Så ble je forlatt og må avgjøre - klare alene eller avbryte?

[Nydag75]

Jeg og kjæresten har ønsket barn lenge og da den endelig satt var vi happy begge to! Så, bare få dager etter finner jeg ut at han har vært utro. Det blir en heftig krangel hvor jeg stiller en drøss med spørsmål, men får bare avmålte "jeg er lei" - grynt tilbake.

 

Deretter reiser han hjem til seg selv og vil ikke snakke med meg. Så sender han meg mail hvor han beklager at han har såret meg og vil ut av forholdet. Vil ikke ha barn likevel og ber meg ta abort og advarer om at dersom jeg fullfører svangerskapet vil han ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre - vil ikke være deltidspappa. Jeg er helt knust.

 

Først tar jeg han i utroskap, og som om ikke det var nok, avslutter HAN forholdet etterpå. Jeg vet ikke hvilket bein jeg skal stå på snart.

 

Nå er jeg snart 7 uker på vei og må ta en avgjørelse - klare dette selv eller ta abort...

 

Jeg er 37 år, har to gutter på deltid på 10 og 14 år. Dette er kanskje min siste sjanse til å få barn og jeg ønsket meg virkelig barn....., men er så i tvil på om jeg vil greie å gjennomføre alene.

 

Hva tenker dere andre som er alene? Og har noen av dere gjennomført og kan si litt om erfaringene?

[<3 2G <3]

Hei, huff for en trist afere... Dustemann!!

Med to store gutter i huset blir du ikke helt alene, de hjelper sikkert til.

Jeg tror du klarer dette, for det er ikke godt å angre heller.

Ønsker deg masse lykke til.

[SurreGuri]

Huff av meg for en forferdelig situasjon du har ramlet oppi...Jeg har absolutt ingen erfaringer, så jeg kan ikke gi råd ut ifra lignende opplevelser

 

MEN

 

Jeg syns du skal beholde barnet! du vil angre bittert viss du velger det bort pga den dusten av ein mann du har hatt...

for det første har du barn fra før og vet hva du går til, for det andre har du store barn med mye hjelp i, for det tredje er barnet svært ønsket og planlagt..

 

lykke til med valget, uansett.. jeg tror du klarer deg fint viss du velger og beholde

[87mom]

Behold barnet! Jeg tror du klarer deg fint alene! Som sagt over ; Du har barn fra før, og vet hva du går til. Og som du sier selv, det er kanskje siste sjansen din til å få barn.... Da hadde jeg ikke vært i tvil:) Ikke la han stå i veien for drømmen din!

Utrolig trist det som har skjedd, jeg føler virkelig med deg.. Med tiden leger alle sår... Lykke til! Trøsteklem:)

[Mammatil2+lillespire<3]

hvorfor skulle du ikke klare dette alene? du er en voksen moden kvinne, som har gjort dette 2 ganger før, og jeg gjetter meg til, at med de 2 første var det du som gjorde mesteparten...

 

kvinnner i dag, er sterke, og selvstendige, vi klarer så mye mer enn vi gjorde før..

 

det at han har gått i fra deg, er hannes tap, og et stort tap også!! men det skjønner han nok etterhvert...

 

aldri la en mann få deg til å føle deg mindre enn du er! aldri la et annet menneske få deg til å føle at du ikke klarer det du ønsker i livet..

 

du har det nok tungt nå, med hormoner som raser i kroppen, og tanker og følelser ang han.. men det blir bedre. skulle du finne på å ta abort, ville du hate han for resten av livet, fordi det på en måte blir hannes skyld... kanskje blir du bitter, for barnet du ikke har..

 

nei! du, sterke kvinne, stå rak i ryggen, og heller gled deg til å få et hærlig lite nurk i armene dine <3

 

men.. dette er min mening

[Miss 84]

Synes absolutt du bør beholde, siden du i utgangspunktet ønsker barn. Kanskje ikke de beste omstendgheter, men det klarer du helt fint!

