Jeg håper egentlig ikke at jeg får en datter....

[Gjest Neriad]

...fordi jeg har et så slitsomt forhold til min egen mor :-(

 

Er mamma til to gutter fra før, og det passer meg egentlig så fint. Vi er så herlig enige om hva som er passende aktiviteter, klær og leker.

 

Mamma bor i nærheten av oss, og er av typen mamma som mener alt godt, som virkelig er glad i oss, men som blir litt... invaderende... i lengden. For tiden gjør hun meg GAL, men det kan godt være hormoner og generelt dårlig form som slår inn, jeg ser den.

 

Det er spesielt utseende (først og fremst MITT, men også ungene, hvordan vi kler dem o.l.) og barneoppdragelsen hun ikke klarer å unngå å legge seg borti. Når det gjelder utseendet så føler jeg at der har vi hatt et slitsomt forhold helt siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Jeg har prøvd å forklare det for henne, men hun forstår ikke, nekter for alt, og blir bare fornærmet og såret. Og så føler jeg meg slem og utakknemlig.... For hun stiller jo opp masse og hjelper oss, spesielt med barnevakt. Selv om hun også der forsøker å rette opp våre feil med å prøve å intensiv-oppdra ungene hver gang hun passer dem. De er ikke særlig ivrige på å dra til bestemor lenger.

 

Hun kommer hele tiden med gode råd som ingen har bedt om. Følelsen man sitter igjen med er at hun mener vi er helt ute av stand til å forstå noe eller ordne opp i noe på egen hånd. Er det bare JEG som synes at slike kommentarer er kritikk? "Skal du ha på DET antrekket i hele selskapet??? Ja, ja, den kjolen var vel kanskje litt for utringet, ikke heldig for deg nei, se her, du kan bruke dette sjalet som jeg kjøpte til deg i går. Og HåRET ditt, har du egentlig børstet det i dag, jeg synes du ser bustete ut med slike krøller!" Spesielt ille er det når man får slike kommentarer når det er for seint å gjøre noe med det, og man ender med å gå og føle seg uvel og upassende kledd hele resten av selskapet.

 

Det verste er at hun uoppfordret kjøper klær til meg! Klær som jeg synes passer til damer på hennes alder, og som sjelden er min stil. Gjerne etter at jeg selv har kjøpt meg et antrekk, nærmest for å demonstrere at DET antrekket var ikke bra nok! Det er umulig å få henne til å ta et hint, og til slutt må jeg være brutalt ærlig og nesten ufin, og så blir hun lei seg, og jeg også... :-( Slik har vi hatt det helt siden jeg var tenåring. Og jeg er ikke typen som kler meg spesielt utfordrende eller ungdommelig, altså, det har jeg aldri hatt selvtillit til! Har prøvd å være litt mer sikker på meg selv og egen smak de siste årene, jeg er tross alt voksen, og jeg ER ikke så feit som jeg alltid har følt meg. Faktisk er jeg normalvektig med normal BMI.

 

Skrekken nå er at jeg skal bli slik selv dersom jeg får ei datter denne gangen. Er det alltid slik at man er mer kritisk til et barn av samme kjønn som seg selv? Er det noen andre som har lignende erfaringer?

 

Hva skal jeg gjøre? For tida er jeg begynt å grue meg til å ta telefonen når hun ringer (gjerne daglig), for jeg orker ikke høre hva som er galt med oss denne gangen. Burde jeg holde avstand til svangerskapet er vel overstått og jeg forhåpentligvis har fått tilbake litt mer tålmodighet?

[Gulltopp&Lillebjørn]

Problemet ligger hos forholdet mellom deg og din mor. En eventuell datter skal da ikke blandes inn i det Selv om du har et anstrengt forhold til din mor, betyr jo ikke det at du vil få samme forhold til din datter. Du ser jo selv hvilke egenskaper ved din mor som irriterer/sårer deg, og vet derfor hvordan du kan unngå det.

