Strevsomt par forhold

[Gjest Michael<3]

Hei!

Lurer på om det er andre her som sliter i par porholdet etter de fikk barn?

Vi har en sønn på snart 8 mnd sammen og har siden litt etter fødselen strevd veldig med å få forholdet til dessverre

Har hørt at det er mange som sliter litt etter man har fått barn, og sikkert spesielt etter å ha fått førstemann.. Men skal det ikke gå seg til etterhvert?

Hovedproblemene våre går vel på at mannen jobber fryktelig mye i ukedagene, ofte reisejobb, og da får han naturlig nok ikke sett sønnen vår noe særlig.(sjeldent han er hjemme før han legger seg)

I helgene har han jo alltid fri, men da er det ofte andre ting som må ordnes som fks skruing på bilene våre etc..

Også driver han med softgun på hobby basis, og dette foregår da på søndagene. Dette har vi hatt x antall diskusjoner om og han har endelig skjønt at han ikke kan spille softgun hver søndag når han kun har helgen med oss stort sett. Men jeg må ofte si ifra at denne helgen må han prioritere familien sin, og det er så synd at han ikke kan tenke på først...

Han melder seg heller aldri frivillig til å skifte bleie, gi mat o.l (jeg ammer jo så selvsagt er det meg som har mått sørge for mat) men nå spiser han jo grøt/middag ol i tillegg...

Så alt i alt er det vel litt lite initiativ som far etter mine forventninger. Det skuffer meg så fryktelig for vi hadde prøvd å få barn i 4 år før han endelig kom, og vi ønsket oss barn mer enne alt i verden- derfor hadde jeg ganske høye(kanskje for høye?) forventninger til hvordan far han kom til å bli...

Så dette er da ting som irriterer meg grenseløst og det har bla ført til at jeg sitter igjen med nesten ingen følelser for han...

Vi går hverandre stadig på nervene merker jeg, har omtrent ikke noe sex liv (istedet oppdager jeg at han stadig har vært på porno på mobilen- men dette er vel kanskje ikke så mye å gjøre noe med når det gjelder menn??)

Også har jeg følelsen av at så fort sønnen vår har lagt seg i helgene så vil han heller gjøre andre ting enne å prøve å ha litt kvalitetstid i forholdet vårt..

Jeg har vel mine feil og mangler jeg og, er nok ikke så flink til å si hva som plager meg og hva jeg føler alltid.. og kan også være ganske kvass og ekkel mot han og til tider...

Men når jeg strevde litt psykisk etter å ha blitt mor for første gang forsøkte jeg å fortelle han at jeg slet, men virka liksom som han trodde at bare vi hadde fått snakka om det og han sagt at jeg var en god mor osv, så gikk liksom mine følelser og tanker bare bort...

Jeg kjenner på det at hadde vi ikke hatt sønnen vår sammen så vet jeg ikke om jeg hadde orket å prøve noe mer...

Føler meg veldig lykkelig når det bare er sønnen min og meg.. Men jeg vil gjerne at vi skal prøve så godt vi kan litt lengre for hans skyld.

Har så liten lyst til å bare gi opp og la han bli en del av den høye skillsmisse barn statistikken (ikke et vondt ord ang skilsmisse altså! Noen ganger er det det beste) Men vi klarer fortsatt å oppføre oss og være blide stort sett foran sønnen vår..

Ble voldsomt mye dette, men er det noen der ute som har det litt på samme måte? Eller evt har noen gode råd å komme med???

På forhånd takk, Hilsen trist/overgitt kjæreste, men lykkelig mor

[Fjellrypa venter gutt nr 2]

Hei!

 

Du er definitivt ikke alene om å slite i parforholdet etter å ha fått barn. Jeg og min kjære har vært gjennom tøffe prøvelser sammen. Vi har blant annet gått til Sydpolen sammen (en tur som tok 1 måned) i sinnsyk kulde. Vi har også vært på veldig mange ekspedisjoner sammen. Så kom vårt første barn for 8 måneder siden og forholdet vårt nærmest ble satt på vent. Rett etter nyttår fant vi ut at vi tar en pause. Vi bor under samme tak, vi forholder oss til hverandre som mann og kone, men vi sluttet med "kjæresteting". Det tok ikke lang tid før jeg savnet å være intim med ham og være kjæreste igjen.

