Siden det er snakk om å bli avvist av lege:Dette opplevde jeg en gang..

[PintSizedDictator]

Jeg drar direkte på kvelds-poliklinikken ved Barneklinikken når barna mine er syke. Så sant det er mulig. De som jobber der er utdannet for å ta seg av syke barn så de vet så altfor godt at små barn kan gå fra ren dødsralling til å sitte å leke straks de kommer inn til legen.

 

Da min førtse datter var 12 dager gammel sluttet hun å puste hver gang jeg la henne ned. Jeg satt oppreist i sengen med henne en natt så hun kunne sove opp langs brystkassen min. Dro på helsestasjonen dagen etter.

 

Helsesøster rørte ikke barnet, bare kikket på henn fra stolen sin og spurte hvor lang tid det tok fra hun sluttet å puste til hun begynnte igjen. Jeg visste ikke..jeg tok ikke tiden sa jeg. Hun mente dette var helt normalt, men jeg var ikke enig og dro på Barneklinikken hvor vi ble innlagt en ukes tid. Hun hadde reflux og hver gang hun ble lagt ned så kom alt mageinnholdet opp i halsen og kvalte henne :S

 

Selv har jeg opplevd som 15 åring å gå med sterke magesmerter i 3 uker etter en tarmslyng operasjon og blitt satt på sånne coctails mot luftsmerter. Det hjalp jo så klart ikke når store deler av tynntarmen min var død. Måtte nok opereres igjen.

Og igjen i fjor vinter. Jeg ble innlagt med sterke smerter som oppsto hver gang jeg spiste. de tok røntgen og bare det og mente at siden de ikke så noe så var det ikke noe. Jeg har en journal som er lang som et vondt år. Hadde de lest den så hadde de forstått at vanlig røntgen ikke er nok. Jeg sa at jeg vet det er en polypp som stenger i tarmen så maten ikke passerer. Etter mye om og men fikk jeg tatt en MR og de måtte motvillig innrømme at jo, det var en diger polypp der jeg sa jeg hadde vondt. Tsk. Endte i min 6 og forhåpentligvis siste operasjon i magen.

 

Og da jeg var 2 år hadde mamma 2 forskjellige leger hjemme hos oss som sa jeg hadde omgangssyke. Den tredje så at det var hjernehinnebet. og jeg ble innlagt straks. Var visst bare snakk om minutter mellom liv og død her.

 

Men, jeg stoler stort sett på helsevesenet. Etter å ha vært pasient selv i så mange år og nå som jeg er Hjelpepleier så har jeg mer kontroll på mine rettigheter.

[Anonym bruker]

Eldste vår falt fra sofan når hun var halvannet år. Hun gråt hysterisk og bare vi tok i henne krymet hun seg i smerter. Jeg fikk sambo hjem fra jobb og så dro vi på legevakten. Legen der kikka på henne og sa hun fikk tenner.....det var nok derfor. Når vi igjen forklarte at hun hadde falt og slikt bare sa hun neida....hun har sikkert øreverk. Når sambo da ble forbanna og løftet ungen fra fanget sitt bort til legen og ba henne i det minste se på henne hylte ungen og legen mente da at hun var redd fremmende!!!!!

 

Vi dro hjem og tenkte at vi bare var hysteriske.....la henne for kvelden og nesten morgen da vi kom inn på rommet hennes reiste hun seg ikke i senga engang. Vi tok ungen og kjørte rett til sykehuset...etter et møte med en lege der som med en gang så at noe var galt viste et rønken at kragebeinet var brukket rett av......

 

Gjett om jeg var forbanna og det fikk legevakten høre på telefonen og!

[Anonym bruker]

Jeg mener seriøst at alle historiene i tråden skulle vært sendt til media, slik at man fikkk belyst hvor dårlig helsevesenet i Norge fungerer.

 

Jeg er selv en av de som har lagt ut min historie her. Jeg klagde til helsetilsynet, men det var jo ingen vits, de er jo selvfølgelig partisk.

 

Selv med to auvhengige vitner, så var det legen sin versjon de gikk for.

[Mor di!]

