Behandling på/av DPS/psykolog

[Anonym bruker]

Går til samtaler hos Dps og har gjort det i 6 mnd nå.

Går der på grunn av tilbakevendende depresjoner og at jeg for et år tid siden havnet i en kraftig depresjon. Kun barna mine som holder meg i livet.

Jeg har ikke særlig lett for å slippe folk innpå meg og bruker tid til å være åpen om ting jeg aldri har snakket med andre om før.

Har slitt meg gjennom sosial angst som har gått i bølgedaler gjennom hele livet, hvor man kan si jeg er veldig sjenert på de gode dagene og bruker alt jeg har av krefter på å gjøre ting jeg må utenfor huset på en dårlig dag.

I løpet av disse 6 mnd som har gått har jeg fått fullt innblikk i min behandlers privatliv, hun på de andre siden vet mye mindre om meg...

Jeg har ikke problem å svare ærlig på et spørsmål men klarer ikke legge ut masse rundt eller ta opp ting på egenhånd. (føler at jeg bare klager og da blir det ikke sagt noe.)

Sist time spurte hun plutselig om jeg var ensom, jeg sa som det var at ja jeg sliter med det da jeg (som hun alt vet) har minimalt med mennesker i livet mitt og de som er i livet mitt er det igjen minimalt.

Og fordi jeg sliter med å klare å komme nær andre mennesker enten det er som venn eller kjæreste.

 

Jeg forventet meg vel at hun kom til å prøve å hente fra noe mer i forhold til dette og hva jeg føler men istedet fortalte hun meg hvor deilig det måtte være å slippe å forholde seg til telefoner som ringte støtt og stadig. Alltid ha et sted man måtte reise for man var invitert hit og dit, eller folk som dukket opp på døra støtt og stadig.

Hun mente jeg var heldig for hun drømte om en dag eller to med bare fred og ro...

 

Dette er en dame som har vært sammen mannen sin i rundt 30 år, har store barn som bor hjemme, mor si i nabohuset, masse venner og slekt som hun er i nær kontakt med.

Skjønner godt jeg at det kan føles litt mye til tider.

Men skal man ikke i hennes jobb ha evnen til å sette seg inn i andres situasjon?

Det er stor forskjell på å ville ha en og annen dag uten forstyrrelser, og en tilværelse hvor 99% av alle innkommende telefonsamtaler er enten telefon selger, spørreundersøkelser eller offentlige kontorer.

Hvor minst 85% av sms er det har kommet regning på nettbanken.

Hvor om det skjer noe i livet ditt som er moro/flott/trist/grusomt ja så har du ingen du kan plukke opp telefonen å ringe fordi du vet at det er ingen som er det minste interessert i høre deg prate om livet ditt.

Ringer det på døra er det enten Jehovas vitner eller noen som selger noe.

Besøk har jeg 2-4 ganger i året da mine foreldre eller min søster kommer på plikt besøk og jeg har faktisk ingen å reise på besøk til.

 

Og ja jeg vet at det er min egen feil, fordi jeg sliter slik jeg gjør fordi jeg har den væremåten jeg har at det er blitt slik.

Men jeg ble så satt ut når dama sitter der og sier at jeg er så heldig...

Jeg mistet rett og slett den lille tilliten jeg hadde til henne.

Sonet vel ut det meste som var igjen av den timen og jeg har mest lyst til å avlyse morgendagens time her jeg sitter. Jeg kommer til å gå for jeg må betale om jeg ikke gjør.

Men det er muligens like greit ho skal slutte.

Jeg har ikke gått til slik behandling før men det er vel ikke normalt at man skal vite alt om behandlerens hjemmesituasjon og masse om barna deres osv.

Noen ganger føler jeg at jeg har mer betalt for å sitte en time å høre på henne snakke om sitt liv en for å få hjelp med mitt.

Hun er veldig flink til å ta noe jeg sier og vri det rundt slik at hun kan fortelle en historie til fra seg og sine. I vanlig sammenheng ville man si det vare en ganske normal samtale muligens.

Men nå får ho jo betalt for å snakke om meg og det jeg sliter med.

Og når jeg har vanskelig for å til tider holde snakket gående så er vel poenget at hun skal prøve å få meg igang igjen ikke bruke tiden på å snakke masse om seg og sitt.?

 

Det har hendt et par ganger hvor jeg har gått ut døra der og lurt på om jeg har fått sagt noe som helst den dagen. Føler jo at egentlig så møter jeg hverken forståelse, råd eller noe på disse timene og hva er poenget da?

