Skriking ved leggetid :(

[Gjest Mentha & Junior]

Junior har alltid vært en drøm å legge. Blid og fornøyd, og sovnet for seg selv, hver kveld.

Men for to dager siden begynte spetakkelet. Fra han ser sengen er det bare skrik og vræl, han høres nesten hysterisk ut, og prøver å klatre ut av senga. Så fort vi går ut kaster han smokkene sine i gulvet, og eskalerer skrikingen,og det er vel et trasstegn. Han vet nemlig at når smokken går i gulvet så pleier jeg å gå inn og hente den til han. Men så klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at han slenger den i gulvet fordi han er redd, og vet at jeg da kommer inn til han.

 

Jeg har tenkt at det er trasskriking, men det kom så brått på, og det varte i 1,5 time i går. I bhg reagerte de også i dag og sa han virket en blanding av sint og nesten redd da de skulle legge han. Verken sang, kos, eller noe hadde noen virkning, men til slutt sovnet han likevel. Han gråter aldri ellers der heller, så derfor ble de også litt satt ut.

 

Pappaen mener det bare er trass, men mammahjertet mitt blør når jeg hører han gråter sånn. Lillegutten min som _aldri_ gråter! Har aldri hørt maken til gråt fra han og lurer på om det er noe som har skremt han. I går la jeg meg i sengen min som står ved siden av hans, og da roet han seg så han fikk sove til slutt. Kan hende det var ris til egen bak, men jeg klarte ikke annet.

 

Nå er pappaen oppe og legger han og jeg hører gråten fra etasjen over, den overdøver nesten tvn som står på i bakgrunnen. Jeg sitter på nåler og brenner etter å løpe opp og trøste. Er jeg helt teit som tenker det er noe galt? Er all trasskriking sånn? Eller har jeg grunn til å være bekymret?

 

Huff... Bekymret mamma

[jente_80]

Det er plutselig skrekk her også... er stuuuptrøtt, men nekter å sove. Her om dagen rasa hun (snart 13 mnd) i en time! OG det har ALDRI skjedd før. Har knapt nok rast. Og når hun endelig sovner sover hun så lett som ei fjær! Våkner av den minste lyd... eller bare våkner. Fra hun legges til neste morgen. Har aldri vært slik.... blæh..

 

Det kan jo være maaaange årsaker... Her har vi senka sengebunnen for noen uker siden, det tror jeg kan være en medvirkende årsak, eller luft i magen, eller kvelds for tett inntil legging, eller bare en fase, separasjonsangst... ja... hvem vet mer!

[Gjest Mentha & Junior]

Nei det er ikke lett det der. Hadde de bare kunnet snakke!

Og så er det så vanskelig å vite om man gjør rett i å være sammen med de, gå fra de, hvordan skrikingen skal tolkes osv osv.

 

Inntil videre kjører jeg en "midt på treet" behandling, hvor jeg er inne hos han, men ikke plukker han opp. Trøster, men ikke koser (annet enn å stryke over håret osv). Når han roer seg og legger seg til prøver jeg å gå ut. Men det har funket dårlig så langt. Kanskje jeg bare må innfinne meg med at jeg kommer til å ende opp med en gutt som ikke klarer å sovne alene lenger? Eller må man sette hardt mot hardt?

Uff så vanskelig. Og så forferdelig vondt når han skriker sånn.

[Willy Wonka]

Har ikke lest svarene dine, men min var også sånn på samme alder. Var på helsestasjonen og fikk svar at "nattskrekk" ikke var uvanlg i den alderen. Ikke trass,men rett og slett nattskrekk. Min var helt hysterisk både ved synet av sengen og sengerutiner. Vi fikk sterk råd fra helsesøster å være hos han hele tiden, ta han opp for å bryte opp. Viktigste var å være sammen med han når han var redd. Ikke påtvinge sengen så lenge han var hysterisk.

Min kunne også våkne etter noen timers søvn å gråte helt hysterisk, fikk beskjed om å ta han opp. Være hos han, aldri gå fra han.

[Gjest Mentha & Junior]

Vet helt ærlig ikke hva det er. Men det har gått seg veldig til. Etter 1,5-timersseansen gikk det ned til 45 min dagen etter, og så 15 min dagen etter det. I går var det 5 min, og i dag sutret han såvidt til når han så sengen, men la seg til med en gang uten noe gråt.

åh, lettet mamma nå altså

Vi har ikke gjort noe annerledes enn jeg beskrev i HI, gått inn og ut på rommet hvert 2-3 minutt, kost, roet og trøstet, og gått ut igjen. Har snakket til han fra gangen, så han hører at vi er der. Men vi har ikke tatt han ut av sengen etter at han først er lagt oppi.

 

Når han først har sovnet så sover han godt hele natten (eller våkner innimellom og skal ha vann eller smokk, og legger seg så til igjen med en gang), så jeg tror ikke det er nattskrekk. Og han er blid som en lerke når han våkner om morgenen

[C.L.H85]

Høres ut som det er litt trass og kanskje det er snakk om litt mørkeredsel? Eller så kan det være at han har begynt med å drømme litt og det har en innvirkning?Tenner? Blir jo bare spekulasjoner, men synes ikke det høres unormalt ut

 

Vår har skreket mye i sitt korte liv og legging har alltid vært et issue her, så hører godt forskjell på type gråt nå Andre som hører henne noen ganger skulle trodd at hun ble drept, imens jeg vet at det bare er at hun ikke får viljen sin

 

Er du bekymret for at det faktisk er noe utenom disse tingene jeg nevner, så ville jeg kontaktet lege

[Miss 84]

Hvis det er nørkeredsel ville jeg kanskje kjøpt en dimmerlampe til å ha på rommet + sittet inne på rommet, men oversett han til han sovna. Da kan du i hvertfall være trygg på at det er trass, og ikke at han er redd. (inbiller meg at det kan føre til angst ol. senere om han er alene og redd når han er så liten)

[Gjest Mentha & Junior]

Mørkeredsel er det nok ikke, ettersom kveldssola står rett inn vinduet. Vi har heller problemer med å få det mørkt og kjølig nok når han skal sove. Har lurt på om det er _det_, for han sover så rolig og godt på natta, når det faktisk er mørkt, selv om han våkner innimellom og vil ha vann eller smokk.

Vi har konkludert med at det kan ha vært et trassanfall, eller et innslag av separasjonsangst. Men det virker som om det er over nå i alle fall, og det er deilig

 

Og ja, man skulle tro han omtrent ble mishandlet når man hørte skrikene som gjallet rundt her. Ventet bare på å få naboene på døra

Endret 6. juni 2012 av Mentha & Junior

[Millea har tre små]

Noen kaller det trass. Jeg tenker som så at ditt barn har fått ny erfaring med verden. Han forstår at han blir alene når han blir lagt i sengen, og dette kan frembringe redsel. Barn er fra naturens side utstyrt med sterke instinkter, og behovet for å bli beskyttet er ett. Jeg tenker at dere skal opprettholde rutinen med at han skal sove i sengen, men at dere i en periode gir ham den nærheten han trenger slik at han erfarer at han er trygg selv om han er "alene". Dette kan feks innebære å sitte ved siden av sengen til han sovner,. Om han aksepterer det så kan det være at dere kun behøver å gå inn til ham med jevne mellomrom helt til han sovner.

 

Du begår ingen kardinalfeil dersom du gir ham litt ekstra nærhet i perioder. Noen barn trenger litt hjelp på veien:-)