Søsteren min døde fordi legevakten avviste henne gang på gang da de sa det var influensa. Det viste seg å være hjernehinnebetennelse... Er en del år siden, men dog like sårt

[Anonym bruker]

Jeg mener seriøst at alle historiene i tråden skulle vært sendt til media, slik at man fikkk belyst hvor dårlig helsevesenet i Norge fungerer. Jeg er selv en av de som har lagt ut min historie her. Jeg klagde til helsetilsynet, men det var jo ingen vits, de er jo selvfølgelig partisk. Selv med to auvhengige vitner, så var det legen sin versjon de gikk for.

 

Har prøvd å klage på helsevesenet selv på grunn av et par lignende episoder (pluss journal-løgner), men siden jeg er utenlandsk så får jeg som regel beskjed om enten å slutte å klage eller reise dit jeg kommer fra hvis jeg er så misfornøyd med hvordan det er her i Norge. Det jeg også har merket i mange saker med helsevesen som skadevoldende part, er at som regel fortsetter leger og sykepleiere å praktisere etter tilsynssaker hvis de i det hele tatt blir opprettet. Og det i saker der legenes forsømmelse førte til død eller store skader.

[Anonym bruker]

Min personlige hendelse er jo ikke alvorlig i det hele tatt, men det var veldig frustrerende. Hadde brystbetennelsen fra helvette og var til legevakta, på ammepol på sykehuset + snakket med en lege på sykehuset. Jeg fikk bare ikke tømt brystet. Det kom nesten ikke ut noe hverken ved amming eller pumping. Alle sa det samme - du må bare fortsette og amme og tømme brystet.

 

Legen på sykehuset (onsdag) sa følgende - etter jeg forklarte at alle kunstens regler for brystbetennelse var fulgt, men jeg fikk ikke ut en dråpe: Nei du må bare anstrenge deg mere! Fredag ble jeg innlagt på et annet sykehus og operert for abcess som var 4 x 7 cm. Den lå rett bak brystvorta så det var ikke så rart at ingenting kom ut.

 

Det værste som har skjedd i min familie var gammeltanta mi som i 60-årene dro til legevakten fordi hun følte seg så dårlig. Vondt i brystet, kvalm m.m. Ble avvist etter timer med venting. Søsteren kranglet henne inn til lege. Det ble fulle blålys og rett til sykehus. Men livet sto ikke til å redde. Massivt hjerteinfarkt:(

[Elina]

Men jeg synes likevel man bør klage, tenk om ALLE som opplever slike ting hadde klagd? Da måtte media skrive mer om det, og det hadde kanskje blitt press på politikerne for å gjøre noe.

 

I min familie vet jeg om to dødsfall grunnet legetabber, men har dem klaget......NEI!

 

Min bror døde nesten etter å ha blitt avvist fra legevakte 4 ganger, da dro min mor rett på sykehuset. Han hadde omgangsyka og tok ikke til seg næring. Hadde vært syk lenge. De holdt på å sende ham hjem uten å sjekke han, men min mor satte foten ned og sa hun kom til å sitte der til de hadde undersøkt han i det minste. Etterpå undersøkelsen var det en ydmyk lege som beklaget på det sterkeste, min bror ble innlagt med intravenøs inn i foten fordi hendene var så inntørka. Legen sa han ikke hadde overlevd natta. Han var 2 1/2år da dette skjedde. Det tok lang tid før han kom seg, og han måtte lære å gå på slike stenger, for å bli sterk nok.

 

Men har foreldrene mine klaga, NEI! Nå sitter han som avviste han på legevakta som fylkeslege!

[Anonym bruker]

Du Idril vardamir bor ikke du i Bodø? Var det der du opplevde dette? Trenger ikke svare om du ikke vil.. Nettopp flyttet til Bodø selv, greit å vite at man burde være forberedt!

 

Til tema: Jeg føler at jeg virkelig har blitt tatt seriøst når jeg har henvendt meg til både helsesøster/lege/legevakt. Alt jeg har henvendt meg om har blitt tatt alvorlig. Legevakten har alltid tatt i mot oss!

