Lite samarbeidsvillig eks......

[Anonym bruker]

Holder på å bli gaaaaaaal! Vi flyttet fra hverandre for 5 uker siden, og skal igjennom en barnefordelingssak. Han har sendt barnevernet på meg, og familien har sendt politiet+de har anmeldt meg. Alt dette gikk selvfølgelig fint fordi de hadde absolutt INGEN grunn for å gjøre dette. 4 uker gikk det før han i det hele tatt gadd å sende en sms for å spørre om å få treffe barnet vårt, også sier han at det er jeg som er vanskelig og nekter han samvær.....?! Han har vært så opptatt med å lyve til advokatene og barnevernet, fordi han virkelig tror at han skal ha hovedomsorgen. Ikke får vi komme inn i leiligheten og hente tingene våre, barnet vårt fikk hverken klær eller leker. Jeg blir så utrooooolig provosert og oppgitt over at han holder på som han holder på. Syns så synd i barnet vårt. Han tenker overhodet ikke på h*n når han sender bekymringsmld til bv og nekter å samarbeide. Uansett hvilke forslag jeg og advokaten kommer med til samværsavtalen, skal han hver gang endre noe fordi han er så maktsyk at han må ha siste ord.

Kan vel legge til at han sier at han har planlagt bruddet i over ett år, og har drevet med psykisk vold inn i mellom, noe som er svæææært vanskelig å bevise dessverre..

 

Blir dette bedre?

[Anonym bruker]

Det første du bør gjøre er å få hjelp av politiet for å få hentet tingene deres før han ødelegger de.

[Anonym bruker]

Vært igjennom noe av det samme. Lett å si, men prøv så godt du kan og ikke la deg provosere av han, la ikke han skjønne at du blir det. Ikke send sms når du er sint, eller si ting på tlf, dette kan han spare på/ ta opp å bruke mot deg osv..

Uansett hva han sier under saken, forhold deg rolig og fattet. Kom med konkrete fakta, ikke gestikuler eller snakk med oppgitthet. Du vil på sikt vinne på det.

 

Forferdelig synd at voksne mennesker kan oppføre seg sånn. Du må få hjelp av politiet til å få hentet tingene deres.

La han holde på, han driter seg lodd rett ut juridisk sett. Lykke til.

[Anonym bruker]

Det første du bør gjøre er å få hjelp av politiet for å få hentet tingene deres før han ødelegger de.

 

Politiet...? De er de første som skal få klage når denne saken er ferdig. 3 politimenn fra lensmannskontoret her jeg bor sa de kunne være behjelpelig når jeg skulle hente tingene, men når jeg ringte og spurte? Niks, glemmesak! Jeg regner med at jeg må anmelde han for at de er med, men det må gjøres når situasjonen har roet seg, rådet advokaten min meg.

[Anonym bruker]

Vært igjennom noe av det samme. Lett å si, men prøv så godt du kan og ikke la deg provosere av han, la ikke han skjønne at du blir det. Ikke send sms når du er sint, eller si ting på tlf, dette kan han spare på/ ta opp å bruke mot deg osv..

Uansett hva han sier under saken, forhold deg rolig og fattet. Kom med konkrete fakta, ikke gestikuler eller snakk med oppgitthet. Du vil på sikt vinne på det.

 

Forferdelig synd at voksne mennesker kan oppføre seg sånn. Du må få hjelp av politiet til å få hentet tingene deres.

La han holde på, han driter seg lodd rett ut juridisk sett. Lykke til.

 

Han har ikke sett at jeg har vært provosert/oppgitt, men jeg knekker snart sammen fordi oppførselen hans sliter meg ut. Jeg vet ikke om jeg orker helsemessig å være med på saksforberedende møte engang..