 

Innlegget her handler vel egentlig om hvor slitsom du føler din mor kan være. Og det kan flesteparten kjenne seg igjen i I størsteparten av tilfellene gjelder det å si det rett ut. Si hva du føler, og sett saklige ord på det. Ikke hold tilbake. Det er eneste måte å få endret noe på å holde avstand løser ingenting. Ta problemene ved roten, og få alt på bordet.

 

Når det gjelder din datter. Vær den forandringen du ønsker å se i verden!

[Gjest Neriad]

Problemet ligger hos forholdet mellom deg og din mor. En eventuell datter skal da ikke blandes inn i det Selv om du har et anstrengt forhold til din mor, betyr jo ikke det at du vil få samme forhold til din datter. Du ser jo selv hvilke egenskaper ved din mor som irriterer/sårer deg, og vet derfor hvordan du kan unngå det.

 

Innlegget her handler vel egentlig om hvor slitsom du føler din mor kan være. Og det kan flesteparten kjenne seg igjen i I størsteparten av tilfellene gjelder det å si det rett ut. Si hva du føler, og sett saklige ord på det. Ikke hold tilbake. Det er eneste måte å få endret noe på å holde avstand løser ingenting. Ta problemene ved roten, og få alt på bordet.

 

Når det gjelder din datter. Vær den forandringen du ønsker å se i verden!

Takk. Håper du har rett. Det at vi ikke vet kjønnet stresser meg faktisk denne gangen, nettopp fordi det har gått opp for meg at jeg ikke aner hvordan jeg skal være mamma til ei jente. Håper det ikke er så veldig forskjellig fra å være mamma til en gutt, men... Ser både i forhold til meg og mamma, og svigermor og svigerinna mi at mor-datter-forholdene ofte ser ut til å være mer komplisert enn mor-sønn forholdene. Men hvorfor? Og hvorfor er det ingen andre som tenker slik? Alle ser ut til å ta det for gitt at alle kvinner ønsker seg en datter.

 

Som sagt, jeg prøver å si det rett ut til mamma at jeg synes vi sliter, men det er som å snakke til veggen. Vi sårer hverandre gjensidig gang på gang. Er helt på tuppa nå, det Må være hormoner, for jeg er ikke så tynnhudet til vanlig. Men jeg orker ikke mer mas for tida, når klare beskjeder ikke fungerer, kan man gjøre annet enn å holde avstand da?

[Mars78]

Hvis du gruer deg skikkelig til å få en datter,hvorfor bestemte du deg for å lage barn da?For sjansene er jo 50/50 .Håper virkelig du ikke får en datter for hun blir bare uønsket.Stakkars unge !!

[♫røverdøtreog♪røver]

Hvis du gruer deg skikkelig til å få en datter,hvorfor bestemte du deg for å lage barn da?For sjansene er jo 50/50 .Håper virkelig du ikke får en datter for hun blir bare uønsket.Stakkars unge !!

 

Hallo? Det leste ikke jeg ut av innlegget. Mange tanker svirrer rundt når man er gravid og sårbar... Her inne kan man vel i det minste være litt raus med hverandre?

Og HI: Ikke så veldig stor forskjell på å være guttemamma eller jentemamma. Dette fikser du, uansett Tror på litt avstand når ikke en gang klar tale hjelper med din egen mamma. Lykke til!

[Gulltopp&Lillebjørn]

Problemet ligger hos forholdet mellom deg og din mor. En eventuell datter skal da ikke blandes inn i det Selv om du har et anstrengt forhold til din mor, betyr jo ikke det at du vil få samme forhold til din datter. Du ser jo selv hvilke egenskaper ved din mor som irriterer/sårer deg, og vet derfor hvordan du kan unngå det.

 

Innlegget her handler vel egentlig om hvor slitsom du føler din mor kan være. Og det kan flesteparten kjenne seg igjen i I størsteparten av tilfellene gjelder det å si det rett ut. Si hva du føler, og sett saklige ord på det. Ikke hold tilbake. Det er eneste måte å få endret noe på å holde avstand løser ingenting. Ta problemene ved roten, og få alt på bordet.

 

Når det gjelder din datter. Vær den forandringen du ønsker å se i verden!