 

Men min far fikk litt dårlig behandling hos sin fastlege i over to år. Min far er hjertesyk(medfødt), men operert for 18 år siden. I lengre tid forklarte min far til legen sine alvorlige symptomer. Legen relaterte det til overvekt (min far veier litt for mye, men er ikke ekstremt stor), men egentlig var det hjertet som over lengre tid slet med kapasiteten. Det endte med at han han fikk anfall likt hjerteinfarkt, og måtte hasteoperere inn en pacemaker på dagen pga hjertet sluttet å slå. Skummelt! Hadde hjertekapasiteten blitt sjekket tidligere eller jevnlig hadde dette blitt oppdaget før.

 

Og så har vi et par tilfeller i familien hvor kreft har blitt behandlet feil/ikke undersøkt nok og det har kostet dem livet.. Alle i familien unngår det sykehuset, heldigvis er det fritt sykehusvalg!

[Anonym bruker]

Da jeg fikk mitt første barn hadde jeg vært innlagt på sykehuset en tid, vannet gikk og jeg ble sendt på føden. Jeg skulle ha ks (av både medisinske og psykiske grunner) men det fant jordmor og lege som var på vakt ut at det skulle jeg ikke ha jeg fikk bare føde normalt som alle andre.

Jeg kom fra avdelingen hvor jeg hadde ligget til observasjon og hatt noen inne hos meg hvert 30 minutt fordi jeg var såpass syk til å måtte ligge i venterom på føden uten at de gadd å se til meg for dette ville ta lang tid.

Og dessverre var min daværende mann en fjott som ikke hadde mot til å klage eller si imot noen.

Jordmor eller andre kom ikke engang når man ringte etter de og de prøvde så godt de kunne å tvinge meg til å sende min mann hjem når kvelden kom.

Enden på visa var at jeg og barnet nesten døde på operasjonsbordet i et katastrofe snitt.

Det vil si jeg døde og ble gjenopplivet.

 

Det var ei venninne av meg som var den som skrev diktatet fra lege inn i journalen min og hun var ganske blek om nebbet når hun kom å besøkte meg den dagen. Over den behandling jeg hadde fått og hvor galt det nesten gikk.

Men et år senere ba jeg om å få journalen min tilsendt og da hadde de fjernet alle hentydninger om at noe hadde gått galt!!

å så sint jeg var, trodde ikke det var mulig engang jeg at de kunne slette ting skrevet i journalen og eneste grunnen måtte jo være for å hindre at jeg kunne vinne fram om jeg valgte å klage. Hjelper ikke klage uten bevis.

[C.L.H85]

Moren min var 19 år da hun ble gravid med meg med kobberspiral... Hun brukte fastlegen sin til istedenfor jordmor på alle undersøkelsene og legen mente tydeligvis at det ikke var nødvendig å ta ut spiralen. Spiralen ble faktisk ikke tatt ut før hun var 7 mnd på vei med meg og hadde vært på undersøkelse hos jordmor(som var ganske forbanna for å si det mildt), det kunne jo faktisk gått veldig galt. Men mamma burde kanskje ha gått til en annen lege i utgangspunktet, når kallenavnet hans faktisk var "Doktor Tumle".. He he

[Anonym bruker]

Min søster prøvde å ta livet av seg med en overdose piller her for en stund siden, dette var andre selvmordforsøk, hun har vært innlagt på psykiatrisk over lengre periode før og hadde svelget mer en nok piller til å dø om hun ikke hadde blitt funnet i tide.

Hun fikk magen pumpet og så fikk mannen hennes beskjed om at nå kunne han ta henne med hjem for det var ikke akutt nok til å bli innlagt på kriseplass!!!!!!!!!!!!

Hvor mye mer akutt kan ting bli?

Nei de hadde jo tømt magen hennes så hun var ikke lenger i fare om å dø fra de medisinene. Det var ikke snakk om observasjon etter pumpingen en gang.

 

Heldigvis sto mannen på sitt og hun ble lagt inn og er ikke kommet hjem ennå nå mange mnd senere.

