Når skal man si stopp?

[Gjest farfalla]

Etter 8 ivf må vi nå bestemme oss for å fortsette eller si at nok er nok. Vi har hatt 2 negative forsøk i Norge og 6 forsøk ved CFC hvorav 3 positive, men aldri født.

 

Har selvfølgelig Jenny Jensen i tankene som kom helt i mål etter 10 forsøk...... :-), men innser at dette ikke alltid er realistisk.

 

Har noen av dere tanker og erfaringer å dele? Vi prøver oss på fryseforsøk i Norge mens vi er i tenkeboksen. Kjenner at det er blytungt å skulle gå på nytt ferskforsøk, men helt umulig å tenke seg IKKE å skulle prøve...

[Tussi skalblimamma <3]

Hvis dere har tid, økonomi og helsa i orden, er det egentlig noe som stopper dere da? Skjønner at hele livet handler om forsøkene når man er oppi det, og det kan bli tøft til tider, men det er vel verdt det til syvende og sist når nurket er kommet?

Er vel ingenting som tilsier at det er UMULIG for dere å bli gravide vil jeg tro, så: Never give up on something that you can't go a day without thinking about!!

[dincene]

Har dokke prøvd ved en klinikk som har embryoskop? Som Hausken?

Har dem ved CFC det? Sånn at du er sikker at det beste egget blir satt inn?

 

http://www.klinikkhausken.no/?p=1258

[Gjest farfalla]

Takk for innspill, begge to:-)

Jeg antar cfc har embryoskop siden de scorer embryoene med karakterer. Har hatt gode score hver gang så det er vel ikke her problemene våre ligger.

 

Om det er verdt det til syvende og sist, har man jo ingen garanti for. Hadde man hatt det, hadde vi fortsatt uten å mukke. Men takk for tanker og lykke til til dere!

[Philomele]

Kjære Farfalla

 

Fikk fryktelig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt....

 

Jeg har egentlig ingen konkrete svar å komme med når det gjelder spm. om når nok er nok, men er selv i en situasjon hvor jeg lurer på når jeg skal sette strek.

Har bare hatt to forsøk, men er i en alder hvor eggene synger på det siste verset.

 

Som deg har jeg hatt et par graviditeter, og gyn. sier alt ser bra ut, men noe må det jo være med meg, tenker jeg, når dette ikke går?

 

Føler at situasjonen er veldig forvirrende, for når er det egentlig nok? Og hvordan skal man egentlig komme til en beslutning?

Og er beslutningen å gi opp helt, eller gå over til en annen metode? Og hva slags liv skal en egentlig leve hvis man må gi opp sin store drøm?

 

Jeg har i perioder følt meg totalt paralysert av sorg med tanke på en framtid uten barn, og jeg vet at det er mange andre som føler som meg. Så du er i hvert fall ikke alene om dette her, Farfalla.;-)

 

Men det er noe jeg gjerne vil spørre deg om...har dere vurdert andre framgangsmåter som eggdonasjon eller sæddonasjon?

Håper du ikke tar det ille opp at jeg nevner dette. Kanskje føler du at det ikke passer for deg....men kanskje det allikevel kunne være verdt å vurdere?

 

Håper inderlig at ting løser seg for deg.;-)

 

Stor klem fra philomele.

[Gjest farfalla]

Tusen takk for dine refleksjoner, Philomele! Vi sliter nok med lignende problemstillinger. Til nå har vi ikke tenkt oss så mye om, bare kjørt på siden alt ser så positivt ut helt til hjertet plutselig ikke slår mer..

 

Hadde jeg vært singel, tror jeg at jeg kunne brukt alle slags donasjoner, men for samboeren min er det ikke aktuelt å bruke andres egg, og det respekterer jeg. Er det noe du ville vurdert seriøst? Du er vel forresten ruger om dagen, så da blir jo ikke denne muligheten aktuell for deg:-)

 

Legene mener det er faglig forsvarlig å fortsette behandling, og jeg kjenner mer og mer hvor umulig det er å gi opp nå. Det jeg sliter mest med er i forhold til jobb, der er de ikke så blide. Men jobb kan da ikke gå foran livet?

 

Lykke, lykke til i rugetida, Philomele! Sender deg alle slags gode tanker og krysser fingra for at dette er Gangen:-)

 

Stor klem fra farfalla.

[Hedda39]

Jeg føler sånn med deg,- og alle andre som er i samme situasjon. Jeg er ikke der hvor jeg har tenkt på å gi opp, men tankene surrer i hodet ,- hva om den dagen kommer ,.. da jeg må ta den avgjørelsen. Vi har bare hatt to ivf forsøk. men av de to uttakene har vi tilsammen fått 7 innsett, skal ha mitt 8. om et par uker. jeg sliter med det samme, har fått et par positive tester,.. men hos meg begynner ikke hjertet å slå engang. Det bare er ikke noe som utvikler seg. Har hatt positiv test 4 ganger ( to av de var ikke med ivf)..... Så frykten min er at jeg ikke klarer å holde på et eventuelt foster. kroppen støter det fra seg. Vi er begge 36 år dette året, og vi kjenner at tiden går veldig fort!!! men skal ikke gi meg , for jeg har et håp om å engang klare det. Håper vi en dag lykkes alle sammen.

