Gå til innhold

Planlagt KS etter voldtekt?


Anbefalte innlegg

Jeg ble utsatt for en voldtekt for endel år siden. Etter det har jeg fått panikk for sykehus. Jeg er livredd bare jeg hører om sykehus, og det er helt utenkelig å møte opp der uten jeg Må. Skal på UL snart, og hadde det ikke vært for denne babyen er i min mage hadde samboeren min måttet reist alene for jeg er så redd. Når jeg kommer inn dørene på sykehuset så blir jeg som en zombie. Jeg blir helt tom på en måte, og om noen snakker til meg så får de ingen reaksjon tilbake. Jeg blir handlingslammet rett og slett. En vanlig vaginal fødsel kan jeg aldri tenke meg går bra, jeg klarer ikke ta imot veiledning eller gjøre noe som helst når jeg blir slik...

Jeg skal be legen min søke planlagt KS for meg, og jeg kjenner jeg gruer meg for å ta dette opp. Er livredd jeg ikke skal få det gjennom, hva gjør jeg om jeg ikke får det innvilget?? I tillegg skal jeg etter planen føde på ett annet sykehus enn det jeg sokner til pga flytting...

 

Noen som har noen gode råd eller erfaringer til meg?

 

Er så redd... :(

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143946322-planlagt-ks-etter-voldtekt/
Del på andre sider

Fortsetter under...

*dump*

 

Ingen? Jeg har snakket med fastlegen min nå, hun viste ingen som helst sympati med meg, og mente det kunne bli "vanskelig". Jeg aner ikke hva i verden jeg skal gjør nå, det er jo for sent for en abort, så ungen må jo ut på en eller annen måte, men vaginalt er uaktuelt! Hjelp meg, vær så snill noen...

Skjønner godt din frustrasjon og redsel for sykehus etter disse fæle opplevelsene!!!!

 

Dessverre er det slik at det skal MYE til for å få keisersnitt..... Sykehuset ønsker at alle skal føde vaginalt, da dette er best for barnet.

 

Om du ikke får gjennomslag for dine ønsker ville jeg søkt hjelp fra psykologer e.l. som kan hjelpe deg. Jordmoren din har sikkert også gode kontakter i forhold til hvem du kan snakke med.

 

 

Lykke til!!!

dette kan ikke være et seriøst innlegg,sorry men visst du virkelig har vær utsatt for voldtekt så føler jeg med deg..men,du har jo tydeligvis klart å ha samleie me typen du har nå så da vet du jo at d går fint så hvorfor skal du ha ks for å få ut babyen? for sent til å ta abort ja,d må d jo nesten være men du vet vel at d er en fare for å bli gravid visst man har frivillig samleie også? beklager at jeg er litt skarp me deg men,tror ikke du får ks av den grunn..di vil nok se litt på d med samme måte som meg desverre! ønsker deg uansett lykke til.

Beklager, men jeg tenker også litt som hun anonym over meg her.. Er rart at du er så traumatiserte av voldtekten (trist å lese at du har vært gjennom noe sånn) at du ikke fikser sykehus, men at du klarer å ha et sexliv og bli gravid med typen/mannen din..

Legen din tenker nok i samme baner her.

 

MEN- jeg mistenker at du lider av det samme som mangen andre jenter/kvinner gjør, fødselsangst! og det kan være skikkeligt ille det også for enkelte.. kanskje det er frykten for å føde som lammer deg sånn, helt naturligt det, for litt skummelt er det jo. Dette bør du ta opp med jordmor og sammen vil dere finne en løsning, du burde nok også melde deg opp på et fødselskurs, så møter du andre i samme situasjon. Uansett, jeg er litt redd selv også, men kroppene vår er laget for dette, du må stole på at kroppen din klarer dette og babyen må ut :) Lykke til!

Annonse

Jeg er trådstarter. Beklager, men jeg får helt tårer i øynene av det dere skriver, ikke noe galt mot dere, men for dere ikke skjønner situasjonen min...

