Du som har hatt en vanskelig oppvekst. Vet du hva som skal til for at dette ikke skal gå i arv til egne barn?

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke å trø på noen sine tær, men er nysgjerrig. Det viser seg gang på gang at de som selv har hatt en vanskelig oppvekst ikke har "verktøy" til å endre på det negative mønsteret(om man kan kalle det det) når det kommer til oppveksten hos egne barn. Har dere fått hjelp på noen måte?

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei, har ikke fått noe hjelp. Ikke trenger jeg det heller. Kommer aldri til å gjøre de samme feilene som mine foreldre gjorde.Er veldig bevisst på det.

[Anonym bruker]

Jeg tror at man har et valg. Enten så velger man samme mønster (feks røyker, drikker, slår osv) eller så blir man veldig obs på å ikke gjøre det..

 

 

Jeg har vokst opp i et hjem der det var vanlig med fyllefester og barn, har med vilje (i underbevisstheten og) valgt en mann som har de samme holdningene om nulltoleranse for alkohol når barna er tilstede. Er helt utenkelig for han å ha en fyllefest hjemme mens barna er her. Ellers så er jeg veldig konsekvent i oppdragelsen, samtidig som de får sjansen til å prøve seg. Jeg bruker mye av PMTO i oppdragelsen.. Det er vel igrunn det eneste verktøyet jeg bruker. Ellers er det kun egen sunn fornuft.

[mamma'n til 2 :)]

Jeg har fått hjelp, har fått i terapi i mange år, og føler meg godt rustet til å sørge for at mine barn ikke opplever det samme som meg. Hittil har det gått fint Jeg tror verktøyet mitt er at jeg er bevisst, hele tiden. Jeg passer på å IKKE gjøre de tingene som var vondt for meg og mine søsken, jeg sørger for å lære barna mine åpenhet, ærlighet, viser dem at de alltid kan komme til meg uansett hva det er, at ingen følelser er for dumme å ha, jeg lærer de sundt vett og folkeskikk, og er ærlig på at ikke alle i verden faktisk er så veldig snille. Hvorvidt de har like uflaks som meg, og opplever noe vondt som jeg ikke kan påvirke, det kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg håper isåfall at de kommer til meg så fort de klarer, så jeg kan hjelpe de videre.

[valkyrien]

Jeg gjør alt annerledes enn mine foreldre gjorde... Og med sunn fornuft i tillegg til at guttungen har en flott far så burde det gå bra.

[Gjest Ziva]

Ingenting er umulig! Man må bare gå inn for det med kropp og sjel. Enkelte ganger er det ikke lett, men fornuften rår og ting er som de skal være. En trygg og god oppvekst og et godt grunnlag for videre generasjoner.

[Anonym bruker]

Så fint å se at dere ikke ble sinte for innlegget mitt :-) Tusen takk for svar :-)

 

HI

[Magia]

Jeg mener ikke å trø på noen sine tær, men er nysgjerrig. Det viser seg gang på gang at de som selv har hatt en vanskelig oppvekst ikke har "verktøy" til å endre på det negative mønsteret(om man kan kalle det det) når det kommer til oppveksten hos egne barn. Har dere fått hjelp på noen måte?

 

Vel.. Viser seg gang på gang? Man kan kanskje se på de som gir barna sine en dårlig oppvekst at det henger sammen med egne opplevelser i barndommen. Mange som er dårlige foreldre har hatt en dårlig oppvekst, men ikke alle som har hatt en dårlig oppvekst blir dårlige foreldre. You see?

[Anonym bruker]

Jeg tenker kanskje litt på slike ting man ikke rår over på en måte. å slå og drikke seg full er en ting, men depresjon er jo ofte en konsekvens av en vanskelig barndom. Har noen opplev det, og eventuelt hva gjør dere med det? Søker dere hjelp? Og hvordan har dere opplevd "systemet" om dere har søkt hjelp? Har dere i det heletatt fått den hjelpen dere ønsker/søker? Ble mange spørsmål dette, men takker igjen for svar :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har gått til psykolog for å bearbeide mye følelser rundt det jeg har opplevd, og har blitt veldig bevisst på hva som er meg og hva som var mine foreldre.