Advokaten hans er like håpløs, beskylder meg og angriper meg for det ene og det andre, så forhåpentligvis har jeg allerede vunnet. Det verste er at dette har skjedd med svigerfamilien 3 ganger før, og de skjønner ikke at de ikke kan holde på sånn. Det går kun utover barna, og det er jævlig(unnskyld uttrykket) synd..min mor mener at denne kampen kommer til å vare i 17 år til, men heldigvis skriver jeg dagbok og dokumenterer alt så barnet vårt kan gå gjennom det når h*n blir voksen.

Takk

[Gjest Sekretøsa]

Vært igjennom noe av det samme. Lett å si, men prøv så godt du kan og ikke la deg provosere av han, la ikke han skjønne at du blir det. Ikke send sms når du er sint, eller si ting på tlf, dette kan han spare på/ ta opp å bruke mot deg osv.. Uansett hva han sier under saken, forhold deg rolig og fattet. Kom med konkrete fakta, ikke gestikuler eller snakk med oppgitthet. Du vil på sikt vinne på det. Forferdelig synd at voksne mennesker kan oppføre seg sånn. Du må få hjelp av politiet til å få hentet tingene deres. La han holde på, han driter seg lodd rett ut juridisk sett. Lykke til.

Han har ikke sett at jeg har vært provosert/oppgitt, men jeg knekker snart sammen fordi oppførselen hans sliter meg ut. Jeg vet ikke om jeg orker helsemessig å være med på saksforberedende møte engang.. Advokaten hans er like håpløs, beskylder meg og angriper meg for det ene og det andre, så forhåpentligvis har jeg allerede vunnet. Det verste er at dette har skjedd med svigerfamilien 3 ganger før, og de skjønner ikke at de ikke kan holde på sånn. Det går kun utover barna, og det er jævlig(unnskyld uttrykket) synd..min mor mener at denne kampen kommer til å vare i 17 år til, men heldigvis skriver jeg dagbok og dokumenterer alt så barnet vårt kan gå gjennom det når h*n blir voksen. Takk

 

Jeg må bare si en ting ang den dagboken. Du vinner INGENTING på å fortelle ungen hvor jævlig faren er. Been there, done that. Ungen kommer alltid til å være glad i pappaen uansett. Du må for all del ikke miste integriteten din ved å gjøre det.

 

Og nei, det blir antagelig ikke bedre. Jeg har hatt det sånn i 6 år og jeg ser ingen bedring. Apropo dagbok, barnefar sa at han skrev opp alt jeg sa og gjorde sånn at barnet vårt kunne få den på 18årsdagen sin. Jeg tenkte bare en ting, og det er at han kommer til å ødelegge sitt eget forhold til henne om han noensinne gjør det.

 

Jeg vet hvor utmattende dette er, har vært i rettsak 3 ganger og det er et helvette. Men, du må bare holde ut, for barnets skyld

[Anonym bruker]

Vært igjennom noe av det samme. Lett å si, men prøv så godt du kan og ikke la deg provosere av han, la ikke han skjønne at du blir det. Ikke send sms når du er sint, eller si ting på tlf, dette kan han spare på/ ta opp å bruke mot deg osv.. Uansett hva han sier under saken, forhold deg rolig og fattet. Kom med konkrete fakta, ikke gestikuler eller snakk med oppgitthet. Du vil på sikt vinne på det. Forferdelig synd at voksne mennesker kan oppføre seg sånn. Du må få hjelp av politiet til å få hentet tingene deres. La han holde på, han driter seg lodd rett ut juridisk sett. Lykke til.

Han har ikke sett at jeg har vært provosert/oppgitt, men jeg knekker snart sammen fordi oppførselen hans sliter meg ut. Jeg vet ikke om jeg orker helsemessig å være med på saksforberedende møte engang.. Advokaten hans er like håpløs, beskylder meg og angriper meg for det ene og det andre, så forhåpentligvis har jeg allerede vunnet. Det verste er at dette har skjedd med svigerfamilien 3 ganger før, og de skjønner ikke at de ikke kan holde på sånn. Det går kun utover barna, og det er jævlig(unnskyld uttrykket) synd..min mor mener at denne kampen kommer til å vare i 17 år til, men heldigvis skriver jeg dagbok og dokumenterer alt så barnet vårt kan gå gjennom det når h*n blir voksen. Takk

 

Jeg må bare si en ting ang den dagboken. Du vinner INGENTING på å fortelle ungen hvor jævlig faren er. Been there, done that. Ungen kommer alltid til å være glad i pappaen uansett. Du må for all del ikke miste integriteten din ved å gjøre det.