 

Grunnen til jeg er så fryktelig redd sykehus er opplevelsen min der også etter voldtekten. Han slo meg nesten ihjel den natten det skjedde, og mine minner består også av hva som skjedde på sykehuset: Mange mennesker og apparater/utstyr. Jeg husker fortsatt hvor nedverdigende det var å ligge der "til allmenn beskuelse" (føltes slik ut for meg) med en masse mennesker rundt meg. Jeg hadde ikke kontroll på hva de gjor med meg, og klarte heller ikke si noe (hadde store sår på hals etter kvelertak og slag i ansiktet). Jeg husker godt noen fiklet mellom beina mine, fordi jeg blødde sånn etter voldtekten. Dette er noe jeg aldri glemmer, og sliter veldig med å skulle ta celleprøver osv pga av.

 

Ja, jeg klarer å ha sex med mannen min, men det har vært lange skritt dit. Det tok lang tid før jeg ble trygg på han, og overhode turte å ligge i samme seng som han. Vi har det bra sammen nå, men det har vært en liten kamp å komme seg dit, og det er fortsatt jeg som "styrer". Han er heldigvis veldig forståelsefull mot meg, og om jeg ikke vil, så er det greit.

 

Jeg har ikke fødselsangst, jeg føler iallefall ikke det selv. Smerte-terskelen min er temmelig høy (det så jeg også etter voldtekten), så smerter er jeg ikke redd for. Jeg er derimot livredd for sykehus. Livredd for å ikke ha kontroll, og det utløser jo en angst, men om det kan kalles fødselsangst? Jeg har slitt litt med angst etter voldtekten, og det blir stort sett utløst når jeg ikke har kontroll på meg selv eller det som skjer rundt meg. Samme skjer når jeg kommer inn på ett sykehus, jeg får panikk fordi jeg husker tilbake til den natten...

Jeg har hatt samtaler med psykolog(er) etter voldtekten, men angsten min for sykehus har de ikke klart å gjøre noe med desverre... :(

 

Dette barnet er veldig ønsket, av oss begge, men jeg klarer ikke glede meg fordi jeg er så redd for hva som skjer fremover. Det ødelegger all glede med å være gravid :(

Jeg må si at det virker som mange her på BIM har mangel på empati, og stadig skal finne noe å kritisere/rakke ned på/ta folk for.

 

Til HI, jeg håper du kan få snakket med jordmor og få mer forståelse der enn fra legen. Jeg har i hvertfall inntrykk av at jm har mer forståelse for gravide enn hva fastlegen har :)

Huff, dette kan ikke være lett for deg. Forbauser meg hva disse kjerringene over skriver til deg. Greit nok at de ikke har vært utsatt for noe så grusomt selv, men virker ikke som de har et snev av empati heller. Forstår godt at du tenker mye på dette, og at du synes det er traumatisk. Men du må snakke med jordmor om dette. Jeg går selv en gang i mnd å snakker med en jordmor 2 timer, riktignok pga annen problematikk, men jeg opplever å bli møtt med den største forståelse. Og det håper jeg du også blir. Om du ikke får innvilget keisersnitt, så iallefall at du får hjelp til å finne frem den styrken som jeg vet du har inni deg. Tenk at du overlevde noe så traumatisk! Fødselen klarer du også fint. Og tenk den flotte premien du får når du er ferdig! :) Lykke til, og stor klem fra meg.

Er ikke sikker på om KS nødvendigvis er løsningen her?? Det er også et ganske stort inngrep hvor du i mye større grad mister kontrollen over omgivelsene og deg selv? En fødsel kan du nok i større grad være med og forme, tror jeg ville tatt kontakt med jordmor og snakket med henne. Har en venninne som har fått masse ekstra oppfølging i forbindelse med fødsel pga overgrep i barndommen. Hun fikk også litt lavere grense for snitt underveis hvis det skulle oppstå problemer. Gikk veldig fint med henne!

Nr 4 og 5; dere er sprø! Det går da ikke an å resonnere på den måten?!