 

Han er imidlertid en som stiller opp. Han tar gutten på natten (annenhver gang) selv om han skal på jobb dagen etter. Han tar gutten på morgenen i helgene, så jeg får sove ut litt. Så han stiller opp, men han har nok hatt en liten svangerskapsdepresjon. Traumer han selv opplevde som barn dukket opp i overflaten og han begynte å slite. Jeg skjønte nok ikke hvor ille det var før nå i sommer. Da tok vi oss fri begge to i en måned for å være sammen som en familie. Den første uka var helt forferdelig. Så begynte vi å prate sammen og han fortalte hvordan han hadde det.... sånn innerst inne.

 

Han har manglet selvtillit i forhold til å ta seg av gutten vår og jeg må ta alle avgjørelser. I tillegg sliter det nok litt på oss å være så bundet innimellom. Dette tror jeg går seg til, men vi har vært særdeeeeeeles rastløse mennesker som har trent på høyt nivå i mange år. Jeg ble så ødelagt etter fødsel at jeg fortsatt sliter med å trene (underlivet kollapset etter fødsel (livmoren ble med ungen ut på en måte....), halebeinet knakk, jeg mistet halvparten av alt blod i kroppen og bekkenet ble ødelagt). Vi koser oss selvfølgelig i foreldrerollen og synes livet er superfantastisk med vår lille prins, men det var en overgang vi trodde vi var forberedt på... Men som var tøffere enn forventet!

 

Vi er fortsatt ikke i mål når det gjelder forholdet, men vi vet at vi kommer dit. Vi VET at vi ikke skal skilles og vi vet at vi vil være sammen. Og vi elsker hverandre.

 

Jeg vet ikke om jeg har noen tips til deg, men det viktigste VI gjorde (og som fungerte for oss) var å fortelle om de forventningene vi satt med. Min mann har også brukt forumet på "Verdens beste pappa" sin nettside for å diskutere sine problemer med andre pappaer og fått hjelp og råd der.

 

Husk at det finnes egne samlivskurs for småbarnsforeldre mange steder i Norge. Kanskje dette kunne være noe?

 

ønsker dere lykke til og håper dere finner ut av det!!!

[Gjest Michael<3]

Hei:)

Og tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg og dele dine tanker og erfaringer.

Det er nok lurt at vi setter oss ned en gang og er ordentlige ærlige med hverandre begge to, forteller hverandre om forventninger og ting som plager oss.. Men det er liksom et tiltak å gjøre det på en måte, da man er bekymret for at det skal etterfølge krangel og enda mer uenighet..

Hadde kanskje vært en ide med et lite samlivskurs ja, problemet er bare å få det til når mannen jobber så mye som han gjør.. Men kanskje det hadde gått ann hvis de har noe kurs i vinter i nærheten. Alt er verdt å prøve, for jeg ønsker ikke å gi opp, og det tror jeg ikke han gjør heller..!

 

Lykke til dere også

[Hannah-]

Før jeg fikk barn hørte jeg fra noen at det er vanlig å ha problemer i forholdet det første året med barn, og at det er mange som går fra hverandre da. Da bestemte jeg meg for å ikke ta noen avgjørelser angående forholdet vårt i den perioden, men heller prøve å "holde ut" hvis vi også skulle få problemer.

 

Og det har vi fått... Jeg har ikke så lyst å gå i detaljer, men jeg har store deler av tiden følt meg som alenemor, jeg har vært både rasende og uendelig trist i perioder, og det har vært perioder da jeg har tenkt at gutten vår er grunnen til at vi fortsatt er sammen.

 

Nå er han straks 1 år, og man kan vel si at ting begynner å gå seg til. Det kan bli vanskelig i perioder med lite søvn, da blir vi mer irritable overfor hverandre, men så går det over igjen.

 

Jeg vet ikke helt hvordan det har blitt bedre, men det har vel noe med at vi på en måte er kommet litt på plass i foreldrerollen, har vent oss mer til endringene, vent oss til hverandre som mor/far og ikke bare som kjæreste/ektefelle. I tillegg er det jo det med kommunikasjon, at vi har blitt flinkere til å fortelle hverandre på en ordentlig måte hva som er galt, i stedet for å bli mer og mer sur fordi den andre "burde skjønne det av seg selv".

