frustrasjon, redsel ?

[-Gitte-]

Forrige gang jeg var gravid, ville sønnen min komme ut litt for tidlig og litt for fort. Dagen startet med jobb, men kjente meg ikke særlig god, falske rier og skitt, trodde jeg.. Var jo tross alt bare 35 uker. Ringte jordmor og hun mente også det var falske. Da kl. ble 10 på dagen, klarte jeg ikke mer og gikk hjem. Heldigvis jobbet mannen min ettermiddag den dagen og var hjemme. Jeg gikk på toalettet og blødde. Ringte jordmor igjenn og fikk beskjed om å komme for en sjekk, men var nokk ingenting. Kl 11 satt jeg på venterommet, grein for smerten var stor, det var da jeg viste at lillemann ville komme ut. Jeg kom inn til jordmor, og hun kjente en lang tynn del (foten) til prinsen min. Der lå jeg med full åpning, og gullet i seteleie. Var litt trøbbel, usikker på hva - men det var VIKTIG at vannet ikke skulle gå, da hadde alt gått gale. Helikopteret kom, mens stakkaren av en mann jeg har var nødt å ta ferjen (45 min) så komme seg ut på sykehuset selv, i uvisshet om hva som kom til å skje. Jeg har ALDRI vært så redd før, eller følt meg så alene. 12.27 ble prinsen min tatt ut via haste ks. Vi lå 2 uker på sykehuset, og han er frisk og rask den dag i dag ) men bare frykten på å oppleve dette igjenn, spesielt så lenge vi aldri fikk ett svar på hvorfor ting ble slik de ble skremmer meg veldig. Er redd for både prematur og ks igjenn... Godt å bare få ut litt ting.

[nerdybirdy]

Hei For en traumatisk fødselsopplevelse! tror det er kjempelurt det du gjør nå, snakker/skriver deg gjennom det, og føler på hvordan det var. Kanskje det blir lettere å takle dersom dette skjer igjen? Bruk venner/familie rundt deg, snakk med dem. Fortell dem også at dersom de blir lei, må de gi deg beskjed, da har du gått fra bearbeidelse til besettelse av denne opplevelsen.

 

Man kan lett male seg opp i et hjørne av mørke tanker det er vanskelig å komme ut av når man har opplevd slike ekstreme situasjoner. Da er det viktig å kanskje snakke med noen mer "profesjonelle" fagfolk som kan hjelpe deg.

Klem