Bf og eks samboer kvelte meg

[Anonym bruker]

Det som er tragisk er at du skal latterligjøre en slik situasjon

[Anonym bruker]

Det som er tragisk er at du skal latterligjøre en slik situasjon

 

Latterligjøre er dine ord, voldsomt så lenge denne tråden skulle holdes i gang da

[Anonym bruker]

Du bare anmelder hver eneste gang! Da har du bevis hver gang noe skjer, uansett hva han sier. Og så søker du virkelig bidrag gjennom NAV.

 

Drit i fyren, og slutt å la han komme hjem til deg for samvær. I det minste bør du ha en annen person tilstede mens samværet skjer, slik at der er noen som i seg selv roer alt, og som evt kan være vitne om han blir idiot igjen. ALDRI vær helt alene med den mannen. Og kun et barn tilstede utenom dere to, er som å være alene..... ALDRI mer. Ikke gi han sjanser om han ber om det. Bare slutt å tro på noe den fyren sier.

 

Jeg har hatt mitt med barnefar her, men har stått på mitt hele veien. Han har endelig roet seg, men er dessverre ikke særlig interessert i samværet. Tror han har vært mest interessert i å kunne kontrollere meg, og å styre alt som er..... Når han innså at det var umulig(noe som krevde ekstremt mange idiotiske "kamper"), så måtte han bare gi seg.

[Anonym bruker]

Det som er tragisk er at du skal latterligjøre en slik situasjon

Latterligjøre er dine ord, voldsomt så lenge denne tråden skulle holdes i gang da

 

Du bidrar jo så godt du kan til det da, kjære deg

[Anonym bruker]

Jeg sitter her halveis i sjokk og klarer ikke forstå hva som akkurat skjedde. Han kom på besøk hit for å ha samvær med guttungen vår, og vi diskuterte barnebidrag. Bruddet er forholdsvis ferskt, og ingen ting er ordentlig i orden. Han mente at han ikke skulle betale barnebidrag til meg, men at han heller setter penger inn på en sperret konto til guttungen. Jeg sa klart ifra at barnebidrag er til å hjelpe til med å forsørge guttungen og at disse pengene skulle betales til meg, men om han ikke ville finne en ordning så fastsatt jeg det igjennom nav. Da ble han sint, og jeg svarte han med at en god far ville ikke nølt med å betale barnebidrag. Da snappa det for han, og han begynte å skrike, kom mot meg, tok tak rundt halsen min, dyttet meg inn i veggen og satt annsiktet sitt helt opp til mitt og skrek ut masse ting. Til slutt dyttet jeg han fra meg og ba han om å gå, men det stoppet ikke der. Mye mer krangling og han eskalerte helt, slo mot annsiktet mitt 3 ganger men stoppet opp noen cm før det traff. Skrek og kaldte meg for en hore, drittkjærring og fitte. Fikk beskjed om at jeg bare kunne glemme at han skulle ha guttungen så jeg fikk kommet meg ut. Og da jeg konfronterte han med den skriftelige samværsavtalen tok han den fra meg og sa "Hvilken samværsavtale, jeg kan ikke huske at vi har noen avtale?". Det skal siies at bruddet har vært lang ifra enkelt, jeg har skrevet om dette tidligere da jeg kastet han ut etter han skulle flytte inn med en annen jente på 17år, og han prøvde å knuse vinduet på verandadøren. Mitt store spørsmål nå er, hva i alle dager gjør jeg nå? Hvilke konsekvenser skal dette få for han? Anmelder jeg det, eller hva skal jeg gjøre? Tenker så fælt på guttungen oppi alt dette også, og ønsker ikke å gjøre noe for at situasjonen skal bli værre enn den allerede er..

 

Anmeld for guds skyld.

[Anonym bruker]

HI, du skrev at du føler deg veldig ensom oppi det som skjer, bl.a. fordi hans familie mener du overdriver. Akkurat hva de sier og mener skal du ikke bry deg om. Trolig har de fått en veeeldig bagatellisert versjon av sannheten. At de velger å tro ham er vel fordi de ikke vet hva han faktisk er i stand til, og at de benekter muligheten for at det er noe sant i det fordi det ville vært for vanskelig for dem å se/innrømme, for tross alt er de glade i ham.

