Babysyk! Men kjæresten vil vente..:(

[friluftsfriken]

Jeg ER. SÅ. BABYSYK. Har vært sammen med kjæresten i 5 År, vært samboere i ett og et halvt År og gifter oss til sommeren. Han har jobbet fullt det siste Året, men skal begynne pÅ master til høsten. Jeg er ferdig med bachelor neste vÅr. I mitt hode passer det PERFEKT med barn neste sommer. Dvs. at vi kan begynne Å prøve i oktober/november. De siste mÅnedene har jeg mast sÅ mye om dette at jeg nÅ har fÅtt "forbud" mot Å nevne det de neste 2 Årene. Han vil at vi skal legge det litt pÅ is, slik at nÅr han først er klar for Å prøve, skal det være en "gledelig" overraskelse for meg. Greit nok, men det er utrolig vanskelig Å lekke lokk pÅ følelsene nÅr jeg er sÅ utrolig klar for barn.

 

Noen andre der ute som er i samme situasjon?

 

*drrrrrr* *drrrrrr* (vibrende eggstokker=))

[Ludviksmamma]

wow - du skal holde kjeft og få en gledelig nyhet, når han er klar... wow.... hvis DET er eneste grunn, så bor du desverre sammen med en egoist, kjære deg... flere grunner til at han vil vente?? skole?? den skjønner jeg... men ikke bare at det kun er han som skal ta avgjørelsen... det blir for egoistisk... tenke seg om før en går til alters, kanskje ??

[Gulltopp&Lillebjørn]

Ta ting en dag av gangen

 

Dere gifter dere snart. La det være i førsterekke nå.

 

Han skal ta master, du skal ta bachelor.

 

Han er ikke klar!

 

Du kan ikke gjøre alt på en gang. Gift deg, ta gradene deres og vent til dere er enige.. med mindre han skal holde deg på vent i årevis

 

Hvor gammel er dere?

[friluftsfriken]

At han ikke er klar er ikke hans eneste argument for å vente, det er vel mer den at vi begge studerer, at det er gunstigere økonomisk når begge har vært ute i jobb en stund. Så det er jo egentligt bare fornuftig=) Men MITT argument er at vi skal jo mest sannsynlig få flere barn, så om nr. 1 kommer mens vi er studenter burde jo det gå fint. Det finnes jo masse fine støtteordninger for studenter som får barn. I tillegg er vi forholdsvis godt stelt økonomisk, eier egen leilighet og har foreldre (som er veldig klare for å bli besteforeldre! hehe..) som er klare for å støtte dersom det skulle trenges.

 

Jeg er enig i at vi først og fremst skal konsentrere oss om bryllupet nå=) Men jeg er bare så klar for tanken på å begynne å planlegge mer konkret dette med barn.. Hvis jeg blir gravid i oktober/november blir jeg jo ferdig med bacheloren før barnet kommer..:-)

 

Vel, nytter ikke med all denne argumenteringen min, det er jo ikke dere jeg må overbevise :-) Det er bare greit å høre andres syn på dette - om det er jeg som er totalt ufornuftig, eller om det er andre som skjønner mitt ståsted!

 

Vi blir 25 og 26 til sommeren:-)

[To ute! :)]

Et argument: Tenk om dere er blant dem som vil slite med å få barn? Å vente først i 2 år for så å finne ut av det? Er dere klare nå, så kan dere begynne å spare nå og ønske dere penger til bryllupet.

 

Men! Hvis du blir gravid nå, så går du glipp av permisjonspengene. Du må søke jobb mens du går hjemme, mannen din har ikke rett på permisjon, så du må ta hele. Du kan også risikere å få tilbud om jobb før det er bhgoppstart (vanligvis 1.august).

