Gi meg styrke!! Trassig fireåring : /

[RødRev]

Det er jo helt normalt og bla-bla-bla.. Men det er ikke fritt for at det likevel er vanskelig å være tålmodig når man etter en hel dag har hørt gjentatte ganger "jeg vil ikke", det meste blir en kamp og man selv er trøtt og sliten.

 

På det verste vil ikke gutten komme og sette seg ved bordet til noen måltider, han vil ikke kle på seg, ikke pusse tenner, ikke tisse, ikke gå ut...aaarggh...! Han gir seg alltid til slutt da, men herlighet så slitsomt det er.

 

I tillegg ønsker han faktisk å ha all oppmerksomhet hele_tiden. Dvs at vi voksne helst ikke skal få snakke sammen, for da klarer jo ikke han å henge med på hva som skjer. Hvis han da vil ha oppmerksomhet roper han så høyt at det er umulig å forsette samtalen. Vi forteller han at han må vente på tur, og sørger for at han får snakke når det er hans tur. Men han lærer tydeligvis ikke dette så fort.

 

Tror litt av problemet er at han ble storebror for åtte måneder siden, og lillebror er jo så nusselig. Alle fremmede stopper og beundrer babyen. Fireåringen får jo ikke den slags oppmerksomhet : /

 

Jeg elsker gutten høyere enn himmelen, bare så det er sagt. Og det får han høre daglig. Han får mye kos, oppmerksomhet og anerkjennelse. Det er jeg helt sikker på. Selvtillit har han i bøtter og spann.

 

Noen med erfaringer/ tanker?

[lille sprelle]

Vi har det ikke som du beskriver, men det er en turn eller fjorten i løpet av døgnet. Vi har akkurat bestemt oss for å sette hardt mot hardt. Dette er prøving av hvor grensene går. Etter en helg med svært klare rammer og beskjed om at det og det ikke skjer (som hun ønsker) til uka dersom hun ikke oppfører seg, så ser det ut til at det har hjulpet litt. Veldig spent på fortsettelsen.

 

Tror det er viktig å aldri si noe man ikke mener. Ikke gi beskjeder som ikke må følges og alltid ha konsekvenser dersom beskjeder ikke følges. Lettere sagt enn gjort.

 

Som en barnehageansatt sa til meg - det går over......

[RødRev]

Takk for svar Ja, det er nok trass.. Vi er veldig nøye med å følge opp det vi sier. Og noen dager, som i dag, er han en engel (nesten ). Har mye å gjøre med hans dagsform også tror jeg..

[Giss]

Har også en fire-åring.

Hvis hun begynner å "tilrane" seg oppmerksomhet mens andre prater herhjemme får hun klar melding om at om hun vil være sammen med oss andre må hun vente til det er hennes tur. Ellers får hun gå å leke på rommet eller sette seg å tegne i stuen eller noe slikt. Da bruker det å gå i seg selv ganske fort.

Det er værre ute blant folk når hun nekter å komme f eks. Man kan jo ikke stå å rope i en evighet eller jakte henne gjennom hele gågata (som visst er det hu ønsker). Jeg har ikke funnet en god løsning på det problemet ennå så tar gjerne i mot tips. Vi skal ut å fly til sommeren og gruer meg til å stå alene med henne og lillebror i lufthavnen......

[Gjest Filifjonka]

Min umiddelbare tanke er at jeg ville aldri jobbet hardt for å få et barn til å sette seg ved matbordet. Jeg ville ha bedt ham EN gang, og dersom han ikke kom, latt ham gå glipp av måltidet. Men det er under forutsetning av at han spiser greit og er fysisk frisk og kan tåle å hoppe over et måltid. Mine har prøvd å bruke måltidene til den type maktkamp, og det har jeg rett og slett nektet å være med på. Når ungene har nektet å spise, har jeg bare trukket på skuldrene og sagt "det er verst for deg, greit." Og så har jeg latt dem kjenne på sultfølelsen.

 

(Selv om det var velidg lite kult da svigermor kom innom en ettermiddag og det ene barnet kastet seg hulkende rundt halsen hennes: Bestemor! Jeg får ikke MAT!)

 

Poenget er å ta fra dem våpnene. Når våpenet (matnekt) ikke virker, blir det plutselig veldig lite morsomt å sitte alene i en krok å være sulten, mens alle de andre i familien har det hyggelig og spiser ved matbordet.

 

Når det gjelder tissingen: Hvis han greier å styre det selv, så la ham det. Tisser han på seg synes han kanskje det er såpass ubehagelig og leit at han lærer? En fireåring er vel stor nok til å kjenne selv at han må på do, og ta konsekvensen av det.

 

I forhold til evt søskensjalusi får dere stå på så godt dere kan og gi ham masse oppmerksomhet. Man kan også godt si fra til tankeløse voksne som bare beundrer babyen: Ja, lillebror er søt, men vet du hva Storebror kan? Han har nettopp lært å....! Og prøve å få folk til å fordele oppmerksomheten sin litte granne.

Det med avbrytelser skulle jeg gjerne hatt en vidunderkur på jeg også. For mine barn driver på sånn fremdeles....

[Lettie]

Jeg har en 4-åring som kan være veldig sta og skal bestemme alt selv. Hvis han ikke vil ha middag pleier jeg bare å si "nei vel", så kommer han som regel tuslende etter en stund. Hvis jeg tvinger han blir det bare hyl og grin.

 

Han vil ofte ikke være med steder, og min strategi er nok litt annerledes enn andres. Han må i alle fall prates med, ikke tvinges. Han må bestemme selv. Da vil han som regel etter en liten stund og vi slipper hyl og grin. Når vi kommer dit vi skal oppdager han ofte at det var gøy allikevel, så da bruker jeg mye tid på å fortelle han at der ser du at det lønner seg å høre på mamma, det blir koselig når du sier javel, osv.

 

F.eks her om dagen nektet han å være med inn i matbutikken, og jeg ga han valget om å sitte i en kokvarm bil eller være med inn (ville jo ALDRI etterlatt han i bilen, det var for å gi han et valg). Til slutt ble han med inn, og da oppdager vi at de har handlevogner med bil foran, noe han synes var superstas. Hele veien hjem snakket jeg med han om at hadde han blitt i bilen hadde han ikke fått kjøre den kule handlevogna osv.

 

Han har begynt å skjønne dette selv, og kan begynne å fortelle om den gangen han var sur, ikke ville osv, men neste gang skal han si javel. Det er ikke sånn at jeg lokker med belønning eller kaster godteri etter han for å få han til å høre på meg, men gir han valg uten å bli sur og bruker MYE tid etterpå på å fortelle hvor gøy det ble fordi han ble med, osv.