 

Men tilbake med det å føle seg ensom.... Har du venner eller familie som du står nær nok til at de kan være der for deg og backe deg opp? Håper det! Hvis ikke så er det flere muligheter for deg... f.eks. kan det være greit at legen din vet hva som skjer, noen leger tar seg også tid til å bare prate med pasientene sine. Ellers kan du ta kontakt med familievernkontoret for selv å få samtaler - du trenger ikke ha samtaler der med barnefar. Det finnes også ulike "besøksordninger" i mange kommuner hvor frivillige går inn på faste besøksordninger, og det er også mulig å søke etter noen som f.eks. ønsker å være en utvidet familie for deg og sønnen din, "reservebesteforeldre".

 

Vet at det sikkert er vondt å tenke på at bf nå kanskje får restriksjoner ift besøk og samvær. Men det som er vondt er at du ønsker at sønnen din skal ha to gode foreldre, og nå kan det hende at han bare har deg igjen. Det andre er at du vet at bf tross alt er glad i sønnen og du har empati nok til å se hvor vondt det sikkert gjør for ham å få restriksjoner på samværet.

MEN - en ting må du aldri glemme! Bf har for det første et problem ift sinne og aggressjon, men selv om han har det, så er det fremdeles han som velger sin egen oppførsel. Han kunne ha valgt å ikke bli fysisk da han ble sint på deg, han kunne ha forlatt huset da han ble sint på deg, han kunne unngått situasjonen hvor han av erfaring burde visst at han tydeligvis ikke har kontroll på seg selv. I steden for "valgte" han å angripe deg. HAN hadde et valg. HAN valgte uklokt! Han er en voksen mann som bør forstå følgene av sine egne handlinger - og han bør forstå at han faktisk er ansvarlig for sine egne valg og handlinger.

Hans valg og hans handlinger er IKKE ditt ansvar, HI!!!! Glem ikke det!!! DU har valgt riktig i denne situasjonen, og det kan du være stolt over!

 

Du har vist deg sterk og moden i måten du har håndtert denne situasjonen, HI. Heartbroken skrev det så fint også!

Den styrken som du har vist nå, den finnes inni deg, og i den styrken er du ikke helt ensom. Dette greier du å komme deg gjennom. Men be om hjelp av de som evt kan støtte deg - alle trenger en eller annen i en slik situasjon.

[Anonym bruker]

hei HI!

Det er veldig viktig at du anmelder hver eneste gang det skjer noe med BF.

 

Har ei svigerinne som satt i en lignende situasjon som deg men hun valgte å ikke anmelde ham de gangene han slo, banket og truet henne.

Da hun etter hvert flyttet fra ham og han trappet opp truslene, ventet på henne utenfor leiligheten o.l og hun redd for livet sitt ringte hun endelig politiet og anmeldte.

 

Problemet var bare at det var hennes ord mot hans i og med at hun ikke kunne bevise det sånn som hun evt. kunne ha gjort ved å vise til anmeldelser.

 

Så mitt beste råd til deg er bare å begynn å anmeld alle trusler og store og små overgrep!

[Anonym bruker]

