Adoptere bort barn?

10. mai 2012

Inspirert av en annen tråd her inne, om senaborter. Det sies blant annet at disse mødrene burde bært barna helt frem, for å så heller adoptere dem bort.

Men jeg trodde faktisk ikke det var så enkelt å adoptere bort barn i Norge. I USA (som vi ser på TV...) så er dette et valg opp til de vordende foreldrene, og det er et visst regelverk og rutiner rundt dette med adopsjon. De kan "angre" helt frem til 1 døgn etter fødsel eller noe i den duren, det er ikke lov til å betale for det, de kan møte forskjellige adopsjonsfamilier og velge familie selv osv... og på den andre siden så har du selvsagt dem som ønsker å adoptere et barn, som sender inn søknad til adopsjonsbyrå, har sin egen perm som reklame til foreldre med bilder og informasjon, og de møter de foreldrene som kan være aktuelle, følge med under svangerskapet om det er aktuelt osv... alt skjer gjennom adopsjonsbyrå.

Men slik er det jo ikke i Norge? Man har vel egne byråer som driver med utelandsadopsjon, men er ikke også barnevernet involvert i de sakene? Og gjelder det norske barn, så er det vel kun barnevernet som er involvert, ikke adopsjonsbyrå på samme måte? Også vil vel barnevernet at det skal prøves hjelpetiltak osv, og er det ikke aktuelt så er barnet hos noen i fosterhjem og ikke adopsjon med en gang, da i så fall kun på sikt? Fordelen med det er jo selvagt at foreldrene kan ombestemme seg, men ulempen er jo at fosterforeldrene også kan ombestemme seg så ungen blir flyttende imellom ulike fosterhjem, er det adopsjon så er det jo noe helt annet, da blir det jo juridisk noen andres barn når papirene er signert. Eller er dette helt valgfritt- kan man velge fritt mellom fosterhjem og adopsjon? Jeg trodde Norge hadde en standard på at det beste for barn er å være hos sine biologiske foreldre og at det er det dem jobber etter nesten uansett, selv om foreldrene ønsker noe annet, så lenge de er gode nok omsorgspersoner, at det ikke "bare" er å "gi bort" barnet sitt. Ser jo fordelen med et slikt system, så ikke foreldre uten de helt store forutsetningene skal føle at de Må adoptere bort barnet sitt, for at de ønsker noe bedre for barnet enn det dem kan gi selv, slik man kan få litt inntrykk av at det er i USA, men at de får hjelp til å beholde det istede. Men ulempen er jo blant annet disse senabortene, og at folk har mindre valgfrihet, og barn slipper å vokse opp hos noen som ikke ønsker dem.

Har jeg misforstått hvordan det fungerer i Norge? Altså, jeg forstår jo at det var annerledes for 40-50 år siden, men jeg tenker altså på i dagens Norge.

Hvordan burde det vært, hva mener du?

10. mai 2012

Slik jeg ser det har Amerikanerne flere alternativer enn abort, som jo er adopsjon i forskjellige former(åpen og lukket). Er virkelig ikke sikker på hvordan dette foregår i Norge, men tror at det er vanskeligere i Norge. De fleste som adopterer barn må jo nettopp få de fra andre land enn her i Norge. Her er det vel et større fokus på biologiske foreldre, noe som i og for seg er bra.... Men hvis adopsjon ble et alternativ til abort så hadde det kanskje vært et bedre valg for mange? Er ikke videre opplyst merker jeg, men er for adopsjon som et relevant alternativ.

10. mai 2012

I norge der det Bv som tar seg av samtykkeadopsjon. Barnet blir flyttet til et beredskapshjem, fordi foreldrene har 8 uker til å ombestemme seg. Er foreldrene fremdeles bestemt på å adoptere bort etter disse ukene, blir papirene underskrevet og man starter prosessen med å finne adoptivforeldre.

Du kan lese mer her: http://www.bufetat.n...n/bortadopsjon/