klarer ikke bestemme meg.. :(

[Tsb]

Fant ut i går, etter å har hatt misstanke en ukes tid om at jeg var gravid, faktisk er gravid!

ifølge mine "kalkuleringer" er jeg 5-6 uker på vei..

 

er 25 år og har samboer og en sønn på 8 mnd.

 

Fortalte det til sambo like etter at jeg fant det ut, han ble verken glad eller "trist"... Spurte hva han tenkte om det, men han sa han hadde ikke noe svar der å da..

 

så i går frem til han endelig sa hva han hadde tenkt, hadde jeg da brukt mange timer på å førdøye dette faktum at jeg er gravid igjen..!

 

Vi fikk en nydelig liten gutt for 8 mnd siden. Samtidig som jeg vil ha et barn til å ha de ganske tett, så vet jeg ikke om jeg vil ha Nå, om dere skjønner..

 

økonomien er ganske trang, jeg har ikke fast jobb, så vil ikke klare å opptjene meg foreldrepenger igjen, å har overhode ikke rå å gå hjemme med bare barnetryg å la sambo jobber ræva av seg for å si det fint..

 

Sambo er veldig flink å hjelpe meg med mini, men ikke så flink som jeg skulle ønske.. han har veeeldig dårlig tolmodighet når det kommer til skrikende utilpassende barn.. derav har jeg overtatt og latt mini bli mer knyttet til meg en til faren.. veldig tungt kjenner jeg at mini ikke har klart å knyttet seg skikkelig til pappan sin..

 

Om jeg velger å bære fram spiren, vil det være 17 mnd mellom de, og var ikke det jeg hadde forestilt meg i det hele tatt.. tenkte kanskje mer på 2-2.5 år..

 

Så i går kveld da jeg å sambo snakket om det, sa han at han ville vente litt til, var egentlig en liten lettelse, trodde valget skulle bli enklere da..

Ringte legen i dag og har fått time allerede i morgen..

 

men nå ETTER at jeg har ringt legen, vet jeg liksom ikke lengre..

 

Er redd jeg skal bli sittende "alene" med 2 små barn, da sambo er et utemenneske og liker og holde på ute, gjerne 3-4 timer på ettermiddagen.. er ganske mye alene nå me mini..

 

Jeg vet at JEG klarer det, men jeg klarer ikke 2 små, i tillegg til og holde orden i huset og lage middag hver dag, der sambo "forventer" enkelte ting... Dersom jeg velger og beholde barnet, og sambo enda har samme mening, tror jeg faktisk at vi må skille lag, å det er det siste jeg vil.

(sambo vil bli det "3 barnet" i huset.. det klarer jeg ikke:( )

 

har det veldig bra ilag generelt jeg å sambo!

 

så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre...

 

i uke 5 begynte hjerte å slå.. hvordan skal jeg klare å ta abort nå? hvordan vil det bli etterpå? Jeg kommer til og angre.. men det passer jo ikke nå men samtidig så vil jeg har en til nå..

kommer jeg til å tenke på dette mye? hvem vet...

 

 

sorry om dette ble noe langt.. men jeg "tenker" bedre når jeg får luftet tankene mine på denne måten...

 

 

klarer ikke bestemme meg...

[Gulltopp&Lillebjørn]

Ifølge innlegget ditt så synes jeg svaret ditt lyser ganske klart.

 

Du vil beholde. Du ønsker ikke å ta det bort. Du sier at du klarer det. Det eneste som holder deg tilbake er samboer, som tydelig har noen dårlige holdninger til flere ting.

 

Du skriver at han har dårlig tålmodighet med barnet, noe som gjør at du regelrett skjermer barnet fra faren.

Samboer "forventer" ting.

Samboer hjelper ikke til.

Samboer vil skille lag hvis du beholder.

 

Og så skriver du : Vi har det ganske bra sammen.

 

Jeg sier bare det jeg ser her

[Tsb]

Ifølge innlegget ditt så synes jeg svaret ditt lyser ganske klart.

 

Du vil beholde. Du ønsker ikke å ta det bort. Du sier at du klarer det. Det eneste som holder deg tilbake er samboer, som tydelig har noen dårlige holdninger til flere ting.

 

Du skriver at han har dårlig tålmodighet med barnet, noe som gjør at du regelrett skjermer barnet fra faren.

Samboer "forventer" ting.