HI, du skrev at du føler deg veldig ensom oppi det som skjer, bl.a. fordi hans familie mener du overdriver. Akkurat hva de sier og mener skal du ikke bry deg om. Trolig har de fått en veeeldig bagatellisert versjon av sannheten. At de velger å tro ham er vel fordi de ikke vet hva han faktisk er i stand til, og at de benekter muligheten for at det er noe sant i det fordi det ville vært for vanskelig for dem å se/innrømme, for tross alt er de glade i ham. Men tilbake med det å føle seg ensom.... Har du venner eller familie som du står nær nok til at de kan være der for deg og backe deg opp? Håper det! Hvis ikke så er det flere muligheter for deg... f.eks. kan det være greit at legen din vet hva som skjer, noen leger tar seg også tid til å bare prate med pasientene sine. Ellers kan du ta kontakt med familievernkontoret for selv å få samtaler - du trenger ikke ha samtaler der med barnefar. Det finnes også ulike "besøksordninger" i mange kommuner hvor frivillige går inn på faste besøksordninger, og det er også mulig å søke etter noen som f.eks. ønsker å være en utvidet familie for deg og sønnen din, "reservebesteforeldre". Vet at det sikkert er vondt å tenke på at bf nå kanskje får restriksjoner ift besøk og samvær. Men det som er vondt er at du ønsker at sønnen din skal ha to gode foreldre, og nå kan det hende at han bare har deg igjen. Det andre er at du vet at bf tross alt er glad i sønnen og du har empati nok til å se hvor vondt det sikkert gjør for ham å få restriksjoner på samværet. MEN - en ting må du aldri glemme! Bf har for det første et problem ift sinne og aggressjon, men selv om han har det, så er det fremdeles han som velger sin egen oppførsel. Han kunne ha valgt å ikke bli fysisk da han ble sint på deg, han kunne ha forlatt huset da han ble sint på deg, han kunne unngått situasjonen hvor han av erfaring burde visst at han tydeligvis ikke har kontroll på seg selv. I steden for "valgte" han å angripe deg. HAN hadde et valg. HAN valgte uklokt! Han er en voksen mann som bør forstå følgene av sine egne handlinger - og han bør forstå at han faktisk er ansvarlig for sine egne valg og handlinger. Hans valg og hans handlinger er IKKE ditt ansvar, HI!!!! Glem ikke det!!! DU har valgt riktig i denne situasjonen, og det kan du være stolt over! Du har vist deg sterk og moden i måten du har håndtert denne situasjonen, HI. Heartbroken skrev det så fint også! Den styrken som du har vist nå, den finnes inni deg, og i den styrken er du ikke helt ensom. Dette greier du å komme deg gjennom. Men be om hjelp av de som evt kan støtte deg - alle trenger en eller annen i en slik situasjon.

 

Takk for et godt svar som passet utmerket iforhold til humøret. Jeg forstår at de tar hans parti og ikke helt skjønner alvoret i situasjonen og velger å tro det ikke er så ille alike vell. Han serverer de helt sikkert en annen historie enn den som faktisk er sann. Prøver å velge og se bort ifra deres kommentarer, men jeg må ærlig inrømme at jeg syntes det er sårende. Jeg er slettes ikke vandt med at folk tenker/syntes negativt om meg og ihvertfall ikke bli angrepet.

 

Når det gjelder å føle seg ensom er det kun fordi jeg selv tviler på valget jeg har gjort ovenfor å gå til politiet. Jeg har mange venner rundt meg som støtter meg og familien min er mer støttende enn jeg kunne bedt om. Det er mennesker rundt meg som bryr seg, og som gjerne kommer for å prate med meg. Til tross for dette føler jeg ikke at det hjelper, situasjonen er som den er uansett hva folk sier eller gjør. Det er som du skriver, som du forøvrig traff rett på spikeren, at jeg skulle ønske sønnen vår hadde to gode foreldre som samarbeidet om han. Jeg vet at dette kunne fungert om sinnet hans hadde dempet seg, og det er så veldig leit at det har gått så langt.

 

Jeg var og er fortsatt villig til å kjempe for at dette skal skje, men jeg trenger å se en forandring. Den forandringen tror jeg kun kommer til å skje ved en anmeldelse, og at han får beskjed fra et høyere hold om at oppførselen hans ikke er okei. Velger å tro at om et års tid, så kanskje vi klarer å samarbeide igjen. Det er bare så veldig sårt, trist og leit at det nå vil komme en tid med mange kamper, mange tårer og ikke minst alt jeg ikke lenger kan dele med barnefar.

