"Hvordan går det med deg?"

[*ønskegull*]

Ja, bare spørsmålet får meg til å gråte. Jeg er så utrolig lei av å snakke om abortene og det vi går gjennom. Og jeg blir så utrolig lei meg når noen spørr meg hvordan det går. Hva skal jeg si? Hvis jeg sier det går bra så er jo det feil. Hvis jeg sier det går dårlig så er det også feil.

 

Vi har det naturligvis veldig tungt, men vi er så heldige å ha et barn fra før som opptar tiden vår og holder meg oppe. Jeg ønsker ikke å grave meg ned med å tenke konstant på situasjonen vi befinner oss i nå. Men jeg forstår at folk spørr fordi de bryr seg.. Jeg har begynt å forklare at hvis jeg starter å snakke om det så er det ok. Hvis jeg unngår å snakke om det så er det fordi det er for vanskelig akkurat da.. Det håper jeg folk respekterer.

 

Hvordan reagerer dere på når andre spørr?

Siden jeg har hatt så mange aborter og utskrapninger så vet de fleste av både venner og familie at vi går gjennom dette. Jeg savner veldig den første graviditeten vår hvor vi overrasket alle med hemmeligheten vår.

[Desemberspire]

Uff, jeg skjønner hvordan du har det. Det er jo en j&%¤## berg-og-dal-bane dette prøvestyret. Jeg synes det er helt ok å bestemme selv om du vil snakke om dette, når og i så fall til hvem. I gode perioder vil jeg ikke snakke noe særlig om det, for når disse tankene er langt borte er det ingen vits i å mane dem frem igjen. Mens i dårligere perioder har man ingen buffer hvis noen spør, og følelsene ligger nærmest utenpå huden. Jeg har noen venner og familiemedlemmer som jeg snakker med hvis jeg trenger det. (Men jeg begynner å merke at ingenting egentlig blir bedre av å snakke mye, det gjør bare at man holder de vonde følelsene fremme i bevisstheten. Bedre å prøve å legge det bort faktisk. Men det er nå meg, da). Andre venner spør noen ganger, men det er ikke ofte og ikke de fleste. Det virker som om mange er redde for å spørre, og det kan jeg i grunn forstå.

 

Men det er du som står midt oppe i dette, og da er det du som bestemmer hvordan du best takler det. Hvis du ikke vil ha spørsmål om hvordan du har det, synes jeg det må være greit å si til folk at du setter pris på at de tenker på deg og bryr seg om deg, men at du gjerne vil bestemme selv om du vil snakke om dette eller ikke. For et slikt omtenksomt spørsmål kan jo noen ganger ødelegge en hel dag.

 

ønsker deg masse mot og styrke, og lykke til videre! (husk å nyte sommeren for det den er verdt!)

 

Klemmer!

[Solskinnsbolle]

Jeg sa ifra til de som visste om hva vi gikk gjennom at jeg ikke alltid orket å snakke om det, mens at det var greit andre dager. De tok hintet, og spurte ikke uten at jeg selv brakte temaet på banen. Måtte også si fra på jobben da jeg hadde sagt nei til en vakt om at de ikke måtte spørre meg hvordan jeg hadde det. Da hadde jeg bare begynt å gråte.

[PintSizedDictator]

Man merker det fort når noen faktisk er intressert i å få vite hvordan det går. Er spørsmålet genuint og ektefølt så kan jeg nok vere ærlig å si at "Nei, det går ikke så bra." Og det føles så godt å få gråte ut og prate om det med noen som lytter fordi de vil og ikke fordi de tror de må.

 

Men vil du ikek prate om det så burde det valget respekteres.

 

Jeg er lei for at du har det vondt. Håper det lysner for deg snart.

[*ønskegull*]

Takk for mange hjelpsomme svar. Jeg har gitt beskjed til andre at dersom jeg snakker om det så er det ok, men ikke ellers.

 

Jeg er veldig lei meg akkurat disse dagene her. Jeg har rester etter forrige utskrapning som jeg gikk gjennom 12. juni.. Så jeg har blødd nå sammenhengende siden det. Jeg er så utrolig lei og trøtt av alt dette. At det aldri skal gå over, og at ting ikke går den veien jeg føler vi fortjener. Det har vært så mange undersøkelser og sykehusbesøk, og så mange som har sagt at alt er normalt. Så nå synes jeg egentlig at situasjonen kunne snudd slik at vi kunne lagt dette bak oss før vi prøver igjen.