Siden det er snakk om å bli avvist av lege:Dette opplevde jeg en gang..

[Anonym bruker]

Etter en operasjon fikk jeg etter å ha vært fin i formen intense brennende smerter som om jeg revnet innvendig. Jeg ble tatt i mot, men fikk ingen lege til å undersøke meg, kun sykepleier. Hun mente alt var normalt, selv om jeg hadde så vondt at jeg nesten ikke kunne bevege meg. Ble sendt hjem. fikk masse smertestillende og sovnet til slutt langt på natt. Våknet senere i en seng som var gjennomtrukket av blod. Hadde store indre blødninger som hadde presset seg ut gjennom flere lag med sting. så jeg følte riktig!!!!

[Gjest Miryks]

Når man er på randen til selvmord så er vel det i aller høyeste grad akutt hjelp man trenger?

Jojo det er det, men da blir man som oftes lagt inn og.

 

Jeg ble ikke det. Jeg fikk resept på lykkepiller og henvisning til VPP ble sendt... Men jeg ble hvertfall tatt seriøst, og får nå hjelp.

[Niccoline *savner_kulemage*]

Skal man få kommet til hos lege, er det kun for å få utstedt dødsattesten, da er de behjelpelig

 

Anonym #19:

Neida, dem er ikke behjelpelige med det heller lenger, spesielt ikke på Ahus.. Må ikke tro du får dødsattesten med det første. Og ringer du å etterlyser den lyver de deg midt i trynet gang på gang og sier de har sendt den avgårde til deg. Ahus er i mine øyne Spyhus, og gudene forby at noen av mine blir lagt inn der en gang igjen, fytti katta..

 

 

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Her har jeg de siste to årene slitt med en kropp som streiker, jeg mister rett og slett all følelse i armer og ben, står jeg oppreist/går når bena svikter, så faller jeg regelrett sammen.

Første gangen dette hendte, ringte vi legevakta, der sier de da over telefonen (uten å ha forhørt seg om jeg har stresset mye eller noe i det siste) "du er bare sliten, legg deg ned og få deg noe hvile, så er det over i morgen".. Troppet opp på legevakta neste gang det hendte, da var det armene som hadde sviktet (skal sies, jeg hadde ringt fast legen og bestilt time mellom dette, men der ble jeg satt opp på time "om 5 uker") Nok en gang fikk jeg beskjed om at det var stress relatert, og jeg fikk komme meg hjem og vile. Jeg byttet da fastlege, var fly hakke forbanna. Så ble jeg gravid (igjen) og min nye lege sa vi ikke kunne kjøre noen tester før etter fødsel, siden hormoner kunne påvirke resultater. Det er jo greit nok det.. Men nå løper jeg jo da hjemme med to barn, alene 4 dager i uka. Ringte kort tid etter fødsel og sa ifra at nå var fødselen over. De førte meg opp på time i september (fødte i mras) med beskjeden "hender det i mellomtiden, ring legevakte".. Men ingen av legevaktene vi har her, bryr seg noe om det.. Så her sitter man da :-p

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Og for all del.. Føden er ikke den beste hjelp til tider den heller :-/

Jeg gikk med tvillinger i 09, i uke 21 opplevde jeg at fostervannet gikk, ringte til føden der jeg hadde fødeplass, og fortalte at vannet hadde gått, jeg var i uke 21, svaret jeg fikk; "du er bare en hysterisk førstegangs gravid, ro deg ned, ta turen til legevakta, eller kontakt legen i morgen, så de kan roe deg ned"

Samboeren ringte legevakta, fikk der beskjed om at hysteriske førstegangs fødene hadde de ikke tid til, jeg fikk kontakte legen dagen etter.

Endte med at jeg fødet i uke 21, den føden jeg endte opp på (en annen enn den jeg hadde pratet med) var rystet over måten jeg var blitt behandlet på, og førte en sak mot både persjonen på føden og den på legevakta, begge mistet til slutt jobben, men kan fortsatt jobbe som jordmor og lege.

