Min spontanabort i uke 11...langt

[hanneli]

Jeg har et stort behov for å dele historien om min SA som jeg opplevde i kveld. Dette blir et langt innlegg med mange (ekle) detaljer.... Fra før har jeg ikke visst så mange detaljer om SA, det var derfor et lite sjokk at jeg opplevde det som å ha en liten fødsel i do... Det hele startet med at vi fant ut jeg var gravid igjen, helt uventet! Jeg var da i uke 8. Hadde hatt en lang periode med kvalme, trøtthet og nedstemthet, men trodde virkelig ikke jeg var gravid (noe jeg i etterkant synes er rart, gitt alle symptomene..). Vi har en nydelig datter på 1 år, men hun gjør sitt med nattesøvnen vår, så vi har ikke akkurat hvert kaniner i det siste... Da jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg forbauset og de første dagene så jeg faktisk litt dystert på det...Kunne ikke skjønne hvordan vi skulle klare to så tette, når jeg er så fysisk og psykisk sliten. Men etter å ha sett en liten kropp og et bankende hjerte på UL i uke 8+6, begynte vi å glede oss og snakke om fremtiden, hvor koselig det skulle bli med en liten lillesøster eller lillebror. Onsdag som var oppdaget jeg litt friskt blod på papiret etter dobesøk, og i går begynte jeg å blø mye mer sammen med en del slim. Fikk ordnet UL på dagen, og der så vi med en gang at det ikke var noe hjerteaktivitet. Det ble konstantert MA i uke 9+1, altså bare noen få dager etter første UL. Det var utrolig tøft å høre, og jeg gråt litt på kontoret hos legen. Fikk henvisning til utskrapning over helgen, men så fikk jeg altså en SA i kveld. Det startet med kraftige mens- og rieliknende smerter, og mer blødning... Mens jeg satt på golvet for å døyve smertene kjente jeg plutselig at noe veltet ut av meg. Tenkte da at "der kom alt sammen ut", men gikk på do og oppdaget at trusa og buksa var fylt med blank væske. Skjønte da at vannet måtte ha gått, hadde aldri trodd at jeg kom til å oppleve det sånn. Kjente så at det presset på og det dryppet blod, så jeg satt meg på do. Hørte plutselig et "plopp", tenkte det var blod og ble sittende og vente på mer... Jeg kikket ned i do, men der var det ikke mye blod, mest rosaaktig vann, og så så jeg en liten hudfarget klump halveis gjemt bak papiret. Vantro tenkte jeg at det kan vel ikke være fosteret, men jeg måtte se nærmere. Det var et sjokk, for der lå det et bittelite foster og fløt. Kunne tydelig se kroppsform, hode og øyne. Det var helt absurd, jeg knakk sammen og gråt helt hysterisk! Heldigvis kom mannen min og roet meg, han klarte å ta det hele med fatning. Jeg var helt vantro, og ingen av oss ville spyle det ned i do. I mellomtiden sto jeg med et håndkle og holdt meg for nedentil, kjente blodet strømme. Vi plukke opp fosteret, som da nærmest gikk i oppløsning, men vi ville kaste det et annet sted... Like etterpå veltet det ut av meg en stor geleaktig rød klump, jeg antar det var noe av morkaka... Siden har jeg blødd utrolig mye og det fortsetter å komme rieaktige smerter med påfølgende blodklumper som velter ut. Det har avtatt noe nå.. Jjeg har brukt bleiene til datteren min som innlegg, og vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet skifte både bleie, truse og bukse fordi jeg blør igjennom. Nå ligger jeg med tisselaken for å unngå å blø ut senga... Kjenner mindre smerter nå, ca 6 timer etter det startet. Jeg var på telefon med gyn.poliklinikk da smertene begynte, de mente det var bare bra om kroppen min ordnet opp selv, og sa at jeg fikk ringe i morgen og få komme og ta en sjekk da ved behov. Er forsåvidt enig i at det er bra kroppen min rydder opp selv, men lurer på om det hadde vært mindre dramatisk med en utskrapning. Huff, nå føler jeg meg helt tom og utkjørt... Det har egentlig vært først nå alle tårene, spørsmålene og tristheten har kommet over meg og min mann. Kanskje var det bra at vi gikk igjennom det så fysisk, det er iallefall noe vi aldri vil glemme... Og kanskje vil det alltid være litt sårt å tenke på det lille livet som aldri ble til. Men vi har iallefall funnet ut at vi ønsker flere barn, og at vi ikke vil vente for lenge med å prøve... Nå skal jeg bare bruke tiden godt og bygge meg selv opp både fysisk og psykisk. Jeg skal innrømme at dette svangerskapet har vært preget av mange tunge tanker og bekymringer, mest pga andre ting som økonomi, barnehageplass og jobb. I tillegg har jeg nok hatt en del ernæringsmangler for jeg har spist veldig dårlig, og ofte vært småsyk det siste halvåret... Jeg vil aldri få svar på om noe av dette førte til at vår lille spire ikke klarte seg, men jeg vet iallefall nå at i neste svangerskap må jeg være ovenpå og godt rustet, ikke minst for min egen del. Jeg synes det har vært så vanskelig å prioritere egen helse etter jeg fikk barn, men skjønner nå at det er noe jeg bare MÅ sette av tid til.