[anonym91]

på legevakten der er bor var det en lege med utenlands opprinelse. han jobba der i mangen år og gjore mangen grove feil. mye alvorlig og ting blei til og med meldt til politiet for det var så alvorlig. etter en stund kom det fra at mannen var ikkje lege. han hadde dyr lege utdanning, noe han hadde tatt i afrika. og falske lege papir.

like etter det hendte forsvant han. umulig og få tak i . men etter 1 år ca blei han oppdaga i gjenn. ca 2-3 timer unna hadde han igjenn klar og få jobb som lege :/

så folk bør ver skeptisk og melde i fra. norge er alt for naive og sjekker skjelden opp i om papir er ekte ol.

saken sto i vg for en tid til bake. men tror han stakk av igjenn :S

[Ennai]

Ringte legevakten for snart et år siden med intense magesmerter som hadde vart i over 2 døyn. fikk beskjed om at det var muskelstrekk og at jeg skulle tamasse ibux og legge meg. dagen etter ringte jeg fastlegen. der tenkte hun med en gang gallestein. blodprøven viste gallesteinsanfall med betennelse i bukspyttkjertelen. ble operert for dette og fjernet hele galleblæra og omlag 30 steiner...

 

Gikk i nesten 2 mnd med hodepine. den nye fastlegen sendte meg hjem med veskjed om å lære meg å drikke kaffe (?!?) to dager senere ble jeg mye dårligere og dro til en annen lege. han sendte meg direkte til nevrologen på st.olav. etter en mr ble det konstantert en hjernesvulst med en stor oppsamling av spinalvæske rundt. ble operert 2 dager etter denne beskjeden..

 

14dager etter skulle jeg til legekontoret for å få fjernet sting. samme lege som ville jeg skulle drikke kaffe så på stingene å sendte meg direkte til trondheim igjen for han mente såret var veldig betent.. legen på st.olav lurte på hvorfor jeg var der for dette såret var da ikke betent, bare litt irritert (noe som ikke er noe rart da snittet ble lagt i bahodet/nakken)

 

Jeg ble satt opp til etterkontroll til "kaffelegen". da jeg var der nevnte jeg at jeg ikke hadde fått svar på biopsien enda. da ringte han til nevrologen. etter telefonsamtalen påsto han at svulsten var ondartet.. en time etter fikk jeg en telefon fra overlegen der han spurte: hvilken fastlege har du egentlig?? denne svulsten er da ikke ondartet!!

 

 

[Tauriel]

Du Idril vardamir bor ikke du i Bodø? Var det der du opplevde dette? Trenger ikke svare om du ikke vil.. Nettopp flyttet til Bodø selv, greit å vite at man burde være forberedt! Til tema: Jeg føler at jeg virkelig har blitt tatt seriøst når jeg har henvendt meg til både helsesøster/lege/legevakt. Alt jeg har henvendt meg om har blitt tatt alvorlig. Legevakten har alltid tatt i mot oss! Men min far fikk litt dårlig behandling hos sin fastlege i over to år. Min far er hjertesyk(medfødt), men operert for 18 år siden. I lengre tid forklarte min far til legen sine alvorlige symptomer. Legen relaterte det til overvekt (min far veier litt for mye, men er ikke ekstremt stor), men egentlig var det hjertet som over lengre tid slet med kapasiteten. Det endte med at han han fikk anfall likt hjerteinfarkt, og måtte hasteoperere inn en pacemaker på dagen pga hjertet sluttet å slå. Skummelt! Hadde hjertekapasiteten blitt sjekket tidligere eller jevnlig hadde dette blitt oppdaget før. Og så har vi et par tilfeller i familien hvor kreft har blitt behandlet feil/ikke undersøkt nok og det har kostet dem livet.. Alle i familien unngår det sykehuset, heldigvis er det fritt sykehusvalg!

 

Det var på Bodø sykehus ja, men det er mange flinke der og jeg hadde rett og slett uflaks.

[Ennai]

Litt kjapp der gitt..

 

Kaffelegen har påstått at han jobbet som nevrolege i tyskland, så jeg må si jeg ikke hadde han mens jeg lå på sykehuset i en uke..