[Gjest MMJ]

Og for all del.. Føden er ikke den beste hjelp til tider den heller :-/ Jeg gikk med tvillinger i 09, i uke 21 opplevde jeg at fostervannet gikk, ringte til føden der jeg hadde fødeplass, og fortalte at vannet hadde gått, jeg var i uke 21, svaret jeg fikk; "du er bare en hysterisk førstegangs gravid, ro deg ned, ta turen til legevakta, eller kontakt legen i morgen, så de kan roe deg ned" Samboeren ringte legevakta, fikk der beskjed om at hysteriske førstegangs fødene hadde de ikke tid til, jeg fikk kontakte legen dagen etter. Endte med at jeg fødet i uke 21, den føden jeg endte opp på (en annen enn den jeg hadde pratet med) var rystet over måten jeg var blitt behandlet på, og førte en sak mot både persjonen på føden og den på legevakta, begge mistet til slutt jobben, men kan fortsatt jobbe som jordmor og lege.

 

ånei!!! Gud så trist!

[Musemorbr /]

Forferdelig, det mange her har opplevd. Det slår meg at veldig mange ikke rapporterer videre, slik at de udugelige menneskene faktisk aldri opplever noen konsekvenser. Tankene går også til en sak jeg leste for noen år siden. En dansk gutt døde, da foreldrene ble avvist og hjemsendt fra to sykehus, selv om gutten hadde spist et batteri. Så det er ikke bare i Norge. Selv har jeg heldigvis ikke opplevd noe livstruende. Uhøflig, nedlatende, respektløst og uprofesjonelt, ja, men heldigvis ikke livstruende.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde noe helt forferdelig da jeg var høygravid med et av mine barn. Jeg var hos fastlegen fordi jeg ikke fikk puste, og ble innlagt på sykehuset til observasjon. Da jeg ble innlagt var det fredag kveld, og så lørdag og på søndag var julaften. Jeg skulle ha termin nyttårsaften. Iallefall ble det tyngre og tyngre å puste, og jeg ble beskyldt for å ha angst og at det kun var det som var galt, i kombinasjon med at babyen presset mot lungene. Jeg gled inn og ut av bevissthet og da ble det bestemt at babyen skulle ut med keisersnitt første dag som ikke var helligdag, for de måtte betale så mye for å få flere leger på jobb når det var jul. Julaften sluttet jeg å puste og hjertet stanset og da ble det tatt katastrofekeisersnitt for at de skulle greie å redde iallefall en av oss. Jeg våknet igjen etter koma nesten en uke etterpå, men da helt uten syn og med svært nedsatt førlighet i armer og bein. Da ble det tatt alle mulige prøver som viste at hjernen hadde tatt skade av oksygenmangelen. Det var forresten en blodpropp i lungen som gjorde at jeg ikke klarte å puste. Har heldigvis kommet meg 98 prosent etter dette, og det eneste er at jeg har litt redusert syn på det ene øyet, men ellers er jeg som før. Og babyen var helt frisk. Men det er bare flaks. Dette er mange år siden. Det tok over ti år før jeg turte å bli gravid igjen, og neste gang ble jeg fulgt tett opp under hele svangerskapet, men det var jo litt skummelt likevel.

 

Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å klage på disse hendelsene. I følge sykepleieren jeg snakket med, var det kun hvis jeg hadde hatt et direkte tap av inntekt det nyttet å klage, for da kunne man søke om pasientskadeerstatning. Men hvor er det da man klager? Og vet noen om slike saker blir foreldet? Det gikk jo fint, men jeg kjenner sterkt på at de ikke engang beklaget det som hadde skjedd.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å klage på disse hendelsene. I følge sykepleieren jeg snakket med, var det kun hvis jeg hadde hatt et direkte tap av inntekt det nyttet å klage, for da kunne man søke om pasientskadeerstatning. Men hvor er det da man klager? Og vet noen om slike saker blir foreldet? Det gikk jo fint, men jeg kjenner sterkt på at de ikke engang beklaget det som hadde skjedd.

 

En klage sendes inn til fylkeslege/fylkessykehus i fylket man bor i, eller overlegen på det aktuelle sykehuset, om det er i et annet fylke. Det anbefales å klage inn på alle svikt innen helsevesenet, siden det er eneste måten å finne feilene på.

Antagligvis er din sak foreldet, men kan uansett sende inn et skriv om dems behandling av deg, så de som er overordrende for dine leger ol, kan "ta til" seg hva som har hendt.

