Fullstendig avvist av mannen :-(

[mamma til s@lma]

Det blir litt sutring her , og jeg beklager for det , men er for tiden stappet av hormoner og som alle vet det passer dårlig med tretthet , nattevåk og parforhold . Poenget er at etter at lillebror har kommet , føler steg ble fullstendig avvist som kvinne / kone / partner og alt det gode som skal være med i ekteskapet . Gutten er snart 3 uker gammel , var født ved KS og vi slet litt med spising hos han og sårinfeksjon hos meg . Ting er nå betydelig bedre , men mannen var med på veldig mye ekkelt som han egentlig ikke burde være med på synes jeg nå . Med på sårstell på sykehuset , han har gjort det også etter at vi kom hjem , var med mens jeg slett med å pumpe morsmelk da lille gutt suger ikke fra brystet , og alt dette fordi jeg har betraktet han der og da som min aller nærmeste person , tenkte ikke at det hele kunne forandre hans syn på meg som kvinnen i hans liv . Så nå er det sånn at etter at gutten er født , har jeg ikke hørt et godt/ varm ord fra han , fikk ikke en klem eller kyss , får å ikke høre " glad i deg " :-( han har aldri vært romantisk eller varm person i den mening at han viser aldri følelser som vi kvinner liker å se , men nå føler jeg meg fullstendig avvist . Han stod på og stelte i stand alt som trengtes mens vi var på sykehuset og de første dagene , men i forhold til meg var det til og med noen dager når det var best å ligge unna for å ikke provosere han til mer bjeffing . Når vi legger oss for natten er det ikke en klem eller god natt kyss å få , han bare snur seg vekk og snorker med det samme. Det er ikke at jeg forventer noe seksuell nå for tiden , for det er klemmer fysisk uaktuelt og utankelig i denne perioden , men jeg savnet sårt litt nærhet , å sovne i armkroken eller med armen om meg som vi pleide tidligere .det finnes ikke lenger . Jeg er klar over at jeg er hormonell bombe nå får tiden , ikke helt det han pleide å se når jeg går i pyjamas til kl 12 nesten for jeg ikke får tid til å stelle meg før, at det hjelper ikke akkurat at han ser meg med brystpumpe 10 ganger i døgnet , men hva skal jeg gjøre da ? Må jo pumpe meg om babyen skal få morsmelk , og kan ikke akkurat begynne dagen fra å dusje og sminke meg når begge barna trenger sitt oppfølging om morgenen .

Er det noen andre som opplevde noe liknende ? Hva skal jeg gjøre for å endre på det , det nytter ikke å snakke med han . Nå for tiden er jeg fornøyd når han ikke bjeffe på meg fra morgenen , tør ikke snakke med han at jeg savner mannen min . Må innrømme at jeg er virkelig fortvilet pga det :-(

[OssTre<3]

Uff, sender deg en klem! Har ikke opplevd noe lignende men føler med deg og blir nesten litt trist selv.

Men du kan ikke la dette fortsette, går det for lang tid kan dere komme inn i en ond sirkel. Så du må nesten snakke med han.. Ta det den dagen det passer best, (kanskje du kan få barnepass til eldste) og si du har lyst og prate med han om noe som har plaget deg en stund og at du trenger at han lytter til deg og prøver og se ting fra din side.

Det er ikke sikkert han tenker over at han er slik, og det kan være godt for han og snakke med deg også, uten at han vet det selv.

Håper det ordner seg for dere, ikke noe kjekt og ha det slik..

[LilleguttenMin89]

Herregud altså! Jeg merker jeg ble veldig frustrert over han mannen din!

Er jo etter en fødsel en kvinne trenger masse omsorg, hjelp og vite at mannen virkelig er der for henne, uansett hva!

 

Min kjære har sett mye ekkelt etter fødselen.

Han var med på fødselen til vår lillegutt. da hodet var begynt å komme ut ble jeg spurt om jeg ville kjenne, selvfølgelig sa jeg JA! Så spurte jeg min kjære om han ville, han sa nei, så spurte jeg igjen, nei sa han igjen, så tok jeg tak i handa hans å sa "KJENN NO!" Haha... Jeg lurer på om han så morkaken også, for dem la den på et bord attmed fødesenga og spurte om jeg ville se den, så jeg sa ja. Men jeg husker ikke om min kjære var hos meg da eller om han var med lillegutt å fikk på han klær.

 

Jeg måtte bli klippet + noen rifter, og han sa at når han skulle gå med lillegutt bort til ei som skulle vaske han, så så han rett imellom beina mine. Og et par dager etter så hadde jeg funnet ut at stingene på klippet hadde gått opp, så jeg ba han om å sjekke etter jeg dusjet, tok sin tid, men han gjordet det fordetom. Og det fortsatte han med når vi var kommet hjem også, fordi jeg lurte på hvordan ting så ut der nede.

Jeg har tilogmed snakket om avføringen min etter fødselen når jeg tilslutt torte å gjøre nr 2.

Nå plages jeg med noe jeg tror er innvendige hemorider som gjør fryktelig vondt når jeg gjør nr 2, så jeg har jo svinvondt når jeg er ferdig, og tilogmed det får han høre om, altså hvor vondt det var osv

Han har ikke en eneste gang mistet sexlyst eller følelser for meg. Selv om at noen ganger virker det som at han har det, men det er vel fordi vi begge er slitne og trøtte.

Tilogmed mens vi var på sykehuset (vi måtte bli der ei uke fordi lillegutt hadde infeksjon etter å ha bæsjet i fostervannet) så hadde vi en diskusjon om at hvis han ikke var klar for å få baby nå så burde han kanskje ikke sagt seg enig i å planlegge han.