Om du tar abort, vil du kanskje i fremtiden tenke på hvor gammel babyen ville ha vært nå, hvordan h*n hadde vært osv. Er jo ikke sikkert du kan bli gravid flere ganger heller, så sjansen er i hvertfall nå!

 

 

Sender mange klemmer!

Lykke til med valget:)

[Gjest -ia-]

Hei kjære deg. Først skulle jeg bare ønske at jeg kunne gi deg en god klem. Det du har blitt utsatt for er virkelig det ultimate svik. Forstår at det kan være vanskelig å tenke klart nå.

 

Selv er jeg 28 år, og fant ut i februar at jeg var gravid med min 31 år gamle samboer gjennom 2 år. Det var ikke planlagt, men likevel velkommen fra min side, da jeg var rimelig sikker at dette var mannen jeg ville leve med resten av livet. Han reagerte med tårer (ikke av glede), men etter en ukes tid virket det som om han var begynt å glede seg. Lykken var for meg total.

 

Han bodde på dette tidspunktet i sin hjemby, hvor jeg også etter planen skulle flytte. (Dette er på andre kanten av landet)

 

Da jeg var i uke 13 kom plutselig telefonen fra han med beskjed om at han ikke ville være sammen med meg lengre. Verden min raste sammen. Jeg hadde ikke noe valg - jeg skulle bli alenemor. Jeg har vært i helvete og tilbake. Det har vært sykt tøft.

 

Nå er jeg i uke 28. Nå er det ikke lenge til jeg skal få hilse på den lille. Jeg gleder meg masse. Jeg tenker mer på han i magen enn på han på den andre siden av landet.... DET ER HANS TAP! Jeg har møtt på fantastiske mennesker underveis, og fått masse støtte. Jeg har fått hjelp hos terapeut for å bearbeide sorgen, går jevnlig ekstra til jordmor bare for å snakke, og det har hjulpet veldig. Jeg har akseptert situasjonen, og slått meg til ro med det. Det blir bedre!

 

Ville dele min historie med deg, fordi jeg vet hvor svart det kan være. Jeg har vært igjennom noen mørke uker, men hver gang lillingen sparker i magen så føler jeg at det er verdt det! Du klarer dette, det vet jeg.

 

Stor klem fra ei som vet hvordan du har det.

[Nydag75]

Hei kjære deg. Først skulle jeg bare ønske at jeg kunne gi deg en god klem. Det du har blitt utsatt for er virkelig det ultimate svik. Forstår at det kan være vanskelig å tenke klart nå. Selv er jeg 28 år, og fant ut i februar at jeg var gravid med min 31 år gamle samboer gjennom 2 år. Det var ikke planlagt, men likevel velkommen fra min side, da jeg var rimelig sikker at dette var mannen jeg ville leve med resten av livet. Han reagerte med tårer (ikke av glede), men etter en ukes tid virket det som om han var begynt å glede seg. Lykken var for meg total. Han bodde på dette tidspunktet i sin hjemby, hvor jeg også etter planen skulle flytte. (Dette er på andre kanten av landet) Da jeg var i uke 13 kom plutselig telefonen fra han med beskjed om at han ikke ville være sammen med meg lengre. Verden min raste sammen. Jeg hadde ikke noe valg - jeg skulle bli alenemor. Jeg har vært i helvete og tilbake. Det har vært sykt tøft. Nå er jeg i uke 28. Nå er det ikke lenge til jeg skal få hilse på den lille. Jeg gleder meg masse. Jeg tenker mer på han i magen enn på han på den andre siden av landet.... DET ER HANS TAP! Jeg har møtt på fantastiske mennesker underveis, og fått masse støtte. Jeg har fått hjelp hos terapeut for å bearbeide sorgen, går jevnlig ekstra til jordmor bare for å snakke, og det har hjulpet veldig. Jeg har akseptert situasjonen, og slått meg til ro med det. Det blir bedre! Ville dele min historie med deg, fordi jeg vet hvor svart det kan være. Jeg har vært igjennom noen mørke uker, men hver gang lillingen sparker i magen så føler jeg at det er verdt det! Du klarer dette, det vet jeg. Stor klem fra ei som vet hvordan du har det.

