Usikker

[Melis87]

Jeg har ønsket meg barn siden jeg var ung. Nå er jeg i et forhold, med stabil økonomi og alt jeg kan ønske meg... bortsett fra at han jeg er sammen med ikke vil ha barn. Slik har det alltid vært, og det blir bare verre med årene. I flere år har jeg vurdert å gå fra han, men jeg får det bare ikke til... og i flere år har jeg lest på forum som dette og på klinikker i Danmark. Jeg vil så gjerne ha barn, og jeg er overmoden for det. Men da må jeg gå fra samboeren min. Da blir brått den økonomiske situasjonen strammere.

 

Jeg har snakket mye med ei jeg kjenner som har fått en sønn med donorsæd. Det var en følelsesladet og langvarig prosess, som kostet henne svært mye penger - men som hun sier, de pengene og den tida det tok var så absolutt verdt det.

 

Jeg ønsker meg det hun har - et barn. Jeg vet så klart at jeg fint klarer å være aleneforelder. Jeg er bare så redd for at jeg "snyter" barnet mitt for noe. Og hva skjer om jeg skulle falle fra tidlig?

 

ønsket om barn har bare blitt sterkere det siste året. Lillesøsteren min døde for ett år siden, og etter det har jeg blitt veldig bevisst på at jeg ikke lever evig, og at den som venter på noe godt av og til kan vente forgjeves...

 

Hjelp. Hva skal jeg gjøre? Hvordan ta det rette valget? Hvordan vite hva som er det rette valget?

 

Jeg kan jo ikke snakke med folk rundt meg om dette her, så derfor jeg prøver her.

[Snartsvanger?]

Jeg har ønsket meg barn siden jeg var ung. Nå er jeg i et forhold, med stabil økonomi og alt jeg kan ønske meg... bortsett fra at han jeg er sammen med ikke vil ha barn. Slik har det alltid vært, og det blir bare verre med årene. I flere år har jeg vurdert å gå fra han, men jeg får det bare ikke til... og i flere år har jeg lest på forum som dette og på klinikker i Danmark. Jeg vil så gjerne ha barn, og jeg er overmoden for det. Men da må jeg gå fra samboeren min. Da blir brått den økonomiske situasjonen strammere. Jeg har snakket mye med ei jeg kjenner som har fått en sønn med donorsæd. Det var en følelsesladet og langvarig prosess, som kostet henne svært mye penger - men som hun sier, de pengene og den tida det tok var så absolutt verdt det. Jeg ønsker meg det hun har - et barn. Jeg vet så klart at jeg fint klarer å være aleneforelder. Jeg er bare så redd for at jeg "snyter" barnet mitt for noe. Og hva skjer om jeg skulle falle fra tidlig? ønsket om barn har bare blitt sterkere det siste året. Lillesøsteren min døde for ett år siden, og etter det har jeg blitt veldig bevisst på at jeg ikke lever evig, og at den som venter på noe godt av og til kan vente forgjeves... Hjelp. Hva skal jeg gjøre? Hvordan ta det rette valget? Hvordan vite hva som er det rette valget? Jeg kan jo ikke snakke med folk rundt meg om dette her, så derfor jeg prøver her.

 

Kjære Melis ;o) Jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver..og jeg skjønner deg veldig godt.. jeg brukte laang tid før jeg turte hive meg inn i et forum. Lenge har både familie og venner prøvd å få meg til å forstå verdien i å bli mor, og at jeg kommer til å angre den dagen det er for seint. Jeg føler også at min beslutning kan være egoistisk, og at jeg påfører barnet en sorg ved å frata det en pappa, men bare en biologisk... Her finner du jenter som har slitt i lang tid, andre har blitt gravid på første forsøk, men det er en utrolig flott gjeng som støtter og heier på hverandre. Her er mange fine innlegg og masse god informasjon, jeg tror ikke jeg hadde bestemt meg så fort som jeg gjorde uten å oppdage at vi er maaange som har det akkurat på samme måte - her inne ! Velkommen til oss, jeg tror nok du får mange svar på innlegget ditt, det gjorde jeg da jeg ramlet inn her forvirret og fortvilet ;o) Lykke til, jeg har så dårlig tid akkurat nå, kommer tilbake til deg ;o)