Jeg er veldig ulik mine foreldre ift konflikthåndtering f.eks., er ikke redd for å ta opp ting, hisser meg ikke unødig opp og greier å være saklig, sier ikke "du er aldri - du er alltid" i en diskusjon, forteller mer hvordan jeg opplever noe enn å hakke på andre, men prøver å gjøre det saklig slik at jeg ikke gir andre unødvendig dårlig samvittighet - ønsker å være konstruktiv.

 

Jeg er ikke redd for å vise og å si at jeg er glad i de rundt meg, selv om dette ikke var vanlig i min oppvekst.

 

Jeg er oppmerksom på at det er mange fallgruver når man har hatt en barndom som det jeg har, men det er også der styrken min ligger, tror jeg. Hvis jeg skulle begynne å se at ting utvikler seg i feil retning så ville jeg ikke nølt med å søke hjelp veldig tidlig, nettopp for å unngå problemer.

 

Mer enn det kan jeg egentlig ikke gjøre... men jeg tror det er godt nok

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke å trø på noen sine tær, men er nysgjerrig. Det viser seg gang på gang at de som selv har hatt en vanskelig oppvekst ikke har "verktøy" til å endre på det negative mønsteret(om man kan kalle det det) når det kommer til oppveksten hos egne barn. Har dere fått hjelp på noen måte?

 

Vel.. Viser seg gang på gang? Man kan kanskje se på de som gir barna sine en dårlig oppvekst at det henger sammen med egne opplevelser i barndommen. Mange som er dårlige foreldre har hatt en dårlig oppvekst, men ikke alle som har hatt en dårlig oppvekst blir dårlige foreldre. You see?

 

Ja, all forskning sier at om man har hatt en dårlig oppvekst selv er sjansene større for at man selv arver dette og står i større fare for å gi egne barn dårligere oppvekstvilkår. Men selvfølgelig vet jeg at man ikke automatisk blir en dårlig forelder om man selv har hatt en dårlig barndom :-) Er kanskje det som interesserer meg litt. Hva de som mener de har klart å endre det dårlig mønsteret har gjort for å gjøre sine barns oppvekstvilkår bedre enn sine egne.

 

HI

[Anonym bruker]

Har gått i terapi i mange år og føler det har vært til stor hjelp. Jeg tror hvis jeg hadde fokusert veldig mye på hva mine foreldre gjorde galt, så hadde jeg nok gjort det samme selv..

Velger heller å være den mammaen jeg skulle ønske jeg hadde, enn å ha fokus på alt det negative jeg IKKE skal gjøre.. For da er jeg redd jeg glemmer den jeg egentlig er og vil være. Jeg gir oppmerksomhet, omsorg, kjærlighet og skal holde meg edru foran sønnen min. Og jeg vil gi han tydelige grenser som jeg igjen tror vil gi han trygghet. Jeg vokste opp uten tilstedeværende foreldre og helt uten grenser. men jeg skulle ønske jeg hadde det motsatt.

[Magia]

Da skjønner jeg spørsmålet ditt bedre

 

Jeg tror det ofte står og faller på selvinnsikt. Om man mangler selvinnsikt og evnen til å se seg selv og situasjoner på avstand, er det lettere å bare gjenta det eneste man kjenner til. Er man bevisst på hva man gjør og hva man ikke skal gjøre, kan det gå bra.

 

Når det gjelder depresjoner ol. handler det jo også om hvordan man takler det. Jeg har i hvert fall slitt med min del av sånt, og i perioder kan det dukke opp enda. Men jeg har mine egne strategier på hvordan jeg skal takle det og ikke la det gå utover de hjemme. Det å være bevisst hjelper på alt.

[Gråsonen]

stigmatiseringen du fremstiller er helt feil HI. Det vises ikke gang på gang at mennesker som opplever omsorgssvikt uttøver den samme svikten til sine barn. For å kunne dra den konlkusjonen må du A, kontrollere gruppen og B sette punkt om den asosiale oppførselen er et resultat av arv eller miljø. Empiri basert på egen konklusjon basert på tillært erfaring har ingen hensikt!

