Jeg er så forelsket - i går fortalte han at han har bipolar lidelse.. :-(

[Anonym bruker]

Jeg har to barn på fem og to år. Har vært alene i ca. et år. For et par måneder siden møtte jeg verdens skjønneste mann. Jeg har aldri i mitt liv vært forelsket på den måten jeg er i han. Jeg synes han er nydelig i alt han gjør, og han bekrefter meg på den nydeligste måte. Jeg føler meg så heldig som har møtt han. Jeg synes rett ut han er et vakkert menneske. Han har ikke barn, og har ikke hatt noen langvarige forhold (vi nærmer oss 40), noe jeg har stusset over. I går fortalte han meg at han har bipolar lidelse, og at han er medisinert, men at han har en lei tendens til å mene at medisinene ikke er noe for han når han er på vei oppover (manisk fase) noe som gjør at han igjen og igjen havner i sirklen av mani og depresjon.. Dette har gjort livet hans svært vanskelig, og han har ikke klart å forholde seg over tid til noen kvinne.

 

Han sier at han er så bergtatt av meg og hva vi har sammen at han nå virkelig vil gjøre noe ut av dette, søke hjelp på en annen måte for å få dette til å fungere, men at vi trenger å snakke mer om hva det innebærer. Han var sliten etter å ha fortalt det, og det ble litt begrenset med informasjon. Han var også svært redd for at jeg skulle trekke meg nå som han hadde sagt det.

 

I tillegg til å få veldig vondt av han, må jeg jo innrømme at jeg tenker litt på meg og mine barn.. Hva vil evt dette innebære for oss? Det jeg vet om bipolar lidelse lærte jeg i går for å si det sånn!

 

Noen som har erfaring?

[Lillababy]

LEs deg opp så godt du kan. Han er ikkje aleine om å velga vekk medisiner, det er "typisk" for denne pasient gruppa. Han er nok heilt sikkert eit nydeleg menneske, og det går an å leva godt sjølv me denne diagnosen- derspm ein bruker medisinene. Men du må tenka nøye gjennom dette ettersom du har barn ja. Lykke til.

[urban-mamma]

Hei! Jeg er bipolar! Jeg har 4 små barn og verdens beste mann! Har slitt en del siden jeg fikk førstemann og for 2 år siden fikk jeg diagnosen bip2. I tillegg til ptsd. Min kjære har måttet tåle myyye i både de maniske og de depresive periodene. Han har vært med på timer hos psykolog og jeg har lagt frem mye stoff om denne sykdommen. Som utenforstående kan det nok være tøft, men jeg personlig mener at med god kommunikasjon og åpenhet så går det veldig bra:) jeg har vært medisinert i snart 1 år og for meg funker dette kjempebra. det viktigste vi har lært som par her, og da spessielt gubben, er at når jeg har en dårlig dag eller periode så må han tåle at det er helt uten grunn(vil gjerne ha en årsak.til alt) og keg må tåle at han svarer når jeg lar det meste gå utover han. Dette har vi øvd på sammen hos psykologen. Lykke til med forelskelsen, og husk at kjærlighet overvinner alt;)

[Anonym bruker]

Hei HI, jeg har 2 barn med en som viste seg å være bipolar. jeg kan bare si: LØP.

 

De depressive periodene er ikke poetisk vakre, tragiske perioder med tungsinn og tårevåte lommetØrklær og grubling. Hos oss var de uutholdelige for stor og liten, særlig for barna, fordi depresjonen gjorde ham så utmatta, nedtrykt, negativ og direkte sint at han var aggressiv, mobbende og noen ganger slem mot både meg og barna. Særlig mot den eldste, som ble kalt de verste ting.

 

De maniske periodene er ikke heller bare fryd og glede, det gikk over stag bl a med Økonomien. Han gjorde/gjØr ugjennomtenkte innkjØp til ganske store summer, men kunne f eks utelate huslånet eller barnehagen fra sine regninger.

 

Beklager å være så kategorisk, men ikke alle mennesker skal være i langvarige relasjoner der andre er avhengige av dem. Det kunne fort ha blitt flere enn én som var syk. Jeg var i alle fall nedbrutt i nesten to år etter skilsmissen.

[Anonym bruker]

Min mann er bipolar. Jeg syntes også han var helt fantastisk på alle måter da jeg traff han og den første tiden etter, men så forsvant noe av det fantastiske. Jeg prøvde hele tiden å finne tilbake til den mannen jeg hadde forelsket meg i, så glimt av han igjen innimellom, og tenkte hver gang at nå blir ting bra igjen, nå har jeg det bra med han, men så glapp det gode bort igjen. Prøvde til slutt å slå meg til ro med at de nok bare anstrenger seg litt ekstra i "kurtiseringsfasen". Selv om jeg synes forskjellen i personlighet var veeeel stor.