 

Tusen takk for at du delte med meg. Jeg føler virkelig med deg. Hva er det du synes var vanskeligst etter at sjokkbeskjeden kom?

 

Jeg gråter og er sin om hverandre her jeg går og er virkelig utafor. Barna mine vil nok hjelpe meg, jeg har eget hus og en god jobb (selv om jeg regner med å miste noen oppgaver).

 

Det verste er egentlig å kjenne på det vanvittige sviket jeg opplever. Jeg har snakket med eksen hans en gang og hun tegnet et lite flatterende bilde... Han var utro mens hun var gravid og helt frem til hun kastet han ut da babyen deres var 6 mnd gammel.

 

Han bedyret ovenfor meg at han hadde lært og var så lei seg for det han gjorde mot henne og skulle aldri gjøre det mot meg... Nå er jeg 7 uker på vei og opplevde akkurat det samme, bortsett fra at han dro - jeg rakk ikke å tenke tanken å kaste han ut av livet mitt en gang.

[Nydag75]

hvorfor skulle du ikke klare dette alene? du er en voksen moden kvinne, som har gjort dette 2 ganger før, og jeg gjetter meg til, at med de 2 første var det du som gjorde mesteparten... kvinnner i dag, er sterke, og selvstendige, vi klarer så mye mer enn vi gjorde før.. det at han har gått i fra deg, er hannes tap, og et stort tap også!! men det skjønner han nok etterhvert... aldri la en mann få deg til å føle deg mindre enn du er! aldri la et annet menneske få deg til å føle at du ikke klarer det du ønsker i livet.. du har det nok tungt nå, med hormoner som raser i kroppen, og tanker og følelser ang han.. men det blir bedre. skulle du finne på å ta abort, ville du hate han for resten av livet, fordi det på en måte blir hannes skyld... kanskje blir du bitter, for barnet du ikke har.. nei! du, sterke kvinne, stå rak i ryggen, og heller gled deg til å få et hærlig lite nurk i armene dine <3 men.. dette er min mening

 

Jeg fikk en halvkvedet mail av han i natt hvor han beklager at han har ødelagt forholdet, at det er hans skyld og at han ville ha barnet - bare ikke nå lenger. Forholdet vårt er blitt så dårlig.

Så, om jeg velger å gjennomføre vil han ikke ha noe med barnet å gjøre - han orker ikke et barn til på deltid (han har sin datter på 4 på uformell deltidsavtale med moren)

 

Synes han er en jævla egoist og drittsekk akkurat nå!!

[Nydag75]

Synes absolutt du bør beholde, siden du i utgangspunktet ønsker barn. Kanskje ikke de beste omstendgheter, men det klarer du helt fint! Om du tar abort, vil du kanskje i fremtiden tenke på hvor gammel babyen ville ha vært nå, hvordan h*n hadde vært osv. Er jo ikke sikkert du kan bli gravid flere ganger heller, så sjansen er i hvertfall nå! Sender mange klemmer! Lykke til med valget:)

 

Det er noe av det som kanskje gnager meg mest. Jeg kan kanskje aldri bli gravid igjen. Min mor kom i overgangsalderen da hun var 38. Jeg blir 38 neste vår. Jeg er frisk, har hus, bil, jobb, to fantastiske sønner og en fantastisk eks-mann (pappa til mine sønner).

 

Jeg har kun en grunn slik jeg ser det til å ta abort, og det er at det er nettopp denne utro løgneren som er far til barnet jeg bærer på.