[Melis87]

Tusen takk for velkomstordene dine, Snartsvanger?! Det var godt å lese dem og få en bekreftelse på at jeg ikke er helt på jordet med tankene og følelsene mine. Jeg er virkelig i tenkeboksen med dette her, og tror at det å snakke med andre her inne kan være til hjelp og støtte i et valg jeg føler meg veldig alene med å ta.

 

Jeg har alltid ønsket meg Kjernefamilien med stor K, bare med tre barn i stedet for to. Og nå som jeg begynner å innse at det kanskje ikke blir noe av, gjør det veldig vondt. Men barn, det vil jeg jo veldig gjerne ha, og jeg vil ikke ofre det å få barn for en mann. Heller barn enn mann - er jeg egoistisk?

 

Livet blir nok aldri som vi hadde tenkt oss i utgangspunktet. Jeg er også redd for at jeg påfører barnet en sorg ved å ta fra dem en far. Samtidig er det jo ikke en automatisk lykke i det å ha en far heller. Så mange tanker... Men jeg ser jo her at det er mange som har skåret gjennom og tatt en beslutning om å få barn alene, og som aldri har angret ett sekund, så jeg ser jo at det kan være en vei for meg også.

 

Gleder meg til å snakke med dere her inne!

[Gjest meg mamma?]

Hei Melis 87

 

Jeg har valgt å prøve å få barn på egen hånd, ikke lykkes enda da.

Det var en lang prosess å komme frem til at jeg ikke må ha en mann for å bli mamma. Jeg vet at om jeg lykkes, så vil jeg møte mye motbør fra familie og i nærmiljøet, alikavel så kjenner jeg at dette er det rette for meg.

Fremdeles tenker jeg på at jeg skulle så inderlig ønske at hvis jeg får barn, så skulle det barnet ha en pappa. Tenker på om det er riktig mot barnet å ta fra det muligheten til en biologisk pappa. Men jeg vet bare at det eneste jeg kan gjøre er å elske barnet av hele mitt hjerte. Jeg tror en bare må kjenne på hva som er riktig for en selv.

[Anonym bruker]

Der er også andre muligheter enn å reise til DK! Det er mulig å finne menn som også ønsker seg barn, eller rene private donorer, her i Norge!

[minnie72]

Jeg vet ikke men siden du ønsker deg så veldig barn og har det i lang tid men din sambo ikke ønsker vil jeg tro dette blir en dyp kløft mellom dere etterhvert.. kanskje når du finner ut at du ikke kan få barn lenger....

 

du kan jo ikke være sammen med han pga stabil økonomi heller....

 

du må følge den lille stemmen langt der inne i hjertet ditt...

[Melis87]

Jeg vet ikke men siden du ønsker deg så veldig barn og har det i lang tid men din sambo ikke ønsker vil jeg tro dette blir en dyp kløft mellom dere etterhvert.. kanskje når du finner ut at du ikke kan få barn lenger.... du kan jo ikke være sammen med han pga stabil økonomi heller.... du må følge den lille stemmen langt der inne i hjertet ditt...

 

Du har helt rett... Kan jo ikke være sammen med han pga stabil økonomi! Jeg vil så gjerne ha barn, og vil ikke vente til jeg blir enda eldre. Ikke at jeg er så gammel nå, men har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. Og nå er liksom alt på stell. Men alene blir det veldig stramt. Men jeg må jo ta en beslutning. Jeg kan ikke satse på at han vil ha barn etter hvert. Vi har vært sammen i over 8 år, så lite sannsynlig at han endrer mening. Han er en del eldre enn meg,.