 

Jeg ville fullført min utdannelse, begynt i ny jobb og startet prøvingen etter noen mnd i jobb slik at jeg var sikret permisjonspenger. Jeg rakk å jobbe i et år før vi startet prøvingen. Spira satt på første forsøk 1mnd etter jeg ble tilbudt fast stilling! ;-)

[Gjest AnneS]

Skjønner mannen din jeg, men skjønner deg også ikke lett å "legge bort" babytankene Men dersom du er ferdigutdannet rett før babyen kommer, vil jo ikke du få noen stønader, kun engangsstønad. Og med en pappa som student synes jeg det høres vel tøft ut økonomisk.

[friluftsfriken]

Men hva hvis jeg planlegger å ta master? Da er jeg jo fortsatt "student" når jeg får barnet? Har man ikke da rett på stønad?

 

Takk for tilbakemeldinger, merker det hjelper litt på tankegangen å høre rådene deres..:-)

[Gjest AnneS]

Men hva hvis jeg planlegger å ta master? Da er jeg jo fortsatt "student" når jeg får barnet? Har man ikke da rett på stønad?

 

Takk for tilbakemeldinger, merker det hjelper litt på tankegangen å høre rådene deres..:-)

 

Jo, da har du rett på fødselsstipend Du kan søke på masterutd. og søke om permisjon et år

[Gjest peacock]

Jo, en av dere får foreldrestipend den annen får studielån som vanlig. Man kan ikke få foreldrestipend begge to. Så da må dere leve på to studentinntekter et ekstra år og betale tilbake en god del som vanlig. Og det er mange som er sykemeldt, trøtte og dårlige i svangerskapet - ikke sikkert du får gjennomført studiet når du er gravid, vettu. Hva skjer om du ikke kommer inn på master? Da har du ingen inntekt... Jeg ble selv gravid i desember siste året av bachelorgraden, og har mye å takke mine studiekamerater for i forhold til at jeg ble ferdig. Jeg hadde forresten et relativt enkelt svangerskap. Heldigvis kom jeg også inn på master og har nå foreldrestipend fra lånekassen og foreldrepenger fra NAV - etter mye krangel fra skolen som ikke ville gi meg permisjon.

 

Er det ikke bedre å vente med prøving til du har fått deg jobb? Du er bare 25, så det er vel ikke så mye stress enda? Og at en gutt på 26 ikke er klar for barn, det skjønner jeg egentlig ganske godt. Og tro meg, du vil ikke ha barn med en som ikke er interessert i ungen, det er hårdt nok å være to om en lille størrelse som ikke vil sove på natten og skriker i døgndrift...

[Gjest -ia-]

Min tidligere samboer var heller ikke "klar" bedyret han. Jeg respekterte det, og var villig til å vente på han. Vi er noe eldre enn dere. For 20 uker siden ble jeg uplanlagt gravid, og han gikk da fra meg og flyttet til andre kanten av landet. Etter bruddet sier han at han egentlig aldri hadde ønske om å få barn med meg i det hele tatt... Han holdt meg altså for narr. Sier ikke at dette er tilfelle hos deg. Men med den erfaringen jeg nå sitter igjen med, ville jeg tenkt meg om før jeg giftet meg om jeg var deg. Tenk om jeg hadde ventet på han lenge, og han ikke var interessert i barn senere heller? Da hadde jeg vært bitter. Mer bitter enn jeg er nå, halvveis i graviditeten og alene... Jeg ville bare dele min erfaring..... Lykke til....

[friluftsfriken]

Min tidligere samboer var heller ikke "klar" bedyret han. Jeg respekterte det, og var villig til å vente på han. Vi er noe eldre enn dere. For 20 uker siden ble jeg uplanlagt gravid, og han gikk da fra meg og flyttet til andre kanten av landet. Etter bruddet sier han at han egentlig aldri hadde ønske om å få barn med meg i det hele tatt... Han holdt meg altså for narr. Sier ikke at dette er tilfelle hos deg. Men med den erfaringen jeg nå sitter igjen med, ville jeg tenkt meg om før jeg giftet meg om jeg var deg. Tenk om jeg hadde ventet på han lenge, og han ikke var interessert i barn senere heller? Da hadde jeg vært bitter. Mer bitter enn jeg er nå, halvveis i graviditeten og alene... Jeg ville bare dele min erfaring..... Lykke til....

