Jeg orker ikke mer... Men hvordan ha råd til å skille seg`?

[Anonym bruker]

Etter å ha akkurat blitt skjelt ut av mannen fordi han fikk sove til kl 09 (dvs han hadde ikke på vekkerklokke og visstnok var jeg teit som hadde stått opp med barna for å la han sove litt ekstra) føler jeg at jeg har gått NOK............

Jeg er så sliten og lei av å forsøke å redde dette forholdet. Han er sint og sur, hater livet sitt sier han. Det er sårende å høre, fordi jeg mener jo at i all hovedsak er livet hans meg og barna!

Vi har hatt det veldig tøft med kronisk sykt barn og lite søvn.

Jeg har det siste halve året gjort det jeg kan for at han skal få det bedre, dvs pushe han til å treffe venner, si ja til alle jobbeturene hans selvom det kolliderer SKIKKELIG med alt annet. Jeg har fått det til å gå ved å bytte vakter, få barnevakter og tilogmed tatt egenmelding jeg har sendt han avgårde på konserter, hytteturer m.m Stått opp med ungen gruuuuusomt tidlig alle morgener jeg kan fordi han er utmattet.

Alt fordi han har gitt så tydelig uttrykk for at han er sliten og lei av familielivet.

 

Jeg vet han har vært deppa. forsøkt å få han til fastlegen, men han har nektet fordi " det hjelper ikke å prate om det uansett"

Det er jeg som er problemet hele tiden, kilden til irritasjon hos han. Noen ganger er det nok at jeg puster høyt, så merker jeg at han omtrent dåner av irritasjon. Jeg er sliten og lei av å ha det sånn, gå på nåler og være ulykkelig.

 

Nå vil jeg ikke mere.

 

Mitt største problem er at jeg ikke har så høy inntekt. Akkurat nå har jeg en deltidstilling. Jeg leter etter en ny jobb som bare er på dagtid, men det er vanskelig å finne en jobb som har feks fleksitid, noe jeg er avhengig av å få. Men jeg skal finne en ny jobb.

 

økonomisk så aner jeg ikke hvordan dette skal gå. Jeg tipper jeg vil tjene ca 370.000kr når jeg får meg en ny jobb innen mitt yrke.

Min mann tjener veldig mye mer enn meg, det er han sin inntekt vi lever av i hovedsak.

Hvis vi skiller oss så vet jeg at han ønsker 50/50. Og jeg føler ikke riktig å kreve hovedomsorgen, hvordan kan jeg ha råd til det? Barnehageregningen alene er jo kjempehøy:(

 

Føler jeg fanget pga økonomien, vi lever ett godt liv, ikke masse ekstra penger, men nok til at vi ikke må bekymre oss hver måned.

Jeg har sett på uteleie boliger, men herrregud det er dyrerer å leie enn å eie her i byen. Gjorde raskt regnestykke og jeg vil ha lavere boutgifter hvis jeg kjøper en leilighet til 1.8 mill. Jeg vil ha ca 350.000kr i EK når vi selger huset. Men ingen bank vil vel gi lån til en alenemor med kun 370.000kr i året?

 

huff, vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, er bare så sykt frustrert og lei meg. Jeg har alltid tenkt at folk gir opp ekteskapet for lett, men akkurat nå så er jeg helt på felgen, kjærligheten forsvinner hver gang han oppfører seg som en dritt. Og i det siste har det vært hele tiden nesten

[Gjest yrild]

Få barnevakt til barna og dra ham med deg på familieterapi! Hvis "det ikke nytter å snakke om det" har du ihvertfall gjort ditt.

Jeg ville aldri latt mannen min ha barna 50 % hvis han var deprimert, alt var et ork og han aldri kan stå opp med dem om morgenen!! Synes muligens at du er litt for snill her... og det er det sjelden jeg sier på BIM :-)

 

Hvis ikke du får med mannen på parterapi så gå alene slik at du får hjelp til å se løsninger, så vel økonomiske som praktiske og hjelp til å se at du muligens har strukket deg litt vel langt for din mann...?