 

Jeg tror at den styrken det kreves for å arbeide så hardt med seg selv, der man aktivt går inn for å forandre et mønster man selv har gjenkjent, er en styrke som enn ikke vil finne hos mannen i gata. Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning. Deres oppdragerrolle er ofte svært gjennomtenkte og reflekterte på barnets premisser. Det å kunne sette seg i barnets sko er en vedig fin egenskap.

 

Jeg jobber i psykiatrien og er svine lei av den stigmatiseringen som du fremstiller hi. Arvesynden ser dagslys på grunn av samfunnets stigmatisering.

 

Jeg er ikke provosert av innlegget ditt, men jeg følte for å poengtere ut i fra egen erfaring, med fugleperspektiv.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som har svart over og har opplevd litt av hvert i barndommen. Jeg er faktisk enig med både HI og Gråsonen.... Jeg har sett veldig mange tilfeller nettopp hvor personer med vanskelig/vond barndom viderefører sine foreldres mønster til sine barn. Kanskje er det slik at de du ser i jobben, Gråsonen, er de som faktisk får/ønsker hjelp? Jeg vet ikke, bare spør...

For jeg er veldig enig med deg, Gråsonen, at svært mange med slike foreldre blir så bevisst og får en så stor selvinnsikt - som Magia skrev - at de får et ekstra bevisst utgangspunkt i måten de oppdrar sine egne barn. Jeg tror disse (ut fra meg selv og flere som meg selv som jeg kjenner) ofte blir mer bevisst i det daglige, altså i de små daglige hendelsene, ikke bare når noe større skjer, eller etter at uheldige mønster har utviklet seg for langt. For å "overleve" slike barndommer som mange her har fortalt om, må man bli veldig oppmerksom, man fanger opp signaler før de fleste andre har merket noe galt - dette gjør også at man kan endre ting før det i det hele tatt har blitt ett problem.

 

Det eneste jeg reagerer på i innlegget ditt, Gråsonen, er setningen "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning." Tro meg, det er ikke mye heldig over å ha vokst opp på en slik måte. MEN, jeg velger å tolke den setningen din dithen at du mener at vi er heldige som har en erfaring som er positiv for å unngå vanlige problemer med barneoppdragelse...?

[Anonym bruker]

sambo er oppvokst med en alkoholiker til far.. han har bestemt seg for at han skal ikkje han bli. og selv om han ikkje er avhengi av alkohol så er han veldig forsiktig med det etter det kom barn i hus. det kommer jo selvsagt andre vansklige situasjoner med alkohol i bilde så det har han bestemt at hans barn skal slippe..

[Magia]

 

Det eneste jeg reagerer på i innlegget ditt, Gråsonen, er setningen "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning." Tro meg, det er ikke mye heldig over å ha vokst opp på en slik måte. MEN, jeg velger å tolke den setningen din dithen at du mener at vi er heldige som har en erfaring som er positiv for å unngå vanlige problemer med barneoppdragelse...?

 

Så vidt jeg skjønte mente hun at barna "våre" er heldige. Altså, de som har foreldre som har et bevisst forhold til oppdragelsen pga egne vonde erfaringer.

 

Likevel er jeg uenig med deg. Jeg mener (som regel.. hehe) at jeg er heldig som har opplevd alt jeg har gjort, for de livserfaringene jeg gjorde meg på kort tid, og som jeg senere har klart å bearbeide ganske så godt, ville jeg ikke vært foruten. Sier ikke at jeg aldri er bitter eller skulle ønske jeg slapp å bære på alt, men jeg syns faktisk litt mer synd på de som har hatt det helt knirkefritt hele livet.

[Tauriel]

Jeg gjorde samme "tabbe" som min mor, valgte feil mann. Eneste tingen jeg forandret på var å dra fort som hælvett i fra han, slik at jentungen ikke får en start på livet med mye konflikter og må være med på å rømme hjemmefra.

[Anonym bruker]

stigmatiseringen du fremstiller er helt feil HI. Det vises ikke gang på gang at mennesker som opplever omsorgssvikt uttøver den samme svikten til sine barn. For å kunne dra den konlkusjonen må du A, kontrollere gruppen og B sette punkt om den asosiale oppførselen er et resultat av arv eller miljø. Empiri basert på egen konklusjon basert på tillært erfaring har ingen hensikt!