[minnie72]

Greit at man må gi og ta. Men å gi opp et sterkt ønske om barn tror jeg blir vanskelig.

 

nå utsetter du pga at du har år foran deg med å kunne få.. men plutselig kan du ikke det... da tror jeg du får en reaksjon... for da er faktisk toget gått...

 

skjønner det blir stramt, det kommer det til å bli for meg å.. men hva er viktig for deg liksom...

 

Håper du finner ut av hva du vil og velger din vei uansett hvor den går

 

skjønner det er vansklig når man må bryte et forhold...

[Melis87]

Greit at man må gi og ta. Men å gi opp et sterkt ønske om barn tror jeg blir vanskelig. nå utsetter du pga at du har år foran deg med å kunne få.. men plutselig kan du ikke det... da tror jeg du får en reaksjon... for da er faktisk toget gått... skjønner det blir stramt, det kommer det til å bli for meg å.. men hva er viktig for deg liksom... Håper du finner ut av hva du vil og velger din vei uansett hvor den går skjønner det er vansklig når man må bryte et forhold...

 

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive til meg, jeg setter stor pris på det! Når jeg leser det du skriver her, svart på hvitt, går det mer og mer opp for meg at jeg må komme meg ut av dette forholdet. ønsket mitt om å ha barn har vokst seg så stort at det ikke kan undertrykkes mer. Jeg ville ha barn tidlig, men fant meg i at han ikke ville ha... han brukte alderen min som argumentasjon; jeg var jo så ung. Så var det at jeg ikke var ferdig utdannet. Så var det økonomien. Nå er det ingen av delene, da alt er på stell... jeg må komme meg videre. Jeg kan jo fikse dette på egen hånd, sant? Som du sier; det blir stramt, men hva er egentlig viktig her i livet? Jeg kommer jo absolutt til å ha til det grunneleggende.

 

Jeg vet at foreldrene mine støtter meg samme hva, så det er heldigvis ingen bekymring. Kanskje jeg bare skal skjære igjennom og gå?

[minnie72]

ja jeg er litt redd for at det i tilfelle skal ødelegge forholdet etterhvert den dagen du ikke kan bli mor lenger.... Bitterhet og slikt

Men jeg kan jo ta feil.....Det er ikke så lett å vite

 

men om det er barn du vil ha så må du kanskje gi han et ultimatum... enten barn med meg eller så må jeg gå fra deg. hvis du føler det er uaktuelt uten barn....

 

men om forholdet deres er bra så er det jo ikke lett... skjønner det.. jeg er verdensmester i å utsette ting...

[minnie72]

ps jeg blir 40 nå og jeg føler det puster meg i nakken og er skikkelig stressa på å ikke rekke det.... men det er meg da...

ikke sikkert du vil reagere slik

[Melis87]

ps jeg blir 40 nå og jeg føler det puster meg i nakken og er skikkelig stressa på å ikke rekke det.... men det er meg da... ikke sikkert du vil reagere slik

 

Jeg tror nok jeg kommer til å reagere akkurat som det du gjør, så derfor må jeg ta et valg. Heller før enn senere. Jeg er også veldig flink til å utsette ting. Innerst inne har jeg jo visst i mange år at han aldri vil ha barn. Vi har det bra sammen, men ikke bra nok til at jeg kan finne meg i å aldri få barn. Men merker det er en omstillingsprosess å innse at jeg nok må gi opp "kjernefamiliedrømmen"... Det vet vel du litt om?

[minnie72]

selvfølgelig er det litt sårt at jeg ikke kommer til å ha en far til ungen (om jeg får bli gravid). Tenker jo endel på det.. både det at man er to over gleden og strabasene eller når jeg ser en stolt far tusle rundt med vogna .....