Det blir jo helt uten mål og mening

 

Andre som har gått til behandling på DPS eller psykolog privat, er det slik det er?

For jeg lurer jo litt på om jeg burde reagere slik jeg gjør/tenke slik jeg gjør eller om det bare er at jeg er så langt nede at jeg ser det slik...

 

Jeg er forresten snart ferdig med timer hos denne behandleren, men føler meg faktisk lengre nede nå en før jeg startet

 

Beklager ble sikkert langt og rotete har litt vanskelig for å stokke tankene

[sprudle79]

Dette høres veldig uprofesjonelt ut av din behandler... Jeg synes du burde ta dette opp med din behandler og fortelle henne at du ikke føler du har utbytte av behandlingen og hvorfor. Dersom du synes det blir veldig vanskelig kan du ringe eller sende brev til lederen av poliklinikken der du forklarer din situasjon og er tydelig på at du ønsker en ny behandler.

Det skal ikke være slik du beskriver det, og for at du skal kunne oppnå å få en bedre behandling må du ta tak i dette dersom situasjonen skal endre seg.

Lykke til!

[hjerte♥barn]

Jeg har gått til behandling hos priv. psykolog. Det hendte at hun brukte egne eksempler for å belyse noe, evt andre pasienters erfaringer. Jeg likte ikke det, for da kan man begynne å tenke at jeg skulle ha tenkt sånn / burde gjort sånn osv. Men eksemplene psykologen selv brukte var ekstremt sjelden de kom, og etter 1,5 år i behandling vet jeg ikke om hun er gift, og om hun har barn. (Har antatt det pga noen bilder på skrivepulten hennes). Jeg har forstått at psykologer og psykiatere velger ulike innfallsvinkler for behandlingen, og de kan jo fungere ulikt for ulike personer. Mulig din behandler har valgt å fortelle så mye om seg selv av en grunn. Ikke vet jeg?! Det du bør tenke på er om du føler en "connection" til din behandler. Trenger ikke bety at du liker vedkommende, men at du føler deg trygg i "behandlingsrommet". Hvis ikke; bytt behandler i dag! Og det er ekstremt viktig at du forteller så mye du kan om hva du tenker. Også fortelle om tankene du har om tankene dine, og at du velger å la være å si noe / hva du ikke ønsker å fortelle osv er svært viktig. Kan være ubehagelig og nervepirrende, men du kommer ingen vei uten å gjøre det. Og hvis du tenker at psykologen / psykiateren vil tenke du er dum; trust me! De vil ha hørt det før eller hørt verre ting. De jobber tross alt med dette hver eneste dag og snakker med hundrevis av andre mennesker som har psykiske vansker og/eller sykdommer. Det er din tid og dine penger du bruker på dette, og det kommer dessverre ikke deg tilgode å sensurere deg selv, uansett hvilken behandler du går til. Om du ikke klarer å gjøre det for din egen del, så forsøk for barnas skyld. De vil like det bedre om mamma ikke er depreimert :-)

 

Og en avsluttende kommentar; depresjon er ikke en enkel diagnose å leve med, og det kan ta tid å komme ut av det. Men det er mulig, så ikke gi opp håpet. Jeg kom meg ut av det selv, og har en venninnne som etter 5 år nå er ute av det (oghar vært ut av det i 10 mnd). Og isolasjon/ensomhet er dessverre kilde til fortsatt depresjon.

[Anonym bruker]

Det er mulig at der du bor eller når man går til privat at det går fort og greit å bytte, men på dps her jeg går er det nesten umulig.

Min søster har en mye værre diagnose en meg med kraftig depresjon som side diagnose. Har vært innlagt flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og allikevel tok det flere mnd før hun fikk ny behandler når hennes ble sykemeldt, og den gang hun ville bytte fordi hun ikke kom overens med sin behandler. Jeg tror hun har vært innom sikkert 7 stykker over et år på grunn av sykemeldinger og permisjoner og folk som har sluttet.

Her vi bor er det desverre enormt ustabilt.

 

Jeg har ikke tatt det opp med behandleren min siden hun nå har fortalt at hun skal slutte og jeg bare har 2 timer til med henne allikevel.

Skal inn til ny behandler om (forhåpningsvis) i slutten av august, men er ikke garantert at jeg blir byttet over enda hvis ikke kan det gå mye lengre tid.

Skal få fastlegen min til å henvise meg til det private siden jeg vet at de er mye mer stabile.

 

Men takk for tilbakemelding

 

HI

[SynnøveM]

Begynner psykologen din sitt etternavn tilfeldigvis på A?