 

Her nektet sykehus og legevakt skyld, det endte med advokat osv. Men det var sykehuset jeg fødte på, som tok saken, vi var jo i sorg, og klarte egentlig fint lite. I tillegg til at jeg mistet tvillingene, sto mitt eget liv i fare, og når faren enderlig var overstått, var de redd jeg var på vei inn i psykose.

Det ble ikke gitt en unskyldning, jordmora og legen fikk vel regelrett en knips på fingrene, før de måtte finne seg en annen jobb. Det eneste vi kunne få for det, var psykolog på dems regning, men vi takket nei.

[Anonym bruker]

Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å klage på disse hendelsene. I følge sykepleieren jeg snakket med, var det kun hvis jeg hadde hatt et direkte tap av inntekt det nyttet å klage, for da kunne man søke om pasientskadeerstatning. Men hvor er det da man klager? Og vet noen om slike saker blir foreldet? Det gikk jo fint, men jeg kjenner sterkt på at de ikke engang beklaget det som hadde skjedd.

En klage sendes inn til fylkeslege/fylkessykehus i fylket man bor i, eller overlegen på det aktuelle sykehuset, om det er i et annet fylke. Det anbefales å klage inn på alle svikt innen helsevesenet, siden det er eneste måten å finne feilene på. Antagligvis er din sak foreldet, men kan uansett sende inn et skriv om dems behandling av deg, så de som er overordrende for dine leger ol, kan "ta til" seg hva som har hendt. Her nektet sykehus og legevakt skyld, det endte med advokat osv. Men det var sykehuset jeg fødte på, som tok saken, vi var jo i sorg, og klarte egentlig fint lite. I tillegg til at jeg mistet tvillingene, sto mitt eget liv i fare, og når faren enderlig var overstått, var de redd jeg var på vei inn i psykose. Det ble ikke gitt en unskyldning, jordmora og legen fikk vel regelrett en knips på fingrene, før de måtte finne seg en annen jobb. Det eneste vi kunne få for det, var psykolog på dems regning, men vi takket nei.

 

Så grusomt... håper det går bra med dere!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å klage på disse hendelsene. I følge sykepleieren jeg snakket med, var det kun hvis jeg hadde hatt et direkte tap av inntekt det nyttet å klage, for da kunne man søke om pasientskadeerstatning. Men hvor er det da man klager? Og vet noen om slike saker blir foreldet? Det gikk jo fint, men jeg kjenner sterkt på at de ikke engang beklaget det som hadde skjedd.

En klage sendes inn til fylkeslege/fylkessykehus i fylket man bor i, eller overlegen på det aktuelle sykehuset, om det er i et annet fylke. Det anbefales å klage inn på alle svikt innen helsevesenet, siden det er eneste måten å finne feilene på. Antagligvis er din sak foreldet, men kan uansett sende inn et skriv om dems behandling av deg, så de som er overordrende for dine leger ol, kan "ta til" seg hva som har hendt. Her nektet sykehus og legevakt skyld, det endte med advokat osv. Men det var sykehuset jeg fødte på, som tok saken, vi var jo i sorg, og klarte egentlig fint lite. I tillegg til at jeg mistet tvillingene, sto mitt eget liv i fare, og når faren enderlig var overstått, var de redd jeg var på vei inn i psykose. Det ble ikke gitt en unskyldning, jordmora og legen fikk vel regelrett en knips på fingrene, før de måtte finne seg en annen jobb. Det eneste vi kunne få for det, var psykolog på dems regning, men vi takket nei.

Så grusomt... håper det går bra med dere!

Joda, vi har da våre stunder, jeg har hatt noen sammenknekk psykisk. Men, nå har vi to friske og raske unger. Kommer alltid til å være 2 barn for lite hos oss, men de er med i hjertene våre.

[bobbelfru]

Jeg får bidra litt jeg og. Ikke det at vi har blitt avist på legevakten men vi har blitt møtt misstrodd. VI har en datter som har leddgikt og vi skal ha lav terskel for å oppsøke lege.

I vår var hun syk med hoste smerter, diare og oppkast og silk som alle barna i barnahgen var. Men henne hadde i tillegg høy feber. Etter 3 dager med feber og alt som vi ga henne kom opp eller ut.