 

Er redd jeg blir bitter om jeg tar abort

[Nydag75]

hvorfor skulle du ikke klare dette alene? du er en voksen moden kvinne, som har gjort dette 2 ganger før, og jeg gjetter meg til, at med de 2 første var det du som gjorde mesteparten... kvinnner i dag, er sterke, og selvstendige, vi klarer så mye mer enn vi gjorde før.. det at han har gått i fra deg, er hannes tap, og et stort tap også!! men det skjønner han nok etterhvert... aldri la en mann få deg til å føle deg mindre enn du er! aldri la et annet menneske få deg til å føle at du ikke klarer det du ønsker i livet.. du har det nok tungt nå, med hormoner som raser i kroppen, og tanker og følelser ang han.. men det blir bedre. skulle du finne på å ta abort, ville du hate han for resten av livet, fordi det på en måte blir hannes skyld... kanskje blir du bitter, for barnet du ikke har.. nei! du, sterke kvinne, stå rak i ryggen, og heller gled deg til å få et hærlig lite nurk i armene dine <3 men.. dette er min mening

 

Takk for et oppmuntrende innlegg! Ja, jeg er sterk og selvstendig. Har alt jeg trenger hvis jeg ser bort i fra en pappa til barnet jeg venter....og en støttende partner til meg.

[Gjest -ia-]

Puh, vanskelig å plukke ut hva som var det verste, det var så mange ting. At jeg hadde sagt opp jobben og leiligheten for å flytte til han. Tanken på at jeg aldri får oppleve å være "kjernefamilien". At jeg ikke skulle ha "bestevennen" min der å dele svangerskap og barseltid med. At jeg ble dumpet på telefonen som en annen fjortis. Sorgen på vegne av barnet fordi han ikke bryr seg om det vakre lille vesenet. Det er mange ting som skal bearbeides. Men det verste er nok at grunnen til at han gjorde det slutt, var i følge han at han mente at jeg hadde planlagt å bli gravid bak hans rygg. Som ikke er tilfelle i det hele tatt.

Men uansett, det er rett og slett det ultimate svik.

Jeg har aldri uroet meg for det praktiske ved å bli alene, og det virker ikke som du gjør heller. Du klarer deg helt fint.

Jeg vet at jeg hadde hatt det enda tyngre om jeg hadde tatt abort, og jeg ville nok ha blitt bitter. Det var som jeg sa, mange mange mørke uker, og jeg trodde aldri det skulle bli bedre. Men det blir det, og det vil jeg du skal tro på. Tro på at alt skjer for en grunn.

Jeg kan ikke love deg at det blir enkelt, jeg kan bare love deg at det kommer til å være verd det.

[Nydag75]

Puh, vanskelig å plukke ut hva som var det verste, det var så mange ting. At jeg hadde sagt opp jobben og leiligheten for å flytte til han. Tanken på at jeg aldri får oppleve å være "kjernefamilien". At jeg ikke skulle ha "bestevennen" min der å dele svangerskap og barseltid med. At jeg ble dumpet på telefonen som en annen fjortis. Sorgen på vegne av barnet fordi han ikke bryr seg om det vakre lille vesenet. Det er mange ting som skal bearbeides. Men det verste er nok at grunnen til at han gjorde det slutt, var i følge han at han mente at jeg hadde planlagt å bli gravid bak hans rygg. Som ikke er tilfelle i det hele tatt. Men uansett, det er rett og slett det ultimate svik. Jeg har aldri uroet meg for det praktiske ved å bli alene, og det virker ikke som du gjør heller. Du klarer deg helt fint. Jeg vet at jeg hadde hatt det enda tyngre om jeg hadde tatt abort, og jeg ville nok ha blitt bitter. Det var som jeg sa, mange mange mørke uker, og jeg trodde aldri det skulle bli bedre. Men det blir det, og det vil jeg du skal tro på. Tro på at alt skjer for en grunn. Jeg kan ikke love deg at det blir enkelt, jeg kan bare love deg at det kommer til å være verd det.

 

Uff, det hørtes tøft ut ja. Min har nå i alle fall erkjent på mail og sms at han selv ønsket barnet, men "bare ombestemte seg" da forholdet ble så "dårlig" (var i superhumør helt til jeg fant ut at han var utro - da ble alt vanskelig). Så han kan bare prøve å fremstille det som om jeg har lurt han!

