Samliv og fremtid

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å være anonym i dette innlegget fordi jeg vet at det er flere som står oss nært i hverdagen som er på BIM som jeg ikke vil skal vite hva som skjer hjemme hos oss. .

 

Vi er et par som har vært igjennom mye dritt, ifra dag en. Med hans x og fordeling av ansvaret for sønnen, med hans familie som har vært respektløse og spydige av vårt forhold og meg. Ikke minst har vi kommet oss igjennom 2 SA, som har gått hardt innpå oss begge to.

 

Vi har alltid elsket hverandre, begge har et intenst ønske om å gifte oss og få minst et barn til i vår familie. Han er den beste mannen jeg noen gang har møtt på og kjenner, en så herlig mann som er den første jeg har følt at jeg vil faktisk dele resten av livet mitt med.

 

Men her kommer det store;

Konflikten med hans familie har eskalert i stor skala slik at jeg vil ikke bo her på gården lengre, fordi jeg blir syk av stresset.

Jeg har sagt ifra før at jeg orker ikke bo slik vi gjør, uten privatliv, uten muligheten å si nå trenger vi egen familietid eller gjøre slik vi vil uten å ta hensyn til 4 generasjoner.

Så nå har han fått ultimatumet; flytt med meg her ifra eller bo igjen som singel.

 

Vi har prøvd lenge (1,5 år) på å få barn sammen men etter de siste ukene så er plutselig det sikre, stabile forholdet vårt blitt til noe usikkert - ikke fordi vi ikke elsker hverandre, ikke fordi vi ikke vil dele livet med hverandre, men på grunn av konflikt med hans familie.

 

Hva bør jeg gjøre?

 

Jeg vet at det er lite informasjon om hva/hvorfor men... jeg trenger bare å få luftet ut dette. For å høre ifra alle rundt meg sier jeg bør bare gå videre og la han seile sin egen sjø..

[Anonym bruker]

Hvis han skal overta gården, så er det kanskje ikke så lett å flytte vekk? Hvis han bor der inntil videre så blir det noe annet tenker jeg. Skjønner godt at du ikke orker å bo med svigers så nær, det hadde ikke jeg gjort.

Vet om en bekjent som giftet seg med en som hadde en vanskelig og krevende familie, De,særlig svigermor, la seg bort i alt mulig og forlangte masse samvær i helgene osv..

I dag er de skilt for å si det sånn, var nok også andre grunner til dette, men familien hans la sten til byrde.

Men det betyr jo ikke at det må gå slik for dere, hvis du virkelig ønsker å dele livet med denne mannen, så kjemp for det! men det må dere gjøre begge to:-)

Tror han må vise tydelig at han setter deres forhold foran sine foreldre..

[Anonym bruker]

Takk for svar..

Han vil ta over gården men han vil også flytte, så det virker som han står 50-50. Fordi han ønsker et slikt liv som meg, det å kunne lukke døren når vi ønsker det og få besøk når vi ønsker det.

Men han er så livredd for at familien skal kutte ut kontakten med han hvis vi flytter..

Jeg er helt enig med deg, at han må faktisk sette ned foten til sin familie og vise at det er vi som er kjernefamilien og kreve vår plass. For jeg kan ikke gjøre det siden de ikke respekterer meg uansett.. Ellers hadde jeg gjort det for lenge siden.

 

Jeg frykter jo som din bekjent - at vi gifter oss, får det etterlengtet barnet og ender opp med skilsmisse pga dette.. Men det er så fryktelig å tenke om et par uker så er kanskje dette over og den framtiden med han, barna våre er bare en drøm.

 

Det er fælt å sitte her på gjerdet og vente i usikkerheten på hva han velger å gjøre.. Skulle ønske jeg var skråsikker på at han velger oss og det fine vi har sammen, heller ha familien å avstand og treffe de 1-3 ganger i mnd i stedet.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha tenkt meg godt om hvis jeg var deg. Er ikke så lett å bryte med familien sin, selv om jeg forstår at det ikke er det som nødvendigvis må skje.

Tror også at de som bor på gård ofte er mer tradisjonsbundne og knyttet til eldre generasjoner enn oss andre..

Men dette er jo lett for meg og si, det er jo ikke mitt liv...

Mannen min har ikke foreldre i live. leit såklart, men også deilig på et vis. Slipper å forholde meg til masse svigerfamilie...

[micke78]

Huff for en vanskelig situation du/dere er i, men jeg håper den lar seg löse. Er det sånn at han hjelper til på gården hver dag? Kanskje dere kan leie et hus sammen i närheten? Så kan han dra dit hver dag. Om han ikke hjelper til hver dag, ser jeg INGEN grunn til at dere skal bo på gården. Man skal ikke behöve godta dritt fra hans familie iallefall. Er det en mulighet å ha et familiemöte og prate om den alvorlige situasjonen? Det vill jo si at samboeren din må väre sterk.

Stor trösteklem til deg!

[**Cayenne**]

Kjære deg! Man må av og til ofre litt for kjærligheten. Det betyr at han må ofre denne gården. Men du må ikke ofre helsa di! Jeg har en mor som flyttet inn i nabohuset til svigermor, med omtrent samme forhold som du beskriver. Det har nesten ødelagt henne.

Vær sterk og stå på ditt. Du har rett. Om han velger gården vil du ikke ha denne mannen - i det lange løp iallfall. Og om familien hans støter ham ut er det deres valg, ikke hans. Synes ikke dette momentet bør være relevant for deg.

 

Dette er ditt liv, og du vet hva du må gjøre. Stor klem til deg!

Endret 30. juni 2012 av **Cayenne**