Takk. Håper du har rett. Det at vi ikke vet kjønnet stresser meg faktisk denne gangen, nettopp fordi det har gått opp for meg at jeg ikke aner hvordan jeg skal være mamma til ei jente. Håper det ikke er så veldig forskjellig fra å være mamma til en gutt, men... Ser både i forhold til meg og mamma, og svigermor og svigerinna mi at mor-datter-forholdene ofte ser ut til å være mer komplisert enn mor-sønn forholdene. Men hvorfor? Og hvorfor er det ingen andre som tenker slik? Alle ser ut til å ta det for gitt at alle kvinner ønsker seg en datter.

 

Som sagt, jeg prøver å si det rett ut til mamma at jeg synes vi sliter, men det er som å snakke til veggen. Vi sårer hverandre gjensidig gang på gang. Er helt på tuppa nå, det Må være hormoner, for jeg er ikke så tynnhudet til vanlig. Men jeg orker ikke mer mas for tida, når klare beskjeder ikke fungerer, kan man gjøre annet enn å holde avstand da?

 

Nei du aner ikke hvordan det er å være mamma til en jente. Men du ante da virkelig ikke hvordan man skulle være mamma til en gutt heller, da du ble gravid første gang Et barn er et barn uansett kjønn. Og du er mor, uansett kjønn. Oppdragelsen er den samme. Småbarnstiden er den samme. Bare muligens litt mindre biler

[Tira]

Hva skal jeg gjøre? For tida er jeg begynt å grue meg til å ta telefonen når hun ringer (gjerne daglig), for jeg orker ikke høre hva som er galt med oss denne gangen. Burde jeg holde avstand til svangerskapet er vel overstått og jeg forhåpentligvis har fått tilbake litt mer tålmodighet?

 

Kjære, søte, snille deg! Det er som å høre om meg og forholdet til min mor slik det pleide å være og innimellom er fortsatt. Det jeg gjorde for å sette en stopper for det (hun har og JA jeg mener HUN HAR tilbakefall en gang i blandt) var å si det til henne.

 

Jeg avtalte en samtale med henne og tok opp absolutt alt på en gang. At hun er så hjelpsom og stiller opp masse, at vi setter uendelig stor pris på det, men at hun var nødt til å kutte ut å blande seg oppi alle våre valg (det være seg matvaner (hun vil helst stappe i ungen sukkerdrit hver gang hun ser han og vi syns det er feil), påkledning, valg av hårsveiser, barnehagesøknad (vi søker til han fyller 2 og hun syns det er ALT for tidlig)o.s.v) ellers ville vi rett og slett kutte ut mesteparten av kontakten. Om hun ikke ville respektere vår måte å oppdra og gjøre ting på når hun er i nærheten av vårt/våre barn fikk hun holde seg unna til hun kan lære seg det.

 

Jeg tok opp alt som plaget meg. ALT i en smell. Det ble tårer og tenners gnidsel. Men til slutt fikk jeg henne til å forstå at hennes liv kan hun bestemme over. Hun har hatt sine barn å oppdra og sine valg å ta og nå må hun akseptere at jeg skal gjøre det samme i mitt liv med min samboer og våre barn.

 

Når det gjelder hennes væremåte ovenfor meg før og nå så må jeg si at det har gjort at jeg utmerket godt vet hva jeg skal og ikke skal gjøre ovenfor mine barn og jeg er ikke redd for at jeg skal bli like kjip ovenfor mine fordi jeg vet åssen det føltes for meg da hun var sånn. Tror ikke du skal være redd for det, for det faktum at du reflekterer over det nå viser at du har tenkt/tenker over det og dermed har styrke i deg til å oppføre deg anderledes.

