Sint og trassig

[El1]

Jeg har en gutt på 16 mnd som er blitt så sint og trassig. Han gråter for alt, kaster ting, slår og vil ingenting. Jeg blir så lei... Han har alltid vært kjempesnill og blid. Det er jo så mange perioder med ting og jeg lurer litt på hvor lenge dette kommer til å vare? Og hva skal jeg gjøre når han slår seg helt vrang? Jeg spurte på helsestasjonen men fikk ikke noe råd. Jeg er egentlig kjempe tålmodig, men nå må jeg ofte bare gå unna han litt fordi jeg blir så frustrert.

[MillaLilla]

Heh. Jeg tror vi er mange med barn på samme alder som er i samme båt!! Jeg kjenner meg i alle fall veldig igjen i det du forteller, med veslerusken som er 18 mnd.

Nå har ikke jeg noen vidunderkur eller noe, men jeg kan jo fortelle litt om hva jeg gjør når alt går på tverke for vesle.

 

For det første har rusken mye mindre å gå på hvis hun er trett og lei (eller sulten). For noen uker siden hadde vi en liten periode med episke raseriavfall, men da hadde vi nettopp reist over syv tidssoner, vekk fra kjent miljø, fra pappaen til rusken og alt ble rart med sovetider og lur og i det hele tatt. De verste raserieavfallene forsvant da vi begynte å få orden på søvn - nå er de litt på vei tilbake igjen og det er nok fordi vi ikke får til at hun sovner tidlig nok om kvelden (legger kl.20 når hun er trett, men så styrer hun gjerne rundt til kl.22. Nå skal jeg legge 18 med håp om at hun sovner 20).

 

En annen ting jeg ser betyr mye for vesle er at hun har klare grenser å forholde seg til. Når hun vet at vi sitter ved bordet til vi er ferdig å spise middag (hun vil gjerne gå fra bordet etter bare noen minutter, men så vil hun ha maten med seg i hånden), forholder hun seg til det uten problemer (kanskje en liten protest for å teste grensene, men ikke mer), men hvis pappaen lar henne ta med seg en håndfull grønnsaker fra middagsbordet og spise det foran tven en dag, blir det vill balluba når han prøver å være streng på grensene igjen dagen etter.

 

Det tredje er at jeg alltid er veldig påpasselig å fortelle hva som skal skje. Dette driver jeg med hele dagen - da blir det ingen ubehagelige overraskelser for rusken og hun vet hva hun har å forholde seg til. Om morgenen sier jeg for eksempel "nå skal vi stå opp, så skal vi spise frokost, så skal vi ut å leke og etterpå skal vi inn å sove litt". Rett før vi skal skifter aktivitet sier jeg fra ("nå må vi rydde lekene på plass, for nå skal vi ut på lekeplassen"). Når jeg holder på med det hele dagen får jeg ikke så mye respons, men hvis jeg glemmer å fortelle om noe, blir alt straks vondt og vanskelig. Og det skjønner jeg egentlig veldig godt. Jeg hadde ikke syntes det hadde vært noe gøy at noen andre planla dagen min og ikke gadd å fortelle meg om hvordan ting kom til å være.

 

Når alt går på tverke og det blir hyl og skrik og kasting av ting og forsøk på å slå mamma puster jeg dypt inn. Jeg lar aldri aldri et forsøk på å slå meg (eller noen andre), skje uten at jeg gjør noe. Rusken vet at jeg forventer at hun kontrollerer slike ting selv om hun er sinna, og hvis hun blir så sint at hun likevel prøver å slå meg, er hun likevel litt engstelig og slår veldig lett - og hun gjentar det ikke når jeg sier fra. Det samme hvis hun kaster leker eller bøker eller mobiltelefoner eller andre ting i sinne. Hvis hun vil ha kos og løftes opp (nesten aldri under raserianfall), så får hun det. Hvis ikke lar jeg henne holde på, jeg holder meg i nærheten, men uten å gi henne veldig mye oppmerksomhet (jeg sier gjerne "jeg skjønner at du er sint fordi du ikke vil ha på regnbuksen og mamma sier du må", eller "jeg skjønner at du blir lei deg fordi vi ikke kan gå ut nå", men jeg lar henne rase fra seg). Når hun roer seg litt ned og synes det er greit at jeg hjelper henne litt med å roe seg helt ned, får hun kos og klem og nuss og sympati. Det er utrolig slitsomt å bli så sinna og ikke kunne kontrollere de sterke følelsene helt, og da er det fint å ha en mamma å kose med etterpå.

 

Og det tror jeg egentlig er alt jeg har å komme med. Jeg må også innimellom ta to skritt tilbake og telle til ti, og det tror jeg er veldig mye bedre enn å bli sint. Også må det jo gå over etterhvert. Det er min trøst

[El1]

Tusen takk for langt svar. Jeg tror du har helt rett på alle punkter, at søvn har mye og si, at man skal være konsekvent og ha klare grenser, at man skal si ifra at det ikke er greit å slå/ kaste. Det med å fortelle hva som skal skje skal jeg bruke mer, jeg blir ofte forundra over hvor mye han forstår. Jeg har slitt med akutt fødselsdepresjon og syntes det hjalp sånn at han ble ett år, derfor er jeg veldig obs på ting jeg føler er "tilbakeskritt" for meg og akkurat nå er vi i en litt sånn periode. Men da bedrer det seg jo etterhvert. Håper det går fort over. Jeg synes det er mye lettere å forstå han nå som han viser vanlige følelser, nå er det bare tålmodigheten som får kjørt seg.