 

VI har sluttet å rineg på forhånd vi reiser. Kom dit med frøkna og kom inn til legen

Vi forteller om symptomene og at dette er noe mer enn vanlig diare men nei da dette var ikke noe å bekymre seg over.

 

Det ble tatt crp og urinprøve. legen på legevakten hadde avskrivd oss. men vi sitter og venter på svarene. Frøkna er bare kjempe dårlig. sykepleieren som har vakt passer ordentlig på datteren vår. Så kommer svarene. hun ser på de og blir litt betenkt.

Etter en stund kommer legen ut og spør oss sånn små forundret åå er dere her anda. det er ikke noe alvorlig reis bare hjem.

 

Så møter han sykepleieren hun forteller om resultatene og han sier at vi må komme inn på kontoret. Hvor han sier at jo dette er nok mer alvorlig enn han trodde. Hun hadde utslag på på urinen og hadde meget høy CRP.

Vi ble sendt på Ahus i ambulanse.

Det viste seg at frøkna hadde nyrebekkenbetennelse, var dehydrert, og hadde ørebetennelse og lungebetennelse. på en gang ikke rart at hun var syk .

[Anonym bruker]

legevakt stiller med psykolog i helgene så vidt jeg vet... eller det vet jeg for jeg har selv vert hos en på legevakten etter en krisesituasjon... Det burde ikke ha vært noe problem for HI og fått hjelp på legevakten i en slik situasjon...

[Anonym bruker]

legevakt stiller med psykolog i helgene så vidt jeg vet... eller det vet jeg for jeg har selv vert hos en på legevakten etter en krisesituasjon... Det burde ikke ha vært noe problem for HI og fått hjelp på legevakten i en slik situasjon...

 

Er desverre ikke alle legevakter som har psykolog til rådighet på helg nei.

[Mrs. Bouquet]

Jeg fikk nyresteinsanfall midt på natta ( aldri hatt det før) Og trodde rett og slett at en eggstokk eller noe hadde sprukket, eller at jegvar gravid utenfor livmoren. Fikk beskjed om at legen lå på kontoret å sov, om det var så vondt at det ikke kunne vente til neste dag?? Halloooo.. Heldigvis fikk jeg Krangal meg inn da... Legen på vakt har vel ikke sovende vakt vel??

 

Det har de i alle fall her i kommunen. Det er 1 lege som har vakt fra fredagsettermiddag til mandags morgen. Da er det klart legen trenger å sove i løpet av vakten.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hvor skal jeg begynne...

 

Når mamma var gravid med fikk hun beskjed om at hun ikke var gravid, men at jeg var en svuls! Jeg ble tatt mad keisersnitt 3 mnd før termin pga mamma hadde akutt svskapsforgifting og jeg var dødfødt og det tok 6 min å få liv i meg. Mamma lå i koma i 2 dager og når hun våknet var det et bilde av meg på nattbordet, hun spurte pleierne om hvem det var og de svarte datteren din. Hun fikk sjokk. Når jeg var 2 mnd fikk mamma ha meg med hjem på permisjon en helg.

 

Når vi kom hjem bare skrek jeg og mamma prøvde alt hun kunne for å roe meg ned,men ingenting funket. Til slutt ringte hun til sykehuset og da sa de at de hadde bare ventet på at hun skulle ringe fordi det var hardt å ta seg av et hjerneskadet barn. Mamma sa at jeg skrek ikke fordi jeg var hjerneskadd, men fordi jeg hadde vondt og hun krevde at jeg skulle undersøkes med en gang.

 

En time etter at hun dro fra sykehuset ringte de mamma og sa at jeg skulle oppereres fordi jeg hadde skreket på meg brokk på begge sider av lysken. Jeg ble operert og mamma fikk ta meg med hjem ett par dager etter oprasjonen fordi overlegen mente at mamma tok bedre vare på meg en sykepleierne på avd hvor jeg lå. Jeg veide 1750 g når jeg kom hjem

[Anonym bruker]

Ei venninne av meg kunne ha mistet livet. Hun hadde vært og tatt en prøve av livmorhalsen, hvor de tar ut en liten bit, og hadde fått beskjed om at hun ville blø litt. Hun dro hjem og la seg nedpå en stund. Da hun reiste seg opp så fosset blodet nedover beina hennes, og det fortsatte å renne. Hun ringte til legekontoret og sa at det var noe galt, for hun blødde så voldsomt, men fikk beskjed av legesekretæren om at hun bare skulle ta på seg et bind og legge seg med underlivet opp litt, så ville det gi seg. Hun prøvde å forklare at hun hadde blødd gjennom et håndkle i løpet av samtalen, men dama blåste av henne og sa at om hun gjorde som hun fikk beskjed om, så ville det gi seg.