 

Praten hjalp forresten. Har fått ett nytt og bedre forhold til henne. Hun har bestemt seg for at kontakten med oss er viktigere enn behovet hennes for å slenge dritt for å fæle seg bedre, så de dagene hun har en dårlig dag og er litt "på hugget" trenger jeg bare å si at "nå er du på veg dit igjen" så henter hun seg inn og oppfører seg som folk. Er sikkert ikke lett å være mamma å se at dine voksne barn velger helt forkjellig fra det du selv ville gjort, men det er nå engang slik at vi ikke eier våre barn og må respektere dem som individer. Noen mødre trenger vel bare en påminnelse da:)

[My_my]

Hva med å skrive et brev til henne? Eller en mail... Min erfaring tilsier at det er enklere å sette ord på ting da. Også kan man bruke litt tid på det og sørge for at det ikke blir krasse påstander som kan ende med å såre fremfor å ordne! Det er forresten helt vidunderlig å være mamma til ei lita jente

 

Uansett, lykke til! Jeg håper det ordner seg

[Gjest Neriad]

Ja, jeg har tenkt mye i helga, og kommet fram til at jeg har sikkert ikke vært tydelig NOK. Har prøvd å skrive ned noen enkle regler for oppførsel som jeg mener ville hjulpet veldig, med forklaring på hvorfor. Vet ikke om jeg faktisk viser henne brevet, men uansett har det hjulpet veldig å få ryddet litt i tankene.

 

Husker fra da jeg var liten at mamma og bestemor kranglet om akkurat det samme. Bestemor var en bestemt dame, med veldig klare meninger om hvordan "skikkelige" jenter skulle se ut og oppføre seg, samt knallharde krav til hva en voksen kvinne skulle takle (kort sagt alt i hjemmet skulle være 100%, og det uten noen hjelp). Og så var hun sparsommelig på grensen til det grådige, og nådeløst ærlig. Mamma gråt ofte og var lei seg pga bestemors ustanselige kritikk. Likevel er hun på full vei til å bli likedan selv nå, når det er gått flere år etter at bestemor døde. Hvis det kan skje med henne, kanskje det kan skje med meg også? Den tanken kom som en bombe for ei stund sida, da jeg lurte på hvorfor jeg egentlig ikke var enig med alle de som lurte på om det for å få ei jente vi prøvde for tredje gang...

 

Jeg har aldri sagt til mamma at jeg synes hun er blitt som bestemor, for jeg vet det er det verste hun kan få høre. Har ikke hjerte til å si det heller, uten at alt annet er prøvd.

 

På en måte tror jeg hun prøver å IKKE være som sin egen mor, nemlig, men så blir det feil det også. Fordi hun ikke spør hva vi ønsker. Og det er en av de tingene vi må få snakket om. For hun vokste opp med sparing i alle ledd, og en holdning om at klær skulle være rene, hele og "tekkelige" (=KJEDELIGE), samt at kvinner skulle holde seg hjemme og ikke fly rundt og bruke penger unødvendig. Hun har selv vært hjemmeværende i mange år, og aldri jobbet fulltid.

 

Vi derimot har full jobb begge to, og unger som deltar på aktiviteter. Vi ønsker oss mer tid hjemme, sammen. Og jeg liker ikke shopping uten "plan", det er andre ting jeg ønsker å bruke fritida mi på. Vi ønsker ikke å bruke dyrebare fridager på å kjøre inn til byen for å se på klær for moro skyld, vi drar dit på jobb hver dag uansett! Av samme grunn er det umulig for meg å holde husmorstandard på husarbeidet.

 

Tror jeg skal foreslå at i stedet for stadig mas om handleturer for å gjøre noe sammen, så skal jeg foreslå at hun heller kommer hjem til oss når vi har en fridag, og faktisk hjelper oss med noe vi trenger. Så kan ungene også få litt verdifull hjemmetid i stedet for å dras rundt på kjøpesentre. Slike ekstra-jobber som hun selv er så flink til å kritisere at vi ikke rekker å gjøre: Vaske vinduer, stordugnad på klesvask, sette merkelapper på barnehageklærne, bake hjemmebakt brød (Luksus!), osv, osv. Hun kunne godt fått hjulpet til med å sortere klær og tatt jobben med å rydde bort alt som ungene har vokst ut av, og levert på Fretex også, så vil hun kanskje se hvor mye vi faktisk har. Alle skap er jo stappfulle!

 

Hm, ser lysere på dette etterhvert nå! Hvis ikke dette hjelper skal jeg jaggu begynne å kjøpe klær og bestille frisørtimer og slikt til HENNE!

:-)