 

Etter at han fikk diagnosen har jeg skjønt at han hadde en veldig høyt oppe periode da jeg traff han. Han har jo hatt gode perioder etterpå også, men jeg tipper et nytt forhold ofte kan forsterke det og gjøre at det varer lenger.

 

Jeg føler at jeg på en måte er gift med to forskjellige menn. Den ene er alt man kan ønske seg, blid hele tiden, gir meg masse oppmerksomhet og kos, full av tiltakslyst og energi, setter andre foran seg selv og vet ikke hva godt han kan gjøre for folk. Også er det den andre, som er sur på alt og alle rundt seg for alt som er galt, som bare suger energien ut av meg og ikke gir noe tilbake, og som man ikke tør å overlate barna til fordi han kan eksplodere om de er "vanskelige".

 

Jeg må innrømme at "den andre" har vært veldig vanskelig å elske...

 

Men det har blitt lettere etter at han nylig har fått diagnosen, nå forstår jeg det jo bedre, slipper å fundere på om det er jeg som har gjort noe galt eller om forholdet er på vei til å gå i vasken, hver gang han har en dårlig periode. Og jeg vet at de gode periodene kommer tilbake.

 

Nå vet jeg jo ikke hvor mye av dette som er diagnose og hvor mye som er personlighet, så jeg kan ikke si at det blir likt i ditt tilfelle. Men jeg vil sterkt oppfordre deg til å oppleve en, helst flere, av hans nedeperioder før du evt. tar noen avgjørelse om å flytte sammen, i allefall med barn. Vær forberedt på at den mannen du ser nå, sannsynligvis ikke er den han er hele tiden.

[Anonym bruker]

Et menneske er ikke bare sin sykdom - han er sikkert en fin fyr i bunn og grunn. Jeg hadde nok vært skeptisk, men hadde det føltes riktig ville jeg gått videre i forholdet. Man trenger jo ikke å gifte seg og flytte sammen med en gang;D

Kravlista ville være full åpenhet, medisineringen på plass og ikke gi fra seg økonomistyringen til han. Vet jo ikke om han er en som roter med penger, men det er også ganske vanlig.

skal sies at en av mine beste venner er bipolar, og lever svært normalt med medisiner.

[Anonym bruker]

Vær forsiktig og sørg uansett for at han aldri, aldri, aldri har tilgang til noen penger som skal brukes viktige ting! Sats aldri på hans inntekt for å kunne betjene et lån og la ham aldri låne ditt kort for å kjøpe mat.

[♣ Christiane ♣]

Pappa er bipolar, men fikk ikke diagnosen før jeg var 30 år.

Han var gift med mamma og fikk 4 barn.

Det gikk over styr når skilsmissen var et faktum og firmaet hans gikk konkurs.

I perioder hvor alt er stabilt er formen hans også stabil.

I maniske perioder var dyre innkjøp et faktum( vsste bare ikke hvorfor når jeg var mindre). Det var mamma som tok seg av økonomien.

Men for oss 4 barna så opplevde vi aldri mobbing, vold, eller dårlig behandling av noe slag i oppveksten.

Så det trenger ikke være så ille som enkelte sier.

Det finnes grader av denne sykdommen, og så lenge medisinene blir tatt så går det som regel bra.

[Anonym bruker]

Jeg vil tro han er (lett ?) manisk akkurat nå, og trolig på sitt mest sjarmerende, da er det lett å bli bergtatt; den energien han utstråler er jo fantastisk

 

Jeg har jobbet i Psykiatrien, og da bipolare pasienter ble maniske smittet dette på hele avdelingen og de ansatte, stemningen ble litt elektrisk og det ble mye fliring og humring.

jeg fikk også erfare pasienter som gikk fra manisk til depressiv og det er ikke like vakkert.

 

Mitt råd er at du holder en viss avstand i form av at du ikke lar han flytte inn hos deg, og dere gifter dere ikke på lenge. Du er nødt til å erfare denne mannen når han er depressiv før du i det hele tatt vurderer å dele bolig med ham.

 

Jeg tror du kommer til å få et mer komplisert liv om du ender med denne mannen, og du bør iallefall ha en viss kunnskap og erfaring med ham før du knytter nære bånd. Men dere kan jo være kjærester mens du lærer ham og kjenne.

[Anonym bruker]

Pappa er bipolar, og som så mange andre bipolare nekter han medisinering.

 

Han var en flott pappa i oppveksten, men jeg ser jo nå i ettertid hvordan mamma slet.

