Sorgen over å ikke kunne lage barn naturlig:(

[trinisq]

Er det flere enn meg som kjenner på en enorm sorg over å ikke kunne lage barn naturlig?

Vi har uttak og innsett i August, så jeg har en sommer på hormoner foran meg. Dette er helt nytt for meg. Jeg sliter så med å akseptere at vi ikke skal få lage barnet selv

Vi prøver selvfølgelig hver måned i tilfelle det plutselig skulle gå mot alle odds.. for det er jo en naturlig unnfangelse vi ønsker oss.

 

Hvordan takler dere denne sorgen? Og hvordan kan jeg komme over den, og glede meg til en "kunstig" unnfangelse?

Forteller meg selv hver dag at "det blir jo fortsatt VåRT barn"... men jeg synes det er tungt.

Er det bare meg??

[Ele]

Jeg har nok litt sorg over å ikke klare det selv, får jo gang på gang høre at "det er det mest naturlige i verden", men det går nok mer på hvor lang tid vi da i stede må bruke på det og hvor mange tårer jeg må felle, sprøyter jeg må sette og inngrep jeg må ha. Og jeg brukte å føle at jeg ikke var god nok kvinne som ikke klarte dette, men det har gått over, heldigvis!

 

Nå er jo jeg nygravid og det er på iiiingen måte mindre fantastisk selv om han (ehm, eller DET heter det vel enda, selv om jeg tror det blir gutt) ble laga på laboratorium!

Dessuten ser jeg for meg at jeg får baby av denne graviditeten nå, og så at en av de 4 fryse-egga blir en baby til, og da får jeg to barn i forskjellige aldre som ble laga samtidig! Jeg synes det er litt stas jeg da... Hehe...

[Tante_Esel]

hei så leit at du ser det sånn... Etter 3 ferskforsøk 1 avbrutt fry, og et frys med positiv test og spontanabort, så kjenner jeg at jeg er glad bare jeg får lov til å være gravid og føde mitt eget barn. Det er ikke mindre naturlig av den grunn... det er jo sædcellene som befrukter eggene uansett.. du trenger bare en liten dytt" inn i livmor...

 

Ja, hormonkur er tøfft, men ikke alle som sliter med bivirkninger... den største utfordringen er nok uansett stresset man kjenner rundt forsøk. Les litt på infosiden, still mage spørsmål her inne, så blir du mer trygg...

[Englebarn11og12]

Jeg roa meg etter første forsøk. Men enda hender det jeg tenker at det er fryktelig urettferdig at jeg må gjennom alt dette uten at det er noe galt med meg. ( mannen det skranter hos)

[sonja77]

Hadde det på akkurat samme måte, fikk følelse av nederlag og følte meg på en måte mislykket. Det var helt utenkelig for meg på det tidspunktet å snakke med venner etc om det for jeg følte meg bare mislykka. Nå er ikke årsaken til ivf meg, alikevel tok jeg det like personlig. Jeg fikk hjelp av samboer og foreldre som sa at sånn går det ikke Ann å tenke, man må være takknemlig for å få hjelp. Men jeg klarte ikke helt vri det slik. ALT endret seg når ting var i gang, jeg hadde vært på ul fått ut egg og satt inn egg og sett at prosessen gikk greit og ikke var så skummel som jeg trodde. Tror mye av følelsene mine skyldtes redsel for det ukjente og frykt for hva jeg gikk til. Selv om ikke det har blitt graviditet ennå så set jeg så mange nye par hver gang jeg er i Porsgrunn så har skjønt at vi er mange i samme situasjon. Så jeg tror det vil endre seg etterhvert, men det er lov å være lei seg og føle litt sorg. Men det er utrolig mye hjelp å få der ute og til slutt må man også være veldig takknemlig for at det heldigvis er det.. Lykke til med oppstart av prosessen:)

[monky]

jeg synes det er vondt at det skal ta så lang tid, men føler meg ikke mislykket som jente/dame som ikke får det til selv. har aldri tenkt at barnet blir noe annerledes selvom det ikke ble produsert i senga... tenk hvor ønsket ett barn er når vi går gjennom alt vi gjør!

veldig få tør å være åpne om dette tema desverre og kanskje litt derfor d blir litt vanskelig, men nå diskuteres det i politikken og flere står frem på tv så kanskje det vil hjelpe litt etterhvert??