Samboer hjelper ikke til.

Samboer vil skille lag hvis du beholder.

 

Og så skriver du : Vi har det ganske bra sammen.

 

Jeg sier bare det jeg ser her

 

Skriver ikke at samboer vil skille lag dersom vi beholder, men jeg klarer ikke ha han som "3 barn i huset".. Samboer hjelper til, men ikke så mye som jeg ønsker..

 

 

er veldig usikker på om jeg vil ha eller ikke, er jo opp til meg nå.. føler at jeg kommer til og slite meg ut..

vil jo gi mini litt mer oppmerksomhet før det eventuelt kommer en til..

får se hva kvelden bringer...

[Tante_Esel]

vil bare fortelle deg min historie.. jeg ble uønsket gravid, tok abort, trodde det skulle bli lett å bli gravid igjen, fordi det fortsatt er med samme mann... men her sitter jeg, vi har prøvd i 3,5 år, og hatt 4 prøverørsforsøk, et svangerskap utenfor livmor, og en spontanabort...

 

det er desverre ingen menneskerett å få barn, og det er heller ingen garanti for at du blir gravid igjen en gang til..

 

Bare min historie som kanskje kan veie litt for at du beholder barnet? €u har jo også 9 mnd å venne både deg og pappan til tanken....

 

lykke til med et tøfft valg! Det viktigste er at du blir tilfreds med valget!

[~ Kali ~]

Jeg var i ca samme situasjon som deg for bare en liten uke siden.. Men her var det livssituasjonen vår som veide mest. Jeg har en datter på 5(blir 6 til høsten) fra et tidligere forhold, som jeg har hovedomsorg for(hun er hos pappaen annenhver helg) også har jeg en liten gutt på 7 mndr som jeg har sammen med min samboer og forlovede.

 

Jeg fant ut at jeg var gravid for litt mindre enn to uker siden, var bombesikker på at jeg ikke kunne være mer enn 6-7 uker på vei(brukte p-piller), maks, og da var valget ganske klart. Vår nåværende situasjon gjorde til at abort var det riktige valget. Var på sykehuset forrige mandag, de sa jeg var komt lenger enn 12. uke. Jeg fikk mindre enn et døgn å bestemme meg. Sambo ville fortsatt at jeg skulle ta aborten, ikke fordi han ikke ville ha barnet, men pga livssituasjonen vår. Han er flinkere enn meg til å tenke fremover. økonomien er ganske stram, og med et barn til ville vi nok slitt enda mer økonomisk. Jeg gjennomførte aborten, fikk første pillen forrige onsdag og gjennomførte aborten fredag. Selve aborten gikk greit for min del, men jeg sliter litt nå i ettertid.

 

Jeg vet at valget var rett i forhold til situasjonen vi er i(økonomisk og andre ting), men valget var ikke rett for meg personlig, om du skjønner. Sambo angrer også.. Nå har du mye mer tid å tenke fram og tilbake enn det jeg/vi fikk, så jeg håper du bruker den tiden godt. For når du først har startet(medisinsk) eller gjennomført den, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle gjerne hatt myyye lenger tid å tenke, da tror jeg kanskje jeg hadde valgt annerledes.

 

Lykke til med valget, og jeg håper du velger det som er riktig for DEG!

[Tsb]

Jeg var i ca samme situasjon som deg for bare en liten uke siden.. Men her var det livssituasjonen vår som veide mest. Jeg har en datter på 5(blir 6 til høsten) fra et tidligere forhold, som jeg har hovedomsorg for(hun er hos pappaen annenhver helg) også har jeg en liten gutt på 7 mndr som jeg har sammen med min samboer og forlovede.

 

Jeg fant ut at jeg var gravid for litt mindre enn to uker siden, var bombesikker på at jeg ikke kunne være mer enn 6-7 uker på vei(brukte p-piller), maks, og da var valget ganske klart. Vår nåværende situasjon gjorde til at abort var det riktige valget. Var på sykehuset forrige mandag, de sa jeg var komt lenger enn 12. uke. Jeg fikk mindre enn et døgn å bestemme meg. Sambo ville fortsatt at jeg skulle ta aborten, ikke fordi han ikke ville ha barnet, men pga livssituasjonen vår. Han er flinkere enn meg til å tenke fremover. økonomien er ganske stram, og med et barn til ville vi nok slitt enda mer økonomisk. Jeg gjennomførte aborten, fikk første pillen forrige onsdag og gjennomførte aborten fredag. Selve aborten gikk greit for min del, men jeg sliter litt nå i ettertid.