 

Hva med hjemmefødsel hi? Hvis det er utenkelig, så vil jeg råde deg til å ta direkte kontakt med sykehuset, og da med avdelingen der som tar seg av kvinner med fødselsangst. De tar deg i mot uansett ÅRSAK til angsten. Kan hende du må være litt pågående for å gå uten henvisning, men det går nok. Eller du kan henvises via jordmor på helsestasjonen. Ta det også opp med den som utfører ultralyden. De vil jo også se hvordan du reagerer under undersøkelsen der. De store sykehusene har slike enheter. Da kan du be jordmor møte deg feks i foajeen på sykehuset eller utenfor døra til sykehuset. Det tilbudet fikk jeg. I tillegg til sykehusangsten, kan det dukke opp ting ifht voldtekten under fødsel også, så det er jo også en faktor. Du må jo uansett få noen samtaler, for du vil jo få problemer under et evnt ks også. Men legen din har rett i at det kan være vanskelig å få planlagt keisersnitt..

 

Lykke til, og vis finger'n til disse over..

jeg skjønner virkelig hva du sliter med der, hadde KS sist pga av dette her og legen jeg måtte snakke med ang KS søknad.

snakka lenge med denne legen og fikk invilget KS. men endte med akutt KS pga av morkakeløsning.

 

jeg skjønner veldig godt hva du sliter med der.

håper du får sympati med din samboer/pappan til ungen din.

Trådstarter her igjen.

 

Jeg fikk innvilget en annen behandling i narkose grunnet min panikk for sykehus og for å ikke ha kontroll. Jeg vet at jeg kommer til å være våken under ett evt keisersnitt, men jeg VET da HVA som skjer hele tiden. Og det er det som betyr mest for meg akkurat nå pr idag. Når jeg fikk narkose før operasjonen fikk jeg følge av mannen min til avdelingen og han satt ved siden av meg hele tiden (også etter jeg sovnet). Jeg la meg på en seng med hevet rygg, fikk satt inn kanyle/veneflon i ene hånden, og 3 minutt etterpå var jeg "vekk". Våknet i en seng noen timer etterpå og mannen min kunne følge meg hjem.

 

Jeg vet at vaginal fødsel er det "beste", men det hjelper meg ikke når jeg har så fryktelig panikk for sykehus og for å ikke ha kontroll på hva som skjer med meg :( Jeg er livredd!

Annonse

Kjære HI.

 

Jeg håper du gir en beng i de som svarer deg på en slik nedlatende måte! Det gjør meg direkte uvel at folk kan lire ut av seg slike ting om sånne dramatiske opplevelser som du har måtte oppleve. Det er jeg lei meg for.

 

Så utrolig flott at du har klart å komme deg så langt at du har fått stablet deg opp et liv og har funnet deg en snill mann du kan stole på :)!!

Og så flott at dere skal få et barn sammen! Gratulerer.

 

Selve ks spm er det ingen her inne som kan avgjøre, og det kommer også an på hvor i landet du hører til. På Ullevål og Rikshospitalet tvinges ingen til å føde vaginalt, selv om det oppfordres til dette.

AHUS er veldig likt de to andre, om enn noe mer strikte.

 

Dersom du har gått til psykolog i forbindelse med voldtekten, kan jeg ikke skjønne annet enn at vedkommende har mer enn nok å skrive i et skriv til sykehuset. Jeg kan love deg at folk har fått ks av langt mindre årsaker enn det du har opplevd.

Har du ikke gått til psykolog, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å gjøre dette, både for din egen skyld, men også i denne sammenhengen. Det vil være av betydning i en søknad til et sykehus om dette, da du i så fall ville hatt en mer faglig årsak, og dessverre også bli tatt mer seriøst.

 

En fastlege må gjerne ha egne meninger, men jeg ville tatt med samboer dersom du ikke føler deg sterk nok til å diskutere emnet alene, og sagt til fastlegen at du ikke trenger hans/hennes personlige mening om et ks, men at du ber om at vedkommende sender en søknad om samtale til ditt fødested. Der ville jeg vedlagt en erklæring med beskrivelse av dine psykiske plager så de på forhånd hadde vært forberedt når du kommer.