[Philomele]

Hei igjen, Farfalla

 

Hmm....samboeren din kan altså ikke tenke seg å bruke noen annens egg....

 

Jeg er som sagt singel og bruker allerede sæddonasjon, og stiller meg absolutt åpen for

eggdonasjon også.

 

For å være helt ærlig regner jeg det som den mest sannsynlige utgangen på den situasjonen jeg er i.

Og etter alt jeg har vært gjennom i denne prosessen, har det i hvert fall blitt veldig klart for meg at det er mye viktigere for meg å få et barn enn at barnet har mine gener.;-)

 

Men jeg lurer på en ting....er han klar over alvoret i situasjonen? Og er en framtid uten barn noe dere snakker åpent om og føler dere kan leve med?

 

Håper uansett det ordner seg for dere. Enten på den ene eller andre måten.:-)

[Celcius73]

Hei Farfalla!

 

Tenkte jeg bare skulle dele min erfaring. Vi var ufrivillig barnløse i 10 år før det endelig skjedde noe. Vi var igjennom 5 forsøk i trondheim og ble da gitt opp, fikk beskjed om at det ikke var mer å gjøre og ble anbefalt adopsjon(dette er endel år siden).

 

Dette var noe vi ikke ville slå oss til ro med, for jeg var 99% sikker på at vi kunne bli gravide. Vi henvendte oss til Aleris i Oslo, og det første som skjedde, var at at legen sjekket meg for lavt stoffskifte og det var mildt sagt dårlig! Behandling ble startet, og optimistisk så satte vi i gang med nytt forsøk, som dessverre ikke gikk bra da heller.

 

Nedtrykt, sliten og syk av alle medisinene som herjet i kroppen min, bestemte jeg meg for å prøve alternativ medisin. Etter 9 måneders behandling der, så ble jeg spontant gravid!

 

Dessverre mistet vi barnet bare få uker før termin

 

Men vi hadde bevis for at vi kunne bli gravide tom uten ivf! Vi valgte å ikke stresse med å bli gravide igjen, pga sorgprosessen. Men etter 1,5 år bestemte vi oss for å kontakte Aleris igjen. Da tok vi hele pakken med alternativ behandling, kosttilskudd og forsøk med akupunktur og spiren satt på første forsøk

 

Idag har vi en frisk og herlig snart 4åring i sin beste trassealder!

 

Vi hadde egentlig gitt oss med tanke på å få flere barn, men ønsket har jo ligget der hele tiden.

 

Pga uregelmessige blødninger og andre helsemessige problemer, henvendte jeg meg igjen til behandleren min for å få meg i form igjen... etter bare to behandlinger, så ble jeg jammen gravid igjen... det var helt uventet, men vi ble selvsagt veldig glade for å få lov å oppleve mirakelet igjen <3.

 

Idag er jeg 22+5 uker på vei og alt ser bra ut med den lille.

 

Jeg er i dag 38 år, og vi har prøvd å bli gravid siden jeg var 22/23 år. Vi har brukt uendelig mye tid og penger på prosjekt familie, og det har vært slitsomt både fysisk og psykisk i mange år.

 

Hvor tid skal du gi opp? Det er bare opp til dere å vite, dere må kjenne når det er stopp.

 

Men har dere prøvd alle alternativer? Har dere forsøkt alternativ medisin i kombinasjon med forsøkene?

 

Husk også at Jenny Jensen og mannen gikk til en alternativ behandler for å få hjelp tilslutt

 

Masse, masse lykke til videre!

 

Klem fra meg

Endret 21. mai 2012 av Celcius73

[fisken2015]

Hei Farfalla!

 

Tenkte jeg bare skulle dele min erfaring. Vi var ufrivillig barnløse i 10 år før det endelig skjedde noe. Vi var igjennom 5 forsøk i trondheim og ble da gitt opp, fikk beskjed om at det ikke var mer å gjøre og ble anbefalt adopsjon(dette er endel år siden).

 

Dette var noe vi ikke ville slå oss til ro med, for jeg var 99% sikker på at vi kunne bli gravide. Vi henvendte oss til Aleris i Oslo, og det første som skjedde, var at at legen sjekket meg for lavt stoffskifte og det var mildt sagt dårlig! Behandling ble startet, og optimistisk så satte vi i gang med nytt forsøk, som dessverre ikke gikk bra da heller.

 

Nedtrykt, sliten og syk av alle medisinene som herjet i kroppen min, bestemte jeg meg for å prøve alternativ medisin. Etter 9 måneders behandling der, så ble jeg spontant gravid!

 

Dessverre mistet vi barnet bare få uker før termin

 

Men vi hadde bevis for at vi kunne bli gravide tom uten ivf! Vi valgte å ikke stresse med å bli gravide igjen, pga sorgprosessen. Men etter 1,5 år bestemte vi oss for å kontakte Aleris igjen. Da tok vi hele pakken med alternativ behandling, kosttilskudd og forsøk med akupunktur og spiren satt på første forsøk

 

Idag har vi en frisk og herlig snart 4åring i sin beste trassealder!