[Gjest yrild]

Og hvis dere går fra hverandre finnes det "NAV" eksperter her inne som vet om alle ekstra ting du kan søke på som eneforsørger.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke stort mer enn deg i lønn da jeg ble skilt og det gikk fint. Om ungene er små nok får du overgangsstønd, du får ekstra barnetrygd, skatteklasse 2, stønad til barnetilsyn (67% av regningen), osv. I tillegg skal du ha bidrag fra far og dette har du rett på selv om dere går for 50/50, i og med at han tjener så mye mer enn deg. Er alenemor selv med 60/40 og med stønader og bidrag + annen skatteklasse har jeg over 10.000 mer i måneden å rutte med enn jeg ville hatt med bare lønna mi.

 

 

Litt avhengig av hvor gamle ungene er ville jeg ikke nødvendigvis gått for 50/50. Han prioriterer tydeligvis seg selv, gidder ikke stå opp, gidder ikke bidra i familielivet, så det virker ikke som om han er moden nok til det. I denne situasjonen er det uansett ikke hva som er best for han, eller hva som er greiest for deg mht å unngå bråk som er det viktige å fokusere på; det er hva som er best for barna. I dette tilfellet (selfølgelig nå farget av ditt innlegg) virker det som om annenhver torsdag til søndag eller noe i den dur vil være mer enn nok.

[Berta_78]

Kanskje han får seg en vekker hvis du går? Jeg hadde noe vært fristet til å si at det ikke var mer jeg kunne gjøre for ham enn å pakke sakene mine og stikke.. Hvis han hater deg så intenst, har dere ingenting å gjøre sammen uansett, og hvis han ikke egentlig gjør det, men bare tar ut frustrasjonen på deg, vil han muligens skjønne at han er nødt til å bidra i ditt liv også hvis han har lyst til å ha deg rundt. Hvis det du skriver stemmer, synes jeg du faktisk skal vurdere sterkt å gå. Selv er jeg for at man jobber seg gjennom kriser, utroskap, svik, men å leve med en som konstant tapper en for energi og ikke har positive bidrag er det verste jeg kan tenke meg. Hvis barnet er lite, for du mest sannsynlig hovedomsorg siden halv tid ikke anbefales for små barn. Penger er ikke veldig relevant. Lei en ett-roms, få deg full jobb. Det gjør ikke noe å bo smått med et lite barn. Far vil selvsagt ha barnet noe han også, så du får naturlig avlastning. Fiks livet ditt selv uten dødvekten. Evn får han seg en vekker, og ønsker deg hjem- og da kan du sette premissene.

[BellaSuz]

Hei

Du vil jo få en høyere samlet inntekt dersom du bor alene da;

- overgangsstønad (ikke full, men ca 3-4000 kr i mnd med din inntekt?) husk det er noe m en aldersgrense på barnet, tror det må være under 8 år...?

- en ekstra barnetrygd

- stønad til barnetilsyn 60% av hva bhg plass koster (- kostpenger, det er utenom)

-barnebidrag fra far

Hvis du i tillegg har 350 000 kr i EK så skal du ikke se bort i fra at du kan få deg et lån til leilighet:)

Høres ikke ut som noe trivelig familieliv dette, og hvis han nekter å gå til lege og evt ta i mot hjelp, så kan ikke du redde han heller.

Lykke til!

[Berta_78]

Kanskje han får seg en vekker hvis du går? Jeg hadde noe vært fristet til å si at det ikke var mer jeg kunne gjøre for ham enn å pakke sakene mine og stikke.. Hvis han hater deg så intenst, har dere ingenting å gjøre sammen uansett, og hvis han ikke egentlig gjør det, men bare tar ut frustrasjonen på deg, vil han muligens skjønne at han er nødt til å bidra i ditt liv også hvis han har lyst til å ha deg rundt. Hvis det du skriver stemmer, synes jeg du faktisk skal vurdere sterkt å gå. Selv er jeg for at man jobber seg gjennom kriser, utroskap, svik, men å leve med en som konstant tapper en for energi og ikke har positive bidrag er det verste jeg kan tenke meg. Hvis barnet er lite, for du mest sannsynlig hovedomsorg siden halv tid ikke anbefales for små barn. Penger er ikke veldig relevant. Lei en ett-roms, få deg full jobb. Det gjør ikke noe å bo smått med et lite barn. Far vil selvsagt ha barnet noe han også, så du får naturlig avlastning. Fiks livet ditt selv uten dødvekten. Evn får han seg en vekker, og ønsker deg hjem- og da kan du sette premissene.