unner ingen å gå gjennom alt dette og det letteste hadde vært å ha litt sex åsså satt den, men når vi ikke kan det så er dette ett godt alternativ for å få en etterlengtet skatt;)

lykke til

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg hører ikke til her, men jeg drister meg til å svare likevel. Jeg lager barn så lett som bare det, så heldig er jeg, men jeg kan ikke føde dem. Det som er så "lett" for så mange andre, det er ikke mulig for meg. Jeg har følt meg verdiløs, uegnet som kvinne og mye annet. Grunnen til at jeg svarer deg, er at jeg tror tankene vi sliter med bunner i det samme: At ting er "naturlig", betyr dessverre ikke at det blir slik for alle. Det er tøft å være den som er annerledes enn "alle" andre (for slik føles det, selv om det ikke er slik i virkeligheten).

 

Du kan si at ditt problem er større enn mitt, og det har du rett i, men for 100 år siden hadde saken vært annerledes. Men i mine øyne er det ikke forskjell på min avhengighet av hjelp fra en skalpell for å få barn, og det at du må ha hjelp av hormoner og et laboratorium. Det viktigste er at det forhåpentligvis kommer et barn ut av det til slutt, uansett hvordan det har blitt unnfanget og hvordan det har blitt født. Prosessen kan være tung, men man er ikke mindre kvinne (eller mann) selv om man trenger hjelp.

 

Jeg måtte rett og slett ha hjelp av psykolog til å få sortert tankene mine. Jeg fikk henvisning fra helsesøster etter at jeg hadde fått #2, da var fødselstraumene fra første (mislykkede) fødsel fremdeles tunge å bære. Jeg tenker meg at noe slikt kunne kanskje vært nyttig for deg også? Det var veldig nyttig for meg å få et annet blikk på min egen situasjon, en rasjonalisering av hva jeg følte, og forsikringer om at det ikke var rart at jeg følte det jeg følte. Jeg synes heller ikke det er rart at du føler det du føler, men jeg håper du kommer deg gjennom det, for det er ikke noe galt med deg! *klem*

[Lykkedrømmer]

Kjære Trinisq.

 

Jeg kan godt kjenne igjen sorgen din over å ikke klare å lage barn naturlig, samtidig tenker jeg at vi er veldig heldige som kan få hjelp til å bli gravide. Slik har det ikke alltid vært. Jeg er så heldig å ha en relativt god opplevelse av hele ivf prosessen, jeg synes ventetiden er lang og tankekrevende, men er heldig å har så og si ingen bivrikninger av medsineringen. Så er jeg så heldig at jeg nå er gravid med mitt 2. ivf. barn. Og for min del- etter den positive graviditetstesten og roen har senket seg over at graviditeten sannsynligvis vil gå bra- er alle tanker og sorger over ivf behandlingen glemt, og det er bare så verdt det!

[Lurifax og knøttene]

Må bare si meg enig med alle delte tanker og følelser her inne. Hadde det kjempetøft før vi skulle igang med første forsøk, og følte meg helt bunnløst fortvilet da det ikke gikk slik vi ønsket. Her hadde jeg brukt så mange krefter på å akseptere at vi måtte få hjelp til å lage barn, til å bearbeide sorgen over at det skulle bli en så teknisk prosess med telefoner, utfylling av skjemaer, løping fra apotek til apotek i styrtregn, stikking og venting og grubling, og så satt vi igjen med en hersens hvit graviditetstest! Altså - ikke engang når vi fikk hjelp gikk det! Og slik gikk det en gang til. Noen graviditet har jeg ennå ikke opplevd, og her er det mannen sine svømmere som kommer til kort. Jeg har verdens flotteste mann, men har likevel følt at jeg har trukket svarteper fordi ingen kan hjelpe han - det er jeg som får den hormonelle bløtkaka rett i trynet! Livet er urettferdig, - for oss alle...

 

Men - som flere av de andre her inne har nevnt, - og som jeg trøster meg veldig med - tenk hvor vi kjemper for våre barn! Og det å kjempe for våre barn, det står det stor respekt av.

 

Vet ikke om dette bare ble klaging, eller om det kunne oppleves som noe trøst i det hele tatt. Uansett, så vil jeg ønske deg lykke til i prosessen med å forberede deg til IVF, og lykke, lykke til når du kommer igang! <3

[trinisq]

Åh dere er fantastiske!!!!

Sitter her me tÅrer i øyene og er helt overveldet av svarene deres!! Takk <3 Det er sÅ godt Å høre at jeg ikke er alene, og at det er naturlig Å kjenne en sorg..