Fordi han virket så sur og gretten hver gang han kom til sykehuset. Som sikkert var pga trøtthet osv. Siden han var på sykehuset fra 09 på morgenen til rundt kl 23 på kvelden.

 

Nå, to mnd senere, pga hormoner som gjør at jeg svetter av den minste lille ting, og et halebein som gjør det umulig for meg å sitte ordentlig, og jeg er sliten, vondt i kroppen og trøtt konstant, så har jeg sminket meg kanskje 4 ganger tilsammen siden gutten kom til verden, det å fikse håret mitt ser jeg egentlig ingen vits i lengre siden jeg bare svetter og det blir stygt etter 3 min etterpå. Jeg er heller ikke så mye ute at det er vits for meg å se ordentlig ut. Så jeg går som regel rundt i slummebokse, amme-tskjorte+bh, stygge truse pga jeg må ha truseinnlegg i, usminket og håret i strikk.

 

Når vi legger oss, holder han rundt meg (for det meste frivillig;p), sier jeg at jeg er glad i han sier han det tilbake, kyssing har dabbet veldig ned 15-16 månedene, men det skjer nå av og til

 

Men når det gjelder din sitvasjon, jeg ville tatt en seriøs prat med han, sagt til han at om han ikke var klar for dette så bør han ikke lagt det opp til det, og at han enten kan endre holdningen sin eller så finnes det ei dør han kan gå ut igjennom. Si at nok er nok! Tenk for deg at han ikke betyr så mye for deg som han egentlig gjør, så sier du rett ut hva du mener og føler, gi han et valg mellom å endre seg eller dra fra dere! Hvis du ikke gjør det, så vil jeg gjerne gjøre det Jeg elsker å snakke rett ut til dem som ikke kan oppføre seg eller gjør sånne ting som han gjør mot deg der han får deg til å føle deg så drit som du gjør...... Jeg skulle egentlig vært en sånn samlivsterapaut synes jeg

[Gjest yrild]

Min mann fikk sjokk av vår første fødsel og var sint(!) på meg i lang tid... det var ikke logisk, men en reaksjon på sjokk. Jeg følte meg veldig avvist, men det gikk heldigvis over etter at samlivet vårt kom på glid igjen.

 

Kan det være noe sånt med mannen din?

[LilleguttenMin89]

Sint?? Hva i all verden skulle han vært sint for?

[Miss 84]

Vet ikke om menn kan gå inn i fødselsdepresjon.. i såfall kan det jo være noe sånt.

 

Er utrolig trist at det er sånn.. er ikke sikkert det blir noe bedre med det første om du ikke snakker med han. Tiden nå skal jo være en fin og lykkelig tid for deg, der du skal slippe å ha slike bekymringer.

[mamma til s@lma]

Jøss, plutselig så mange svar , takker alle :-)

Det er heldigvis blitt mye bedre nå , men det er jammen ikke lett å finne ut hva det kom fra . Han er dessverre sånn type dom synes at følelser og nærhet hører til kun på soverommet , veldig konsekvent i dette , etter 10 år sammen burde jeg vel bli vant til det , men nei da . Aner ikke hva som skjedde denne gangen , men har hørt fra han før ( lenge før det var noe baby tema hjemmet ) at han ikke likte damer som ikke brydde seg om utsende foran mannen sin , og har faktisk spurt om det fantes noe type sexy mammaundertøy .. Om det finnes så tviler jeg på om det hjelper noe mtp hvordan de fleste føler seg med stor mage og om det hjelper noe på sexlysten , samt at det koster nok mye mer enn vanlig undertøy = blir aldri prioritert av meg . Det ble han faktisk enig i. Men jeg tror at det ble en blanding av fødselssjokk og tretthet , for ting ble bedre etter at jeg selv kom i noe bedre form og ikke absolutt alt hjemmet var nesten bare hans ansvar . Nå er det litt som før jeg ble gravid , men han er litt sånn typen som blir veeeldig påvirket at ting som skjer rundt og om bare noe ikke går etter planen så blir han sur , irritabel og litt av hvert , og det hjelper lite på parforhold .

Men det viktigste er at ting går bedre nå , så får bare håpe det fortsetter å være sånn .

[Gjest yrild]

Sint?? Hva i all verden skulle han vært sint for?

 

Ja det kan du si... han var livredd for at både jeg og lillemann skulle dø (var en tøff fødsel) og ble veldig lettet da den ene legen lurte på om jeg kanskje ville ha keisersnitt, men da jeg svarte at jeg helst ikke ønsket det var han sikker på at jeg gamblet med både mitt eget og babyens liv... Han tenkte supert keisersnitt, vi bare snitter litt og ut plopper babyen, men så ville jeg heller ligge der og dø istedet ;-)

 

Dette har han kun klart å snakke om måneder etterpå. Han var livredd og alle jordmødrenen og legene var oppriktig bekymret for ham etter fødselen... de så det nok mer enn det jeg gjorde. Jeg hadde jo mitt å holde på med :-)

[mrsrogaland.]

Du er inne i den tøffeste perioden med å ha barn. Ta til deg dette jeg skriver nå, og husk på det. Jeg og mannen har det mye bedre nå. baby er 6 mnd, og alt e kjempebra. De første ukene var min mann fraværende, og jeg syntes mye var tungt. ALT blir bedre. Kanskje du kan vise mannen hva som står skrevet her? Vis han innlegget og svarene. Tror det kan hjelpe han til å forstå litt. Dere må snakke sammen. Ikke stresse, og vite at ting er tungt i starten. Det er ikke bare deg og han, men en nr 3 som krever alt. Jeg tror ting, og også det med mannen din, vil bli bedre når ting kommer mere på plass. Gi det tid. Stor klem til deg.