Følelsen av å være aleine!

[sonja77]

Sitter etter mitt 2 mislykka forsøk og føler meg ganske aleine. Mannen sier: skal du gå så i kjellern allerede også kanskje må vi holde på ett år til åssen skal det gå da? Få venner vet og de som vet skjønner ikke greia. Man stapper i seg masse hormoner som gjør at kroppen og humøret er rart, i tilegg så blir d ingenting ut av det. Føler det forventes av mann og foreldre at man skal se framover like fort som skuffelsen er ett faktum, men det er jo pokker ikke så lett når man i tilegg har hormoner som herjer. Etter å ha tatt neg test gikk jg på Facebook for da å konstatere 2 som annonserte graviditet. JiPPI. Ja litt frustrasjon må ut. Det er en ganske ensom prosess vi diver med.

[Ele]

Men du er jo ikke alene, VI skjønner deg så godt! <3

Og man må gi seg tid til å sørge før man går videre, slik er det bare.

Jeg har vært åpen til alle om denne prosessen helt fra starten av, og de som er glad i meg har hatt veldig stor forståelse for situasjonen, selv om de ikke klarer å sette seg helt inn i hvordan det føles, men jeg har tross alt vært heldig med menneskene rundt meg... Har du prøvd å snakke åpent å forklare hvordan dette føles for deg da...? Kanskje det kan hjelpe...?

[sonja77]

Det går nok bra. alt hadde vært litt enklere om det var noen i det virkelige liv som man kjente, men så lenge man ikke snakker åpent om det så blir det jo sånn. foreløpig har vi valgt å ikke snakke med så mange om det, prossessen kan jo ta tid, så drar det ut så er det klart at man kanskje sier noe om det etterhvert, men så lenge vi er såpass tidlig i prossessen føles det riktig å ikke dele det åpent ut:)

[AnitaLilja]

Skjønner veldig godt følelsen! Det å kunne snakke med noen som er i prosessen med en, som en f.eks kan ta kontakt med når er føler seg mislykka (er ihvertfall den følelsen jeg sitter med), det er helt uvurderlig. Jeg forstår så godt hva du mener! Jeg er så heldig at jeg har verdens mest støttende og forståelsesfulle samboer, som forstår at hormoner kan være skikkelig jævlige, men allikevel føler jeg meg periodevis aleine fordi samboeren min ikke kjenner det på kroppen på samme måte som meg. Jeg har heller ingen i omgangskretsen som driver med/har drevet med dette, men føler jeg har hatt stor hjelp i å få kontakt med ei her inne som jeg har jevn kontakt med. Allikevel skulle jeg også ønske at jeg hadde noen jeg kunne sette meg ned med og snakke med det her om.

 

Håper allikevel at du klarer å tenke litt at du absolutt ikke er alene, som Ele sier, selv om det føles sånn ut i perioder! Hold ut, en dag vil alt det dritet det her fører med seg være verdt det, det tror jeg virkelig <3

[Gjest Trulte med to små]

Jeg vet hvordan du har det og det er INGEN god følelse! Er det 2 mislykka forsøk du har hatt?

Det er viktig at du får lov å være lei deg, og det ville nok ha hjulpet deg endel om du hadde noen du kunne fortelle dette til da det hjelper å være åpen om slike vonde ting.

Ikke sikkert du har noen i samme situasjon, men du har vel noen gode venninner du kan lette hjerte og frustrasjon til?

Det er vondt med folk/venner som får barn i hytt og pine og jeg husker selv da jeg hadde en spontanabort for 6 år siden hvor fælt det var når vennepar fikk TRILLINGER,TVILLINGER og jeg så gravide mager både her og der!

Jeg skulle besøke venninnen min som var lagt inn på sykehus med fare for å miste barna sine veldig tidlig i sv.skapet. Da jeg stod på utsiden av døren hennes så jeg en høygravid dame som vagget rundt i korridoren klar til å føde...da brast jeg ut i gråt, for det var jo JEG som skulle ha gått der og vagget...

