Føler dere at "bare jeg blir gravid, så blir alt perfekt", eller...

[Tante_Esel]

har dere også flere områder i livet dere ikke er helt forn¨øyd med??

 

Her føler jeg liksom at mye avhenger av at jeg skal bli gravid, for at jeg skal kunne bli lykkelig, men samtidig, så ligger det f.eks i kortene at jeg skal bytte jobb når jeg får barn, pga pendlevei og litt trivsel...

 

Jeg tror heller ikke at andre forhold i livet mitt blir bedre av en graviditet, men jeg tror at å oppnå dette, få barn... så vil jeg kunne takle utfordringer på en ny og hyggeligere måte...

 

hva tenker dere om saken???

[Metti er håpefull]

Jeg tenker litt sånn om dagen at ting vil bedre seg om jeg blir gravid. Nå er jeg i prøve boblen og tanker og anre ting handler endel om dette. Når jeg blir gravid så tenker jeg at jeg kan begynne fokusere på andre ting igjen

[Tante_Esel]

men da tenker jeg... blir man plutselig lykkelig når man endelig er blitt gravid? er det nok for å bli lykkelig? for da kommer det jo nye bekymringer og bla bla bla...

 

husker godt da jeg ble gravid i november... JA!! Jeg var lykkelig det ilte i magen jeg var glad for kvalme, men samtidig så var jo tankemønsteret mitt på at jeg er ufrivilligbarnløs, selv om jeg hadde blitt gravid... og engstelig for å miste, og selv om jeg var sikker på at det skulle gå den gangen, så mista jeg jo...

 

jaja.. tenker for mye om dagen!

[Gjest Trulte med to små]

Jeg skjønner hva du mener og det er mange tanker man gjør seg rundt dette. Jeg har nok kommet til det steget at jeg tror jeg kan ha et godt liv uten barn også, selv om jeg veldig gjerne vil ha barn.

Men når jeg nå er 37 år og aldri har opplevd egne barn, så vet jeg likssom ikke annet en slik jeg lever i dag. Jeg er jo tante og ser hvordan det er å leve med barn. Greit å låne de og ha det koselig, men det er samtidig greit å levere de når en vil det også...

Jeg får likssom ikke hverdagsstresset med dem om du skjønner.

Det er veldig gøy å være tante og er veldig takknemlig for å oppleve det.

Jeg kjenner veldig på det at jeg vil ikke bli mor for enhver pris, for man kan lett bli egoistisk og vil gå over ild og vann for å bli gravid og dette er ikke meningen for meg hverfall.

Meningen med livet er så mangt og jeg tror at å oppleve å bli mor er en av mine oppgaver, MEN det må komme som en bonus ikke som en erstatning for at man ikke takler livet sitt, føler seg ensom eller er redd for å dø gammel og barnløs.

Slik tenker hvertfall jeg nå, men vi får se da om jeg fremdeles mener dette om 3 år om ikke jeg er blitt gravid til da Noe jeg SELVFøLGELIG har!!!

[Tante_Esel]

ja.. jeg tenker jo også litt som deg lykke... har ikke slått meg til ro med at jeg skal kunne leve et liv uten barn, men har slått meg til ro med veien vi har valgt med privat først, også evt adopsjon... men nå har ikke vi alderen å stresse med heldigvis...

 

men det jeg liksom føler iforhold til jobb er at jeg ikke får kommet meg videre nå midt i denne ivf prosessen, for å starte i ny jobb, og gå rett ut i sykemelding er ikke noe jeg har lyst til....

 

men jeg prøver jo selvfølgelig å nyte av livets andre gode ting! Heldigvis har jeg masse fint i livet mitt også, og det er nok kanskje det som driver meg fremover...

[Anonym bruker]

Jeg følte det sånn, men sånn ble det ikke. Det var tusen nye bekymringer og problemer som dukket opp, og de som var der fra før ble bare forsterket.

[Ele]

Jeg føler nok også litt mer på den at bare jeg blir gravid så kan jeg se fremover, gå videre, ikke lenger ha livet på vent...

Men nå har jeg gått veldig lenge i en jobb jeg ikke trives med, og etter tre og et halvt år som prøver så er jeg på utkikk allikevel på utkikk etter ny jobb. Synes det er kjipt å eventuelt måtte gå ut i permisjon etter kort tid, men jeg er ei gift jente på 27, så det ligger jo litt i kortene også, de får eventuelt ta meg slik jeg er!

På den andre siden kan det hende jeg aldri får barn, og da hjelper det nok ikke på psyken å ha gått årevis i en jobb jeg ikke liker!

 

Så kanskje jeg konkluderer med at jeg er i ferd med å prøve å leve videre under dette... Men blir jeg mer lykkelig av å bli gravid enn å gå gjennom dette?? Ja, herligheten, det går jo nesten ikke an annet, dette er jo en enorm påkjenning!

 

Jeg er jo som sagt 27 år, og har nok ikke slått meg til ro med å ikke få barn enda, men det er mulig jeg kommer dit etter hvert. Jeg føler nok litt på at i mange sammenhenger blir vår verdi veid i om vi har barn, men det er jo også slikt man kommer over!

 

Æsj, dette ble langt...