Dersom din fastlege nekter (noe h*n ikke har lov til), bytter du lege omgående.

Jeg ville også samtalt med en jordmor og pratet med henne om fødsel, underliv og fødsel. Finn en som ikke skal påtvinge deg noe som helst, men som kan gi sunn fakta om begge fødselsmåter.

 

Jeg ville også satt meg inn i hva et ks er og hva det innebærer. Det er ingen lett løsning, det vil være risikoer og mulige komplikasjoner som ved andre operative inngrep. Det er det også ved en vaginal fødsel, så smerter og ubehag vil det likevel være.

I Norge har man fremdeles i 2012 en mentalitet om at man skal føde med smerte, noe jeg syns er utgått og gammeldags.

 

Jeg syns ikke ks er en lettere løsning, men den er unektelig mer kontrollert, og det kan ofte være en fordel for de med panikkangst. Sett deg inn i pluss og minus, prat med leger, psykologer og jordmødre. Delta i fødselsangstsamtaler.

 

Du vet at man nå kan føde vaginalt uten nevneverdige smerter som de gjør i bl.a. USA? Ved å få epidural langt tidligere samt andre smertelindrende medikamenter? Du kan få en fast jordmor fra start til slutt og god og trygg oppfølging. Rikshospitalet er fantastiske på dette området.

 

Til syvende og sist, må jo som du selv sier, barnet ut. Skulle du få nei, kan du selv velge å betale for et inngrep i feks England av egen lomme. Men det koster.

 

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du får den hjelpen du trenger slik at du også kan nyte svangerskapet ditt og ikke gå rundt å være redd og angstfylt.

 

Uten å vite, kan jeg ikke skjønne hvorfor du ikke skulle få dette innvilget, og jeg krysser fingrene for deg!

Jeg er trådstarter. Beklager, men jeg får helt tårer i øynene av det dere skriver, ikke noe galt mot dere, men for dere ikke skjønner situasjonen min...

 

Grunnen til jeg er så fryktelig redd sykehus er opplevelsen min der også etter voldtekten. Han slo meg nesten ihjel den natten det skjedde, og mine minner består også av hva som skjedde på sykehuset: Mange mennesker og apparater/utstyr. Jeg husker fortsatt hvor nedverdigende det var å ligge der "til allmenn beskuelse" (føltes slik ut for meg) med en masse mennesker rundt meg. Jeg hadde ikke kontroll på hva de gjor med meg, og klarte heller ikke si noe (hadde store sår på hals etter kvelertak og slag i ansiktet). Jeg husker godt noen fiklet mellom beina mine, fordi jeg blødde sånn etter voldtekten. Dette er noe jeg aldri glemmer, og sliter veldig med å skulle ta celleprøver osv pga av.

 

Ja, jeg klarer å ha sex med mannen min, men det har vært lange skritt dit. Det tok lang tid før jeg ble trygg på han, og overhode turte å ligge i samme seng som han. Vi har det bra sammen nå, men det har vært en liten kamp å komme seg dit, og det er fortsatt jeg som "styrer". Han er heldigvis veldig forståelsefull mot meg, og om jeg ikke vil, så er det greit.

 

Jeg har ikke fødselsangst, jeg føler iallefall ikke det selv. Smerte-terskelen min er temmelig høy (det så jeg også etter voldtekten), så smerter er jeg ikke redd for. Jeg er derimot livredd for sykehus. Livredd for å ikke ha kontroll, og det utløser jo en angst, men om det kan kalles fødselsangst? Jeg har slitt litt med angst etter voldtekten, og det blir stort sett utløst når jeg ikke har kontroll på meg selv eller det som skjer rundt meg. Samme skjer når jeg kommer inn på ett sykehus, jeg får panikk fordi jeg husker tilbake til den natten...