[selma07 og engel]

Huff, så dramatisk:(( har selv akkurat hatt en ma, og driver med zytotec hjemme:( det er bare tomt og trist:( sender en go klem til deg!

[hanneli]

Tusen takk selma07 og engel. Det er grusomt fælt, men samtidig er det en trøst i at det er så mange som opplever dette synes jeg. ønsker deg lykke til, og en go klem tilbake!

[selma07 og engel]

Takk:) jeg har hatt Ma to ganger og var gravid i uke 20 i januar i år. Lille skatten i magen var så syk at vi måtte avslutte svangerskapet i uke 21:(( så jeg tenker at det er en grunn til at kroppen støter ut embryoet tidlig i svangerskapet:( da slipper man å ta et grusomt og smertefullt valg senere:( hvordan går det idag?

[hanneli]

Så forferdelig at du måtte oppleve det så langt uti svangerskapet:(( Det å måtte ta abort i uke 21 må jo være en grusom opplevelse av en helt annen dimensjon:( Huff, jeg får tårer i øynene...føler veldig med deg. Sånn sett er jeg heldig (om man kan si det) for at kroppen støtet ut fosteret tidlig... Man rekker jo ikke bli helt kjent med graviditeten på samme måte så tidlig... Det går egentlig bra i dag, men har vært helt fysisk utkjørt... Har hatt ganske sterke smerter i dag også, blør mye, men det avtar i takt med at smertene blir mindre. Mannen og jeg har pratet mye, og vi vil jobbe sammen for å gjøre hverdagen lettere og skape mindre bekymringer fremover. Det føles godt, så jeg tenker positivt fremover... merker jeg allerede gleder meg til vi blir gravide igjen, når tiden er inne for det....

Hvordan går det med deg? Hvordan er det egentlig å ta en sånn medisinkur? Håper du klarer å holde motet oppe og tenke positivt for fremtiden.. Tenker på deg, stor klem <3

[Gullblomst]

Så trist og veldig likt slik jeg opplevde det. I forrige uke opplevde jeg en SA i uke 11+3 der det ble oppdaget MA i uke 9+6 og vi hadde sett et dunkende hjerte i uke 7+5.

 

Jeg taklet egentlig alt greit og rasjonelt. Tenkte som så at det var for en grunn osv, men da det kom til selve SAen ble jeg tatt helt på senga....

 

INGEN har noensinne fortalt meg at å abortere er som en minifødsel med alt det innebærer. Jeg hadde 3 intense timer med rier og smerter, og jeg ante ikke at dette er normalt, og ble derfor veldig redd og trodde at noe var seriøst galt.