Jeg er helt sikker pÅ at sorgen kommer til Å bli mindre og til slutt forsvinne.. og tror nok at den er størst nÅ rett før første forsøk.

 

Jeg er uendelig takknemlig for at jeg bor i et land der jeg kan fÅ hjelp, og tar absolutt ikke dette for gitt... men jeg har nok en vei Å gÅ i forhold til Å ikke være bitter pÅ at jeg er nødt til Å gÅ denne veien...

 

Takk igjen for gode og oppmundtrende ord. Å vite at jeg ikke er alene, og at følelsene jeg kjenner pÅ ikke er unaturlig i en slik prosess er utrolig beroligende, og gir meg mer styrke til Å kjempe videre mot vÅrt etterlengtede barn <3<3

 

Og godt sagt Lurifax; Vi kjemper for vÅre barn, og det stÅr det respekt for. Det skal jeg prøve Å tenke mer

 

Åh Gud barna vÅre kommer til Å bli elsket <3 <3

Verdens heldigste barn

[dollypopp *tvillinggravid*]

Jeg synes det er litt irriterende, for skulle gjerne kunne planlagt når vi vil ha baby, på samme måte som mange andre. Men det plager meg ikke mer enn det.

 

Jeg synes ikke det er noe særlig å gå på disse hormonene og alt styret med sykehusbesøk, men jeg synes ikke det er så slitsomt som mange beskriver det. Har heller ikke kjent noe særlig på hvor psykisk slitsomt det er. Er noe med å godta att sånn er det, ikke grave seg ned i det som er kjipt.

 

Har opplevd mye værre ting her i livet.

 

Stå på alle sammen ;-)

[Mamma til 3 :-)]

Hei. Håper det blir litt bedre for deg etter hvert. Er rart med denne utrolige følelsesmessige ivf berg og dalbanen. Som en annen som har tidligere har skrevet tror jeg og veldig på åpenhet. Blir ofte vanskelig om en ikke kan dele det m noen andre. Jeg opplever egentlig de herlige ivf barna våre som enda mer spesielle når vi virkelig har måtte kjempe for å få de. Er jo utrolig ønskete barn vi har. Jeg og syntes det var veldig tungt i begynnelsen å akseptere at det ikke gikk naturlig men er nå bare så utrolig gla vi lever i en tid hvor vi kan få hjelp

[MamaEstepona]

Kjære deg,

Jeg skjønner hvordan du har det, men vil råde deg til å jobbe hardt med å komme på positive tanker før du begynner på hormonene. Selv var jeg bare kjempelykkelig over at det fantes hjelp, men da jeg kom igang med hormoner opplevde jeg psykologiske bivirkninger, ble skikkelig deppa og tenkte tunge tanker. Det viste seg så at jeg var "low responder", dvs at eggstokkene ikke lot seg lure til å produsere flere egg, så i andre runde ble det enda mer hormoner. Og enda mer depping - ingen flere egg. Så bare i tilfelle du skulle oppleve noe lignende håper jeg du har forsonet deg med at dere må ha hjelp – og heller tenke så heldige dere er som kan!

 

Jeg har hørt at sjansen for å bli gravid med IVF er nærmere 50%. Men det betyr ikke at man blir gravid på første eller annet forsøk! Det er ubeskrivelig krevende å gå på hvert forsøk med like stor entusiasme. Jeg håper du er heldig og trekker vinnerloddet på kort tid!

 

Som sagt forstår jeg den bitre følelsen over ikke å kunne lage barn naturlig. Jeg kompenserte for dette ved å planlegge for og gjennomføre naturlig fødsel og ved å amme så lenge hun ville (litt over ett år, ble det). Jeg vil anbefale bøkene til Ina May Gaskin når du kommer så langt (www.inamay.com).

 

Ellers har jeg funnet trøst i ærlige og selvironiske venninner, som har kunnet fortelle meg at befruktningene deres sjelden har skjedd på en romantisk aften eller i spontan elskov. For «normale» er det også spenning og engstelse, og jeg tror særlig gutta opplever det som «turn off» at de må stille opp flere ganger daglig rundt eggløsningsperioden. En annen ting å være takknemlig for er jo at vi ikke trenger å bruke hormoner og prevensjon når vi ikke ønsker å lage barn!

 

Lykke, lykke til!!! Når du får barnet ditt i armene er det verdt alt sammen <3

[sonja77]

Her var det mye godt å lese, gode tanker og forståelse for hverandre:)