 

Velger og tror at jeg har gjort et rett valg, og at det til syvende og sist vil komme noe godt ut av dette. Det er som jeg sa til søsteren hans "Hvis barnevernet fatter en beslutning om at ***** får redusert samvær, så er det kun ***** sin oppførsel som avgjør det, og da kan han takke seg selv. Dette har jeg ingenting med. Så lenge han viser at han er en god far, så vil de heller ikke frata han noe som helst samvær". Dette var hun ikke enig i.

 

HI

[Anonym bruker]

HI, du skrev at du føler deg veldig ensom oppi det som skjer, bl.a. fordi hans familie mener du overdriver. Akkurat hva de sier og mener skal du ikke bry deg om. Trolig har de fått en veeeldig bagatellisert versjon av sannheten. At de velger å tro ham er vel fordi de ikke vet hva han faktisk er i stand til, og at de benekter muligheten for at det er noe sant i det fordi det ville vært for vanskelig for dem å se/innrømme, for tross alt er de glade i ham. Men tilbake med det å føle seg ensom.... Har du venner eller familie som du står nær nok til at de kan være der for deg og backe deg opp? Håper det! Hvis ikke så er det flere muligheter for deg... f.eks. kan det være greit at legen din vet hva som skjer, noen leger tar seg også tid til å bare prate med pasientene sine. Ellers kan du ta kontakt med familievernkontoret for selv å få samtaler - du trenger ikke ha samtaler der med barnefar. Det finnes også ulike "besøksordninger" i mange kommuner hvor frivillige går inn på faste besøksordninger, og det er også mulig å søke etter noen som f.eks. ønsker å være en utvidet familie for deg og sønnen din, "reservebesteforeldre". Vet at det sikkert er vondt å tenke på at bf nå kanskje får restriksjoner ift besøk og samvær. Men det som er vondt er at du ønsker at sønnen din skal ha to gode foreldre, og nå kan det hende at han bare har deg igjen. Det andre er at du vet at bf tross alt er glad i sønnen og du har empati nok til å se hvor vondt det sikkert gjør for ham å få restriksjoner på samværet. MEN - en ting må du aldri glemme! Bf har for det første et problem ift sinne og aggressjon, men selv om han har det, så er det fremdeles han som velger sin egen oppførsel. Han kunne ha valgt å ikke bli fysisk da han ble sint på deg, han kunne ha forlatt huset da han ble sint på deg, han kunne unngått situasjonen hvor han av erfaring burde visst at han tydeligvis ikke har kontroll på seg selv. I steden for "valgte" han å angripe deg. HAN hadde et valg. HAN valgte uklokt! Han er en voksen mann som bør forstå følgene av sine egne handlinger - og han bør forstå at han faktisk er ansvarlig for sine egne valg og handlinger. Hans valg og hans handlinger er IKKE ditt ansvar, HI!!!! Glem ikke det!!! DU har valgt riktig i denne situasjonen, og det kan du være stolt over! Du har vist deg sterk og moden i måten du har håndtert denne situasjonen, HI. Heartbroken skrev det så fint også! Den styrken som du har vist nå, den finnes inni deg, og i den styrken er du ikke helt ensom. Dette greier du å komme deg gjennom. Men be om hjelp av de som evt kan støtte deg - alle trenger en eller annen i en slik situasjon.

