Plutselig Gravid! Hva skal jeg gjøre?(lang)

[Heidi_1984]

Jeg har vært sammen med BF i nesten fire år, men han gjorde det slutt i februar. Han har gjort det før, men vi finner alltid tilbake. Siden februar har vi vært akkurat som kjærster, dro til og med på ferie sammen, men han vil vil ikke bli sammen igjen denne gangen. For to år siden ble jeg gravid, men avsluttet kun fordi han ønsket det. Jeg bestemte meg da etter å ha gått inn i et halvt år med depresjon for at jeg Aldri ville gjøre det igjen. Men nå er jeg plutselig i samme situasjonen. Jeg vil ha barnet, men vet at han ikke vil! Er kjemperedd for å fortelle ham det... Eller noen andre. Tenker de vil tro jeg lurte ham til det, siden jeg alltid har vært klar på at jeg vil ha ham tilbake.

 

Vi er bestevenner, har det fantastisk sammen..men han er redd for å binde seg. Jeg er redd jeg aldri kommer til å komme over ham... Spesielt om jeg nå blir mor til barnet hans. Og jeg tørr ikke håpe på at han vil ha meg... Er bare redd for å bli såret..

 

 

[Squirrel79]

Jeg kan ikke gi deg noen råd, men kan fortelle min historie. Jeg ble sammen med en fyr, og vi flyttet sammen etter nesten et halvt år. Et år ut i forholdet ble jeg uplanlagt gravid, til tross for at vi hadde snakket om at vi hvertfall skulle vente et par år. Vi var 28 og 29 år gamle, så sånn sett var det ikke "for tidlig" å få barn. Men sambo var veldig klar på at dette ønsket han ikke. Jeg har alltid vært glad i barn, og ble veldig usikker. Hadde ikke veldig lyst til å gå gjennom det hele alene.

 

Jeg tok kontakt med Amathea, og vi fikk begge komme inn til en prat hos de. Det kom fram at sambo var redd for å ikke elske ungen, og han følte seg veldig fjern fra tanken om å få barn. Vi snakket litt sammen innimellom om dette, og etter hvert ble han klar på at det var mitt valg, og han ville alltid støtte meg, men kunne ikke garantere at forholdet kom til å holde. Jeg bestemte meg 11 uker på vei at jeg skulle beholde, og fortalte han dette. Vi hadde et forhold der vi snakket lite sammen de neste ukene, og jeg maste litt på at vi måtte fortelle våre foreldre, noe vi gjorde i uke 14. Det var vendepunktet. Da gikk han fra å være uklar og livredd til å faktisk virke litt stolt. Noen måneder senere kom vår lille gutt som nå er 3,5 år, og han er verdens beste pappa til sønnen vår, og vi har nå nummer to på vei - planlagt.

 

Jeg hadde to grusomme måneder før det hele snudde, men heldigvis gikk det bra for oss. Jeg forstår situasjonen din, og ber deg bare tenke deg ekstra godt om. Har du et nettverk rundt deg om du skulle bestemme deg for å beholde, og barnefaren ikke stiller opp?

 

Lykke til med avgjørelsen, det kommer til å bli tøft!