 

Det var veldig trist å høre.. Jeg føler meg veldig trygg på min kommende mann, og vet at han har lyst på barn når tiden er inne.. Jeg skulle bare så gjerne ønske at vi kunne være litt "ufornuftige", og fremskynde det litt. De neste barna kan komme etter at vi har opptjent rett til foreldrepenger, jeg vil bare komme i gang med nr. 1!

[kaklemor]

Jeg vil bare si en ting; selvom dere er studenter, når dere blir gift så må du huske på at som gift er det ikke så mye hjelp og få.

 

Syns du burde prioritere skole, få jobb slik at du får det økonomiske på plass.

Skjønner du vil ha barn og det gjerne nå, men din mann er fornuftig.

 

[Ullsokken]

Mye snakk om økonomi og sånt, men aner du hvor tøft det er å studere og være gravid samtidig? Du kan ikke sykmelde deg fra studiene, du kan risikere å være kvalm halve svangerskapet. Det blir et slitsomt skoleår! Jeg gikk gravid på videregående, det var tungt. Mange klarer det fint, men jeg anbefaler å vente :-)

[friluftsfriken]

Mange gode og fornuftige råd å få fra dere:) Jeg får bare smøre meg med tålmodighet. Det er jo tross alt en ting som skal komme når ting er på plass og tilrettelagt for det. Jeg vil ikke det skal bli vanskelig og tungt å bli foreldre. Når det er sagt var det faktisk en artikkel i Universitas i dag om mange fordeler ved å få barn som student. Vurderte å ta med avisen hjem til kjæresten, og casually la den ligge og slenge på stuebordet, men jeg bet det i meg. Hehe..

[verpesjuk86]

Jeg har hatt det som deg, bortsett fra at min samboer ikke vil gifte seg.. Jeg har grått og vært fortvilt mange ganger de siste årene fordi jeg var redd for å måtte vente lenge og til slutt forgjeves på barn. Han bestemte seg for å ta mer og mer utdanning, og ville ikke høre snakk om barn før han var ferdig med det. Nå er han 28, vi har vært sammen i 6,5 år, og han er fortsatt ikke ferdig før om halvannet år. Jeg har flere ganger kommet med et ultimatum og sagt at jeg ikke kan vente lenger enn så og så mange år på ham, og for et år eller to siden ble vi enige om at vi skulle prøve å få barn så fort han var ferdig, og at det han holder på med nå skal være det siste som "teller", altså at han ikke kan begynne på noe nytt etterpå og kreve at vi utsetter det enda lenger.

 

Jeg har altså visst i 1-2 år at det kan bli barn rundt jul neste år (om vi var heldige og det klaffet tidlig). Selv om det lå skrekkelig langt frem i tid, var det en stor lettelse å ha et konkret tidspunkt å forholde seg til, så jeg anbefaler deg å ta opp temaet EN gang til og spørre om han kan gi en konkret dato (måned, semester, spørs hvor viktig det er for deg, men jo mer eksakt jo bedre, for da er det verre å gå tilbake på det) for når det går greit. Hvis det virkelig bare er økonomi og utdannelse som hindrer ham, bør det være lett å komme opp med en dato. Så har du noe å forholde deg til, og en større sikkerhet om at det ikke vil bli pushet fremover i tid hele tiden.