Sorry - så nå at du har flere barn. Snakk med banken, foreldre om kausjon osv. Eller lei noe litt større, kanskje litt drastisk å kjøpe noe med en gang i tilfelle mannen finner ut at han vil fikse forholdet, gå i terapi osv hvis du flytter.

[Anonym bruker]

Mulig du også kvalifiserer for lån og tilskudd fra Husbanken som alenemor.

[chiqita]

Har ikke så mye mer å komme med bortset fra det som allerede er skrevet her, men det står at dere har kronisk syk barn. Da kan du jo prøve å søke omsorgslønn, hjelpestønad og grunnstønad.

Får ikke allverden, men alle monner drar

jeg får litt over 5.000 pr mnd i hjelpestønad og grunnstønad, har ikke søkt omsorgslønn pga jeg går på AAP. Kommer til å gjøre det med en gang jeg går ut i vanlig jobb igjen.

Delig med de ekstra pengne som kommer hver mnd

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Huff, får dårlig samvittighet over å omtale mannen min så negativt. Men akkurat nå så er jeg så sinnsykt lei.

Det er ingen som vet hvordan jeg har det, vil liksom ikke sette han i ett dårlig lys ovenfor andre. Spesiellt ikke hvis vi kan greie å redde forholdet (noe jeg tviler på)

Jeg er ikke perfekt jeg heller, masse som jeg kan jobbe med og forbedre meg på. Men jeg har aldri, uansett hvor frustrert, lei eller sint, vært respektløs mot mannen min eller valgt å kjefte og smelle for ting som ikke er i nærheten av å ha noe med vår konflikt å gjøre. Jeg er sliten av å få kjeft for småting. Feks at ting ligger i feil skuff og sånt.

Mannen min er egentlig en snill og grei mann, men problemet er at vårt forhold ikke funker lenger og jeg har satt foten ned for at han skal ta ut sin frustrasjon over jobb og livet utover meg...

 

Min mann er en fantastisk far, flink til å gjøre ting og ganske morsom (når han ikke er potte sur) Men jeg ser at vi ikke går noe bra sammen. Og uansett hvor mange ganger han sier at han elsker meg, så tror jeg ikke på det lengre. For i mine øyne så viser man kjærlighet med å respektere partneren sin, behandle hverandre bra og igjennom hverdagslige gester.

Og hver gang han oppfører seg kjipt, er sur og kjefter for helt håpløse ting så dør den siste rest av kjærlighet jeg har for han. Og jeg er veldig usikker på om jeg greier å finne de følelsene som allerede har forsvunnet.

 

Og jeg må innrømme, jeg er livredd for å skille meg. Det å være alene, økonomisk og fysisk. Vi har vært sammen i veldig mange år, siden jeg var i tenårene. Jeg merker at jeg ikke har fått utvikle den selvstendigheten mange får etter videregående og studier ved å bo alene og ordne opp for seg selv. Min mann er litt eldre enn meg og har alltid tatt den rollen som forsørger. Og jeg falt liksom fort inn i den rollen jeg fikk. Så nå ser jeg at jeg har latt han styre det meste, ikke fordi han er en kontrollerende mann, men fordi det bare ble sånn. Og nå er jeg jo som en liten unge, vet ikke hvordan man ordner med strømregninger, kommunale utgifter, fikse datamaskinen min selv, alt sånn. Og det er ganske flaut.

[Anonym bruker]

Jeg visste heller ingen av de tingene du skriver i #10, HI, men jeg klarte meg veldig bra. Man får til det man vil!

[Anonym bruker]

Jeg sliter selv veldig med depresjon og jeg må si du har gått litt i en felle egentlig.

Mannen din er deprimert så du tar hensyn og hensyn og hensyn.

Og jo mer han slipper unna med jo verre blir det.

Når man er deprimert så er det veldig lett å bli veldig selvsentrert og mye av tankene går på stakkars meg stakkars meg stakkars meg. Ja hele tiden.

Og om man ikke forlanger at personen skal ta seg sammen faller de enda mer inn i en verden av å syntes synd på seg selv.

Jeg vet godt hvordan det føles at livet er noe her og alle andre har flere venner, mer moro ja bedre en meg.