Jeg har hatt samtaler med psykolog(er) etter voldtekten, men angsten min for sykehus har de ikke klart å gjøre noe med desverre... :(

 

Dette barnet er veldig ønsket, av oss begge, men jeg klarer ikke glede meg fordi jeg er så redd for hva som skjer fremover. Det ødelegger all glede med å være gravid :(

 

 

jeg har tro på at du kan klare dette!!!! du er en sterk kvinne som har overlevd en voldtekt. du har allerede opplevd den mest tenkelige smerten som er. både psykisk og fysisk.

mitt råd til deg, les om ks opp og ned i mente!

sug til deg all informasjon.

få henv av din fastlege eller jm. vil de ikke gi deg, så krev.

men ikke vær 100% sikker på at du får innvilget ks. mange leger/sykehus er strenge på det.

gå til terapi, kontakt sykehus og få deg en egen jm, som vil være med deg under fødsel. desse jm er trente i kvinner som lider av angst.

du vil ikke ligge i full åpenhet, dvs det e ytterst få som kommer til å se deg nedentil. JM, og leger. skriv et fødselsbrev, som forteller om deg og din tidligere opplevelse med sykehus.

desverre er det ikke alle leger som ser på voldtekt som grunn til ks. mange mener at en må overvinne angnsten... go figure...

har en vennine som ble gravid, hun var i samme båt som deg, hun ble voldtatt, hun prøvde å ta livet av seg to ganger og den dag i dag har hun panikk angst. hun fikk ikke inv ks. men hun fikk en fantastisk jm.

kontroll kommer du ikke til å ha så mye av:)

du vil merke at når riene begynner, så må en følge med kroppen. men, det du kan ha kontroll over så langt det er mulig, er hvor mange mennesker som er i rommet. om du vil at jm skal komme ofte inn til deg osv. om du vil ha smertelindring osv.

Endret av <3 gutt2008 og jente2011 <3

Trådstarter her igjen.

 

Jeg fikk innvilget en annen behandling i narkose grunnet min panikk for sykehus og for å ikke ha kontroll. Jeg vet at jeg kommer til å være våken under ett evt keisersnitt, men jeg VET da HVA som skjer hele tiden. Og det er det som betyr mest for meg akkurat nå pr idag. Når jeg fikk narkose før operasjonen fikk jeg følge av mannen min til avdelingen og han satt ved siden av meg hele tiden (også etter jeg sovnet). Jeg la meg på en seng med hevet rygg, fikk satt inn kanyle/veneflon i ene hånden, og 3 minutt etterpå var jeg "vekk". Våknet i en seng noen timer etterpå og mannen min kunne følge meg hjem.

 

Jeg vet at vaginal fødsel er det "beste", men det hjelper meg ikke når jeg har så fryktelig panikk for sykehus og for å ikke ha kontroll på hva som skjer med meg :( Jeg er livredd!

 

 

Hei

 

Hva med hjemmefødsel? Selv om dette ikke er vanlig hos førstegangsfødende så skulle ikke dette bli noe problem dersom hodet ligger ned og bekkenet ditt ikke er for smalt.

Hør med fastlegen/jordmor om dette lar seg gjøre. Dersom jordrmor fortsatt er uforstående så kan du finne en jordmor som spesialiserer seg på hjemmefødsler.

Du vil dessverre ikke ha tilgang på annet ved hjemmefødsel enn baderkar, akupunktur og noen paracet, men jeg ville tro at dette uansett er bedre for deg. En fødsel skal være en trygg opplevelse selv om det kan gjøre vondt som ville helvete.

Hør om dette er noe du kan få til i samarbeid med jordmoren din.

ønsker deg lykke til!

Huff, du har fått noen skikkelig fæle svar fra kvinner helt uten empati! De burde skamme seg!

 

Be om henvisning til fødselsangst-teamet på sykehuset, hvis de har et slikt der du skal føde! Hvis ikke, har de helt sikkert egne jordmødre/leger som har tar seg av samtaler med kvinner som har fødselsangst. Det er velkjent at en historie med overgrep er en risikofaktor for å utvikle fødselsangst, og vet du hva - dette er en problemstilling jeg er HELT SIKKER på at de har vært ute for MANGE ganger før (dessverre). Be om hjelp! Ta imot det du får tilbud om av samtaler og terapi. Snakk med dem, fortell hvilke behov du har, og hva de kan gjøre for å hjelpe deg. Skriv ned det viktigste i tilfelle du bare sitter og gråter, og ta gjerne med deg noen du stoler på under samtalen for å hjelpe deg og støtte deg hvis det blir for tøft. Jo mer sykehuset vet om deg, jo bedre kan de hjelpe deg og tilrettelegge for deg, uansett hvordan barnet kommer ut.