 

Jeg tror at den styrken det kreves for å arbeide så hardt med seg selv, der man aktivt går inn for å forandre et mønster man selv har gjenkjent, er en styrke som enn ikke vil finne hos mannen i gata. Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning. Deres oppdragerrolle er ofte svært gjennomtenkte og reflekterte på barnets premisser. Det å kunne sette seg i barnets sko er en vedig fin egenskap.

 

Jeg jobber i psykiatrien og er svine lei av den stigmatiseringen som du fremstiller hi. Arvesynden ser dagslys på grunn av samfunnets stigmatisering.

 

Jeg er ikke provosert av innlegget ditt, men jeg følte for å poengtere ut i fra egen erfaring, med fugleperspektiv.

 

Hmmm... Jeg beklager om jeg stigmatiserte, for det var ikke poenget. Jeg kunne nok ha vært litt mer forsiktig med mine valg av ord. Men må si det er flere ting jeg reagerer på i innlegget ditt. Det første er "Arvesynden ser dagens lys på grunn av samfunnets stigmatisering". Jeg er nok ikke helt enig her. Ja, det er mange fordommer ute og går, men dette handler om mer enn det. Barn av foreldre som ikke har klart å ta seg av barnet sitt tilfredstillende kan utvikle utrygg tilknytning på ulike nivå og måter som kan skade deres utvikling og igjen påvirke deres foreldre- og omsorgsevne.

 

Jeg har veldig tro på dette med å være bevisst sin bakgrunn, oppvekst, psykiske helse og omsrogsevne, men "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning". Den er jeg ikke enig i så svart på hvitt som du skriver det. Jeg er enig i at man kan komme styrket ut av en vanskelig oppvekst på den måten at selv om man har hatt en vanskelig oppvekst, så kan man "klare seg". Men jeg tror at hvis de kunne fått valgt hadde de valgt en god bakgrunn hvor trygge, varme og omsorgsfulle foreldre var til stede. Men dette er mine antagelser. Men igjen tenker jeg at det er vel en grunn til at de trenger hjelp innenfor psykiatrien, og det hadde sjansen for å slippe om de hadde hatt en trygg og god oppvekst.

 

Studier viser at de som klarer å sette seg i barnets sko best er de med trygg tilknytning, og er enig i at det er en viktig egenskap. Jeg har lite erfaring, så føler jeg sitter å spyr opp "kun" teori rundt tema. Man skal ALDRI stole fullt og helt på teori, men viktig å ha i bakhodet når man samhandler med mennesker uansett bakgrunn, slik at man kan se deres liv med litt andre briller enn de har på seg.

 

HI

[Anonym bruker]

Det eneste jeg reagerer på i innlegget ditt, Gråsonen, er setningen "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning." Tro meg, det er ikke mye heldig over å ha vokst opp på en slik måte. MEN, jeg velger å tolke den setningen din dithen at du mener at vi er heldige som har en erfaring som er positiv for å unngå vanlige problemer med barneoppdragelse...?

 

Så vidt jeg skjønte mente hun at barna "våre" er heldige. Altså, de som har foreldre som har et bevisst forhold til oppdragelsen pga egne vonde erfaringer.

 

Likevel er jeg uenig med deg. Jeg mener (som regel.. hehe) at jeg er heldig som har opplevd alt jeg har gjort, for de livserfaringene jeg gjorde meg på kort tid, og som jeg senere har klart å bearbeide ganske så godt, ville jeg ikke vært foruten. Sier ikke at jeg aldri er bitter eller skulle ønske jeg slapp å bære på alt, men jeg syns faktisk litt mer synd på de som har hatt det helt knirkefritt hele livet.

 

Tror mange misforstår dette med å ha hatt det "knirkefritt" hele livet. Jeg har ikke hatt noen problemer i livet mitt(og har nå passert 30), men kan ikke forstå at jeg skal ha mindre "rustning" fordi hvis noe skulle skje. Jeg har alle forutsetninger for å klare meg fordi jeg har sett hvordan mine foselre og mitt nettverk har håndtert problemer og kriser før meg. Nå tror jeg også at "knirkefritt" må defineres forresten. Vi har hatt dødsfall, sykdom ol i familien, men har aldri vært gjennom vanskelige ting i barndommen, skillsmisse el.