 

Heldigvis gjorde hun ikke det. Hun ringte ambulansen som kjørte henne med fulle sirener til sykehuset og hun ble hasteoperert for en revnet blodåre i livmorhalsen. Hun hadde mistet over 1,5 liter med blod!

[Anonym bruker]

dytte

[Gjest Guava]

Ringte føden i uke 35 fordi jeg trodde jeg lakk, kjente hodet når jeg satt meg ned og når jeg stakk inn en finger kunne jeg kjenne hodet. Mannen kunne også kjenne det.

 

Ringte føden og forklarte. Der møtte jeg på den sureste potta noensinne.

Fikk spørsmål tilbake: "Ja, hva vil du vi skal gjøre da? Du får heller vente til fødselen er i gang!".

 

Ringte deretter legevakta og de tok meg inn til sjekk med en gang. De trodde det var fødsel på gang, men var heldigvis ikke det. Måtte bli til observasjon i en time i tilfelle vannet skulle gå.

Legen jeg hadde på legevakta sa jeg hadde møtt på den eldste jordmora på sykehuset som også var sur som bare det og hata jobben sin

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene, men kjenner meg litt igjen i det HI skriver... Ja, hva gjør egentlig legene med deprimerte og angstfylte folk? Jeg fikk en kjapp time nettopp fordi jeg er deprimert og full av angst, legen skjønte ikke hva jeg gjorde på kontoret hennes "ja, hva tror du egentlig jeg kan gjøre med det?" ... nei, si det du...

 

Jeg la fram sykehistorien min (for 15. gang til en ny lege...) og responsen var "Alle blir slitne av og til, man må jo bare trekke seg unna folk dersom det er slitsomt". Jeg har ihvertfall lært at primærhelsetjenesten ikke kan gjøre noe annet enn å pushe piller, og at spesialisthelsetjenesten helst ser at jeg ikke blir henvist dit.

[Tauriel]

Takket være sykehuset her i byen tørr jeg ikke å få flere barn.

 

Overlegen ignorerte angsten min for sykehus og spesielt sprøyter, og skulle sette spinalbedøvelse (eller hva det no heter) på meg og ha meg våken. Jeg hadde panikk da de kjørte meg opp for hun "glemte" og fortelle meg hva som skjedde før jeg ble sendt opp. Da jeg kom opp trodde jeg de skulle ta livet av meg og barnet og prøvde og rømme., 6 stk holdt meg fast da jeg nesten sto oppreist på operasjons gulvet. Hadde begge føttern godt plantet på gulvet. Fikk slengt en kommentar fra legen: det er ikke bare og operere på en som er så feit som deg. Dagen før termin med ekstremt mye vann i kroppen og litt for mye fostervann blandet med blod, joda man skal jo være slank da ja -.-

 

Morkaken hadde løsnet og jeg mistet rundt 2 l blod.

 

Jeg klagde, jeg ble sett på som barnslig og umulig...

[Anonym bruker]

Da jeg bodde i Oslo opplevde jeg å bli avvist både hos fastlegen og på legevakt. Sistnevnte ble vi avvist flere ganger. Min datter var i veldig dårlig forfatning, hun spiste ikke og drakk minimalt. I tillegg til dette er hun født lenge før termin, som gjør at "alt" har en større risiko (hun var da mye mindre enn fullbårene barn i hennes alder). Jeg har hatt syke barn tidligere, men aldri har jeg opplevd en liten med så dårlig almentilstand.

 

 

Vi var hos fastlegen (etter ca. 2 dagers sykdom), som ikke kunne gjøre stort. Tok en CRP, men da den ikke var unormalt høy gjorde hun ikke mer.

