oppdragelse!! Når begynne??

[januarbaby012]

Noen deler erfaring??

[Løvemamman]

Jeg tenker at det gjør man nok bevisst eller ubevisst hele tiden. Men iforhold til ting man ikke skal røre, grising med mat osv har jeg begynt med engang problemet meldte seg, bare tilpasset reaksjonen. Startet med avledning og å flytte han unna osv. Men nå har han blitt så stor at ett "æ-æ" holder. Man ser tydelig på han at han skjønner hva som er rett og galt, det lure blikket er på plass;) han er snart 1 år.

[Gjest peacock]

Vi har også begynt litt (10,5 mnd). Eksempler: Når han er borte i noe rekker det å si "nei!". Når han trekker meg i håret får han også et nei mens jeg flytter hånden hans. Matsøl er vanskelig å unngå, men prøver å ignorere det så godt jeg kan - han skal jo ha mulighet for å lære litt... Ros for når han er flink er nok bedre der, ja. Hver gang jeg siger nei forklarer jeg også hvorfor (ikke han han forstår det enda, hehe... Avleder så klart også :-) Jeg har troen på at det er mye enklere å sette grenser for barn om man gjør det på en naturlig måte helt fra starten. Etterhvert forstår barna mer og mer, men siden "reglene" alltid har vært der og har vært greit forklart setter de ikke spørsmålstegn.

[Eli8]

Dette lurer jeg litt på... Har sagt nei hele tiden når han prøver å gå gå bort til peisen og det skjønner han. Han vet den ikke er lov , men han biter og lugger og bryr seg ikke om noe nei der. Hvis jeg hever stemmen og sier nei og fy - ler han eller begynner å gråte (Det varierer ) Men han lærer ikke av det... Han er 11 måneder. Noen tips? Han er voldsom med andre barn også så er litt bekymret for barnehage start!!

[Lille diamant]

Jenta mi er 8 mnd nå og hun har begynt å bite meg under amming og hun har også begynt å protestere med sinne når vi nekter henne noe ;-) men jeg lar henne bare protestere og sier: du har ikke lov og (bite/slå), for da får mamma vondt. Det er lettere for barnet og forstå hvorfor de ikke får lov når man forklarer med at mamma får vondt osv. De er jo små enda, men de forstår mer enn vi tror ;-) små trolla våre <3 Og det er viktig å vise at man blir lei seg osv. barn tåler at man viser følelser. Her I huset er blomsterpottene et ettertraktet mål, så da følger jeg etter henne og når hun skal til å dra blomsten over ende, så tar jeg hånden hennes og klapper på den istedet. Og så sier jeg, du kan klappe litt på blomsterpotten og da klapper hun I vei ;-) og så blir hun lei og krabber videre. Har stor tro på at mange ting blir mindre spennende når mamma og pappa ikke sier nei hver gang man nærmer seg dem. Så tar meg i det mange ganger til dagen, da det ofte glipper ett nei ut når hun prøver seg på noe. Men alle har vel ett forbedringspotensiale? :-) så dette sysler jeg med for tiden.. :-)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Dette fant jeg her inne på dib for en stund tilbake, synes det forklarer ting ganske bra:

 

"Her kommer et sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe. En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!". Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke mens hun fortsatt trykker ivrig på knappene.

 

Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!". Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!" Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt".

 

Du går inn på kjøkkenet igjen. Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeldigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, Må resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over." ---

 

(Delvis sitat:) Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. å undersøke ting er en medfødt tilbøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

 

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadiet uten for mye frustrasjon. Og så er det sikkert flere råd, men dette er vel langt nok :-)

[januarbaby012]

Hei og takk for de gode svarene jeg fikk av alle dere

Har søkt på google og fant masse om oppdragelse. må lese og prøve de etterhver lille prins begynner å skjønne mer.