Noen som IKKE informerer på arbeidsplassen?

[Miola]

Skal ha fryseforsøk (fra tidligere forsøk i -08)

Er i ny jobb siden den gang, har ikke tenkt å si noe på jobb og heller bruke egenmelding.. Får litt dårlig samvittighet.. (Lenge leve arbeidsmoralen)!! Men føler dette er riktig for meg!

Andre som har tanker?

[Erle85]

Jeg har fortalt det til sjefen min, så hun har stor forståelse for at jeg må på ul og oppfølging når jeg begynner med forsøk.. Som sjefen sa til meg seinest i dag: Det er lettere å tilrettelegge for deg siden du er åpen og ærlig om dette

 

Min sjef har vist at jeg kan stole på henne, fortale det til henne når vi sendte søknaden. Har fått inntrykk av at hun har holdt tett, ingen andre på jobben som nevnt eller hintet frampå om emnet

[Erle85]

Vet at du spurte om noen som ikke infomerte Men ville dele min opplevelse med å fortelle...

[Miola]

Hei, og takk for inputen

Har vert en vurdering, og hadde nok informert dersom jeg skulle igang med ferskforsøk jeg og.. Nå har jeg alt egg på frys og kunne gå på UL utenom arbeidstid, så får jeg bare håpe at det ordner seg med denne ene gangen!!

[AnitaLilja]

Jeg valgte å ikke informere jobben om at jeg drev med forsøk (selv om sjefen på teamet mitt trolig skjønte det da hun ble nødt til å sette ene sprøyta på meg da jeg feiga ut sjøl ), og kjente at jeg angra litt på det i ettertid. Jeg havna på sykehuset 2 dager etter innsett og var sykemeldt fra jobb i 15 dager. Har alltid vært åpen med sjefen min om ting, bare ikke dette. Kjente at jeg ønska jeg hadde vært det tidligere i prosessen da det ble slik... Men det er nå meg og min arbeidsplass da Har full forståelse for at du velger å ikke si noe om du kan unngå å få slike ting i arbeidstida. Hadde muligens valgt det samme jeg og om vi ikke hadde hatt så lang reisevei til og fra klinikken, for jeg har lagt merke til at jeg føler litt på den at jeg ikke vil at så mange skal vite noe... Hadde sikkert ikke fortalt noe til sjefen min om ikke jeg hadde blitt dårlig heller, tror det var eneste grunnen til at jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe!

[all i want is u]

dersom jeg hadde måttet ta meg mye fri (i form av egenmeldinger og/eller sykemeldinger), så hadde jeg sagt ifra til sjefen. jeg har foreløpig klart å få så pass gode timer hos klinikken at jeg har kunnet bruke fleksitid (begynne senere og slutte senere, eller begynne tidligere og slutte tidligere på dagen). jeg har også brukt noe avspaseringstid. skulle dette forandre seg vil jeg gi definitivt gi beskjed...

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Eg sa de når eg søkte jobb for at de hender man må være vekke litt og sånn. Pluss eg må ta sprøytene i arbeids tiden:/

[timiane]

Jeg har ikke sagt noe, og kommer ikke til å gjøre det heller. Jeg jobber turnus og kan bytte vakter. Blitt noen egenmeldinger og. Siden jeg er singel, må jeg til utlandet for behandling. Har ikke noe god tone med sjefen min, så vil ikke informere henne om det.

Endret 31. mai 2012 av timiane

[Gjest Løvemusene]

Jeg har også tenkt mye på å fortelle dette, for begynner å gå tom for "unnskyldniger" til å stikke fra jobben hele tiden. Kollegaene mine tror jeg er dårlig på å pusse tenna, så mye som jeg har vært hos "tannlegen" det siste året, hehe. Men på min manndsdominerte arbeidsplass blir det bare unaturlig for meg å prate med noen om dette, dessuten er det enten alle eller ingen, fordi vi arbeider så tett. Kan aldri falle meg inn å fortelle det... så her må jeg juge videre og neste uke blir det vel egenmeldinger pga... det finner jeg ut, vondt i ryggen eller noe. Føler meg dritkjip som må juge, og det gjør vondt inni meg. Men jeg klarer bare ikke fortelle de at vi prøver å bli gravid. Gruer meg allerede nok til å si at jeg har blitt gravid...