 

Det var så traumatisk at jeg har mareritt hver natt siden, selv om jeg fungerer godt på dagtid. Jeg kjenner at jeg er sint og i sjokk over at ingen har fortalt meg hva jeg hadde i vente...

Endret 11. juni 2012 av Gullblomst

[hanneli]

Hei Gullblomst. Ja, jeg leste historien din og tenkte at den var veldig lik min... Så trist å høre at du har mareritt om det, håper du får bearbeidet det på et vis... Je har heldigvis sovet godt, men når jeg tenker tilbake på det jeg så og opplevde føles det helt absurd. Merker at tristheten har kommet mer over meg i dag.. Trodde dramaet var over da jeg våknet i morges, for følte meg fin og hadde ikke blødd så mye i natt. Så jeg valgte å dra avgårde på et kurs i dag. Tenkte det var godt med fokus på noe spennende og lærerikt, det var det også altså, så er forsåvidt glad jeg dro... Men på vei hjem fikk jeg voldsomme smerter igjen, nesten verre enn da det sto på som værst på lørdag. Jeg hadde problemer med å gå, og på t-banenn kjente jeg bare hvordan blodet strømmet og jeg blødde gjennom buksa. Helt grusomt!!! Hadde heldigvis et stort skjerf som jeg knøt rundt livet, må ha sett ganske merkelig ut... Var bare så vidt jeg klarte å karre meg hjem, da jeg var på vei opp siste bakken med buksa gjennomvåt av blod kjente jeg igjen at det presset på, og at noe veltet ut av meg. Løp inn på do hjemme, og oppdager en svær klump med hardt vev og blod...Dette var tydeligvis morkaka!! Smertene ga seg med en gang den var ute heldigvis. Håper det hele er over nå, blir helt satt ut av alt dette. Føler som deg Gullblomst at jeg burde fått mer info om hva jeg kunne forvente meg, og hva som ville være lurt å gjøre. Jeg snakket som sagt med gyn.avdeling på sykehuset, men alt de sa var at jeg kom til å blø mye, at neste mens kanskje ble kraftig og at jeg trengte ikke noen sjekk med mindre jeg fikk feber. Jeg skjønner at dette er dagligdags for den avdelingen, men kanskje deror burde det finnes mer info om det også! Et skriv eller noe man kan forholde seg til. SA er jo så ulikt for hvor langt man er i forløpet også... Men håper iallefall vi kan bidra til å gi mer informasjon til andre ved å dele våre historier Gullblomst, selv om man jo helst skulle ønske at ingen m

[hanneli]

...måtte oppleve noe sånt. Håper det går bedre med deg Gullblomst og at marerittene forsvinner snart..., klem til deg.

[Gullblomst]

Takk for gode ord hanneli.

 

For en ubehagelig opplevelse det må ha vært for deg da du begynte å fossblø på vei hjem. Håper det går bedre nå. Jeg har bestemt meg for å være ærlig dersom noen spør hvordan jeg opplevde SAen, og håper at de som trenger det leser her inne slik at vi får delt litt informasjon om hvordan en SA kan utarte seg.

 

Jeg har heldigvis ikke hatt mareritt siden jeg skrev innlegget til deg, så nå tror jeg at både kroppen og hodet har innfunnet seg med situasjonen, og at det hele roer seg.

 

Jeg valgte også samme strategi som deg ved å holde meg i aktivitet og delta på diverse kurs, reiser og lignende i forbindelse med jobb for å tenke på noe annet, og det har fungert godt. Det eneste er at jeg på en måte har følt det litt "merkelig" at verden bare suser forbi som om ingenting har skjedd. Meg selv inkludert. (Store deler av verden vet jo ikke at noe har skjedd så det er jo egentlig ikke rart i det hele tatt, sånn egentlig.)

 

Lykke til videre. Håper du blir gravid igjen med en gang du er klar og ønsker det