 

Jeg vet at valget var rett i forhold til situasjonen vi er i(økonomisk og andre ting), men valget var ikke rett for meg personlig, om du skjønner. Sambo angrer også.. Nå har du mye mer tid å tenke fram og tilbake enn det jeg/vi fikk, så jeg håper du bruker den tiden godt. For når du først har startet(medisinsk) eller gjennomført den, er det ingen vei tilbake. Jeg skulle gjerne hatt myyye lenger tid å tenke, da tror jeg kanskje jeg hadde valgt annerledes.

 

Lykke til med valget, og jeg håper du velger det som er riktig for DEG!

 

Jeg leste ditt innlegg tidligere i dag, og var på gråten da og.. selv nå kommer det noen tårer..

 

Jeg ønsker meg et lite barn til. vil ha en liten baby å dulle med å lære den å krype, gå osv..

Men de "to hovedgrunner" til at vi nå har bestemt åss for at det blir abort, er. vår økonomi er veldig trang. såvidt det surrer rund her nå.. har selvfølgelig mindre utbetalt nå en før pga 80% mammapermisjon.. Men føler at jeg må jobbe meg opp igjen slik at jeg kan forsørge et barn til når den tid kommer.

 

Den andre grunnen er at vi syns det blir for kort tid mellom de.. det vil bli bare 17 mnd.. å vil ha en skikkeli "start på livet" med min sønn før han får søsken.

 

Dette er den tyngste avgjørelsen jeg noen gang har tatt, men den er tatt. Imorgen drar jeg til legen, jo lengre jeg venter jo verre kommer det til og bli for meg. tanker og "hjerne" og fornuft sier meg at jeg skal gjøre dette, for vår å sønnens eget beste.. Men hjerte mitt sier nei, behold.. men vil ikke bære frem et barn jeg kanskje ikke kan forsørge..

 

Om jeg bruker mer tid å tenke på dette, kommer jeg til å slite meg ut psykisk.. vi har bestemt oss, desverre..

 

blir min første abort, og den siste.. aldri mer.. aldri mer skal vi være uforsiktig...

 

selv bare dette å skrive om dette tærer på sjela.. tårene triller her

[Gulltopp&Lillebjørn]

Men kjære deg.

 

Du kommer aldri til å angre på din lille baby. Men denne aborten kan gnage hardt på deg.

 

Ja, det kan bli trangt økonomisk, men barnet ditt kommer til å bli til stor glede for familien! Du sier jo selv at du ikke ønsker dette..

Tenk deg godt om!

[2skjønnasser]

Håper du virkelig ikke tar abort. Jeg ville heller prøvd å få hjelp til å takle livssituasjonen... F.eks ta kontakt med helsestasjonen. Der er det god hjelp å få..Tror ikke du vil angre på det.

 

Tror jeg hadde tatt imot all den hjelp (råd) jeg kunne fått.

[Anonym bruker]

Det er kjempeviktig å se på hvilke verdier en setter høyest i en sånn situasjon. Utfordringer som økonomi og praktiske ting er vel egentlig bare en bagatell i forhold til et menneskeliv? Disse tingene har jo også en tendens til å gå seg til selvom det kan bli litt utfordrende for en periode. Tror virkelig ikke det er det materielle som avgjør om barnet får et godt liv, sålenge en har det mest nødvendige(mat+klær). Har du kjærlighet til et barn til, er det ikke noe spørsmål. Og at de kommer litt tett, er da bare et luksusproblem. Når jeg ventet tvillinger, kunne jeg ikke si at jeg ville ha en om gangen, så det er best å ta bort den ene.

 

Lytt til de som deler sin historie og sin sorg over det barnet de tok bort, og kanskje kommer til å tenke på resten av livet!