Takk for et godt svar som passet utmerket iforhold til humøret. Jeg forstår at de tar hans parti og ikke helt skjønner alvoret i situasjonen og velger å tro det ikke er så ille alike vell. Han serverer de helt sikkert en annen historie enn den som faktisk er sann. Prøver å velge og se bort ifra deres kommentarer, men jeg må ærlig inrømme at jeg syntes det er sårende. Jeg er slettes ikke vandt med at folk tenker/syntes negativt om meg og ihvertfall ikke bli angrepet. Når det gjelder å føle seg ensom er det kun fordi jeg selv tviler på valget jeg har gjort ovenfor å gå til politiet. Jeg har mange venner rundt meg som støtter meg og familien min er mer støttende enn jeg kunne bedt om. Det er mennesker rundt meg som bryr seg, og som gjerne kommer for å prate med meg. Til tross for dette føler jeg ikke at det hjelper, situasjonen er som den er uansett hva folk sier eller gjør. Det er som du skriver, som du forøvrig traff rett på spikeren, at jeg skulle ønske sønnen vår hadde to gode foreldre som samarbeidet om han. Jeg vet at dette kunne fungert om sinnet hans hadde dempet seg, og det er så veldig leit at det har gått så langt. Jeg var og er fortsatt villig til å kjempe for at dette skal skje, men jeg trenger å se en forandring. Den forandringen tror jeg kun kommer til å skje ved en anmeldelse, og at han får beskjed fra et høyere hold om at oppførselen hans ikke er okei. Velger å tro at om et års tid, så kanskje vi klarer å samarbeide igjen. Det er bare så veldig sårt, trist og leit at det nå vil komme en tid med mange kamper, mange tårer og ikke minst alt jeg ikke lenger kan dele med barnefar. Velger og tror at jeg har gjort et rett valg, og at det til syvende og sist vil komme noe godt ut av dette. Det er som jeg sa til søsteren hans "Hvis barnevernet fatter en beslutning om at ***** får redusert samvær, så er det kun ***** sin oppførsel som avgjør det, og da kan han takke seg selv. Dette har jeg ingenting med. Så lenge han viser at han er en god far, så vil de heller ikke frata han noe som helst samvær". Dette var hun ikke enig i. HI

 

Av og til er dessverre blod tykkere enn vann.... på den måten at noen lar seg blinde ift hva som er fakta i en situasjon. Det eneste du kan gjøre fremover er å gjøre alt korrekt ift systemet som nå er satt i gang. Oppstår det en ny situasjon, så anmelder du igjen. Du følger opp barnevernet og samarbeider med dem, får det på papiret at du ønsker at barnefar skal ha et godt forhold til sønnen, men at du er bekymret for din egen og sønnens sikkerhet så lenge han ikke kan kontrollere sinnet sitt. Det eneste du kan gjøre er å gjøre ting så korrekt at ingen kan "ta" deg på deg i ettertid. Da vet du også selv at du har gjort det riktige. Du kan også snakke med barnevernet om det er muligheter for at bf får tilbud om eller må gå gjennom et sinnemestringskurs. Vet ikke helt hvordan det fungerer, men vet om et par som har vært veldig glade for at de "måtte" ta sånt kurs, fordi de da fikk en mulighet til å skjerpe seg og få redskap til å mestre sinnet sitt slik at det ikke ødelegger mer i livet deres i fremtiden.

 

Bf er heldig, vet du.... han er heldig fordi det er du som er moren til barnet hans. Det hadde vært så "enkelt" å nå kreve at han ikke får samvær og at han får besøksforbud ift deg osv. osv. I steden for så har faktisk bf en eks som ønsker at han fremdeles skal få en sjanse til å endre seg slik at han får muligheten til å bli en god pappa i fremtiden. Så selv om han ikke vet det eller noensinne vil innrømme det, så er han heldig for at du er du! Men jeg tror også at han er en mann som trenger en så kraftig beskjed som han nå vil få, om at oppførselen hans er helt uakseptabel slik den er nå. Slik han er nå tror jeg han kun vil respektere utenforstående, og dessverre har han latt det gå så lang som det har gått. Men, han har en mulig til å få orden på hele situasjonen - om han vil.

 

Du skriver at det er så sårt og trist at det vil komme flere kamper og at du ikke kan dele ting med ham lenger. Kampene er dessverre nødvendig, og de må du bare gjennom. Forhåpentligvis blir det ikke verre enn det har vært, forhåpentligvis ser han nå nødvendigheten til å spille på lag med barnevern og politi... og etter hvert deg også, for sin sønns skyld.

Men når det gjelder det å ikke kunne dele ting med ham... kanskje du kan lage en liten bok hvor du beskriver småting om det som skjer i sønnen din sitt liv, legger inn bilder osv. Ingen stor greie, mer som en uhøytidelig dagbok som du skriver i når du føler for det, eller det skjer noe spesielt eller trist eller fremskritt eller bare morsomme ting. Hvis du og bf da faktisk i fremtiden får et godt samarbeid om sønnen igjen så kan du la ham få lese dette, da deler du det på en måte med ham underveis (selv om han ikke vet det) og han vil bli "oppdatert" når den dagen kommer. Bare et forslag...

