Er det noen her som har levd/lever med en partner med Borderline?

[Anonym bruker]

Leser meg ør på nettet, og jo mer jeg leser, jo mer overbevist er jeg om at mannen min har Borderline. Høytfungerende, usynlig (noe sånt oversatt fra engelsk).

 

Det var hans søster som sa hun var overbevist om at han var psykisk syk, og altså ikke bare vanskelig...

Han truer ikke med selvmord, men det er så mange ting som klikker på plass. Er redd for ungene oppi det hele. Er ikke bare å få en slik person til å oppsøke hjelp, og da heller ikke få noen diagnose.

 

Tankene mine har landet på psykopatiske trekk mange ganger, men der stemmer så lite i forhold til Borderline.

 

Er det noen som har tips og erfaringer med hva jeg kan gjøre?

Selvsagt kan jeg gå fra han, men ønsker gjerne erfaringer fra de som har holdt sammen. Hvordan skal jeg sette grenser og følge opp?

 

Må gjøre noe snart, ellers går jo jeg til grunne...

[valkyrien]

Hvorfor er du redd for ungene?

 

Jeg har borderline personlighetsforstyrrelse, men jeg er på ingen måte en trussel mot sønnen min av den grunn...

 

Det blir for dumt å skulle gi råd i forhold til en sak man ikke kjenner, spesielt når det er snakk om en person som ikke en gang har fått stilt diagnosen.

[Anonym bruker]

Han er ingen trussel mot ungene direkte. Det er atmosfæren og sinneutbruddene som ikke er bra for ungene. Ustabile og uforutsigbar tilværelse er ikke bra.

 

Og nei, han har ingen diagnose. Du vet kanskje best hvor enkelt det er å oppsøke hjelp? Siden han ikke skader seg selv eller truer med det er det ikke enkelt at han tilfeldig havner i en situasjon hvor han kan få hjelp.

 

HI

[Anonym bruker]

Håper ennå at noen vil svare, til tross for frøken tverr...

 

HI

[Anonym bruker]

Så sant du ikke er psykolog skal du ikke sette en diagnose på mannen din, du har tre alternativer la ting være som det er og ikke gjøre noe. Snakke med mannen din og prøve å få han til å søke hjelp for sinnet sitt. Eller avslutte forholdet.

 

Min ex hadde sterke sinneutbrudd også han var ikke borderline han har adhd.

Sinnet kom delvis fra frustrasjonen for å ikke klare å holde fokuset på ting, ikke klare å huske ting som skulle gjøres.

Men det kom faktisk mest fra en vond barndom.

 

Det er kun din mann som kan bestemme om han vil søke hjelp for sinnet sitt og det er kun han som kan bestemme om han vil finne ut om det er en diagnose som ligger til grunn for hans væremåte eller om det er andre ting.

Du kan snakke med han om det men det er til syvende og sist han som bestemmer.

Det du kan bestemme er om du ønsker å stå ved hans side om han søker hjelp eller om han ikke søker hjelp.

 

Jeg skjønner godt at du er bekymret for barna når de lever i et hjem med hyppige utbrudd av sinne fra en av foreldrene.

Jeg var aldri redd for at min ex skulle gjøre barna noe vondt men jeg så godt hvordan det påvirket dem, de var harmoniske og rolige når han var borte og mye mer nervøse og forsiktige av seg når han var tilstede. De var rett og slett nervøse for å sette igang et av disse utbruddene for det er jaggu ikke en god stemning å ha i huset og jeg ble også slik etterhvert.

 

Her valgte jeg å ta avgjørelsen at han måtte flytte fra oss, heldigvis hadde jeg en mann som forsto nok til å akseptere at dette skadet barna og meg selv om han ikke skadet oss fysisk.

Så han har skrevet sin del av foreldreansvaret over på meg og har ikke samvær annet en at han kommer på besøk nå og da.

Men nå er min ex slik at han ikke klarte å huske å gi barna mat om jeg ikke ringte og sa fra. Han fikk stå opp med barna og ta ansvaret om morran når han var på besøk sist og da ble jeg vekket av min datter for pappa hadde ikke gitt de mat/drikke og lillesøster hadde ikke fått ny bleie så hun var søkkvåt(3 morgener på rad). Så sier seg selv at han ikke kan ha ansvaret for de alene. (minste har diagnose og trenger ekstra tilsyn hele tiden.)

Men du må jo også være klar over at ved et eventuelt brudd så kommer din ex nok mest sannsynlig til å ha samvær minst om ikke han ender med hovedomsorgen. Så da er jo barna med pappa uten deg. Om han ikke selv innser og godtar at han har et problem.