[~ Kali ~]

Her var også økonomi ene hovedgrunnen. Det er så vidt det surrer og går nå, med to barn. Men jeg angrer veldig på aborten! Så jeg ville tenkt meg skikkelig godt om! økonomi er noe som går seg til etterhvert, denne babyen er noe du aldri får tilbake. Jeg har to aldeles nydelige barn, men jeg vil alltid mangle et barn. Uansett hvor mange som kommer senere, så vil jeg alltid mangle en. Når jeg ser på sønnen min så tenker jeg at om et halvt år, så kunne vi hatt en slik sjarmør til. Sambo er sterkere enn meg, og gjør alt han kan for at jeg ikke skal tenke det hele tiden. Det går fint på dagtid når jeg har ting å konsentrere meg om, men jeg ofrer alltid en lite tanke til den lille prinsen jeg desverre valgte bort. Kveldene er verst, og sambo ser det lang vei at jeg tenker på den lille. Jeg har grått mye og har problemer med å sove. Jeg kommer aldri til å glemme aborten, og jeg vil ikke det heller. Jeg kommer ALDRI til å ta en abort igjen noensinne. Du har lenger tid å tenke. Alt skjedde så fort for meg siden jeg var over 12 uker, og jeg fikk ikke engang ta et pust i bakken. Det ble for mye på en gang, og det endte med at jeg tok et valg jeg kommer til å angre på resten av livet!

[Gladjente00]

Jeg er i samme situasjon som deg.. fant ut at jeg var gravid forrige helg, jeg vet ikke om jeg klarer det fysisk eller psykisk pga helt utslitt kropp etter forrige svangerskap da det skjedde mye i den tiden.. så her må jeg desverre velge den harde veien.. jeg skal til sykehuset imorgen... gruer meg sinnsygt!!

[Aniram87]

Hei.

Jeg sliter veldig med hva jeg skal gjøre.

Typen min vil jeg skal ta abort, og jeg vet ikke om jeg klarer og gå igjennom en til etter at jeg tok en for 3 år siden. Jeg har slti både fysisk og psykisk i 3 år. Var hos legen i går,ikke han en gang vil sende meg på en ny abort.

Men typen vil helst vente 6 mnd til med og få barn så han er sikker på om vi klarer oss, og han har en sønn på 3 år.

Men han har sagt han er her uansett, men når jeg sier jeg ikke klarer en ny abort og jeg vil beholde blir han bare sur.

Vet seriøst ikke hva jeg skal. Jeg er nok 5 uker på vei alt.

[*SommerFrisk*]

Alvorlig talt.... sitter dere og vurderer abort, fordi dere ønsker 2 år og ikke 17 mnd'er mellomrom? Mener dere at dere i det heletatt tenker tanken på å ta abort fordi det passer ikke nå "økonimiske årsaker og andre årsaker" ?

 

Jeg blir skremt. Jeg er helt FOR selvbestemt abort, men da får det ligge argumenter til grunne for avgjørelsene også.

Da får man bite tenna sammen og si " dette var ikke planlagt, men sånn er det blitt og slik skal det bli". ærlig TALT... ?

[maimamma:)]

Enig med sommerfrisk. Jeg blir helt sjokkert over at noen velger abort av sånne grunner. Hva med å ta ANSVAR??!

[Anonym bruker]

Jeg lurer på en liten ting... Hvorfor vil økonomien bli så mye bedre om 2-2,5 år til enn det den er nå? Jeg mener, du sa selv du ikke hadde fast arbeid for tida, og arbeid kan være vanskelig å få! Jeg ser ikke noen egentlig god grunn for å ta abort her.

 

Dessuten synes jeg samboeren din bør få fingeren ut av ræva, å ta ansvar for den skrikende ungen sin om han vil eller ikke. Barn er barn, det nytter ikke være utålmodig. Og du bør la ham slippe til, så han lærer å ta dette ansvaret. å det å forlange ting, synes jeg er idiotisk. Gjør min sambo det, setter jeg foten ned, jeg direkte tramper i gulvet, og skriker "DU FåR FAEN MED LAGE MIDDAGEN SELV OM DU ER Så SULTEN!" - men selvsagt kun når han forlanger middag, og jeg føler meg trampet på av hans krevende holdning. Kanskje fordi jeg er helt utslitt etc...

 

Beklager hvis jeg er litt hard, men jeg er full av hormoner, og det at jeg kun ser unnskyldninger, ikke gode grunner, for å ta abort i innleggene dine, gjør meg smågal, merker jeg.