 

I tillegg har mora hans preppet han full på at han ødelegger familien ved å få et barn til uten å være gift... han er iraner og ære stikker dypt.

 

Virker som han sier hva som helst nå for å såre meg. Han sletta meg fra fb, la til halvpornografiske sider på likes og nye damer idag. Sendt meg mail på mail i ettermiddag hvor han spør meg hva i all verden jeg skal si til alle - som får barn alene, ødelegger karrieremulighetene mine (der har han nok noe rett), hva andre skal tenke om meg osv.

 

Nå skal jeg til ultralyd i morgen tidlig og se på den lille. Både gleder meg og gruer meg. Det blir en ny hverdag som jeg ikke helt ser konsekvensene av enda...

 

Cheer up, du høres ut til å ha klart å løfte deg ut av det verste. Klemmer fra meg

[Gjest -ia-]

Takk for klem. Det føler jeg også at jeg har, og jeg ville illustrere det for deg at du det vil du også klare.

 

Fint at du klarer å se at han sier og gjør disse tingene nettopp for å såre deg. (Og tråkke deg lengre ned i dritten, for å presse deg til abort???)

 

Pussig at han setter ære så høyt, men likevel er utro. Virker som om enkelte menn kan snu seg veldig fort etter hva andre sier. (Min eks inkludert)

 

Håper ting vil bli litt klarere for deg når du ser et lite bankende hjerte på ultralyden i morgen.

[MolleBolle]

Off, kjære deg. Håper det går bedre med deg.

Jeg oppdaget jeg var blitt gravid på p-pillen, men min samboer ville ikke bli pappa.

Han var veldig frem og tilbake, ville en dag ville ikke en annen dag.

Abort var uaktuellt for meg.

 

Jeg bodde sammen med han til jeg var 5 mnd på vei, da klarte jeg ikke mer.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å gå gjennom dette alene, men klart det har vært tøft til tider.

Jeg klarer meg fint, har god støtte i min og hans familie, og gode venner. Jeg har nå 6 uker igjen til termin og klarer nesten ikke å vente på å få lillegull i mine armer.

 

ønsker deg alt godt uansett.

Kjempe klem <3

[Nydag75]

Tøft av deg å bryte underveis.., men heller alene og ha det bra enn å være sammen med en som ikke ser andre enn seg selv.

 

I dag har jeg vært på UL og sett den lille. Hjertet slo og h*n lå pent plassert i livmoren. <3

 

Har fått sendt søknad om Duo-test og tidlig ultralyd siden jeg er nesten 38 ved termin. Tror jeg går for å gjennomføre dette, kun revurdere om duotest eller ul viser at det er noe galt.

[MolleBolle]

Go for it girl, du kommer ikke til å angre.

Klart det blir trist å ikke ha en pappa som stiller opp, men håper du har familie og venner som støtter deg.

[Nydag75]

Go for it girl, du kommer ikke til å angre. Klart det blir trist å ikke ha en pappa som stiller opp, men håper du har familie og venner som støtter deg.

 

Takk for oppmuntring. Jada, jeg har både søsken og venner som vil hjelpe meg om jeg gjennomfører

[Sharlis]

Hei du Nå har jeg lest igjennom alle innleggene..uff..

Det er så utrolig tungt å være i en slik situasjon, som et mareritt som man aldri våkner opp av.

 

Jeg er 27 år har en datter på 4 år fra før(med en annen mann), og var sammen med barnefar i 2 år. Midt i den vanskeligste eksamenstiden på de studiene jeg tok fant jeg ut at jeg var gravid til min store forskrekkelse. Barnefar og jeg hadde hatt en turbulent tid med tanke på hardt studieår, konkurs på et av firmaene hannes (han er 31år).. Men jeg elsket han og han elsket meg.

Graviditeten var ikke godt mottat for han heller, men han har alltid vært klar over mitt syn på abort og han sa at han ikke kom til å tillate meg og gjennomføre en abort med tanke på det, selv om han hadde valgt 190% abort om det kunn var opp til han.