[sonja77]

Jeg har vært gjennom konsultasjoner og forsøk uten å fortelle noe da jeg virkelig bare har hatt store problemer med å sette ord på dette og har også vært veldig stressa. Nå som jg har gått gjennom prosessen med stimulering uttal og innsett og neg forsøk føler jg at jg vet mer om prosessen og ikke minst om egne følelser oppi det hele. Føler jg har blitt sterkere. Så under medarbeidersamtale nylig sa jg i fra og d gikk veldig bra. Fikk beskjed om at jg bare kunne sende sms og si fra så kunne de ordne mg fri. Så nå føler jg meg tøff og sterk og også veldig takknemlig for forståelsen jg fikk. Ennå jg har mann til sjef;) så anbefaler deg å si fra etterhvert, men vente til du er klar for det:)

[Lykkedrømmer]

Jeg har nå holdt på med søskenforsøk siden januar 2011, og har vært inne på sykehuset til 6 forsøk ila denne perioden. Jeg har ikke informert arbeidsplassen eller sjefen om dette, da jeg opplever det som veldig privat, og det er noe jeg selv ønsker å velge hvem jeg vil dele det med. Jeg har tatt ut både egenmeldig og sykemelding i forbindelse med uttak og innsett, men aldri fått noen spørsmål med hensyn til dette. Har også et ivf barn fra fra 3 år tilbake, sa ingenting da heller. Dette har fungert godt for meg, og jeg har ingen dårlig samvittighet over for arbeidsplassen!

[Tutla]

På min første arbeidsplass sa jeg aldri noe til personalsjefen før jeg var gravid. Men der jobbet jeg turnus, og det var veldig lett å bytte vakter. Og det ble en egenmelding - men ellers klarte jeg alltid å få til UL og slikt utenom arbeidstid. Men måtte si at jeg var gravid i uke 6 da jeg jobbet med en risikofyllt jobb. Fikk meg 8 uker hjemme før de fikk omplassert meg - og da visste jo alle hvorfor jeg var "ute" av jobb........

 

På søskenforsøkene på han som er født i -10 sa jeg det bare til sjefen, fordi jeg nå har en jobb hvor jeg er mye alene med ansvar for store happeninger som ikke kan avlyses samme dag...... Så de må til med kreative løsninger. Det har ikke vært så populært blant mine kollegaer når de får beskjed to dager i forveien om at de må planlegge og steppe inn for meg - men jeg har rett på fri. Så de har bare vært nødt til å akseptere det.

 

Denne gangen sa jeg kun noe til sjefen, og det gikk på første forsøk. Var på jobb igjen dagen derpå. Men ble sykemeldt i uke 5 på grunn av overstimulering og da var katta utav sekken.

 

Min erfaring er at det blir møtt med forståelse at en må gjennom prøverørs og at det trengs litt mer fri i perioder. Jeg jobber også på en mannsdominert plass. Men det kan komme ganske grettne kommentarer fra kollegaer som føler seg utelatt og som må ta min jobb når jeg er borte - men her har sjefen vært dyktig og støtte meg når dette har skjedd!

 

Så min erfaring er at dersom du ikke må si det, så er det heller ikke nødvendig - men dersom du har en jobb hvor "alle" merker at du er borte så kan det være lurt å være åpen og ærlig.

[En to og tre]

Ved vårt første ivf for 5 år siden, sa jeg ingenting til sjefen eller kollegaer. Jeg kjente heller ikke sjefen så godt, slik at det ikke føltes naturlig heller. Jobbet natt, så av den grunn var det ikke noe problem mtp kontroller. Fra innsett var jeg sykemeldt til jeg var 10 uker på vei for jeg var så livende redd for at noe jeg gjorde på jobben kunne føre til at det kunne gå galt. Jeg var i overkant nervøs kan man vel si! Hehe! Men man kan vel bli gal av mindre!;-)

 

Denne gangen valgte jeg å si det til sjefen (ikke den samme som før) siden jeg kanskje måtte skulke unna jobb innimellom. Jeg visste jeg ville bli møtt med forståelse av henne. Hun sa jeg kunne ta permisjon med lønn pga henvisning til spesialist når jeg trengte det. Jeg er glad jeg denne gangen har fortalt det og vært mer åpen om det, det gjør det også lettere når jeg nå er sykemeldt fram til testdato, slipper å lyve og finne på unskyldninger, iallefall til henne... Resten av kollegaene er en annen sak!!;-) jeg er av den oppfatning at er det noe man har lov å lyve om så er det nettopp dette, når det en gang evt kommer frem i lyset møter man ikke annet enn full forståelse, selv om det ikke alltid er like lett å dra en hvit løgn:-)

 

Hadde jeg hatt samme type sjef som forrige gang, er det ikke sikkert jeg hadde sagt noe nå heller, hun her har jeg god tone med og jeg vet hun er til å stole på. Men så skal det sies at jeg er så heldig og nå har to barn, ikke sikkert jeg hadde vært like innvolverende om dette var første gang uten barn... En må føle på det selv hva en føler for og om en tror at å fortelle det kan gjøre hverdagen om bare litt lettere:-)