Føler nesten for å grine innimellom!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg er 3.gangs. Jeg visste da jeg ble gravid, at jeg kom til å slite med kynnerne. Det gjorde jeg med nr 1 og 2 også.

 

Jeg er 22uker på vei idag, og de siste tre ukene har det vært "begynnende ille".

De siste dagene, mer og mer plagsomme! Jeg pleier å beskrive det som en basketball som blir fylt opp med luft, det blir hardere og hardere å puste etterhvert som magen fylles opp mer av de harde kynnerne. Så holder det seg der litterann, jeg merker jeg begynner å bli varm i kroppen, svetter litt og veldig tungpusten. Så går "lufta" ut igjen og jeg får pustet. En stakket stund, før det begynner på igjen.

 

Jeg er ikke redd for dette - for jeg er meget vant med det!!

Men, jeg uroer meg sånn for hvordan JEG skal få det de resterende 18ukene.

 

Ikke pokker om det hjelper at jeg snur meg, reiser meg, går eller noe - kynnerne er der for å bli uansett - og den følelsen jeg har som beskrevet over er der uansett i hvilken stilling jeg er i.

Noen stikninger nederst kommer det + en liten nedpressfølelse. (Dette er normalt for meg, men ubehagelig, vondt og plagsomt!)

I tillegg er dagene fylt opp med avtaler her og der - med kjøring hit og dit - og planer nå og da. Når jeg endelig setter meg ned, så er kynnerne der, bekkenløsningen fremtredende VOND, urolige føtter fra en annen verden og hvilepuls som er litt høy (for mitt vedkommende.)

 

Kommer uansett til å snakke med legen om dette på kontrollen neste gang - men... sukk... JA, jeg vet klarer meg! Men, sukk fordet...

 

Måtte bare få ut litt frustasjon! Jeg vil ikke la dette knekke meg, ikke nå. Jeg koser meg med sparkene fra jenta mi, og har til nå faktisk hatt en god følelse på det å være gravid. (Tidligere har jeg hatet det!) Men dette sv.skapet er annerledes fra tidligere - da jeg har det tryggere, bedre, mer stabilitet, økonomisk ro +++ denne gang enn de to foregående. Hvor det var... Mye stress, uro.. Ja, flere ting jeg ikke vil nevne fordi det er for personlig.....

 

Skulle så gjerne ønske jeg var så heldig å kunne nyte alt fra A til å.

Ja, jeg har en frisk datter i magen - men barna på utsiden fortjener også en mor som kan bli med på å gå opp trappa uten å måtte segne om på senga i 5min for å komme seg igjen - fordi jeg blir svimmel og puls som galopperer - og når jeg først legger meg ned kommer kynnerne som olja lyn.

 

Ja, jeg føler for å grine - fordi jeg har det sliik jeg har det og fordi jeg har dårlig samvittighet overfor mine andre to små.

Og ikke minst samboeren! Som til tider jeg nekter å få ta på meg og magen - fordi det er vondt når han rører meg der. Eller bare legger seg ned i senga og jeg glir litt over på siden og magen blir vond og bekkenet vrir seg. Noe kosing i senga blir det heller ikke, da jeg får... Kynnere omtrent med engang!

 

Beklager syteinnlegg - men måtte bare få det ut.

Hater å plage samboeren med mine plager - han plages nok med å se at jeg har det vondt. Lar han slippe unna syting lik denne....

[Puppemamma]

Høres ikke noe særlig ut. Har du vurdert å sykemelde deg? Avslapning skal vel være bra i lengden...

[Oktoberbarnetmitt]

Huffda! Ikke kjekt. Jeg har ikke hatt kynnere, så jeg vet ikke hvordan det er. Men det høres ikke godt ut. Ja, har du vurdert sykemelding?

[VinterSol+2]

Jeg vet hvordan du har det, om det er noen trøst..ø sånn er mine svangerskap pgså..

 

Jeg har funnet enkelte stillinger å hvile i som gjør at kynnerne ikke er like plagsomme(som feks å presse ribbena, bekkenet etc) og jeg passer på å få gått nok på do!

 

Ut over det har jeg begynt å roe ned dagene som best jeg kan nå, 27 uker på vei.

 

Kynnerne for meg har så langt hatt den positive effekten at jeg føder lett og raskt, og håper det blir sånn denne gangen også!

 

 

Sykemelding kan være lurt, det hjelper faktisk å få en times søvn ila dagen! Både på det ene og det andre.