 

Jeg føler det siste året har minnet litt om den perioden når man "våkner opp" etter en forelskelse og ser flere sider ved hverandre på godt og vondt, og finner ut om forelskelsen slukner eller går over i kjærlighet. Vi har funnet ut mye nytt både om hverandre og oss selv. Men sånn som det ser ut nå, så vil jeg si vi er på vei til å komme styrket ut av problemene. Men det går ikke over natten.

Endret 22. juli 2012 av Hannah-

[Gjest Michael<3]

Før jeg fikk barn hørte jeg fra noen at det er vanlig å ha problemer i forholdet det første året med barn, og at det er mange som går fra hverandre da. Da bestemte jeg meg for å ikke ta noen avgjørelser angående forholdet vårt i den perioden, men heller prøve å "holde ut" hvis vi også skulle få problemer. Og det har vi fått... Jeg har ikke så lyst å gå i detaljer, men jeg har store deler av tiden følt meg som alenemor, jeg har vært både rasende og uendelig trist i perioder, og det har vært perioder da jeg har tenkt at gutten vår er grunnen til at vi fortsatt er sammen. Nå er han straks 1 år, og man kan vel si at ting begynner å gå seg til. Det kan bli vanskelig i perioder med lite søvn, da blir vi mer irritable overfor hverandre, men så går det over igjen. Jeg vet ikke helt hvordan det har blitt bedre, men det har vel noe med at vi på en måte er kommet litt på plass i foreldrerollen, har vent oss mer til endringene, vent oss til hverandre som mor/far og ikke bare som kjæreste/ektefelle. I tillegg er det jo det med kommunikasjon, at vi har blitt flinkere til å fortelle hverandre på en ordentlig måte hva som er galt, i stedet for å bli mer og mer sur fordi den andre "burde skjønne det av seg selv". Jeg føler det siste året har minnet litt om den perioden når man "våkner opp" etter en forelskelse og ser flere sider ved hverandre på godt og vondt, og finner ut om forelskelsen slukner eller går over i kjærlighet. Vi har funnet ut mye nytt både om hverandre og oss selv. Men sånn som det ser ut nå, så vil jeg si vi er på vei til å komme styrket ut av problemene. Men det går ikke over natten.

Før jeg fikk barn hørte jeg fra noen at det er vanlig å ha problemer i forholdet det første året med barn, og at det er mange som går fra hverandre da. Da bestemte jeg meg for å ikke ta noen avgjørelser angående forholdet vårt i den perioden, men heller prøve å "holde ut" hvis vi også skulle få problemer. Og det har vi fått... Jeg har ikke så lyst å gå i detaljer, men jeg har store deler av tiden følt meg som alenemor, jeg har vært både rasende og uendelig trist i perioder, og det har vært perioder da jeg har tenkt at gutten vår er grunnen til at vi fortsatt er sammen. Nå er han straks 1 år, og man kan vel si at ting begynner å gå seg til. Det kan bli vanskelig i perioder med lite søvn, da blir vi mer irritable overfor hverandre, men så går det over igjen. Jeg vet ikke helt hvordan det har blitt bedre, men det har vel noe med at vi på en måte er kommet litt på plass i foreldrerollen, har vent oss mer til endringene, vent oss til hverandre som mor/far og ikke bare som kjæreste/ektefelle. I tillegg er det jo det med kommunikasjon, at vi har blitt flinkere til å fortelle hverandre på en ordentlig måte hva som er galt, i stedet for å bli mer og mer sur fordi den andre "burde skjønne det av seg selv". Jeg føler det siste året har minnet litt om den perioden når man "våkner opp" etter en forelskelse og ser flere sider ved hverandre på godt og vondt, og finner ut om forelskelsen slukner eller går over i kjærlighet. Vi har funnet ut mye nytt både om hverandre og oss selv. Men sånn som det ser ut nå, så vil jeg si vi er på vei til å komme styrket ut av problemene. Men det går ikke over natten.

Takk for svar! Jeg har faktisk gått med samme følelsen du beskriver her - alenemor...

Så "godt" å høre at det er andre enn meg som har det på samme måte... Håper virkelig vi klarer å komme over denne langvarige kneika og komme styrket ut på andre siden:)

Og ja, er nok mye sånn som du sier at man forventer at den andre "burde skjønne det selv" Er nok lurest å snakke sammen enn å gå å vente på at ting skal gå opp for den andre.