 

By the way;

Han som jeg har min datter på 4 år, han og jeg mistet to små jenter (individuelle graviditeter) før vi til slutt fikk hun jeg har nå. Ene graviditeten var jeg 6mnd på vei og den andre 4mnd(avsluttet dette på grunn av verste tilfelle av ryggmargsbrokk,ikke forenelig med liv utenfor livmoren).

På grunn av alt dette blant annet så jeg meg ikke kababel til å gjennomføre en abort.

 

Jeg velger omsider det opplagte valget, som egentlig ikke var noe valg i mine øyne. Han distansierer seg, klarer pluttselig ikke å si at han elsker meg, så klarer han det alikavell..slik var det frem og tilbake. Da jeg var ca 3 mnd på vei, ble det slutt mellom oss på grunn av at han ikke klarte å forholde seg til graviditeten eller meg.

 

Jeg ble knust i tusen biter og jeg hadde hatt et rent helvette for å si det mildt helt fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid.

Alene, forlatt, ensom, følte meg mindre verd en driten under skoen hannes.

Alle de tankene som gikk igjennom hodet mitt..To barn med to forskjellige, for en skam jeg følte.

Familie er det aller viktigste i mitt liv, og jeg har 4 søsken som har kjempegod kontakt med men som desverre er spredd rundt omkring på jorden..så er ikke bare å stikke innom.

Jeg husker jeg sa til barnefar at jeg ikke ville ha flere barn før jeg fant ut at jeg var gravid.

En av to store grunner til dette var at jeg var livredd for å havne alene igjen med hele ansvaret, det kom ikke til skje med han fikk jeg beskjed om da..andre grunnen er at jeg har helt sinnsyk vanskelige og smertefulle svangerskap med stor fare for prematur fødsel hver gang.

Jenta mi på 4 år hun ble født 7 uker før og motte tilbringe 3 uker på sykehus med pustestopper hver dag flere ganger om dagen..helt forferdelig opplevelse!!

 

Jeg og barnefar gikk hver vår vei i noen mnd, og pluttselig begynte vi å få god kontakt igjen. Hadde sex sammen og pratet veldig mye om situasjonen. Han gledet seg stort til sønnen hannes skulle komme til verden, men han klarte ikke å gå inn i nå forhold med meg som ting var..han motte se meg med nye øyne for han hadde låst seg fast på noen punkter angående meg. Men han utelukket ikke at vi kunne finne tilbake til hverandre i fremtiden..

Han ville stille opp for barnet og for meg, det som var igjen av graviditeten.. Jeg er nå 26 uker på vei..

Barnefar hadde en samtale med min mor, hvor han lovet at han skulle ta seg av meg mens hun var på andre siden av jordkloden frem til 6 desember blant annet.

 

Vi ble enig om at vi skulle fortsette å kose oss sammen og være der for hverandre for det som var igjen av graviditeten. Men av en eller annen grunn så er han så kald til tider, for pluttselig å være kosete. Har sex med meg, og gir meg en tørr klem og klapp på skuldra når han skal dra, føler jo meg som den HOREN..

Dette har jeg sagt til han, ender opp med å sende mld på sms frem og tilbake om hvordan han får meg til å føle meg.. Han sier unskyld for det, og at jeg må lede veien for hvordan jeg vil ha det for han vil virkelig ikke såre meg..Vet da søren..Det er mye her jeg ikke nevner. Men han vet va jeg føler for han og hva jeg vil, og det er at vi skal være en samlet familie.

 

Nå skal jeg til han og ta en prat om vi skal kutte ut helt kontakten eller ikke, og hvor jeg skal fortelle han hvordan dette er for meg.

 

Her er min historie vertfall, og jeg synes det er et mareritt. Jeg har ofte pusteproblemer og føler jeg detter mer og mer ned i en dyp depresjon.

Jeg blir sett på som en sterk dame, som har stålkontroll på ting og følelser. Men jeg skal være så ærlig og innrømme at her er jeg så utrolig svak og redd.