 

Ellers veldig godt å høre at du har gode og nære folk rundt deg som støtter deg!

 

# 81

[Anonym bruker]

Ifølge hans familie, så har jeg gjort en stor feil og overdramatiserer. Han har tydeligvis ikke gjort noe galt, og de støtter selvfølgelig han. Føler meg ganske alene her jeg sitter og prøver å kjempe for det jeg mener er rett.. HI

 

 

De er familien hans, han forteller de hvor slem du er hvordan du finner på ting, overdriver ting og de tror han sånn er det bare.

Sånn er det i de fleste tilfeller.

 

Min ex svigerfamilie mener at jeg er den slemme exen som nekter faren til barna kontakt med de, bare er ute etter pengene hans, har all skyld for bruddet også videre. Det er deres sønn selvsagt tror de hvert ord han sier over mitt.

Sannheten er at etter 1,5 år hvor ting gikk dårlig i forholdet (noe mitt feil og noe hans) så begynte han å utvikle seg til å bli ekstremt hissig. Jeg gikk på eggeskall og barna våre var redd når han var hjemme.

En dag røsket han tak i 2 åringen vår, holdt henne så han var helt i ansiktet på henne og brølte til henne, før han kastet henne i senga og løftet armen for å slå. Det gikk så fort men jeg rakk å komme meg ditt og stelle meg mellom han og barnet slik at han ikke traff henne.

Han hadde aldri lagt en hand på barna våre (eller meg) eller skreket til dem (til meg ja ikke til dem) før den gangen, og vet du hva som var årsaken?

Han ville sove og hun hadde våknet og lå å pratet i sengen sin!!!!

Jeg anmeldte ikke mot at han skrev under på at jeg fikk full foreldrerett og at han ikke skulle ha samvær uten tilsyn.

Foreldrene hans er fullt klar over at han har store problemer med sinne men nekter å tro at deres sønn kunne ha gjort noe galt noen gang.

Jeg har aldri nektet han samvær men han får som sagt ikke ha de alene og har selv valgt bort all kontakt med de. Han har aldri betalt et øre i barnebidrag.

Men for foreldre og ofte søsken er det mye enklere å velge å tro det beste om sine egene.

 

Min søster var gift med en voldelig mann som i tillegg utviklet seg til å bli alkoholikker.

Hun gikk fra han og familien hans mente selvsagt at alt var hennes feil, det var til og med hennes feil at han valgte å drikke. Han hadde da aldri truet eller slått, hun bare jugde, skadet seg selv for å få blåmerker. Det var ikke måte på hva dritt de kom med.

Etter bruddet utviklet han seg til en ren stalker, Så dukket han opp en dag hun var på vei ut av bilen og angrep henne på åpen gate.

Masse vitner og saken ble anmeldt. Familien hans mente fortsatt det måtte være hennes feil at han gjorde dette, om han i hele tatt hadde gjort det.

Så angrep han sin 12 år gamle sønn under samvær, et annet av barna hentet hjelp og saken ble anmeldt, uten å gå gjennom min søster. Men da var det gutten som satt ut løgner i følge hans mor.

Først når det gikk så langt at han først angrep sin søster så sin svoger og så sin egen far var familien villig til å innse at han var voldelig og farlig.

Men det var jo selvsagt min søster som hadde ødelagt han da.....

 

Poenget er blod er tykker en vann, de ønsker å tro på han så det der det de vil gjøre.

Og selvsagt vil de ikke at deres sønn eller bror skal bli anmeldt til politiet. Du gjør nok best å holde de unna konflikten så mye som mulig.

Deres ønske vil først og fremst være å beskytte han.

Politiet sier at du bør gjøre en anmeldelse så er det de du skal høre på. De er objektive i dette her, og ser på fakta når de gir deg dette rådet.