 

Samboeren min har nå begynt å bli klar, fordi han har hatt det i bakhodet lenge at det nærmer seg. I tillegg har han gått med på at det viktigste er at han ikke trenger å ta ut permisjon før han er ferdig med det han holder på med nå, og at vi dermed kan få barn før det så lenge jeg tar permisjon i mellomtida. Nå er ventetida snart over, og i august begynner vi endelig prøvinga (da har jeg vært på desperat-stadiet i to år, og hatt lyst på barn enda lenger..)! Gleder meg så, og håper det kan gå samme vei for deg Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det som deg, bortsett fra at min samboer ikke vil gifte seg.. Jeg har grått og vært fortvilt mange ganger de siste årene fordi jeg var redd for å måtte vente lenge og til slutt forgjeves på barn. Han bestemte seg for å ta mer og mer utdanning, og ville ikke høre snakk om barn før han var ferdig med det. Nå er han 28, vi har vært sammen i 6,5 år, og han er fortsatt ikke ferdig før om halvannet år. Jeg har flere ganger kommet med et ultimatum og sagt at jeg ikke kan vente lenger enn så og så mange år på ham, og for et år eller to siden ble vi enige om at vi skulle prøve å få barn så fort han var ferdig, og at det han holder på med nå skal være det siste som "teller", altså at han ikke kan begynne på noe nytt etterpå og kreve at vi utsetter det enda lenger.

 

Jeg har altså visst i 1-2 år at det kan bli barn rundt jul neste år (om vi var heldige og det klaffet tidlig). Selv om det lå skrekkelig langt frem i tid, var det en stor lettelse å ha et konkret tidspunkt å forholde seg til, så jeg anbefaler deg å ta opp temaet EN gang til og spørre om han kan gi en konkret dato (måned, semester, spørs hvor viktig det er for deg, men jo mer eksakt jo bedre, for da er det verre å gå tilbake på det) for når det går greit. Hvis det virkelig bare er økonomi og utdannelse som hindrer ham, bør det være lett å komme opp med en dato. Så har du noe å forholde deg til, og en større sikkerhet om at det ikke vil bli pushet fremover i tid hele tiden.

 

Samboeren min har nå begynt å bli klar, fordi han har hatt det i bakhodet lenge at det nærmer seg. I tillegg har han gått med på at det viktigste er at han ikke trenger å ta ut permisjon før han er ferdig med det han holder på med nå, og at vi dermed kan få barn før det så lenge jeg tar permisjon i mellomtida. Nå er ventetida snart over, og i august begynner vi endelig prøvinga (da har jeg vært på desperat-stadiet i to år, og hatt lyst på barn enda lenger..)! Gleder meg så, og håper det kan gå samme vei for deg Lykke til!

 

Pass på han ikke stikker av... Tror jeg ville blitt gal om noen hadde mast om barn som jeg ikke var klar for (og derfor ikke ville ha) - og hadde masingen tatt overhånd hadde jeg stukket halen mellom beina og løpt. Men enig i at du bør spørre han om han vil ha barn ETTERHVERT før du blir gift med han.

[friluftsfriken]

Jeg har hatt det som deg, bortsett fra at min samboer ikke vil gifte seg.. Jeg har grått og vært fortvilt mange ganger de siste årene fordi jeg var redd for å måtte vente lenge og til slutt forgjeves på barn. Han bestemte seg for å ta mer og mer utdanning, og ville ikke høre snakk om barn før han var ferdig med det. Nå er han 28, vi har vært sammen i 6,5 år, og han er fortsatt ikke ferdig før om halvannet år. Jeg har flere ganger kommet med et ultimatum og sagt at jeg ikke kan vente lenger enn så og så mange år på ham, og for et år eller to siden ble vi enige om at vi skulle prøve å få barn så fort han var ferdig, og at det han holder på med nå skal være det siste som "teller", altså at han ikke kan begynne på noe nytt etterpå og kreve at vi utsetter det enda lenger.