 

Og nei, det blir antagelig ikke bedre. Jeg har hatt det sånn i 6 år og jeg ser ingen bedring. Apropo dagbok, barnefar sa at han skrev opp alt jeg sa og gjorde sånn at barnet vårt kunne få den på 18årsdagen sin. Jeg tenkte bare en ting, og det er at han kommer til å ødelegge sitt eget forhold til henne om han noensinne gjør det.

 

Jeg vet hvor utmattende dette er, har vært i rettsak 3 ganger og det er et helvette. Men, du må bare holde ut, for barnets skyld

 

Jeg skal ikke fortelle hvor jævlig han er, jeg skriver ned hva som er sagt og gjort. Jeg har dokumenter fra politi/bv og alt dette skal samles i en perm. Har h*n ikke lyst å se i den, så skal h*n for all del slippe. Jeg har heller ikke tenkt å legge det frem på 18 årsdagen heller, men når h*n er voksen og lurer på hva som skjedde. Jeg vet av erfaring hvor mye dritt det blir sagt i den familien om oss utenforstående, og da syns jeg at det er greit å ha alt av dokumenter og notater.

 

Regner med at han ikke kommer til å gi seg om rettssaken ikke går hans vei, og at vi kommer til å gå gjennom maaange rettsaker. Men kan jeg spørre deg om dette styret påvirker barnet ditt? Og blir det noen forandring etter hver rettsak egentlig? Det blir vel ett spørsmål om penger tilslutt når man skal holde på sånn og saken ikke forandrer seg.

[Gjest Sekretøsa]

Skal dere ha sakkyndig hos dere? Det hjelper nok mye hvis han er så dum som du fremstiller han. Det forandrer jo mye, for dommeren bestemmer. Så enkelt er det faktisk, at han må forholde seg til det... Om han ikke vil det, går han jo imot det som er bestemt i retten og det kan straffes med bøter. Du skal jo ikke gi han penger for det..

 

Dattra mi er nok prega i den grad at han og jeg ikke snakker sammen og det er nok vanskelig. Har selv vokst opp med en pappa som ga faen og en mor som slang dritt om han. Ikke kult. Så jeg skåner henne for det, og hun er der på samvær fast. Han ville ha hovedomsorgen, men tapte den runden.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skal dere ha sakkyndig hos dere? Det hjelper nok mye hvis han er så dum som du fremstiller han. Det forandrer jo mye, for dommeren bestemmer. Så enkelt er det faktisk, at han må forholde seg til det... Om han ikke vil det, går han jo imot det som er bestemt i retten og det kan straffes med bøter. Du skal jo ikke gi han penger for det..

 

Dattra mi er nok prega i den grad at han og jeg ikke snakker sammen og det er nok vanskelig. Har selv vokst opp med en pappa som ga faen og en mor som slang dritt om han. Ikke kult. Så jeg skåner henne for det, og hun er der på samvær fast. Han ville ha hovedomsorgen, men tapte den runden.

 

Lykke til!

 

I stevningen står det at jeg er psykisk syk osv osv, masse løgn. Det var litt usikkert om jeg hadde en fødselsdepresjon etter fødselen, men det ble aldri påvist. Advokaten min har skrevet i tilsvaret at jeg var nedfor en periode og at hun anbefaler at det er sakkyndige hos oss begge, og hvis de nå skulle finne noe på meg, så skal jeg ha full utredning før hovedforhandlingene.

Men han er jo såååå høflig, moden og perfekt med andre, så jeg håper sakkyndige gjennomskuer han. Min familie har alltid ment at han er overhyggelig, så det er jo håp.