[trinisq]

jeg tenker helt likt deg! og jeg er 100% sikker på at livet mitt blir så mye bedre når jeg bare blir gravid/får barn. sorgen er så stor å bære at den skygger over andre positive ting i livet mitt.. så når det endelig skjer for oss, vil de gråe skyene forsvinne og livet smile igjen

[Tante_Esel]

jeg tenker helt likt deg! og jeg er 100% sikker på at livet mitt blir så mye bedre når jeg bare blir gravid/får barn. sorgen er så stor å bære at den skygger over andre positive ting i livet mitt.. så når det endelig skjer for oss, vil de gråe skyene forsvinne og livet smile igjen

 

det var veldig godt beskrevet... og det er akkurat sånn jeg har det selv... men vår tur kommer!

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Jeg føler nok også litt mer på den at bare jeg blir gravid så kan jeg se fremover, gå videre, ikke lenger ha livet på vent...

Men nå har jeg gått veldig lenge i en jobb jeg ikke trives med, og etter tre og et halvt år som prøver så er jeg på utkikk allikevel på utkikk etter ny jobb. Synes det er kjipt å eventuelt måtte gå ut i permisjon etter kort tid, men jeg er ei gift jente på 27, så det ligger jo litt i kortene også, de får eventuelt ta meg slik jeg er!

På den andre siden kan det hende jeg aldri får barn, og da hjelper det nok ikke på psyken å ha gått årevis i en jobb jeg ikke liker!

 

Så kanskje jeg konkluderer med at jeg er i ferd med å prøve å leve videre under dette... Men blir jeg mer lykkelig av å bli gravid enn å gå gjennom dette?? Ja, herligheten, det går jo nesten ikke an annet, dette er jo en enorm påkjenning!

 

Jeg er jo som sagt 27 år, og har nok ikke slått meg til ro med å ikke få barn enda, men det er mulig jeg kommer dit etter hvert. Jeg føler nok litt på at i mange sammenhenger blir vår verdi veid i om vi har barn, men det er jo også slikt man kommer over!

 

Æsj, dette ble langt...

 

Hei:) måtte berre svare deg:) når eg søkte jobb sist så sa eg i fra om at eg ikke kan få barn sjøl å de kan hende de blir prøverør. Da kunne sjefen gå ut i fra de om hu ville. Fikk jobben å har jobbet der frem til nå, nå har eg søkt ny jobb å sa i fra at eg driver med forsøk for tiden og då vett di at de e risiko for sykemeldinger, turer til sykehus eventuelt en graviditet:) Eg får svar i måren, så har blitt trekt ut heilt frem til nå så di må ha tatt de bra:)

[Silja1981]

Jeg ukependler til en jobb jeg ikke trives i. Jeg bor ensom i en pendlerleilighet hele uken. Har ikke turt å si opp og flytte hjem av redsel for å ikke få ny jobb sånn at jeg ikke har krav på permisjonspenger. Så jeg gleder meg til den dag jeg kan gå ut i permisjon og være sammen med den blivende pappaen hver dag. Vi feirer snart 7 år sammen og har bodd sammen i mange år. Hver søndag er en sorgens dag og hver fredag er vår lykkedag.

Tror derfor at livet blir litt lettere ja. Men så tilkommer det jo masse bekymringer. Jeg søker jobb for tiden men i min bransje er det stor fight om jobben og selvtilliten har fått en liten knekk.

Så som svar på spørsmålet. Ja, jeg tror at mange problemer løser seg hvis jeg blir gravid

[Soon to be mum]

Jeg må være helt ærlig å si at jeg faktisk ikke føler at alt står og faller ved hvorvidt jeg blir gravid eller ikke. Akkurat nå så er det klart at det at vi driver med IVF påvirker mye av min hverdag, det er det jo ingen tvil om, men om det skulle vise seg at vi ikke lykkes med det...? Vel da tror jeg at jeg skal klare å leve et lykkelig liv sammen med min mann likevel. Jeg føler meg veldig heldig som klarer å fokusere på andre ting i livet mitt også, samtidig som vi driver med IVF. Jeg tror at det gir meg en bedre livskvalitet generelt. Men jeg kjenner veldig på hvor tøft det er å drive med dette, og skjønner veldig godt hvordan de som ikke klarer å fokusere på noe annet har det.

 

Men det er klart at jeg tror livet ville fått en helt ny og uant dimensjon dersom vi skulle være så heldige å få barn.

[sonja77]

Jeg prøver bevisst å fokusere på det jeg har. Livet mitt er veldig veldig bra om dagen på alle områder, bortsett fra at set mangler barn i magen. Jeg har vært veldig negativ og lang nede en periode og det ble det bare rot av. Så har endret strategi og tankegang. Det siste jeg vil er at Noe av det som er bra i livet mitt skal forsvinne eller blir ødelagt pga mitt fokus på barn, derfor må jeg nyte livet slik det er nå og sette pris på det jeg har. Foreløpig har jeg fler forsøk igjen og ingen har sagt til beg at ikke det skal gå å få barn, så da får jg tro på det og satse på at det blir min tir snart. Men skjønner jo selvf veldig godt negative tanker. Men man kan ikke la livet på vent heller, man vet jo aldri hva livet bringer så man må prøve å være lykkelig her og nå.