 

Og ja, bytting av fastlege så fort det er noen ledige i denne kommunen!

[Anonym bruker]

Noen av disse historeiene er helt syke. At det går an. Håper dere melder-melder-MELDER inn disse tjenestefeilene. Det er ikke slik, som en trodde, at man bare melder om det er mulig å få erstatning. Man melder for å få gitt beskjed oppover i systemet, at de som har gjort en feil må stå til ansvar for det de har gjort og ta konsekvensene av sin dårlig utførte jobb. Noen av dere har helt ville historier. Sender dere alle en god tirsdagsklem

[ostepop123]

Jeg har aldri opplevd slik behandling med barnet mitt på legevakten i Oslo, selvom det uten unntak har vært veldig lite farlig det vi har vært der med - den ene gangen var det f.eks. sannsynligvis bare luftsmerter etter omgangssyke. Men legen tok oss helt seriøst og jeg følte meg litt dum som kom med en så bagatellmessig sak, men da sa legen at "nei, da har vi sjekket ut det, så da kan du slappe av, ingen problemer".

 

Imidlertid har jeg flere ganger opplevd å komme med en psykisk syk person som hadde forsøkt å ta livet av seg. Dét tok litt innsats fra min side (inkludert endel heftig argumentasjon i resepsjonen...) for å få henne inn. Antagelig hadde de rett i sine faglige vurderinger om at det ikke var noen akutt fare for at hun faktisk skulle lykkes med å ta livet sitt, men for meg opplevdes det veldig brutalt. Og oppfølgingen vi fikk av spesialisthelsetjenesten i etterkant var mildt sagt tvilsom (som stort sett bestod i antianxiolytika og sovemedisin uten hverken regelmessig eller skikkelig oppfølging), det burde vi faktisk laget en sak av.

[Anonym bruker]

For ett par år siden brakk jeg fingeren i gymmen på skolen. Fingeren min var større enn tommelen dagen etter uhellet, og jeg dro til legen fordi jeg hadde så vondt. Jeg klarte omtrent ikke røre på den, og halve hånden min var helt blå. Jeg kom til legen, viste fingeren og forklarte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg bare beskjed om at det ble til å gå over, fordi den var bare forstuet. Jeg fikk beskjed om å være flink å bruke den hånden slik at jeg ikke mistet styrken i fingeren. Jeg holdt på å grine bare jeg såvidt var borti den, men tapet den sammen for å holde den rett.

Dagen etter hadde jeg fremdeles kjempevondt, og fingeren var blitt enda større enn dagen før igjen. På nytt dro jeg til legen, og hun sa at jeg ikke måtte være så hysterisk. Tilslutt kranglet jeg meg til rønken, og der kom det frem at eg hadde en løs bensplint inni fingeren. Siden dette var et lite sykehus måtte de sende over bildene til et universitetssykehus for å høre med hånd-spesialisten om hva som skulle gjøres. De var usikre på om det måtte opereres på plass, eller om det gikk bra å gipse det. Da jeg var på sykehuset fikk de ikke tak i riktig person, så de TAPET fingeren min sammen med en annen og sendte meg hjem. Jeg fikk beskjed om at de skulle ringe meg dagen etter for å høre hva som skulle gjøres. Dagen etter hørte jeg ingenting, så jeg ringte til sykehuset men fikk ikke noe svar. Dagen etter dette igjen (lørdag) hadde jeg så vondt at jeg kranglet meg inn på sykehuset (fremdeles bare tapet finger). Der tok de ny rønken og der kom det frem at beinsplinten hadde lagt seg litt skeiv siden jeg hadde beveget fingeren, så da etter 5-6 DAGER bestemte de seg for å gipse.

Gipsen ble lagt slik at jeg hadde bøyd finger inni gipsen, men jeg kunne kjenne at jeg ble bedre etterhvert da den fikk gro i fred.

Etter ca 1 uke igjen fikk jeg innkalling til universitetssykehuset for kontroll, for de ville se og vurdere dette siden bildene ble sendt dit. Da jeg kom dit ble de stor i øynene da de fikk se hvordan gipsen var lagt med tanke på hvordan bruddet var. Så tok de rønken og det viste det seg at bensplinten var lagt seg helt galt pga gipsen, så de måtte bryte opp bruddet, operere beinsplinten på plass også la de en gips som beskyttet godt!