 

Dette med økonomi synes jeg ikke har Så mye å si. Når barna kommer, er det klart man bør ha styr på økonomien, men har man ikke det, og man er i en kjip situasjon hvor man ikke har jobb eller bare ikke nok penger til å klare seg, så har vi faktisk et NAV-system her til lands, som ikke lar folket sitt sulte. Vel, de med barn pleier i hvert fall ikke sulte. Man kan få bostøtte, man kan få dagpenger, og jeg aner ikke hva andre slags "tilbud" de har på NAV, men jeg vet at hvis økonomien virkelig er så dårlig som du påstår, vil NAV måtte trå til. Og få litt støtte av NAV for et år/halvannet, er vel helt ærlig ikke så galt om man DESPERAT trenger det? Noe det hørtes som om dere kom til å gjøre.

 

Jeg ser det er noen dager siden du postet... Har du tatt abort nå da? Hvordan er det med deg?

[Fioli]

Hei!

Jeg ble gravid mens jeg gikk på p-plaster når min sønn var 13mnd. Jeg valgte å ta abort. Jeg trodde det var riktig da, men nå angrer jeg hver eneste dag, dette er ganske nøyaktig ett år siden nå. Idag er jeg alenemamma for sønnen min, og jeg skulle sånn ønske at han hadde denne søsteren eller broren nå, at de hadde hverandre på en måte. Barnefar vil ikke se sønnen sin, noen tenker kanskje at det var til det beste når det alikavel ble slutt med barnefar og at han overhode ikke stiller opp for det barnet vi har. Men min sønn kommer aldri til å få et helsøsken, han kommer aldri til å få gjevnaldrene søsken, og dette tærer virkelig på meg. Jeg ANGRER.

 

En vet ALDRI hva som skjer i fremtiden, ta sjansen når du har den. Du sier jo du ønsker flere barn, er ikke det viktigere enn tiden barna kommer på?

[Anonym bruker]

Jeg tok abort i februar, og angrer hvert eneste sekund iløpet av dagen, og vet jeg kommer til å gjøre det resten av livet. Nå er jeg planlagt gravid igjen, og det hjelper litt på sorgen som sitter i beinmargen, men vissheten om at vi aldri får møte det lille livet som skulle vært kjenner jeg på hele tiden..

[Anonym bruker]

Det er IKKE synd på sønnen din som "bare" er 17 mnd når nestemann ventes. Her er det 13,5 mnd mellom. De er verdens aller beste venner, de har et unikt bånd og har enorm glede i hverandre. Klart det har vært jobb med to så tette, men det har gått mye bedre enn fryktet.

 

Sånne menn som din må man sparke i ræva! Ikke godta at du er hushjelp og at mannen ikke bidrar. Her må noe gjøres ellers går det til helvete uansett om barn nummer to kommer. Blir helt oppgitt over alle de damene som finner seg i slik behandlig!

 

Skjønner at graviditeten kom brått på, men om du ønsker å bli gravid om et lite år igjen, er dine unskyldninger helt bak mål. Det er faktisk et lite liv inne i magen din, en liten skapning som vil gjøre hjertet ditt enda større. En liten bylt som er helt avhengig av mammaen sin, en bestevenn til sønnen din. Huff skjønner noen ganger at abort er det beste valget, men gremmes over hvor dårlige grunner folk har. Det praktiske pleier alltid å ordne seg.

[skjotta]

jeg synes det er skummelt å se at folk her bruker sånne brutale teknikker for å påtvinge ett annet menneske sitt eget syn på abort...

 

SELVBESTEMT, folkens....

 

abort er ett vanskelig valg å ta, og tviler sterkt på at hun føler seg noe bedre etter at dere har kjørt på med all den dårlige samvittigheten dere har kunnet mønstre...

 

jeg tok abort for mange år siden. mine grunner er mine egne, men jeg har ikke angret en eneste gang. jeg har sørget, men ikke angret.

 

i dag har jeg en datter på 5 og er gravid med nr 2. har verdens beste samboer og er i ett solid, sterkt og kjærlig forhold...

 

mitt beste råd er at du må være sikker på din avgjørelse. det går ann å ikke like noe, men alikevell vite at det er det rette. det er fullt mulig å sørge uten å angre.

 

så lenge DU er sikker på at dette er den rette avgjørelsen for DEG, så ikke la noen andre presse sine meninger nedover ørene på deg... den ene meningen eller dan andre. det er du som skal leve med avgjørelsen, samme hva du velger.

 

og du skal vite at det er bare DU som kan avgjøre om DINE grunner er "gode nok" til å rettferdiggjøre en abort...