Jeg er nemlig kraftig deprimert, og hadde jeg ikke hatt barna, eller barna hadde hatt andre omsorgspersoner hadde selvmord vært min utvei.

 

Men jeg har barna mine alene og jeg må ta meg sammen, jeg er selv på det mørkeste klar over at jeg ikke har lov til å la dette gå utover mine barn og andre rundt meg. At de ikke skal slite mer en et minimum selv om mamma har mer lyst til å dø en å være med de.

Det er ufattelig lett å finne alt det negative i livet og veldig vanskelig å glede seg over de positive.

 

Når du ikke har satt grenser og krevd at han tar tak i ting, deltar i en hvis mengde i familielivet, ikke tar sitt sure humør utover deg og barna men er respektfull, skaffe hjelp enten det er samtaler eller medisiner. Så har du latt han grave seg mer og mer ned i det å syntes synd på seg selv og du har latt grensene på hva som er akseptabel atferd viskes ut. Og dermed drar han etterhvert deg også ned i gjørma.

 

Jeg syntes faktisk du skulle ta en skikkelig samtale med han og fortelle han at du ikke lengre aksepterer at han holder på slik. at han ikke har respekt for deg og at du er sliten og mister alt av kjærligheten til han og nå vurderer å reise fra han.

Jeg ville heller ikke latt han få 50/50 med barna så lenge han ikke engang gidder å ta ansvar for å komme seg opp selv.

Det høres ikke ut som han per dags dato ville kunne følge opp ansvaret. Men selvsagt kan du se an dette senere om han skaffer hjelp og kommer tilbake sterkere.

[Anonym bruker]

Han ringte akkurat istad for å si unnskyld fordi han ble så sur i dag tidlig. Men jeg merker at det ikke er nok. Jeg vil ikke at han skal bli sur i utgangspunktet.... Jeg er lei av å få en halvdårlig unnskyldning etterpå. Jeg vil at han skal snart skjerpe seg.

 

Det er nok rett at jeg må dra han med på familievernkontoret. I ett lite forsøk på å få han til å høre etter. eller at han kanskje skjønner at jeg har fått nok og at jeg faktisk mener det.

 

men merker jeg er feig også. Syns det er flaut å skille meg, tenker veldig på hva alle andre kommer til å si. Har alltid mislikt å blitt snakket om, jeg vil ikke være ett samtaleemne. Men det blir jeg hvis jeg skiller meg. Alle fra mitt lokalmiljø snakker.... Sist var det en barndomskamerat som har skilt seg, det er 5 mnd, og fortsatt spekulerer folk. Mine foreldre og alle deres venner er foreldre til mine venner. åååå, jeg vil ikke bli sladret om....

 

Har snakket masse i dag med en gammel flamme. Fordi han kjenner meg. Han sier at noen ganger må man ta 2 steg tilbake for å så kunne gå fremover. Han sier at det ikke er verdens ende å skille seg, men det føles sånn. Og selvom jeg nå merker at det er dette jeg vil, så er jeg antagelig for feig til å gjøre det med det første. Jeg ønsker nesten at mannen min skal gjøre det slutt med meg. Så jeg slipper å være den som ødelegger familien vår....

[*minime*]

Jeg levde som alenemamma med en inntekt på 223000 i noen år. Vi hadde 50/50 så hadde ikke andre stønader. Men d gikk d også. Leide en 3 roms leilighet å hadde en grei ganske ny bil. Å halv barnehageplass å betale. Men fett var det ikke. Men d gikk :-) d er bare d å legge seg til en ny vane som er vanskeligst

[Følelsesvims]

Er det en mulighet å be ham flytte ut for ei tid? Sånn av hensyn til barna er det vel bedre hvis han får seg en hybel, enn at du og dem må flytte. Kanskje det er det som skal til?

[Anonym bruker]

minime*, bor du i Oslo?

For jeg har sjekket leieprisene, og det koster ett absolutt minimum av 10.000kr for en leilighet som har plass til 3 mennesker. Jeg kan ikke bo på en leilighet med kun 1 soverom. Hvis jeg flytter så må jeg og ene barnet bo på ett soverom og det andre barnet ha det andre soverommet. Det ene av mine barn har sykdommer som gjør at eget rom desverre er nødvendig. Jeg kan godt bo på stua, men syns det er vanskelig å kreve det av mitt "friske" barn....

