Lydighet - hva kan vi forvente?

[LilleRev]

Gutten vår er akkurat to, og lyer som regel på ting som "legg boka i hylla" og "finn papir og tørk opp etterdeg" (selv om vi av og til må insistere en god del). Men å få han til å komme når vi roper på han, er helt håpløst! Sier navnet hans, kom hit, kom til mamma osv, men han overhørerdet fullstendig. Har prøvd å snakke med han skikkelig og si at når vi sier at du skal komme, så må du komme til oss, men det ser ikke ut til å ha noen effekt. Han er ellers veldig oppmerksom, og tar fort ting vi forklarer til han. Er det for mye å forvente at en toåring skal komme når vi roper på han?

[Akasha79r]

han er sikker opptatt med det han holder på med og har ikke tid til å komme når du kaller han. Jeg forventer ikke at han skal stoppe med det han gjør og skal komme til meg. Har jeg noe å si til han går jeg til han og spør pent. På det samme måte som han kommer til meg dersom han vil ha noe.

Er det noe som middag eller når vi skal gå og han trenger å kle på seg, da sier jeg 5 minutter før at det er middag/vi går snart så han er klar over det og pleier å lie når jeg kaller han.

[LilleRev]

Det gjelder samme hva han holder på med. Slutter faktisk ofte med det han holder på med og stikker heller i andre retningen, som om det er en lek, vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å sjønne at det ikke er det. Og når vi for ekempel går fra barnehagen til bilen er det skikkelig slitsomt at han ikke kommer med meg, men springer andre veier hele tiden. Jeg sjønner at det kan være mye spennende å se på, men vil at han skal lære å lye. Jeg er gravid og kjenner det fort i rygg og bekken om jeg bærer han for mye, men må ofte gjøre det for å ha sjangs til å få han med meg...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Hehe... 9 åringen min kommer ikke alltid når jeg roper på ham heller, han "hører ikke" Sønnen din høres helt normal ut. Vesla på 2,5 år har en ekstremt selektiv hørsel og velger ofte å totalt ignorere at jeg snakker til henne, overhører glant beskjeder og at jeg roper og fortsetter å leke med/snakke om det hun holder på med. Det er akkurat som om jeg ikke har sagt noe, hun reagerer faktisk ikke i det hele tatt enda jeg vet at hun nødvendigvis må ha hørt meg.

 

Barn er ikke laget for "å lye", de er nysgjerrige små skapningen som vil finne ut av egne ting. Vi foreldre må så klart lære dem etter beste evne at noen ganger må de følge beskjeder, men det er neimen ikke like enkelt alltid. Noen barn er mye enklere her enn andre også. Som for å ta våres to yngste. Vesla har jeg alt beskrevet og hun "lyer" jo ikke i det hele tatt omtrent, mens minstegutten på snart 5 år alltid har respondert kjapt på beskjeder og er et veldig "lydig" barn sånn sett. Med mindre foreldre direkte truer barna og skremmer dem til lydighet, så tenker jeg som så at om barnet er "lydig" eller ei har mer med dets personlighet å gjøre enn foreldrenes oppdragerevne (eller ville jo alle barna våres vært like, men det er de ikke!)

[LilleRev]

Hmm, ok, får vel bare godta det og prøve s godt vi kan å lære han.. Takk:)