Så trist nå, blir alene etter mye frem og tilbake..... :-( Drapstrusler fra barnefar

[Anonym bruker]

Et litt langt og trist innlegg, men jeg trenger å lette hjertet mitt og få ut det som har skjedd....

 

Dagen før ultralyd gikk det helt skeis for meg og forloveden min. Vi har hatt mange diskusjoner og krangler i det siste, mye pga at han ikke bidrar økonomisk hjemme, heller ikke med det praktiske, enda til han har nesten dobbel inntekt i forhold til meg, hans penger har han festet bort så snart de er på konto. Jeg jobber og han er arbeidsledig (han får mer enn meg i arbeidsledighetstrygd enn jeg gjør i lønn). Så jeg har da betalt alle felles utgifter (noe som med min inntekt ikke har strekt til, og jeg har sittet med en haug inkassokrav i mitt navn da alt står på meg).

 

Vi bestemte oss for å flytte til ny plass og sa opp nåværende leilighet for å finne noe mer barnevennlig. Jeg konfronterte han med at han måtte bidra mer, og om at han ikke bedret seg kunne vi ikke flytte sammen på den nye plassen, jeg har rett å slett ikke råd til å forsørge oss 2 voksne og de 2 barna jeg har fra før. Han hisset seg til de grader opp og sa han skulle drepe både babyen som er på vei og meg så snart han fikk mulighet....Sa jeg var en fa**s Fi**ekjerring, at han hadde lyst å banke meg opp, at han angret på barnet vi har i vente ++++ Jeg forholdt meg rolig og svarte på en slik måte at han ikke skal hisse seg mer opp, roe seg ned og finne fornuften. Jeg jobber i psykiatrien, så jeg vant med å takle liknende situasjoner med ustabile pasienter. Ikke like lett når det er forloveden som er personen du skal roe ned samtidig som du trenger å reagere selv... Etterpå angret han og ba på sine knær om tilgivelse, han gråt i telefonene....

 

Dette kan ikke jeg bare se forbi, så jeg sa at dette kan ikke godtas helt uten videre, jeg trenger tid på å tenke, han trenger tid på å skjerpe seg, at han trenger hjelp, og at jeg ikke kom hjem den dagen. Forklarte at jeg var redd han skulle gjøre noe drastisk om jeg kom hjem. Siden jeg har jobbet og har barna å ta vare på, har jeg ikke fått sjangs til å reagere før jeg la meg i natt, og da kom jo strømmen av tårer og savnet etter mannen som jeg er så glad i.... 3 natta uten søvn gjør jo ikke dagen noe lettere... Heldigvis har jeg fri fra jobb i dag, og har kun ultralyd-timen jeg skal på. Har ikke hørt noe fra han på 14 timer nå, og vet ikke om han skal bli med på ultralyden en gang...

 

Må sies at jeg tror han er psykisk syk, og at han har tatt kontakt med lege for å få hjelp. Han er ikke den gode, snille, omtenksomme, hjelpsomme mannen jeg møtte, for egentlig er han en fantastisk mann. En ordentlig, fornuftig, ansvarsfull mann. Men de siste månedene har han forandret seg mer og mer, bråsint i ene øyeblikket, pusekatt i neste, paranoid på meg og alle rundt seg, veldig nedfor i perioder.

 

Jeg er rett å slett redd han etter det han sa i går under krangelen (jeg var på jobb, så det ble tatt over telefon). Jeg tenker jo på at om han er syk er han kanskje også såpass ustabil at han kanskje kan gå fysisk til angrep om jeg er i nærheten når han blir sint. Så enden på visen er jo at jeg og barna har overnattet hos mamma uten verken klær eller stellesaker, jeg tør rett og slett ikke gå hjem for å hente noe....

 

Huff, der fikk jeg blåst ut, det gjor godt, samtidig som det er vondt å lese mine egne ord.....

[Krystallglass]

Huff, dette var trist lesing! få noen med deg for å hente litt ting til deg og barna - og la han få tid til å tenke igjennom hva han driver med. Han er jo nødt til å vise at han kan være en trygghet for deg - og ikke et sånt usikkert del av livet ditt. Du klarer deg helt fint alene uansett hva du gjør - så vil jeg hvert fall sende deg en veldig varm klem! håper virkelig det roer seg på et vis rundt deg og barna dine

[m09m12]

uff det var vondt å lese. hvordan går det nå?

[bokormamma]

Uansett om han ser psykisk syk eller ikke, er ikke dette noe du skal utsette deg selv for. Få litt avstand og ta vare på deg selv. Du klarer deg bedre alene enn sammen med en slik mann:-)

Klem