 

Jeg har altså visst i 1-2 år at det kan bli barn rundt jul neste år (om vi var heldige og det klaffet tidlig). Selv om det lå skrekkelig langt frem i tid, var det en stor lettelse å ha et konkret tidspunkt å forholde seg til, så jeg anbefaler deg å ta opp temaet EN gang til og spørre om han kan gi en konkret dato (måned, semester, spørs hvor viktig det er for deg, men jo mer eksakt jo bedre, for da er det verre å gå tilbake på det) for når det går greit. Hvis det virkelig bare er økonomi og utdannelse som hindrer ham, bør det være lett å komme opp med en dato. Så har du noe å forholde deg til, og en større sikkerhet om at det ikke vil bli pushet fremover i tid hele tiden.

 

Samboeren min har nå begynt å bli klar, fordi han har hatt det i bakhodet lenge at det nærmer seg. I tillegg har han gått med på at det viktigste er at han ikke trenger å ta ut permisjon før han er ferdig med det han holder på med nå, og at vi dermed kan få barn før det så lenge jeg tar permisjon i mellomtida. Nå er ventetida snart over, og i august begynner vi endelig prøvinga (da har jeg vært på desperat-stadiet i to år, og hatt lyst på barn enda lenger..)! Gleder meg så, og håper det kan gå samme vei for deg Lykke til!

 

Så spennende, gratulerer! Høres ut som du har hatt litt av en tålmodighetsprøve de siste årene:) Da hjelper det mye å ha et konkret tidspunkt å forholde seg til!

 

Det er litt det jeg savner jeg også.. Jeg kan fint vente, hvis jeg vet med sikkerhet at vi kan begynne å prøve neste år feks. Men det er den tanken at det ligger så langt frem i tid at vi ikke kan diskutere det en gang, som plager meg. Hvis jeg først skal bli ferdig med bacheloren, og han med masteren, og hvis jeg i tillegg skal ta en mastergrad, og tjene opp rett til foreldrepenger, snakker vi jo plutselig 4 år frem i tid, og det syns jeg er lenge å vente med nr. 1. Vi har jo begge lyst på mange barn (minst 3), og da mener jeg at vi bør begynne å tenke på saken snart, så vi rekker å få alle før jeg blir for gammel, haha. Trøster meg hvertfall med det at han helt klart ønsker barn han også, og er kjempebegeistret for sine nieser og nevøer. I tillegg har han utrolig barnetekke, og det lindrer ikke akkurat mine vibrerende eggstokker:)

 

Det er rart det der, at ønsket om barn ofte er så mye sterkere hos kvinnen. Tror aldri jeg har hørt om et par der mannen er klar for barn tidligere enn kvinnen.. Men de finnes sikkert!

[verpesjuk86]

Tror aldri jeg har hørt om et par der mannen er klar for barn tidligere enn kvinnen..

 

Det har jeg, på fest en gang - vurderte å be ham gifte seg med meg der og da! Haha.. Har også ei venninne som har tatt mer og mer utdannelse sånn som samboeren min, og kjæresten hennes ville helst hatt barn forlengst. Men nå skal de også i gang snart

[**Cayenne**]

Det er rart det der, at ønsket om barn ofte er så mye sterkere hos kvinnen. Tror aldri jeg har hørt om et par der mannen er klar for barn tidligere enn kvinnen..

 

Det har jeg også - mannen min hadde lyst på barn i fem år før meg - stakkars mann tenker jeg nå, og angrer litt på at vi ikke satte i gang før nå som vi sliter med nr tre... Ellers enig i rådene om å sette en konkret dato fram i tid. Lykke til!

[friluftsfriken]

 

 

 

Det har jeg også - mannen min hadde lyst på barn i fem år før meg - stakkars mann tenker jeg nå, og angrer litt på at vi ikke satte i gang før nå som vi sliter med nr tre... Ellers enig i rådene om å sette en konkret dato fram i tid. Lykke til!

 

åh, skulle ønske det var situasjonen her.. Hvis noen har noen tips for å få mannen babysyk så tas de imot med stor takk!!