Tusen takk for at du ville dele litt med meg:9 ønsker dere lykke til!

[M+M+baby2012]

Jeg fikk baby for 6 mnd siden og føler meg også som en alenemor, jeg gjør alt, far leker kun med han i 10 min per dag. hjelper ikke med noe. bortsett far det har vi et bra forhold

 

Far sier vær tolmodig når baby blir eldre skal jeg gjøre mye mer for da er det lettere.

 

Jeg blir bare sint, men hørt andre si det også at far føler mer tilknytning når de lærer og gå og snakke. da "tørr" de og gjøre mer.

 

Tror mennene er reddere enn de innrømmer, at de syns det er skumelt og er redd og gjøre feil når de ser hvor bra vi får det til er det lettere og la oss gjøre det., problemet er at vi godtar det og ikke lar de ta mer nasvar. men er ikke så lett.

 

jeg vet jeg og sønnen min hadde klart oss like bra alene, men jeg føler det samme som det at jeg ikke vil han skal ha skilte foreldre, det hadde jeg og jeg kunne øsnke mine foreldre ikke gav opp så fort.

 

Også elsker jeg mannen min så vil absolutt ikke gå fra han, helle prøve terapi etc først

[Gjest Michael<3]

Jeg fikk baby for 6 mnd siden og føler meg også som en alenemor, jeg gjør alt, far leker kun med han i 10 min per dag. hjelper ikke med noe. bortsett far det har vi et bra forhold Far sier vær tolmodig når baby blir eldre skal jeg gjøre mye mer for da er det lettere. Jeg blir bare sint, men hørt andre si det også at far føler mer tilknytning når de lærer og gå og snakke. da "tørr" de og gjøre mer. Tror mennene er reddere enn de innrømmer, at de syns det er skumelt og er redd og gjøre feil når de ser hvor bra vi får det til er det lettere og la oss gjøre det., problemet er at vi godtar det og ikke lar de ta mer nasvar. men er ikke så lett. jeg vet jeg og sønnen min hadde klart oss like bra alene, men jeg føler det samme som det at jeg ikke vil han skal ha skilte foreldre, det hadde jeg og jeg kunne øsnke mine foreldre ikke gav opp så fort. Også elsker jeg mannen min så vil absolutt ikke gå fra han, helle prøve terapi etc først

Tusen takk for at du delte med meg:9

Er mye likt sånn som jeg har det virker det som.. Og jeg har også vært inne på tanken at jeg er "eksperten" og at han derfor ikke helt tør eller får lov til å slippe til så mye som han burde.. Og det er kanskje lettere for fedrene å ta mer ansvar når ungene blir større ja.. Får håpe at det hjelper seg litt, også må vi vel bare prøve ås nakke litt mer sammen om vanskelige ting. Jeg hadde det samme som deg, foreldre som faktisk gikk fra hverandre før jeg ble født. Faren min fikk jeg ikke se før jeg var 4 år, så ønsker så inderlig en trygg og god familie rundt sønnen min. At han skal ha et godt hjem med begge foreldrene sine som er glade i hverandre:)

Jeg elsker også min kjæreste, men noene ganger føles det ut som om vi ikke helt klarer å finne tilbake til kjærligheten...

[Hannah-]

Vil bare nevne at nå som gutten vår nærmer seg et år, så øker kommunikasjonsferdighetene hans med rekordfart, og det er utrolig hva det gjør med pappans interesse. Han kan f.eks. vise tydelig at han vil ha pappan med å leke, og da klarer han ikke å si nei.

 

Synes ikke det er noen "unnskyldning" for å melde seg ut i starten, for det er jo vanskelig for oss også, men er i allefall en trøst at det som regel blir bedre...

[Gjest Michael<3]

Vil bare nevne at nå som gutten vår nærmer seg et år, så øker kommunikasjonsferdighetene hans med rekordfart, og det er utrolig hva det gjør med pappans interesse. Han kan f.eks. vise tydelig at han vil ha pappan med å leke, og da klarer han ikke å si nei. Synes ikke det er noen "unnskyldning" for å melde seg ut i starten, for det er jo vanskelig for oss også, men er i allefall en trøst at det som regel blir bedre...

Takk:) Får krysse fingrene for at det bedrer seg litt etterhvert, og at vi klarer å finne tilbake til kjærligheten vår

[Februarmamma 2011 og 14?]