 

*klem* Dette vil ordne seg! Og er du helt sikker på at du ønsker ks, og de nekter å innvilge det på sykehuset (noe jeg ikke tror de vil nekte!) - husk at det er fritt sykehusvalg.

Selvfølgelig vil du få KS, En av de mest tungtveiende grunnen er faktisk tidligere voldtekt. Du er selvfølgelig nødt til å snakke med en Overlege på sykehuset, evt så kan din samboer formidle dine tanker og følelser men du må være til stede og bekrefte.

 

 

Og om du møter på problemer så er det fritt sykehusvalg i Norge så du kan bruke det sykehuset som gagner det mest :-)

(sånn itilfelle du hadde tenkt deg på haukeland;-))

 

Stor klem og lykke til

 

Og drit i kjærringene som har svart deg lengre opp her,de vet ikke hva de prater om.

  • 2 uker senere...

Jeg kan ikke skjønne at du ikke vil få KS innvilget grunnet din situasjon og historie.

 

Håper du klarer å være sterk, samle krefter og kjøre dette gjennom systemet. Jeg vet ikke hvordan dette fungerer, men om du ikke har støtte fra lege, så må du finne det fra et hold som kan hjelpe deg gjennom dette. Du bør ta med deg noen som kan støtte deg, evnt snakke for deg skulle ting bli vanskelig.

 

Jeg tror ikke dette vil bli så vanskelig. Vil det være mulig å få en utskift av journalen din etter voldtekten, så nemden får litt innblikk i omfanget av dette og kan dermed få større forståelse på hvorfor du ber om KS? Bare en tanke...

 

Jeg heier på deg og ønsker deg lykke, lykke til :) :)

Ser at du har fått alle gode råd jeg ville gi. Derfor ville jeg bare poste en støtteerklæring til deg! :)

Synd at du fikk den responsen først, men drit i det. Og les det konstruktive som kommer etter.

Noen aner bare ikke hva livet kan bringe av dritt, og hvordan dette kan påvirke en etterpå.

 

Gratulerer med babyen og en flott mann som skal bli pappa :) Håper du får en fin fødselsopplevelse, uansett hvor og hvordan den kommer ut :)

Syns fastlegen din viser lite forståelse.

 

Jeg har selv veldig dårlig erfaring med sykehus, hadde ingenting med barnefødsel å gjøre.

 

Men erfaringen min i noe yngre alder ødelagte noe inni meg. Jeg har overhodet ingen tillit til leger lengre. Har store problemer med å sette mine ben innenfor et sykehus sine 4 vegger selv om jeg skal gjerne bare besøke noen. Jeg blir helt hvit i ansiktet, kaldsvetter og blir fraværende på en måte. Jeg får helt hetta.

 

Så er jeg gravid og heldigvis har jeg funnet en lege etter denne dårlige hendelsen som jeg stoler på. Jeg har full tillit til denne legen og det føles godt, selv om enkelte temaer er noe jeg verger meg for.

 

Legen min kjenner godt til min manglende tillit til alle leger og panikken som oppstår dersom jeg ikke har full kontroll på et sykehus til en hver tid. Legen spurte om jeg hadde tenkt på fødselen og jeg svarte at det hadde jeg. Men jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gå seg til, for jeg stoler jo ikke på leger eller helsepersonell. Legen sa: jeg setter meg ned og skriver en god beskrivelse over din situasjon og forklarer at du må ha innvilget KS. For noe annet blir bare rot for deg. Det er ikke vits i å utsette deg for noe som gir deg traumer eller dårlig følelse. Legen forstod at jeg ikke kom til å fungere under en vanlig fødsel pga at jeg ikke vil samarbeide og pga at jeg ikke har full kontroll over situasjonen.