 

Vi var hos legevakt (etter ca. 4 dagers sykdom) som også kun sjekket om hun var uttørket og lyttet på lungene.

 

Den 6. dagen med samme sykdom dro vi til legevakt igjen. Denne gangen ble det skrevet ut antibiotika og legen pga. infeksjon.

 

Etter at hun ikke viste tegn til bedring etter angitte dager tok vi igjen kontakt. Dro ned på en annen legevakt, og der viste det seg at hun hadde kraftig lungebetennelse, og var veldig elendig. Det bar rett til sykehus hvor vi var to netter, hvor hun fikk riktige medisiner (antibiotika var i denne situasjonen helt galt). Hun brukte forstøverapparat med mild astmamedisin (Ventoline) en stund etter sykehusbesøket også (2 uker synes jeg å huske).

 

Mellom alle disse dagene tok jeg kontakt med fastlegekontoret, som ikke mente det var grunn til å komme en gang til. Legevakter, som ofte heller ikke mente det var god nok grunn til å komme. Noen så bare på jenta før de "stilte" frisk diagnose. Det JEG som mor sa, som JEG har sett i løpet av de dgene hun har vært syk betydde liksom ingenting for legene eller de som svarer telefonene. Er utrolig lei systemet. Og det stemmer virkelig at man må være dødssyk for å få komme til lege.

 

Etter disse hendelsene trenger jeg ikke lenger å ha nær kontakt med fastlege og legevakt. Har direkte kontakt med sykehuset (hvor min datter ble født for tidlig) og kan dra til de for undersøkelser ved sykdom der jeg ellers ville dratt til legevakt. Det er også dit vi drar på kontroller.

[ScaryMama]

har gitt opp legevakten for lengst... Dra på volvat!!!

[fikas]

Oj, jeg er glad for at vi aldri har blitt møtt slik! Jo,klart vi blir sett på med skeptiske øyne av hun i skranken når vi forklarer at vi dessverre ikke kan noe for at vår sterkt plagede kruppgutt ikke har noe særlig nedsatt almenntilstand under anfallene. Det er liksom ikke veldig vanlig. Men når legen har sett og lyttet har det bært rett til sykehusinnleggelse - med beskjed om at en gutt som har så dårlig o2 metning burde ikke være i så god form!!

[Plutselig_gravid]

Jeg hadde gått hjemme med sterke magesmerter en stund. Hadde heldigvis noen sterke smertestillende hjemme som jeg tok. De tok toppene av smertene. En dag ble smertene så uutholdelig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Begynte å blø fra underlivet og tenkte at det sikkert var mensen som kom litt tidlig. Jeg går sjelden til legevakten, det er jo for akutte greier. Tenkte at jeg ikke kunne trappe opp der med menssmerter. Men smertene ble enda verre. Svetten rant, og jeg klarte ikke snakke klart. En venninne kom innom å kjørte meg direkte til legevakten. Jeg kom til skranken, klarte ikke stå oppreist. Jeg fikk stammet frem at jeg trengte hjelp. Fikk beskjed i en skikkelig frekk tone at de ikke delte ut smertestillende der så jeg kunne bare gå hjem igjen. (hun trodde sikkert jeg var narkoman, jeg så ikke verre ut) Men hun skulle da ikke være helt vanskelig så hun kunne sette meg opp på time 2-3 uker senere.

 

Orket ikke krangle. Reiste hjem. Noe mye mer husker jeg ikke. Inn og ut av bevissthet med de verste smertene jeg noensinne har hatt. Dagen etter ble jeg kjørt til legevakten igjen. Jeg ramlet inn døren og kollapset der og da. Ble sendt i hui og hast til sykehuset med ambulanse. Viste seg at jeg hadde svangerskap utenfor livmoren. Egglederen var sprukket for lengst og jeg hadde store indre blødninger. Egglederen ble operert bort. Hadde jeg ikke kommet når jeg kom så hadde jeg ikke vært her i dag.

På sykehuset lurte de på hva jeg var laget av som kunne gå så lenge med sprukken eggleder og indre blødninger. Og hvorfor i huleste jeg ikke hadde tilkalt legevakten tidligere..... Da jeg fortalte at jeg hadde blitt avvist på den måten jeg hadde blitt, så ble det litt oppstandelse!