 

Vi hadde egentlig gitt oss med tanke på å få flere barn, men ønsket har jo ligget der hele tiden.

 

Pga uregelmessige blødninger og andre helsemessige problemer, henvendte jeg meg igjen til behandleren min for å få meg i form igjen... etter bare to behandlinger, så ble jeg jammen gravid igjen... det var helt uventet, men vi ble selvsagt veldig glade for å få lov å oppleve mirakelet igjen <3.

 

Idag er jeg 22+5 uker på vei og alt ser bra ut med den lille.

 

Jeg er i dag 38 år, og vi har prøvd å bli gravid siden jeg var 22/23 år. Vi har brukt uendelig mye tid og penger på prosjekt familie, og det har vært slitsomt både fysisk og psykisk i mange år.

 

Hvor tid skal du gi opp? Det er bare opp til dere å vite, dere må kjenne når det er stopp.

 

Men har dere prøvd alle alternativer? Har dere forsøkt alternativ medisin i kombinasjon med forsøkene?

 

Husk også at Jenny Jensen og mannen gikk til en alternativ behandler for å få hjelp tilslutt

 

Masse, masse lykke til videre!

 

Klem fra meg

Så fantastisk!! Hvilke alternativ medisin er det du har prøvd?

[bollibompa]

Ja, det må jeg også spørre om, hvilken behandler har du gått til, og hva har han gjort?

 

Vi hadde også 12 tilbakesettinger før vi ble gravide, så jeg vet at det kan føles fortvilt. Holdt på i 4 år, hadde lange pauser mellom hver runde.

Trodde aldri jeg skulle orke å gå så langt, men håpet om et barn var så stort, at vi aldri klarte å gi opp.

Prøvde alt fra akkupunktur, soneterapi, kinesologi, tankefeltterapeut og kostholdsendring via alternativ lege. Men ingenting hjalp.

Endte opp med at jeg gikk til healer, som fortalte at jeg kom til å bli gravid. Og det ble jeg rett etterpå!

 

En ting er hva alle hormonene gjør med kroppen, men det viktigste er vel kanskje hva den gjør med psyken og forholdet. For vår del ble forholdet styrket, men jeg ble ganske nedfor og bitter av hele prosessen. Heldigvis gikk det vår vei til slutt, men jeg tror nok det har gjort noe med meg, og er nok ikke den sprudlende positive jenta som jeg var før i mine yngre dager. (ikke misforstå, fortsatt glad og fornøyd :-)

 

Men jeg kan i dag si at det var verdt det, og nå er vi i gang igjen! Har nå vært igjennom 2 runder, hvorav siste var kjemisk. Hadde i forkant bestemt oss for at 3 forsøk fikk holde, men jeg kjenner nå at jeg ikke er klar for å gi meg!

[Celcius73]

Loven 76 og Bollibompa:

 

Jeg går til en dame her jeg bor som er utdannet soneterapeut, med tillegg i bla øreakupunktur og posturologi Jeg la om kostholdet veldig drastisk, kuttet ut hvetemel og melkeprodukter blant annet. I tillegg var jeg hos en homeopat som satte meg på en utrensing (som jeg senere også har brukt) og tilskudd av naturlig progesteron.

 

Dessuten inntok både jeg og mannen forholdsvis høye doser av vitaminer og mineraler. Jeg gjorde det mest for å få opp energien igjen, mens mannen gjorde det for å forbedre sædkvaliteten.

 

Dette har fungert veldig godt for meg iallfall, men jeg ser jo at ikke alle får utbytte av den tiden og pengene man legger inn i alternativ behandling.

 

Det er uansett, hvilken metode man velger viktig å stelle fint med seg selv i prosessen, og ikke undervurdere betydningen av hverken "rett mat" og kosttilskudd.

 

Prosesssen rundt prøverørsforsøk er tungt for psyken og ikke minst forholdet. Da vi fikk gutten vår, ønsket ikke mannen min å gå igjennom flere forsøk fordi det var så slitsomt, han var fornøyd med ett barn. At denne behandlingen jeg nå gjorde bare for å komme i litt bedre form skulle ende i ett slikt resultat hadde jeg aldri forestilt meg, men utrolig takknemlig for at det skjedde

 

Håper dere lykkes igjen, Bollibompa!

Endret 21. mai 2012 av Celcius73

[<3 2G <3]

Sniker meg inn på tråden og sier takk for at dere gir meg håp damer:-)

[Gjest farfalla]

Takk for at du deler, Celcius73! Merker at jeg får noe av spiriten tilbake ved å lese dette:-) Jeg går til akupunktør og skal spørre henne nærmere om andre alternative behandlinger som kan være aktuelle.

 

Tusen takk:-)

[Celcius73]

Bare hyggelig

 

Min erfaring med alternativ medisin er at en får best resultat ved å bruke flere metoder samtidig.

 

Håper dere snart får drømmen oppfylt!