Her var det 4 mnd pappaperm som skulle til for at mannen min ble betydelig mer delaktig i guttens liv. Og jeg følte meg mye mindre lenket hjemme. Vi har også hatt diskusjoner om disponering av fritid, der måtte jeg fortelle mannen min at om ikke han skjerpet seg så ville det ikke gå bra med oss. Jeg så også at jeg forventet at vi var to om dette, men følte ikke at vi var blitt en familie. Det var jeg og gutten, og så mannen min som "kom innom" för å leke litt. Han tok poenget og det har blitt mye bedre!

[*bubbs*]

Slik hadde vi det også med nr 1. Mannen min jobbet veldig mye og når han kom hjem ville han bare kose litt med babyen før han leverte henne raskt tilbake. Ellers levde han som om ingenting var forandret; jeg følte meg lenket til babyen imens han spilte fotball, dro til kompisen eller stakk på fest. Husarbeid mente han først og fremst var min jobb alene ettersom jeg var hjemme uansett. Forholdet vårt hadde før dette vært veldig likestillt i 6 år og jeg var i sjokk over hvor fort det snudde og kjente meg skikelig lurt.

 

Etter 5 mnd tok han over permisjonen og fikk kjenne på hvor tøft det var å gå hjemme, til tross for at jeg stillte opp mye mer enn han hadde gjort. Det skulle mange krangler og resten av permisjonen til før han begynte å "svelge" dette. Etterhvert ble han verdens beste pappa og ektemann igjen og nå med nr to er han helt anderledes! Ikke gi opp!

 

Mine råd er:

1) Vær klar på hva du trenger at han gjør

2) Gi ham konkrete oppgaver med ungen som kan være "hans" ansvar, ikke forvent at han skal finne ut av det selv (mange menn "bonder" ikke med barnet før det er litt eldre)

3) Ordne en avtale slik at du får en "frikveld" i bytte for hver kveld han er borte. Du kan jo velge å være hjemme disse dagene, men han skal ta ungen dersom det er noe ekstra.

[MrsMilla]

Mitt første tips er å sette en lapp på speilet der det står " det går over" mtp de første to tre årene med barn, kort lunte og lite søvn.

 

men om ikke dere er på samme planet ang. hva man disponerer tiden til etter man har fått barn sammen - så vokser man gjerne fort fra hverandre.

 

han må innse at han har et ansvar for eget barn, det være seg mating, leking, bleiebytting og mindre jobbing.

Og du må vel innse at skarpe kommentarer bare gjor vondt verre?

 

Sett dere ned sammen og diskuter hvordan dere så for dere at det skulle bli, hva dere har av forventninger fra hverandre og hva dere faktisk enes om eller kan møte hverandre på halvveien om. Da kommer dere langt.

Når klimaet blir noe bedre i hjemmet kan dere jo også prøve å ta litt tid for dere selv, alt fra en langhelg til en kort joggetur i lag. Gjør ofte underverker.

 

Stod ikke noe om du jobber eller ikke, tipper vi snakker om permisjon her? Snart skal vel han ha pappaperm - det gjor ofte mye med parforholdet i tillegg til forholdet mellom barn og far.

[Gjest Michael<3]

Hei, og tusen takk for svar:) Godt å få noen tips på veien og en liten trøst om at det antagelig blir bedre:)

Jo jeg jobber, ikke fast jobb for lyeblikket men vikar i kommunen der jeg bor. Så han skal ha 6 uker pappa perm i vinter hvor jeg skal ta litt vakter, så det blir jo intr å se åssen han takler det

Men kommer ikke til å jobbe fullt tror jeg i første omgang.. Jeg vet jo ikke om jeg ammer når han er et år(noe han blir i desember) Menman har vel da i tilfelle krav på "ammetid".. Må si jeg gru/gleder meg til å begynne å jobbe igjen altså... Har en helt fantastisk jobb med psykisk utviklingshemmede og som jeg savner den gode gjengen! Men kommer nok til å bli veldig tøfft å starte igjen, da jeg har gjort meg veldig "avhengig" av sønnen min. Han har fortsatt ikke blitt passet av andre enn mannen et par timer, så for alles del bør jeg nok gradvis "avvenne" oss litt Men igjen, tusen takk for gode råd og støtte alle sammen Godt å få delt litt erfaringer med folk som er litt i samme situasjon:)