[Anonym bruker]

Jeg vil egentlig ikke være foruten den lærdommen som mine erfaringer har gitt meg. Men hadde jeg hatt et valg, ville jeg helt klart valgt å lære hvordan ting egentlig skal være på den positive måten med kjærlige foreldre som har et godt forhold, som støtter barnet sitt, er til stede og viser kjærlighet - i steden for å lære det via smertefulle negative opplevelser. Man lærer kanskje mye av det samme, men jeg for min del skulle jeg ønske jeg hadde den grunnleggende "tryggheten" som jeg ikke har, men som jeg ser mange med gode oppvekstvilkår har.

[Gråsonen]

Jeg er en av de som har svart over og har opplevd litt av hvert i barndommen. Jeg er faktisk enig med både HI og Gråsonen.... Jeg har sett veldig mange tilfeller nettopp hvor personer med vanskelig/vond barndom viderefører sine foreldres mønster til sine barn. Kanskje er det slik at de du ser i jobben, Gråsonen, er de som faktisk får/ønsker hjelp? Jeg vet ikke, bare spør...

For jeg er veldig enig med deg, Gråsonen, at svært mange med slike foreldre blir så bevisst og får en så stor selvinnsikt - som Magia skrev - at de får et ekstra bevisst utgangspunkt i måten de oppdrar sine egne barn. Jeg tror disse (ut fra meg selv og flere som meg selv som jeg kjenner) ofte blir mer bevisst i det daglige, altså i de små daglige hendelsene, ikke bare når noe større skjer, eller etter at uheldige mønster har utviklet seg for langt. For å "overleve" slike barndommer som mange her har fortalt om, må man bli veldig oppmerksom, man fanger opp signaler før de fleste andre har merket noe galt - dette gjør også at man kan endre ting før det i det hele tatt har blitt ett problem.

 

Det eneste jeg reagerer på i innlegget ditt, Gråsonen, er setningen "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning." Tro meg, det er ikke mye heldig over å ha vokst opp på en slik måte. MEN, jeg velger å tolke den setningen din dithen at du mener at vi er heldige som har en erfaring som er positiv for å unngå vanlige problemer med barneoppdragelse...?

 

Barn av foreldre som har selv opplevd omsorgssvikt, og har gått bevisst inn for å forandre seg for å unngå å føre arven videre.

[Gråsonen]

stigmatiseringen du fremstiller er helt feil HI. Det vises ikke gang på gang at mennesker som opplever omsorgssvikt uttøver den samme svikten til sine barn. For å kunne dra den konlkusjonen må du A, kontrollere gruppen og B sette punkt om den asosiale oppførselen er et resultat av arv eller miljø. Empiri basert på egen konklusjon basert på tillært erfaring har ingen hensikt!

 

Jeg tror at den styrken det kreves for å arbeide så hardt med seg selv, der man aktivt går inn for å forandre et mønster man selv har gjenkjent, er en styrke som enn ikke vil finne hos mannen i gata. Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning. Deres oppdragerrolle er ofte svært gjennomtenkte og reflekterte på barnets premisser. Det å kunne sette seg i barnets sko er en vedig fin egenskap.

 

Jeg jobber i psykiatrien og er svine lei av den stigmatiseringen som du fremstiller hi. Arvesynden ser dagslys på grunn av samfunnets stigmatisering.

 

Jeg er ikke provosert av innlegget ditt, men jeg følte for å poengtere ut i fra egen erfaring, med fugleperspektiv.

 

Hmmm... Jeg beklager om jeg stigmatiserte, for det var ikke poenget. Jeg kunne nok ha vært litt mer forsiktig med mine valg av ord. Men må si det er flere ting jeg reagerer på i innlegget ditt. Det første er "Arvesynden ser dagens lys på grunn av samfunnets stigmatisering". Jeg er nok ikke helt enig her. Ja, det er mange fordommer ute og går, men dette handler om mer enn det. Barn av foreldre som ikke har klart å ta seg av barnet sitt tilfredstillende kan utvikle utrygg tilknytning på ulike nivå og måter som kan skade deres utvikling og igjen påvirke deres foreldre- og omsorgsevne.

