Er dette forelskelse, eller har jeg bare blitt veldig glad i ham?

[Anonym bruker]

Bakgrunnshistorie: Er gift og har vært det i noen år. Ekteskapet har hatt en god del bølgedaler, og mannen min har vært dårlig på å møte mine behov. Jeg har rett og slett vært litt ulykkelig. Jeg er kjempeglad i mannen min, men jeg savner å kunne snakke sammen annet enn er "mhm" fra den ene siden av sofaen. Jeg har også et enormt behov for fysisk nærhet. Ikke i form av seksuelle tilnærmelser, men bare en klem, et stryk på ryggen o.l. Dette klarer heller mannen aldri å gi meg. Jeg har fortalt ham om at jeg har behov for dette sikkert 100 ganger men det går aldri inn.

 

Jeg har tatt et deltidsstudie som er samlingsbasert og i denne klassen går det en gutt (mann) som jeg helt fra starten har hatt utrolig god kjemi med. Vi snakker lett, er på samme bølgelengde og han virker oppriktig interessert i å høre på det jeg sier, og føre en samtale noe mannen min er helt elendig på. Han bringer det beste i meg, å jeg føler meg så glad og fornøyd hver gang jeg er i hans selskap.

 

Jeg har blitt så utrolig glad i denne mannen og har så lyst til å bare være i hans nærvær, noe jeg ikke kan da jeg er gift. Hadde han vært en jente hadde det nok vært min beste veninne. Jeg vet ikke om jeg bare er oppriktig glad i ham som person eller om det er en forelskelse som ligger der.

 

Vi har alltid hatt en "flørtende" tone der vi begge spøker men vet at det bare er spøk fra hverandres side. Han vet også at jeg er gift, og har aldri gjort noen tilnærmelser i mot meg. Han er forøvrig like hyggelig med de andre i klassen, så det er nok sikkert ikke bare meg.

 

Men i det siste har han dratt noen spøker som jeg ikke har helt visst om har vært bare spøk. f.eks da en tidligere bekjent treffer meg mens jeg står å prater med ham, og spør om dette er min mann, hvor jeg selvfølgelig blir flau å forteller at det bare er en klassekamerat mens han da svarer nei men han skulle ikke hatt noe i mot det, f.eks. Alt i en spøkende tone. Dette beklagde han etterpå og sa han dro den for langt, men jeg vet rett og slett ikke hva han tenker. Kanskje har han følelser for meg som han ikke viser siden han vet jeg er gift. Han vet også at jeg sliter litt med mitt selvbilde så det er mulig det bare er for å gi meg en selvtilittboost. ikke vet jeg.

 

Jeg har tenkt så på ham den siste tiden. har alltid tenkt litt på ham, men nå nærmer det seg at våre veier skilles som klassevenner, og jeg kjenner et tap over å "miste" ham. Skolen var en naturlig unskyldning for å treffe ham, men nå når den er ferdig har jeg ingen unskyldning, og vi "henger" ikke i samme omgangsgjeng heller.

 

Uff dette ble veldig rotete. Jeg vet ikke om det er følelsen av å kjenne seg betydningsfull som vekker en lengsel i meg, eller om det bare er vennskapskjærlighet. Siden han er mann og min mann er av den sjalu typen hadde jeg aldri kunne innlede et nært vennskap med ham uansett og det synes jeg er så trist.

[Anonym bruker]

Kanskje du rett og slett skal spørre han du studerer med?

 

Det høres litt flåsete enkelt ut, men er ikke ment sånn. Hvis du er i et forhold som ikke fungerer lenger, hvor dere kanskje har vokst fra hverandre og har ulike behov - da må du kanskje en dag ta et valg om du vil fortsette dette forholdet eller ikke. Hvis det ikke er utsikter til at det blir bedre, vil det jo være dumt om han andre glipper for deg. Din studievenn respekterer deg tydeligvis siden han ikke har prøvd seg på deg siden du er gift. Det betyr ikke at han ikke er mer glad i deg. Kanskje er det ikke noe mer enn vennskap - men eneste måten er å snakke med ham og finne ut av ting

 

Ps... jeg er ikke den som normalt bruker å oppfordre til sånt hvis man er gift, men av og til må man bare finne ut av ting. Og ekte kjærlighet kan dukke opp på de mest upassende tidspunkt i livet.... Hvis det ikke er noe mer med studiekompisen din så vil kanskje den vissheten også hjelpe deg til å finne tilbake til et bedre forhold med mannen din. Slik det er nå møtes jo du og studievennen din i en "boble" som ikke er hverdagen, og som da ofte synes bedre enn det kanskje ellers er, mens mannen som du omgås daglig da fort kommer i et dårligere lys...