[timiane]

Det er mulig at der du bor eller når man går til privat at det går fort og greit å bytte, men på dps her jeg går er det nesten umulig.

Min søster har en mye værre diagnose en meg med kraftig depresjon som side diagnose. Har vært innlagt flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og allikevel tok det flere mnd før hun fikk ny behandler når hennes ble sykemeldt, og den gang hun ville bytte fordi hun ikke kom overens med sin behandler. Jeg tror hun har vært innom sikkert 7 stykker over et år på grunn av sykemeldinger og permisjoner og folk som har sluttet.

Her vi bor er det desverre enormt ustabilt.

 

Jeg har ikke tatt det opp med behandleren min siden hun nå har fortalt at hun skal slutte og jeg bare har 2 timer til med henne allikevel.

Skal inn til ny behandler om (forhåpningsvis) i slutten av august, men er ikke garantert at jeg blir byttet over enda hvis ikke kan det gå mye lengre tid.

Skal få fastlegen min til å henvise meg til det private siden jeg vet at de er mye mer stabile.

 

Men takk for tilbakemelding

 

HI

 

Nå vet jeg ikke hvor du bor. Men går du til fastlegen kan du få henvisning og finne en psykolog selv. Psykologen må ha driftstilskudd for at du skal få behandlingen dekket av folketrygden.

 

Veldig uproft av psykologen din at hun er så opptatt av sitt eget liv. Jeg ville vært åpen med henne og sagt hva man mener om behandlingen. Og nevne at du vurderer en annen behandler, som kanskje kan hjelpe deg mer. Hun skal være der for deg, og skal selvførgelig ta til seg at behandlingen ikke fører frem. Selv om du skal slutte er det greit at hun får høre det.

 

å finne en privat psykolog kan være en lang prosess og sletters ikke lett. Håper det ordner seg for deg.

 

Klem til deg

Endret 14. juni 2012 av timiane

[Anonym bruker]

Begynner psykologen din sitt etternavn tilfeldigvis på A?

 

Nei gjør ikke det

HI

[Anonym bruker]

Det er mulig at der du bor eller når man går til privat at det går fort og greit å bytte, men på dps her jeg går er det nesten umulig.

Min søster har en mye værre diagnose en meg med kraftig depresjon som side diagnose. Har vært innlagt flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og allikevel tok det flere mnd før hun fikk ny behandler når hennes ble sykemeldt, og den gang hun ville bytte fordi hun ikke kom overens med sin behandler. Jeg tror hun har vært innom sikkert 7 stykker over et år på grunn av sykemeldinger og permisjoner og folk som har sluttet.

Her vi bor er det desverre enormt ustabilt.

 

Jeg har ikke tatt det opp med behandleren min siden hun nå har fortalt at hun skal slutte og jeg bare har 2 timer til med henne allikevel.

Skal inn til ny behandler om (forhåpningsvis) i slutten av august, men er ikke garantert at jeg blir byttet over enda hvis ikke kan det gå mye lengre tid.

Skal få fastlegen min til å henvise meg til det private siden jeg vet at de er mye mer stabile.

 

Men takk for tilbakemelding

 

HI

 

Nå vet jeg ikke hvor du bor. Men går du til fastlegen kan du få henvisning og finne en psykolog selv. Psykologen må ha driftstilskudd for at du skal få behandlingen dekket av folketrygden.

 

Veldig uproft av psykologen din at hun er så opptatt av sitt eget liv. Jeg ville vært åpen med henne og sagt hva man mener om behandlingen. Og nevne at du vurderer en annen behandler, som kanskje kan hjelpe deg mer. Hun skal være der for deg, og skal selvførgelig ta til seg at behandlingen ikke fører frem. Selv om du skal slutte er det greit at hun får høre det.

 

å finne en privat psykolog kan være en lang prosess og sletters ikke lett. Håper det ordner seg for deg.

 

Klem til deg

 

Jeg vet at det finnes et senter med 4 private her jeg bor som jeg har fått anbefalt av flere som jobber innen psykisk helse, så prøver det. Men er 6 mnd til 1 års venteliste da så blir gående hos dps en stund til bare med annen behandler og så får jeg se om behovet for å bytte fortsatt er der den dagen de har time til meg hos de private

[Anonym bruker]

Jeg har gått i behandling på DPS i to og et halvt år, og vet absolutt ingenting om min psykolog. Eller dvs. jeg vet litt, men det er fordi jeg er nysgjerrig og har googlet ham :S - man han har ikke fortalt noe om seg selv. Jeg har ikke spurt heller. Det er ikke derfor jeg er der.