 

men det er det valget jeg har... enten alene uten barn... eller alene med barn... jeg har ikke tid på å vente på drømmemannen lengre... har ventet lenge nok nå og er livredd for at jeg ikke skal få oppleve det...

 

mannfolk har sååå forbanna god tid hele tiden... men vi kan ikke få barn til vi dør.. ikke at det er noe ønske heller... skulle gjerne hatt for 5 år siden liksom

[Anonym bruker]

Hei. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg selv var i et forhold der mannen vinglet mellom å ha barn eller ikke ha barn. Jeg ble så sliten tilslutt at jeg brøt ut av forholdet og satset på å få barn på egen hånd. Veien var lang og kronglete - men jeg ble tilslutt mamma til ei lita jente. Det er utrolig godt å ha kommet i mål. Jeg savner ikke eksen i det hele tatt, men vet at han angrer veldig på at han ikke tok avgjørelsen om å få et barn sammen med meg. Grunnen til at jeg brøt ut var alderen, jeg følte at det var nå eller aldri. Jeg har hele veien hatt full støtte fra mine foreldre, nærmeste venner og det hjalp veldig på. Jeg tror min datter vil takle at hun ikke har en biologisk pappa i livet sitt, vi må bare være åpen og ha dialog om det når det trengst. Pr. i dag er hun ei trygg jente som sier: jeg har ikke pappa, men jeg har verdensbeste mamma, moffa, mommo, onkel, onkel, onkel, onkel og vovvov ;-)

[Snartsvanger?]

Hei. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg selv var i et forhold der mannen vinglet mellom å ha barn eller ikke ha barn. Jeg ble så sliten tilslutt at jeg brøt ut av forholdet og satset på å få barn på egen hånd. Veien var lang og kronglete - men jeg ble tilslutt mamma til ei lita jente. Det er utrolig godt å ha kommet i mål. Jeg savner ikke eksen i det hele tatt, men vet at han angrer veldig på at han ikke tok avgjørelsen om å få et barn sammen med meg. Grunnen til at jeg brøt ut var alderen, jeg følte at det var nå eller aldri. Jeg har hele veien hatt full støtte fra mine foreldre, nærmeste venner og det hjalp veldig på. Jeg tror min datter vil takle at hun ikke har en biologisk pappa i livet sitt, vi må bare være åpen og ha dialog om det når det trengst. Pr. i dag er hun ei trygg jente som sier: jeg har ikke pappa, men jeg har verdensbeste mamma, moffa, mommo, onkel, onkel, onkel, onkel og vovvov ;-)

Takk for at du delte dette med oss, det er nok mange som tenker som du,men som nøler litt for lenge med å gjøre noe med det. Jeg også..og jeg vil bare igjen minne om at for mange her inne så går tiden fort.. plutselig en dag vil det være for seint. Husk at fra den dagen du bestemmer deg for å gjennomføre det kan det gå lang tid innen du lykkes..og hvis du lykkes. Jeg er i den fasen at jeg lurer på om det snart er for seint, har bare hatt en inseminasjon, og prøver snart igjen.

[Melis87]

Det er veldig godt å lese det dere skriver her! Beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Jeg har vært noen dager på ferie med faren min, noe som har gitt meg tid til å tenke og samtale mye om dette. Jeg har fortalt foreldrene mine at jeg lurer på å gå fra samboeren min og at det å få barn alene er noe jeg alvorlig vurderer. Både mamma og pappa har forståelse for dette og støtter meg uansett hva jeg velger å gjøre, noe som er veldig fint å vite.

 

Samtidig er det utrolig tungt å skulle ta denne beslutningen. Jeg blir litt tryggere på at jeg kan klare det av å lese det dere skriver om beslutningene dere har tatt, og setter særlig pris på det Anonym bruker delte om hennes erfaring med å få barn alene. Jeg er så redd jeg skal savne en å dele foreldreskapet sammen med, om jeg velger å få barn alene. Samtidig så er mange blitt alene med barna sine, selv om de fikk barn sammen med noen, og de fleste får det jo til og gleder seg over det uansett.