Lite trøst i meg da, men venninnen min forstod og vi trøstet hverandre!

Etter spontanaborten ble jeg aldri gravid igjen, men de vonde følelsene når jeg så barn forsvant gradvis og det var ikke lite sårt lengre.. og først nå i januar hadde vi vårt første ivf forsøk.

1 forsøk neg, ble så spontant gravid rett etter men lykken ble kortvarig, så nytt fryseforsøk som ble neg og nå ruger jeg igjen på 2 egg! Fæl tid, men det er utrolig hva man klarer å komme i gjennom om man bare gir seg selv lov til å kjenne på følelsene, snakke med noen, gråte når man vil og ikke minst tillate seg å være positiv når man kjenner man klarer det.

Jeg er 37 år nå og føler tiden går fra meg, men jeg har ikke gitt opp og satser på å lykkes!

Hvor gammel er du?

Håper inderlig du også lykkes!!!

Send meg gjerne PM om du trenger noen å "prate med"

KLEM

[<3 2G <3]

Du er ikke alene, vi er her alle som en i samme båt. Forskjellige båter ja, men samme ulla:-) Er ikke lett å få venner til å forstå alt en må gjennom, spes når de har blitt gravide på p-piller og har alldri trengt å ha sex på spesielle dager! ( har alldri så lite lyst og så store smerter i magen som under EL.....) FB flyter over av bilder av mager og babyer, ser ikke annet når jeg er ute heller. Har fått time til IVF start 13. september og er spent.

17 mnd inn i prøvingen er det hardt når en tester negativt hver måned. Har heldigvis en støttende familie og venner, men føler meg mye alene ja. Veldig alene, med tanker og følelser. Tåler ikke mye stimuli, så blir litt redd med tanke på IVF. Men, dette skal vi klare :-)

[TrudeSagen]

Her er enda en til med samme følelsen... Jeg har PCOS, er 33 år og enda ikke begynt å prøve å bli gravid. Og nå er jeg vel en av de siste i både nærmeste og fjerneste vennekrets som ikke har fått barn. Det popper opp med gravide overalt, og jeg klarer virkelig ikke å glede meg ordentlig på mine venninners vegne, jeg er rett og slett sjalu og misunnelig, og det er en helt forferdelig følelse. Jeg har prøvd å snakke med samboeren min om dette, men jeg vet ikke helt om han forstår. Jeg har ikke fortalt en eneste venninne om at jeg har PCOS og kommer til å få vanskeligheter med å bli gravid, jeg tør ikke fordi jeg skjemmes sånn over den diagnosen. Ser ikke ut som en typisk PCOS dame heller, er normalvektig og trener mye.Jeg er klar for å begynne å prøve, og er forberedt på at jeg har en lang vei å gå. Føler ikke at det er noen jeg kan snakke med dette om, og har rett og slett sluttet å være inne på Facebook for å slippe å se alle ULbildene, lykkelige barn og gravide mager. Om ikke annet godt å vite at det er andre her inne som er i noenlunde samme situasjon...

[sjeroks]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg føler det er verre når testen er negativ når vi har vært gjennom ivf. Vi har jo tross alt hatt befruktede egg inn i oss.. :/ Jeg ble kjempe lei meg første gangen, og denne gangen forventet jeg at den skulle bli negativ. Jeg tror jeg gjorde dette for å beskytte meg selv litt. Er helt grusomt.

Sender de en klem jeg.

å ps, noen av venninnene mine som har blitt gravid har det tatt lang tid for at jeg har klart å glede meg på deres vegne, blir liksom gravid bare av å se på ei seng, å uten planlegning, å uten kjæreste osv.. så klart jeg unner dem det, men det føles ganske uretferdig når man selv har prøvd i årevis.

[sonja77]

Takk for forståelse. Vet vi er mange i samme kjipe situasjon. Nå går ting bedre og motiverer meg for en HORMONFRi sommer og ny giv fra høsten av til nye forsøk med bedre utfall:)