[Ludviksmamma]

Jeg har hatt det som deg, bortsett fra at min samboer ikke vil gifte seg.. Jeg har grått og vært fortvilt mange ganger de siste årene fordi jeg var redd for å måtte vente lenge og til slutt forgjeves på barn. Han bestemte seg for å ta mer og mer utdanning, og ville ikke høre snakk om barn før han var ferdig med det. Nå er han 28, vi har vært sammen i 6,5 år, og han er fortsatt ikke ferdig før om halvannet år. Jeg har flere ganger kommet med et ultimatum og sagt at jeg ikke kan vente lenger enn så og så mange år på ham, og for et år eller to siden ble vi enige om at vi skulle prøve å få barn så fort han var ferdig, og at det han holder på med nå skal være det siste som "teller", altså at han ikke kan begynne på noe nytt etterpå og kreve at vi utsetter det enda lenger.

 

Jeg har altså visst i 1-2 år at det kan bli barn rundt jul neste år (om vi var heldige og det klaffet tidlig). Selv om det lå skrekkelig langt frem i tid, var det en stor lettelse å ha et konkret tidspunkt å forholde seg til, så jeg anbefaler deg å ta opp temaet EN gang til og spørre om han kan gi en konkret dato (måned, semester, spørs hvor viktig det er for deg, men jo mer eksakt jo bedre, for da er det verre å gå tilbake på det) for når det går greit. Hvis det virkelig bare er økonomi og utdannelse som hindrer ham, bør det være lett å komme opp med en dato. Så har du noe å forholde deg til, og en større sikkerhet om at det ikke vil bli pushet fremover i tid hele tiden.

 

Samboeren min har nå begynt å bli klar, fordi han har hatt det i bakhodet lenge at det nærmer seg. I tillegg har han gått med på at det viktigste er at han ikke trenger å ta ut permisjon før han er ferdig med det han holder på med nå, og at vi dermed kan få barn før det så lenge jeg tar permisjon i mellomtida. Nå er ventetida snart over, og i august begynner vi endelig prøvinga (da har jeg vært på desperat-stadiet i to år, og hatt lyst på barn enda lenger..)! Gleder meg så, og håper det kan gå samme vei for deg Lykke til!

jeg håper for din del at du nå blir gravid, for "desperat stadiet" er ikke særlig fruktbar... og jeg håper din samboer er så enig at han forblir hos deg... jeg beundrer deg, jeg hadde ikke ventet i mange år og overtalt min mann, om han var kjølig til det hele...

jeg traff min mann for 2 år siden, og vi var begge enige om å ville ha barn, gifte oss først, osv, nermest fra første daten... vi satte ikke datoer på første daten, vel å merke, men ble "enige om" at vi ønsket det samme for fremtiden...

[pod]

Vi planlegger å få barn under studiet mitt, fordi det blir lenge å vente til etterpå, da jeg gjerne vil være i fast jobb en stund før jeg eventuelt får barn. Dersom jeg har igjen noe av studiet etter permisjonen vil jeg også få stipend under permisjonen.

 

Vi har også hørt veldig mye om at det er "smartest å vente". Nå har vi prøvd i straks 6 mnd uten hell. Jeg er i starten av 20-årene, og det er ingenting som på forhånd tilsier at det skal ta lang tid å bli gravid. Jeg er utrolig glad for at vi startet da vi gjorde, til tross for at "alle" mener det er en ustabil situasjon osv. Nå har vi tid, og jeg føler ikke noe tidspress/desperasjon (selv om jeg er utålmodig ) Vi eier leilighet med flere soverom og har ingen problemer med å få det økonomiske til å gå rundt, så jeg ser veldig positivt på å ha barn under studier, da man ofte har fleksible hverdager.

 

Selvfølgelig vet man ikke hvordan svangerskpet kommer til å være, og det kan bli tungt. Men jeg har aldri hørt om noen som angret på å få barn da de gjorde, kun og folk som har angrer på at de ikke prøvde tidligere. Jeg tror det aldri "passer helt" å planlegge barn, og synes man skal følge hjertet. Det må såklart ligge noe til grunn, men jeg tror gleden ved et barn vil veie opp for eventuell trangere økonomi et par år osv.

