oktober..

Men er redd vi får for mye "motgang" av de rundt og nærmiljøet vi bor i ettersom at vi er 23 og 21 år...

 

[AkPa]

Også vet jeg at familien min mener jeg må bli ferdig med lærlingetiden, men ønske om å få barn er så sterkt nå, å det å vente i minst 2 år til, det får meg til å gråte...

[Tussi skalblimamma <3]

Vi er 23 og 26 Har heldigvis full støtte fra familie og venner uansett hva vi gjør, de vet hvor sårt vi ønsker å bli en familie, og de vet at vi gjør aldri noe som ikke føles rett for OSS!

 

Hvis DERE føler at å være fosterforeldre er noe for dere, og dere blir godkjent til det, er det jo INGEN som har noe med det... Til syvende og sist vil jeg nok faktisk tro at alle har et medmenneske i seg som vil skjønne hvorfor dere gjør det, og de fleste vil nok synes at dere er tøffe og flotte mennesker som vil hjelpe små barn med å få en trygg og omsorgsfull oppvekst <3

Gjør det som DERE føler er rett AkPa <3