 

Har fått innvilget KS, takket være min fantastisk lege.

 

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å snakke med legen din om hva du føler og tenker. Men du må selvsagt ha noe tillit til denne legen din for å forklare på en god måte hvorfor du mener det er bedre med KS. Som andre har skrevet, ta gjerne med samboer om han kan hjelpe deg til å forklare ting bedre. Eventuelt noen andre som står deg nært.

 

ønsker deg lykke til og håper så inderlig at det ordner seg for deg. Jeg forstår deg veldig godt!

 

Stor klem til deg.

Kjære HI

 

Jeg fikk innvilget keisersnitt av samme grunn. Gikk til fastlegen min og ba om å bli henvist til jordmor på sykehuset. Fikk deretter henne til å henvise meg til overlegen.

Overlegen hadde faktisk tårer i øynene, og sa at hun ikke ville krangle med meg på dette, og at hun skjønte hvordan jeg slet. Hun sa også at det var mennene som hadde utsatt oss for dette som skulle ha vært straffet, ikke offeret som bla sliter seg gjennom et svangerskap på denne måten.

Hun mente også at en fødende kvinne som ikke evnet å samarbeide under fødselen var det verste hun kom ut for, og at det var mye bedre at vi satset på at det skulle bli en god opplevelse med KS.

 

ønsker deg masse lykke til.

Husk å tenk gjennom akkurat hva du er redd for, og hva som føles vanskelig for deg. Om du er flink å sette ord på det du føler og ikke skammer deg over følelsene er det mye lettere å bli hørt.

 

Håper det blir en fin opplevelse for deg :)

  • 3 uker senere...
Kjære HI Jeg fikk innvilget keisersnitt av samme grunn. Gikk til fastlegen min og ba om å bli henvist til jordmor på sykehuset. Fikk deretter henne til å henvise meg til overlegen. Overlegen hadde faktisk tårer i øynene, og sa at hun ikke ville krangle med meg på dette, og at hun skjønte hvordan jeg slet. Hun sa også at det var mennene som hadde utsatt oss for dette som skulle ha vært straffet, ikke offeret som bla sliter seg gjennom et svangerskap på denne måten. Hun mente også at en fødende kvinne som ikke evnet å samarbeide under fødselen var det verste hun kom ut for, og at det var mye bedre at vi satset på at det skulle bli en god opplevelse med KS. ønsker deg masse lykke til. Husk å tenk gjennom akkurat hva du er redd for, og hva som føles vanskelig for deg. Om du er flink å sette ord på det du føler og ikke skammer deg over følelsene er det mye lettere å bli hørt. Håper det blir en fin opplevelse for deg :)

 

Kjære deg!!!!

 

Jeg vil signere dette innlegget her. Bli henvist til jordmor/overlege på sykehuset og fortell akkurat hvordan du tenker og føler det. Ha med din mann på denne samtalen.

 

Jeg ønsker å fortelle deg litt av min historie..

 

Jeg har selv vært utsatt for to overgrep. Jeg husker ikke noe av disse overgrepene, men kroppen min husker. Jeg fikk noe som heter Vulva vaginisme- mener jeg på det heter i ettertid av overgrepene. Det vil si at nærvene i underlive, åpningen inn til skjeden, blir overspent. Det var nok å berøre så ville jeg gråte.

 

Dette hadde jeg i mange år, gruet meg til samleie med samboeren min, men utførte det, fordi jeg elsket ham og ikke ville miste han. (Fortalte han ikke om det, men bet tenna sammen). Jeg håpte å føde et barn skulle gjøre det bedre. Det motsatte hendte. Jeg ble mer smertepåvirket enn noen gang. Klarte nesten ikke fullføre et samleie og gråt og var fortvilet. Det gikk nesten skeis med forholdet vårt. Jeg var til lege, som henviste med til privat gynekolog som sa ingenting var galt, for han fikk inn to fingre og klarte sprike med de....???!??? Så ble det lagt på is. Ikke mer oppfølging...