 

Huff, er bare trist og lei meg nå.

Min mann ringer og sånnt, er blid som en sol. Fordi han har sagt han er lei seg for at han var sint og sur i dag tidlig så er liksom alt bra.Men det er slik opptil flere ganger om dagen, jeg er helt nedbrutt. ORKER ikke å bli kjeftet på mere. Er lei av å måtte ta imot dritt for helt absurde ting. Så uansett hvor lei seg han er etterpå så hjelper det ikke. Jeg vil ikke være en bokseball mere. Men allikevel så merker jeg at jeg ikke greier å dra... Helvete jeg hater livet mitt

[Berta_78]

minime*, bor du i Oslo?

For jeg har sjekket leieprisene, og det koster ett absolutt minimum av 10.000kr for en leilighet som har plass til 3 mennesker. Jeg kan ikke bo på en leilighet med kun 1 soverom. Hvis jeg flytter så må jeg og ene barnet bo på ett soverom og det andre barnet ha det andre soverommet. Det ene av mine barn har sykdommer som gjør at eget rom desverre er nødvendig. Jeg kan godt bo på stua, men syns det er vanskelig å kreve det av mitt "friske" barn....

 

Huff, er bare trist og lei meg nå.

Min mann ringer og sånnt, er blid som en sol. Fordi han har sagt han er lei seg for at han var sint og sur i dag tidlig så er liksom alt bra.Men det er slik opptil flere ganger om dagen, jeg er helt nedbrutt. ORKER ikke å bli kjeftet på mere. Er lei av å måtte ta imot dritt for helt absurde ting. Så uansett hvor lei seg han er etterpå så hjelper det ikke. Jeg vil ikke være en bokseball mere. Men allikevel så merker jeg at jeg ikke greier å dra... Helvete jeg hater livet mitt

 

Ok, neste tips: Skriv et brev til ham der du forteller alt du skriver her og sikkert en god del mer. Du er flink til å ordlegge deg i disse innleggene, så det burde ikke være så vanskelig. Gi det til ham, og så bli borte et døgn eller så med barna så han kan lese det skikkelig og ta inn over seg hva som står der. Samtale går så ofte i stå fordi en tar en gal vending et sted, men det skrevne ord er lettere å forstå.

[Anonym bruker]

Høres ut som han er deprimert å trenger hjelp før han kan ta vare på familien sin, og seg selv....

Om du velger å skille deg er helt opp til deg, men han vil vel fortstt være deprimert, og det vil gå utover barnet/barna...eneste forskjellen er at du slipper å høre på...noe som kanskje kan være en lettelse....

Men når man er syk, foreks deprimert som din mann så kan man jo ikke helt for at man er slik, han trenger hjelp.

[Kira]

Reklame er fjernet fra tråden.

Kira, moderator 

[Anonym bruker]

Det kan godt hende at skilsmisse er beste løsningen for deg.  Men for å unngå dårlig samvittighet i fremtiden bør du gjør en skikkelig innsats før du flytter ut.  Bestill time på familievernkontor.  Blir mannen med så blir han med, hvis han ikke vil så går du alene og ber dem om råd og hjelp.  Du tror mannen din er deprimert.  Bestill time til ham hos fastlegen.  Forhåpentligvis kommer han seg da til legen.  Har du noen du kan spørre om hjelp?  Foreldre, søsken, gode venner?  Man er ofte opptatt av å presentere en velfungerende fasade.  Snakk med noen og si at dere har det vanskelig.  Kanskje noen kan hjelpe dere med praktiske oppgaver?  

Er du sikker på at du vil skille deg så må du først og fremst kunne forsørge deg.  Hvis barna skal være 50% hos faren så kan du jo jobbe kveld/helg mens barna er hos ham. Kontakt NAV angående mulige stønader.  Vurder også om du kan ta en utdannelse, det gjør det enklere å få godt betalte jobber i fremtiden.  

Jeg er skilt og eks-mannen min er psykisk syk.  Jeg har barna 100%, men livet mitt er helt klart lettere nå enn det var da jeg var gift.  Lykke til!

Anonymkode: e8571...d8e

[Anonym bruker]

5 år gammel tråd.... 

Anonymkode: eab02...bc0

[Anonym bruker]

Leenge siden dette...

Anonymkode: d6619...895