 

Jeg hadde bra mange krangler med lege og sykehus før jeg fikk vilja mi om gips! Hadde de lagt en gips med én gang hadde jeg nok spart meg for den operasjonen! Har man brekkt noe, så har man brekkt noe! Man skal da ikke gå med et brudd å satse på at det blir bra, det er bare for dumt.

 

Kjenner jeg blir småsint, men dette er jo ingenting i forhold til de andre historiene her inne.

Sier bare sitt om hvordan helsevesenet er...

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig så tror jeg ikke på halvparten av disse historiene. Men underholdende på en ellers kjedelig onsdag.

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig så tror jeg ikke på halvparten av disse historiene. Men underholdende på en ellers kjedelig onsdag.

 

Du må jo være helt blåst.... UNDERHOLDENDE ? Uansett om det hadde vært fakta eller fleip, så er ikke slike historier underholdende..

 

Du er jo syk...

[Anonym bruker]

Jeg ble sendt til legevakten i politibil, der politiet endelig hadde funnet meg -paranoid og psykotisk, etter et halvt døgn "på rømmen for å gjemme meg fra *de*".

 

Måtte tvinges inn på legevakten av tre politimenn, og satt stiv av skrekk foran legen. Han snakket med meg, sa så fint at "nå må du være rasjonell. Ingen vil drepe deg, og hjemme hos deg selv er du aller tryggest"

 

Politiet måtte pent kjøre meg hjem, like fortvilet som meg selv.

Enda det var nettopp mitt eget hjem jeg rømte fra!

 

... Etter to uker fikk jeg heldigvis hjelp, men MYE kunne skjedd på de to ukene...

[Anonym bruker]

pådro meg et komplisert ankelbrudd som 13-åring. vakthavende lege på sykehuset nektet å ta meg i mot da moren min dagen etter tok meg på legevakta. jeg skulle bare ta litt paracet og legge beinet høyt, det var sikkert ikke noe galt.

 

jeg gråt av smerte hele dagen og natten, sov ikke og hadde smerter som ikke ble det grann mindre av paralgin forte. besvimte av smerte midt på badegulvet.

 

dag 3 var legen aller nådigst villig til å sende meg til røntgen (men jeg må bare beklage altså, frue, dette er nok ikke noe brudd, sa han).

 

på røntgenavdelingen så de forskrekket på ankelen min, som var dobbelt så stor som den skulle være, og lurte på hvorfor i huleste vi kom hele tre dager etter uhellet hadde inntruffet.

 

endte med en 3 timer lang operasjon og halvannen ukes opphold på sykehuset etterpå . døgnet som gikk mellom innleggelse og operasjon fikk jeg morfinsprøyter med et par timers mellomrom, var så utslitt av smerter at det tok helt fullstendig over. de turte ikke gi meg "likegladsprøyte" før narkosen, hadde fått så mye at de var redd jeg skulle bli borte for godt.

 

aldri noen fare for verken liv eller helse her, men det var voldsomme smerter som raste gjennom hele kroppen bare noen kom borti senga jeg lå i. ppuuuuuh!

[Anonym bruker]

4 uker gammel ble jeg tungpusta og hosta veldig så mamma ringte legen, dr Krabbe kikka meg og konstanterte at jeg var forskjøla. Men jeg ble bare værre, så ett ar dager etter ringte de legen på nytt, samme leg kunne kontantere forskjølelse. Utpå kvelden ble jeg ennå værre så pappa ringte legevakta. Men siden det var samme lege som hadde legevakt valgte pappa å heller ringe en pensjonert lege i bygda vi bodde i. Han kom hjem til oss og bare kikka bort på meg før han ba de gjøre seg klare, han skulle ringe sykehuset og si vi kom. Bare timer etter vi ankom sykehuset slutta jeg å puste. Hadde både kikhoste og lungebetennelse. Ble på sykehuset nesten 2uker.