 

Jeg ble gravid igjen på ett av våre få samleier det året, og når jeg skulle føde så skrev jeg brev til jordmor om at de skulle !"sy meg løst", da jeg hadde sletet med dette så lenge. Etter fødselen så henviste de meg til seks ukers kontroll hos gynekolog, hun kunne konstantere at dette var vulva vaginisme. Jeg fikk krem, stikkpille og skulle vaske meg med olje.. Det hjalp ikke.. Smertene var enda verre enn de var etter den første fødselen...

 

Det som faktisk "reddet" meg og som fikset problemet, var at jeg fikk en skikkelig barseldepresjon, så ille at jeg måtte til samtale med psykolog. Der tok vi opp problemer i livet, også disse overgrepene som jeg ikke husker og som jeg trodde ikke hadde påvirket meg. Etter tre mnd med samtaler forsvant smertene i underlivet. Jeg kunne ha samleie uten smerte, og ikke nok med det, jeg fikk min første vaginale orgasme!!! Jeg fikk et nytt liv både på den ene og andre måten..

 

Grunnen til jeg forteller dette, er at jeg nå i dette svangerskapet går til samtale. Hun jeg går til samtale til sier vi er er rundt seks jenter der nå med svangerskapsdepresjon, ingen av oss er der fordi det er fare for barnet, at vi vil skade barnet, bli kvitt det, eller noe på den måten. Men det er fordi vi har vært i et overgrep tidligere. Hun sier også at veldig mange går i barseldepresjoner fordi det i forskning har vist seg at det å føde kan trigge frem til slike følelser. Og når vi kom inn på det med vulvavaginisme så sier hun at dette ble nok forsterket i mine fødsler, grunnet disse overgrepene..

 

Så jeg tror virkelig de kommer til å ta deg på alvor på sykehuset, om du blir henvist til samtale der. Fortell hvordan du slet for å komme dit du og din mann er i dag, med tanke på samleie og nærhet. hvordan du sliter ved en celleprøve og gynekologisk test. At du ikke takler å ligge å blottlegge underlivet, bli sjekket der og føle noe smerte og det å kanskje føle du mister kontrollen. Jeg kan ikke fatte å forstå at du ikke skulle få det igjennom.

 

Jeg krysser fingrene for deg, og håper du får det igjennom. Du må skrive i tråden her hvordan det ender.. Når er terminen din???

  • 2 uker senere...
dette kan ikke være et seriøst innlegg,sorry men visst du virkelig har vær utsatt for voldtekt så føler jeg med deg..men,du har jo tydeligvis klart å ha samleie me typen du har nå så da vet du jo at d går fint så hvorfor skal du ha ks for å få ut babyen? for sent til å ta abort ja,d må d jo nesten være men du vet vel at d er en fare for å bli gravid visst man har frivillig samleie også? beklager at jeg er litt skarp me deg men,tror ikke du får ks av den grunn..di vil nok se litt på d med samme måte som meg desverre! ønsker deg uansett lykke til.

 

unnskyld meg!

ikke et seriøst innlegg?

det er milelang forskjell på en voldtekt, et overgrep, og frivillig samleie med en person du er glad i! Om du ikke evner å se forskjellen er det i allefall ikke HI det er noe galt med. Ved et samleie med kjæresten din er du med en person du er glag i, man har lyst på sex, og nyter hele seansen.

Ved en voldtekt er det ikke snakk om frivillig samleie, men frykt, redsel, tvang - ja jeg kan bare fortsette, men det gir deg varige mèn uansett hvordan du vrir og vender på det. det man da har opplevd av smerte der nede vil for alltid forbindes med overgrepet, og for mange som vet de skal gjennom en fødsel er det et stort problem!

men hva foreslår du da? at de som er blitt voldtatt ikke bør få barn fordi de er traumatiserte? snakk om å gjøre et offer enda mer til skamme..

De argumentene du kommer med er så middelaldrende at jeg blir helt sjokkert over at noen fortsatt tenker slik!

 

ja det var mitt lille utbrudd, men å komme med slike uttalelser som "anonym" provoserer - du aner jo ikke hva du prater om

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...