 

Ja, jeg skjønner det. Jeg syns det er utrolig kjipt for barnet mitt at det ikke går an å samarbeide, og utrolig nok kan jeg klare å kommunisere med han for at h*n skal få det bedre. Men vi får se etter første forberedende møte, om han kjører samme løp som nå eller skjerper seg. Og jeg blir jo helt skjelven i kroppen når advokaten ringer/sender mail, eller han kommer for å hente barnet.. Og det merker h*n nok, dessverre..

[Anonym bruker]

Tipper han gjør alt han kan nå fordi han mister kontrollen, slike typer blir jo gal om de mister den. Da spiller det ingen rolle hvem man skader på veien, men dette vil blekne med tiden, så ta en dag om gangen og få unna avtaler og få tak i tingene dine først.

 

I kampens hete kan man nok lett tenke at dette skal barna en dag få vite om, men hev deg over det, det er ikke verdt det det kan jeg love deg.

 

Heldigvis slapp jeg alle trusler du opplever, men her var det heller ikke helt bra i starten og jeg tenkt nok en gang som deg, men vet du hva? Nå som gutten er 10 år er jeg stolt av at jeg aldri har snakket stygt om faren til han. Men jeg ser heller ikke at sønnen har store følelser for faren, han savner jo han aldri, og hvem vil vel kunne savne noen som er i livet til en 3-4 helger i året? Jeg synes nå heller synd på faren som er så egosentrisk at han ikke har tid til overs til sønnen sin, og faren har selv sagt at jeg er utrolig grei når det gjelder samvær.

 

La heller barna få finne ut av ting selv og bruk energien din på å ta vare på deg og barnet på best mulig måte.

[Anonym bruker]

Tipper han gjør alt han kan nå fordi han mister kontrollen, slike typer blir jo gal om de mister den. Da spiller det ingen rolle hvem man skader på veien, men dette vil blekne med tiden, så ta en dag om gangen og få unna avtaler og få tak i tingene dine først.

 

I kampens hete kan man nok lett tenke at dette skal barna en dag få vite om, men hev deg over det, det er ikke verdt det det kan jeg love deg.

 

Heldigvis slapp jeg alle trusler du opplever, men her var det heller ikke helt bra i starten og jeg tenkt nok en gang som deg, men vet du hva? Nå som gutten er 10 år er jeg stolt av at jeg aldri har snakket stygt om faren til han. Men jeg ser heller ikke at sønnen har store følelser for faren, han savner jo han aldri, og hvem vil vel kunne savne noen som er i livet til en 3-4 helger i året? Jeg synes nå heller synd på faren som er så egosentrisk at han ikke har tid til overs til sønnen sin, og faren har selv sagt at jeg er utrolig grei når det gjelder samvær.

 

La heller barna få finne ut av ting selv og bruk energien din på å ta vare på deg og barnet på best mulig måte.

 

Ja, det er det jeg óg mener. Han skal alltid ha kontroll, siste ord, rett osv. Derfor godtar han ingenting uten at han får gjøre endringer. Både jeg og min advokat håpte egentlig at hans advokat skulle fortelle han realiteten når det kommer til dette med barnefordeling, men advokaten har jo nesten oppført seg verre enn eksen. Jeg håper selvfølgelig at det avtar, men på samme måte vet jeg at dette er prestisje for han, og det spørs hvor mye penger han orker å bruke før han gir opp.

 

Jeg kommer aldri til å snakke stygt om hverken han eller familien hans, fordi jeg vil skåne barnet mitt for mest mulig. Jeg håper og tror at interessen for barnet kommer til å være der, så lenge han ser barnet minst mulig, om du skjønner hva jeg mener. Jeg prøver å fungere som normalt, men det sliter så siiiinnsykt på å få anklager om at jeg har mishandlet mitt eget barn og at det alltid er noe han ikke går med på. Nå begynner h*n heldigvis i bhg og slipper en bekymret og oppgitt mor som plutselig får mail eller tlf midt i leketiden vår.