[friluftsfriken]

Vi planlegger å få barn under studiet mitt, fordi det blir lenge å vente til etterpå, da jeg gjerne vil være i fast jobb en stund før jeg eventuelt får barn. Dersom jeg har igjen noe av studiet etter permisjonen vil jeg også få stipend under permisjonen.

 

Vi har også hørt veldig mye om at det er "smartest å vente". Nå har vi prøvd i straks 6 mnd uten hell. Jeg er i starten av 20-årene, og det er ingenting som på forhånd tilsier at det skal ta lang tid å bli gravid. Jeg er utrolig glad for at vi startet da vi gjorde, til tross for at "alle" mener det er en ustabil situasjon osv. Nå har vi tid, og jeg føler ikke noe tidspress/desperasjon (selv om jeg er utålmodig ) Vi eier leilighet med flere soverom og har ingen problemer med å få det økonomiske til å gå rundt, så jeg ser veldig positivt på å ha barn under studier, da man ofte har fleksible hverdager.

 

Selvfølgelig vet man ikke hvordan svangerskpet kommer til å være, og det kan bli tungt. Men jeg har aldri hørt om noen som angret på å få barn da de gjorde, kun og folk som har angrer på at de ikke prøvde tidligere. Jeg tror det aldri "passer helt" å planlegge barn, og synes man skal følge hjertet. Det må såklart ligge noe til grunn, men jeg tror gleden ved et barn vil veie opp for eventuell trangere økonomi et par år osv.

 

Som om jeg skulle sagt det selv! Jeg har prøvd med dette argumentet til kjæresten min, at det aldri vil passe "helt perfekt" med barn, om noen år har vi kanskje et mye større huslån som skal nedbetales, i tillegg til studielånet, plutselig er det ikke så lett å få seg jobb etter endte studier som vi trodde, etc. etc. Og han ser jo poenget mitt. Jeg kan fint tåle et tungt skolesemester og trangere økonomi, hvis belønningen er å bli foreldre...

 

Masse lykke til med prøvingen, krysser fingrene for dere!!

[KattaVenter..?]

Vi holder også på å få barn nå under studiene våre. Vi vil begge være ferdig utdannet neste vår, men håpet er å få et lite nurk i februar/mars og utsette min avslutning 1 år. Vi har også vært i lag ei stund (6 år), har leilighet og økonomisk skal det gå bra. Jeg har vært kjempeklar for barn lenge, og var til tider fortvilet fordi samboer ville vente, han kunne godt ha ventet til vi var i midten av 30 årene. Dette var ikke aktuelt for meg, og det har han viste, så plutselig endret ting seg når vennene våre begynte å få barn, og han har blitt onkel.

 

Jeg skjønner argumentet om å vente til etter studiene, men for min del betyr det å vente i minst to til tre år til (for vil være i jobb minst 1 år før vi begynner å prøve), så var kjempe glad når han sa at vi godt kunne begynne nå

 

Synes på en måte det passer perfekt nå i slutten av studiene. Ja det er krevende å være student å ha barn, det betviler jeg ikke, men jeg har en mye mer fleksibel arbeidsdag og kan jobbe hvor som helst (så lenge jeg har pc og Internett). Så håååper at det kommer en liten en snart!

Endret 22. mai 2012 av kat87

[friluftsfriken]

 

Jeg skjønner argumentet om å vente til etter studiene, men for min del betyr det å vente i minst to til tre år til (for vil være i jobb minst 1 år før vi begynner å prøve), så var kjempe glad når han sa at vi godt kunne begynne nå

 

 

Samme her, og det er derfor jeg er utålmodig. Har liksom ikke lyst til å begynne i ny jobb, og så rett ut i permisjon, vil gjerne finne litt mer roen i jobben først.

 

åh, du er så heldig.. Lykke til med prøvingen, håper det sitter en liten spire snart!