På oppturene var alt fantastisk, da skulle vi på dyre ferier, pusse opp huset, kjøpe ny bil osv osv, men så kom nedturen og han mente det bare var å gi opp. Kreditorene var ute etter å ta han, alt var alle andre sin skyld og han stakkars bare led under alle andres dumheter osv. Mamma måtte ta alle de ubehagelige telefonene, ordne opp i økonomien igjen osv. Han gikk personlig konkurs en gang, vi har flyttet mye fordi ett hus gikk på tvangsauksjon, andre måtte bare selges, oppussingsprosjekter ble ikke gjennomført osv.

 

Men han er jo ikke bare opp og nedturene sine, han er veldig glad i oss, har alltid stilt opp som pappa, kjørt og hentet, trent fotballlagene våre, tok oss med på fisketurer, skiturer osv. Vennene mine som aldri så annet enn pappa på opptur var misunnelig på oss som hadde en så flott pappa. Mamma skjermet oss mye for pappas nedturer, og vi merket ikke så mye til det før vi var store.

 

Mamma orket ikke mer til slutt, etter over 20 års ekteskap gikk hun fra han, da var hun veldig sliten og jeg forstår henne godt. Hun har fremdeles gode følelser for pappa men hun fikset ikke mer, hun er nå gift med en rolig, stabil og snill mann.

 

Mitt råd er å gi det tid, ikke ta noen store avgjørelser nå som han er på opptur, bli kjent med hvordan han er og hvordan han reagerer i nedturene også før du bestemmer deg for om dette er noe å satse på. En mann er mer enn sin sykdom, men du skal tross alt leve med sykdommen også så gi det tid.

[Anonym bruker]

Det er det samme som manisk depressiv,bare ett nytt navn på diagnosen. Du burde absolutt sette deg inn i sykdommen.Det lå et program om det på nrk nett tv før,det var kjempebra.Det er utrolig slitsom og uforutsigbar sykdom.De er enten høyt oppe og maniske eller helt i kjellern og deprimerte.Ikke noe mellomting.I maniske perioder er de unormalt glad og høylytte,har mange urealistiske ideer og kan svi av 20 000 på en dag på bare tull. Når de er deprimerte kan de ligge i sengen i mørket i månedsvis,blir agressive og vanskelig å ha med å gjøre.Broren min har denne lidelsen og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde gått inn i et forhold med som har det.Ville aldri utsatt mine barn for det desverre.

[Anonym bruker]

Jeg synes dette er veldig trist lesing. Jeg er selv bipolar. Jeg fikk diagnosen for en god del år siden, før jeg møtte mannen min. Jeg husker godt den kvelden jeg fortalte han om det da vi var i starten av forholdet vårt. Det var en av de tøffeste kveldene jeg har hatt. Jeg har hatt oppturer og nedturer, noen små noen langt mer alvorlige. Jeg valgte å være åpen med mannen min om det tidlig i forholdet vårt, vel vitende om at han kanskje ville trekke seg. Men heldigvis løp han ikke. Han ble hos meg. Og vi har det fantastisk sammen, nå godt gift og med en liten baby.

 

Jeg synes det er trist å lese denne tråden. Det dere sier er at han burde ha løpt. Han burde ikke tatt seg tid til å bli ordentlig kjent med meg, burde ikke tatt sjansen på et forhold med meg - fordi jeg har en sykdom. Det dere sier er at alle menn egentlig burde holdt seg unna meg, at ingen burde tatt sjansen på et forhold med meg. Fortjener man ikke å finne noen å være glad i, noen å bygge et forhold med, noen å stifte familie med, bare fordi man har en sykdom? Jeg synes ikke dere skal være så raske til å dømme uten å kjenne personen det er snakk om. Selv om noen bipolare ikke er mulige å leve sammen med er det faktisk mange med den sykdommen som kan fungere helt fint.

 

Det er ingen dans på roser i de periodene jeg er syk. Det er tøft både for han og for meg. Heldigvis er det hjelp å få, både i form av medisiner og terapi for å regulere svingningene. Vi har vært igjennom oppturer og nedturer, sykemeldinger og innleggelser. Det krever god kommunikasjon og sterk innsats. Men du må bli kjent med akkurat denne mannen før du kan vite hvordan hans sykdom vil påvirke deres forhold. Om du føler så sterkt for han som du tydeligvis gjør bør du bruke tid på å finne ut av de følelsene og på å lære han og kjenne over en periode. Først når du legger tid i det vil du se hvordan sykdommen hans påvirker han og utarter seg. Alle bipolare er ikke like. Dette kan faktisk være mannen i ditt liv og dere kan ende opp med å få det fantastisk sammen!

