Keisersnittangst

[Fru Blåbær]

Jeg er ikke gravid, men likevel. Min fødsel endte i keisersnitt og jeg er livredd for å måtte gå gjennom det samme en gang til. Å ikke få holde babyen min med en gang. Å ikke få ha de første timene sammen fordi jeg må vise hensyn til andre pasienter. Å ligge på barsel og være praktisk talt lammet fra livet og ned uten å kunne løfte min egen baby og ikke få lov til å ha mannen min hos meg. Jeg ønsker meg egntlig flere barn, men tanken på et nytt keisersnitt skremmer meg nesten fra det.

 

"Alle" snakker om fødselsangst. "Alle" ønsker seg keisersnitt. Er jeg virkelig den eneste som har det motsatt?

[<3 mine søte små<3]

Jeg er ikke gravid, men likevel. Min fødsel endte i keisersnitt og jeg er livredd for å måtte gå gjennom det samme en gang til. å ikke få holde babyen min med en gang. å ikke få ha de første timene sammen fordi jeg må vise hensyn til andre pasienter. å ligge på barsel og være praktisk talt lammet fra livet og ned uten å kunne løfte min egen baby og ikke få lov til å ha mannen min hos meg. Jeg ønsker meg egntlig flere barn, men tanken på et nytt keisersnitt skremmer meg nesten fra det. "Alle" snakker om fødselsangst. "Alle" ønsker seg keisersnitt. Er jeg virkelig den eneste som har det motsatt?

 

En tankevekker

selv har begge mine fødsler endt i haste ks.

Synest også at det var dumt å ikke kunne ha babyen hos meg rett etter fødsel, men samtidig så var det godt å få kunne sove. å få spinal ( ved 1) og epi ved 2 ut av systemet.

babyen var med pappaen, så jeg viste at babyen var trygg og ble tatt godt vare på.

ved første ks, fikk jeg ha pappaen hos meg i nesten 2 døgn, pga lite fødende. men ved andre fikk han ikke sove hos meg.

men helt ærlig så var det heilt greit.

dersom du skulle ende i et nytt ks, så er du mer forberedt på hva som vil skje. og skuffelser, redsel og usikkerhet du evt opplevde. kan du være mer forberedt på.

[MissVaiper]

Jeg tenker mye på det samme. Endte opp med haste ks med min første. Følte meg skikkelig snytt for en "ekte" fødselsopplevlse. Så har mye tanker om at om jeg bare klarer å puste meg gjennom riene så skal jeg ikke ha epidural (den stoppet opp riene forrige gang). Men for å klare meg uten epidural, og ikke får ha lystgass (på ullevål) så Må jeg ha noen tilstede som kan hjelpe meg å puste gjennom riene. Hadde rier i ca 3 døgn før det endte i haste ks. I tillegg pga dårlig informasjon om ks endte jeg opp med å sprekke litt opp i snittet. Ikke mye, bare noen mm, men nok til at det hele tiden pilet ut væske. Brukte vel 7-8 uker på å få det til å gro helt igjen.

 

Så neste gang, om, hvis, men og bare, så ender det ikke i hastesnitt igjen. Sukk! Må vel leie meg en doula, for de har jo ikke tid på fødestuene... Vil ikke ha epidural igjen. Forstå meg rett, de tok vekk smertene og jeg hadde det flott, men mistet jo også riene, så....

[Fru Blåbær]

Jeg vet egentlig ikke om jeg ser pådet som noen fordel at jeg vet hvordan rutinene er etter keisersnitt. I mine øyne er det å skille mor og barn rett etter en fødsel så grunnleggende feil at jeg har ikke ord. Hvis jeg blir gravid igjen så vet jeg jo at jeg har noe å grue meg til, ser ikke helt hvordan jeg skal klare å slappe av og glede meg da. (Satt litt på spissen selvsagt, jeg vil jo glede meg til å komme hjem. Men barseloppholdet etter ks ser jeg på som et nødvendig onde.)

 

Kanskje en doula hadde vært noe? Da vet jeg i hvert fall at jeg har prøvd...