 

Jeg har veldig tro på dette med å være bevisst sin bakgrunn, oppvekst, psykiske helse og omsrogsevne, men "Barn av slike foreldre, er heldige etter min oppfatning". Den er jeg ikke enig i så svart på hvitt som du skriver det. Jeg er enig i at man kan komme styrket ut av en vanskelig oppvekst på den måten at selv om man har hatt en vanskelig oppvekst, så kan man "klare seg". Men jeg tror at hvis de kunne fått valgt hadde de valgt en god bakgrunn hvor trygge, varme og omsorgsfulle foreldre var til stede. Men dette er mine antagelser. Men igjen tenker jeg at det er vel en grunn til at de trenger hjelp innenfor psykiatrien, og det hadde sjansen for å slippe om de hadde hatt en trygg og god oppvekst.

 

Studier viser at de som klarer å sette seg i barnets sko best er de med trygg tilknytning, og er enig i at det er en viktig egenskap. Jeg har lite erfaring, så føler jeg sitter å spyr opp "kun" teori rundt tema. Man skal ALDRI stole fullt og helt på teori, men viktig å ha i bakhodet når man samhandler med mennesker uansett bakgrunn, slik at man kan se deres liv med litt andre briller enn de har på seg.

 

HI

 

Jeg blir bare mer og mer interessert i å se hvilken forskning du baserer anntagelsene dine på?

Som sagt, du må kontrollere gruppen og kontrollere grunnen til asosial adferd før du begir der ut på den veien du er nå.

 

Hva mange ønsker og vil, henger ikke sammen med hva de faktisk får til. Utifra hvilke egenskaper de har. For å poengtere hvor søkt jeg synes dette er la meg kaste ballen omvendt vei. "forskning viser til at barn av hellikopterforeldre utvikler antisosiale egenskaper" her har jeg ikke spesifisert en dritt og det hele blir ei suppe.

 

"Hvis jeg bare hadde vært rik, kunne jeg kjøpt meg et hus" Antagelig ville denne tanken gitt minst to forskjellige utfall basert ut i fra egenskapene til den tenkende. Kan du tenke deg hvor jeg vil med denne?

[Gjest Sekretøsa]

Jeg har nok tatt meg i å være lik mamma på mange måter, men samtidig skjer det i settinger som får meg til å forstå hvorfor hun var som hun var.

Men, ungene går ikke glipp av bursdager fordi jeg ikke har råd eller har glemt å lese lappen. Ikke fryser de fordi de har skikkelige klær, og de er trygge på at de kan komme til meg uansett for jeg er alltid her. Min frykt for at de skal føle som jeg gjorde gjør at jeg vegrer meg for å dra noe sted før de har lagt seg. Jeg er veldig obs på alt mamma gjorde feil, så jeg ikke skal gjøre det samme

[Mamma`n til Will& Ailo]

Noen ganger for min del så kan jeg bli litt for bevisst på ting også, nesten litt hysterisk eller sta.

 

Feks så ble jeg mobbet og banket opp store deler av barneskolen noe som gjør meg livredd for at det samme skal skje med guttene mine. Så når eldste kommer og sier til meg at den og den gutten har vært slem mot meg i bhg, så tar jeg det opp med bhgen dagen etter. Noe som kan være litt slitsomt både for meg og bhg.

 

Ett annet eksempel var når sønnen min trengte logopedhjelp og hadde hatt litt adferdsproblemer i bhg. Jeg var mest opptatt av at han skulle få logoped og de var mest opptatt av oppførsel.Oppførselen kom at at han hadde veldig dårlig syn og var veldig frustrert og han fikk mye bedre oppførsel når han fikk briller.

De ville kontakte og gå igjennom fagsenteret,da hadde jeg mange spørsmål og lot de gjøre det litt motvillig fordi jeg har hatt veldig dårlige erfaringer selv med bla ppt,barnevernet osv..

 

Så jeg prøver å ikke la mine dårlige erfaringer hindre guttene i noe. Det er en veldig vanskelig balansegang,men tror jeg har klart det ganske bra til nå