[Anonym bruker]

Jeg er selv bipolar2... Men, med innsikt og vilje til å forandre situasjonen og reaksjonsmønsteret, er jeg nå stabil - uten medisiner.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det en skriver lenger opp, om at man enten er høyt oppe eller langt nede. Jeg kunne ha lange perioder uten noen symptomer.

Min behandler lærte meg at det "kommer ingen nedtur, uten en opptur." Oppturen er det vi med bipolar lidelse elsker-mestringfølelsen og følelsen av at man kan klare hva som helst.

Så min taktikk er å kjenne igjen oppturen, før den får utfolde seg. At jeg demper den. Slik slipper jeg nedturen, som da er det verste (for meg) med denne lidelsen.

 

Nå skal det sies at det er stor forskjell på bipolar 1 og 2. Finn ut hvilken grad denne mannen har, les deg opp, snakk med fagpersoner-kanskje han har en behandler du kan være med til, som kjenner han godt og kan si noe om utfordringer dere vil møte i et forhold hvor det er barn å ta hensyn til. Jeg mener at det er noe du kan kreve, selv tidlig i forholdet, For som sagt over her, er han sikkert på topp i disse dager og viser seg fra sin beste side (vi er ganske så sjarmerende da vi er på toppen... ). Lite vet du noe om hvem han er da ting ikke er så bra...

 

Dette ble bare rotete. Har barn som løper rundt her, så får ikke skrivd mer....

Men uansett, bruk magefølelsen og god tid. ønsker deg lykke til

Og husk: Vi er alle forskjellige, selv med samme lidelse. Hvordan ting er for meg, eller andre her, representerer nødvendigvis ikke mannen du har møtt.

[Anonym bruker]

Litt o.t, men dere som har denne diagnosen og dere som lever med deres kjære med denne diagnosen. Hvor åpne er dere på det??

Her venter samboer på time for å starte utredning, og her i huset har vi det ikke bra om dagen. Hans negativitet og dårlige humør sliter voldsomt på meg, men jeg får ikke tømt meg til noen da samboer er livredd for at andre skal finne det ut og tro han er gal...

Nå starter det jobb til uken igjen, og han har tidligere greid å holde masken veldig for de, men da vet jeg hvordan det blir når han kommer hjem...

Uff, jeg gruer meg allerede

[Anonym bruker]

Jeg som svarte over deg...

 

Hos oss er det åpenhet og humor som gjelder. Da vi ikke visste hva som "feilte" meg, var det utrolig tøft for oss begge, spesielt med tanke på barna og hvordan vi kunne skjerme de på best mulig måte.

 

Det er viktig å tenke at han er fortsatt seg selv, med eller uten diagnose. Jeg forstår at det er skummelt å annonsere at man er bipolar, men er det egentlig nødvendig på arbeidsplassen? å fortelle det til nærmeste familie og venner er bare fint, da har de mulighet til å møte han på en god måte - har han en dårlig periode kan han faktisk si det.

Med en diagnose har han større muligheter til å kontrollere lidelsen. Han vil få tilbud om medisiner som virker stemningsstabiliserende og samtaleterapi, og familielivet kan med ett bli veldig mye enklere.

 

Men han har ingen rett til å ta ting utover deg, for da mister du deg selv og livsgnisten. Det er viktig at du klarer og kan si i fra når det er nok for deg, det er ikke alltid greit å skylde på lidelsen!!

 

Men, det viktige er åpenhet. Lær deg å lese han, slik at du kan si i fra da det drar utfor. Slik gjør vi det hos oss og det fungerer godt. men da handler det også om at han er i stand til å ta i mot "beskjeden" fra deg, at han altså ønsker et samarbeid.

 

 

Ellers anbefaler jeg å være med til en evt. behandler.

Håper det løser seg for dere og at dere finner den riktige veien for dere.

[Anonym bruker]

Jeg har bipolar lidelse type 2 og er ikke medisinert, likevel fungerer jeg helt fint i hverdagen :-) Jeg er nitten år, alenemamma (ble forlatt av forloveden som gravid) og student. Ingen rundt meg, bortsett fra min mor, vet at jeg har bipolar lidelse.

 

Ser du har fått noen "skrekkeksempler" på hvordan det er å være sammen med noen med bipolar lidelse over her, men du må huske på at alle er forskjellige. Noen er sikkert vanskelig å forholde seg til, mens andre kontrollerer seg selv nok til at sykdommen ikke går ut over de rundt :-)

 

Hvis jeg hadde vært deg ville jeg tatt en dag om gangen. Særlig når denne mannen sier han vil søke hjelp, for det viser jo at han virkelig VIL at det skal fungere :-) Lykke til!