[AO3]

Min første fødsel endte i hastesnitt, og jeg endte for sikkerhets skyld opp med BÅDE fødselsangst og angst for keisersnitt! Hehe! NÅ skal det sies at fødselsangsten var verst, men da jeg fikk innvilget ks i uke 20, gikk jeg over fra Å være lammet av angst for Å føde vaginalt til Å grÅte fordi jeg var sÅ redd for Å ta ks. Jeg visste jo hva jeg gikk til, og det er ikke alltid en fordel. :/ Jeg mÅtte jobbe utrolig mye med meg selv, gjennom hele svangerskapet. Jeg hadde heldigvis en fantastisk fastlege, fikk time hos en ditto gynekolog, og fikk ogsÅ god støtte fra diverse jordmødre. Jeg var pÅ kontroll hver 14. dag gjennom hele svangerskapet, utelukkende fordi jeg var sÅ redd (svangerskapet i seg selv var normalt).

 

Jeg synes ikke det er noe gøy Å ta ks. Jeg synes det er fælt - helt uten kontroll, masse folk, ingen mulighet til Å pÅvirke, veldig vondt etterpÅ, mÅ ha hjelp til ALT. Angsten min for vaginal fødsel gikk pÅ en intens angst for at noe skulle gÅ alvorlig galt med barnet etter den fæle første fødselsopplevelsen, det var ren dødsangst. Det hadde jeg ikke ift ks, men det var jo ikke slik at jeg sÅ pÅ ks som en "enkel utvei", heller. Jeg hadde jo tatt ks før (med komplikasjoner etterpÅ), og visste at det var det slett ikke!

 

Men vet du hva? Det planlagte keisersnittet gikk helt greit. Ingen komplikasjoner. Det gjorde like ford****mt vondt etterpÅ, men etter to dager er det verste over for min del, i alle fall. Jeg var innstilt pÅ at jeg ville trenge mye hjelp, i stedet for at jeg første gang hadde trodd at jeg skulle ha en "naturlig fødsel" og være sprek etterpÅ. Da ble nedturen desto større. Slik var det ikke med andremann - det hadde MYE Å si at jeg var mentalt innstilt pÅ hva som skulle skje.

 

Helt enig i at det er veldig dÅrlig at det ikke legges sÅ godt til rette for ks-mammaer, nÅ er noen sykehus bedre enn andre, men jeg fikk blankt nei pÅ min forespørsel om hud-mot-hud-kontakt pÅ operasjonbordet. Ren idioti, nÅr man VET at kvinner som tar ks har økt sjanse for ammeproblemer - hvorfor ikke legge best mulig til rette for oss?? Men jeg fikk ha barnet hos meg pÅ oppvÅkningen, og det fungerte noenlunde greit.

 

Greit nok at det er de første dagene i barnets liv, jeg skulle sÅ gjerne vært sprekere og klart meg selv, men det gjør jeg ikke. Jeg fÅr ikke oppleve "nyfødt barn pÅ brystet"-greia, rolig og fredelig. Det var en sorgprosess jeg mÅtte gÅ gjennom mtp det. NÅ har jeg et mer pragmatisk syn pÅ det - ting ble som de ble, og tross alt er det resten av livet som teller mest.

[AO3]

Hvis jeg blir gravid igjen så vet jeg jo at jeg har noe å grue meg til, ser ikke helt hvordan jeg skal klare å slappe av og glede meg da. (Satt litt på spissen selvsagt, jeg vil jo glede meg til å komme hjem. Men barseloppholdet etter ks ser jeg på som et nødvendig onde.)

 

Jepp. Been there, done that. Barseloppholdet etter ks er et nødvendig onde, hverken mer eller mindre. Men det vil gå over. Jeg måtte jobbe vanvittig mye med meg selv under graviditeten, som sagt. Det var tøft. Men det gikk bra, og jeg kom sterkere ut av det til slutt! Klemmer!!!

[Anonym bruker]

Nå er ikke vaginal fødsel noen garanti for å få barnet rett opp på brystet heller da. Har født vaginalt to ganger og ikke fått oppleve det noen av gangene. Første gang pga stor blødning etterpå, måtte på operasjonsstua m narkose og mange timer på recovery etterpå. Andre gangen fordi det var tvillinger, de var små, det tok tid før ting ble avklart m barnelege etc. Ledsager fulgte opp barna mens jeg ble tatt hånd om. Men dette har ikke plaget meg i det hele tatt egentlig, synes jo som det står over her at resten av livet er viktigst. Men lykke til m evt neste svangerskap og fødsel uansett, håper det går bra m mot og barn og at du finner en løsning sammen med lege/jordmor:-)