[Anonym bruker]

Jeg har jo lyst tl å få det til å fungere med mannen, og ønsker jo ikke å bryte opp pga en "forelskelse". jeg vet jo ikke om det er det en gang, eller om det bare at jeg får tilfredstilt et behov hos ham som jeg ikke får hos mannen min.

 

Jeg føler meg nesten utro for å tenke lik på ham andre. Jeg har ikke seksuelle følelser men jeg er veldig glad i ham. Jeg vet som sagt ikke om det er nært vennskap jeg ønsker eller om det er noe annet.

 

Ikke tørr jeg snakke med ham om det heller da jeg er redd det kan ødelegge det jeg allerede har med ham, og at det skal oppstå noe pinlig mellom oss, for jeg vil ikke miste ham som en "del" av livet mitt om dere skjønner..

 

HI

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Om du er forelsket er vel vanskelig å svare på, men er det slik at du har sommerfugler i magen når du ser ham? Kunne du ha hatt sex med ham?

 

Jeg har hatt et lignende tilfelle, med en kollega da ekteskapet skrantet. Men for meg viste det seg at det var bekreftelsen og de gode samtalene som gjorde meg tiltrukket og ikke noe annet. Jeg trodde jeg var forelsket til han en gang prøvde seg på meg i fylla. Jeg kjente med en gang at jeg ikke gjengjeldte disse følelsene, på den måten. Det var en oppdiktet fantasi et luftslott, og jeg var nok mer forelsket i drømmen om ham enn ham, for da jeg faktik hadde muligheten så var det ikke helt det store likevel.

 

Glad er jeg for det. Mannen og jeg klarte å få ekteskapet på rett kjøl igjen og kollegaen har jeg fortsatt den samme gode kjemien med, men nå vet jeg at det bare er som venn og ikke noe annet.

[Tigerpote]

Jeg hadde funnet ut hva jeg følte for ham! Du må jo det. Snakk med ham, og spør deg selv om du hadde villet ha seksuell kontakt med ham? Vært sammen med ham som i et forhold?

 

Du virker jo ikke videre lykkelig i ditt ekteskap. Kanksje trenger mannen din en vekker - at han ikke kan ta deg for gitt men faktisk investere noe i ekteskapet? Du vet ikke hva du har før det er borte.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Jeg er jo veldig glad i mannen min, og når jeg tenker over dette seriøst, så får jeg vondt i meg av å skulle forlate mannen min. Han er jo blitt en del av meg, selv om han kansje ikke har gitt meg det jeg kjenner jeg trenger.

 

Men så er det denne "forelskelsen" da, som jeg ikke vet om er en forelskelse. Når man har det tungt, så ser jo gresset enormt mye grønnere ut på den andre siden. Jo mer jeg tenker på det tror jeg at jeg bare har blitt veldig glad i ham som menneske fordi han se meg. Jeg har ingen nære veninner her jeg bor, og jeg har vel alltid kommet lettere overens med gutter egentlig.

 

Hadde han vært jente hadde jeg kunne dra på kafe, på besøk, kino o.l med ham uten at det hadde vært rart. Men jeg kan ikke det nå siden jeg er gift. Dritt.

 

Jeg tror konklusjonen min er at jeg er blitt veldig glad i ham, men den kjærligheten er dypere enn en overfladisk forelskelse fordi jeg får ikke sommerfugler i magen, og jeg kjenner ikke noen seksuell tenning (annet enn et par nattlige drømmer, men det var i en periode vi sammarbeidet mye om en skoleoppgave). Men jeg blir veldig glad av å se ham, og jeg kjenner "en trang" til å være i hans nærvær. Samtidig føler jeg meg helt trygg på ham.

 

Jeg føler vel også at jeg legger mye mer i dette "vennskapet" enn det han gjør. Han er jo som sagt like pratsom med alle andre jentene i klassen. Og han spøker jo like mye med dem sånn egentlig. Jeg tror han kjenner kjemien vi har, men jeg legger kanskje mye mer i det enn ham.

 

På en måte er han litt den mannlige meg, med unntak av noen forskjeller. Men i skolesammenheng har vi hatt det så utrolig likt. Vi har vært gode på de samme tingene, dårlig på de samme. Vi har hatt mye gruppearbeid sammen o.s.v. Huff nei hodet mitt er i et kaos.

 

Nå er jeg mest bare redd og trist for at jeg skal miste det lille jeg har av vennskap til ham. De milde blikkene og det gode smilet, den lette humoren og de fine samtalene har jo vært med på å gjøre hverdagen litt bedre. Nå går vi hver til vårt og det blir kanskje uker/måneder til jeg får se ham igjen og selv da vil det bare bli et hei/ha det bra siden vi ikke går på skole sammen lengre.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet mannen din om denne klassekameraten da? Kanskje du får avvepnet litt av følelsene om du betror deg til ham. Ting som er hemmelig og litt forbudt er ofte mer spennende enn om det er tatt frem i lyset...