 

I går fikk jeg vite at lillesøsteren til samboeren min er 12 uker på vei. Det slo meg i bakken. Jeg er selvfølgelig kjempeglad på hennes og hennes samboers vegne, og gleder meg også over at svigermor skal få bli bestemor - det har hun ventet lenge på. Begge barna hennes er rundt 30 og ingen av dem har hatt noen planer om å få barn, så når det nå kommer et barnebarn, er hun i ekstase. Det er herlig, men samtidig gjør det inderlig vondt, når jeg har kjempet for å få barn med sønnen hennes i flere år, og vi ikke er i nærheten en gang. Jeg føler meg som en ufrivillig barnløs, bare at jeg ikke en gang har hatt noen ekte prøveperioder. Det er så sært og rart... jeg føler meg unormal.

 

Men nå heller det mot at jeg blir alene. Samboeren min og jeg har snakket mye etter at jeg kom hjem fra ferie i går, og det ser ut til at jeg enten må finne meg i å vente på han på ubestemt tid, eller at jeg må gå. Jeg må jo gå, vi kan ikke ha det slik... Det er så vanskelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg alene... og da ryker jo kanskje det å få barn også, om jeg ikke klarer meg økonomisk alene bare jeg, så klarer jeg jo ikke å ta meg av et barn. Jeg eier en leilighet på 35 kvadrat som jeg kan flytte til om det blir slutt nå, men jeg kan jo ikke bo med et barn på 35 kvadrat... Himmel og hav, dette er tøft.

[Audix78]

jeg bor på 30 kvm og venter barn, og jeg eier ikke engang. i tillegg singel. man får til det man har lyst til.

[Melis87]

jeg bor på 30 kvm og venter barn, og jeg eier ikke engang. i tillegg singel. man får til det man har lyst til.

 

<3 Takk! <3

[Melis87]

Jeg takket fordi jeg trengte en påminner om at man får til det man har lyst til.

[Anonym bruker]

Bra sagt! en får til det en vil jeg har ikke vært i din problemstilling, dvs hatt en mann som ikke vil ha barn! Her har det heller vært vrient for kresne meg velge en mann. Har ei jente fra tidligere forhold, ønsket barn nr to, søsken. Er gravid med ei jente til går jo en litt uviss tid i møte, men eier leilighet, og vet vi skal klare oss uansett! mitt motto: alt ordner seg

 

Jeg blir 39 år i år, så var liksom "mot slutten" av biologiske klokka mi... er du født i 87 melis87? eller hvor gml er du?

[Melis87]

Bra sagt! en får til det en vil jeg har ikke vært i din problemstilling, dvs hatt en mann som ikke vil ha barn! Her har det heller vært vrient for kresne meg velge en mann. Har ei jente fra tidligere forhold, ønsket barn nr to, søsken. Er gravid med ei jente til går jo en litt uviss tid i møte, men eier leilighet, og vet vi skal klare oss uansett! mitt motto: alt ordner seg Jeg blir 39 år i år, så var liksom "mot slutten" av biologiske klokka mi... er du født i 87 melis87? eller hvor gml er du?

 

Jeg er født i 89, ja, så jeg har vel litt tid å gå på egentlig... Men når jeg har ønska meg barn så lenge jeg kan huske, og det har kommet til det punktet at jeg gråter når jeg hører at venner av meg er gravide, føler jeg at jeg ikke kan drøye ting lenger. Jeg må ta meg selv på alvor. Men gud bedre så vanskelig det er å gi opp drømmen/ideen om at samboeren min og meg skal ha en familie sammen.

 

Gratulerer med jenta som er på vei! Masse lykke til!

[Melis87]

Skulle selvsagt stå at jeg er født i 87, litt trøtt nå, så trykka på feil tast. Greit å huske sitt eget fødselsår, kanskje