Barn bitt av hund - hvordan reagere på det?

[Clue]

Her tenker jeg dette om hunden vår;

 

Hvis min sønn legger seg over, drar i pelsen og er ufin mot bikkja så er munnen hundens måte å si ifra.

 

Hvis hunden vår uprovosert biter min sønn så avlives hun med en gang.

 

Hunder som er voksne skal ikke bite valper for da er det noe galt, og ergo heller ikke barn.

Her tenker jeg dette om hunden vår;

 

Hvis min sønn legger seg over, drar i pelsen og er ufin mot bikkja så er munnen hundens måte å si ifra.

 

Hvis hunden vår uprovosert biter min sønn så avlives hun med en gang.

 

Hunder som er voksne skal ikke bite valper for da er det noe galt, og ergo heller ikke barn.

 

Valper har "fredning" fram til de er omtrent 4 mnd. Til da blir de betraktet som "uskyldige barn", og de voksne hundene finner seg i mye. Fra 4 mnd alder, kan de bli ganske hardt satt på plass. Det innebærer også bruk av tenner, men ikke bitt for å skade.

 

Hunder oppfatter ikke unger på samme måte. Unger har ikke noen valpefredning i det hele tatt. Det er foreldrenes ansvar å se til at hunden ikke skader barnet, og at barnet ikke er til plage for hunden.

 

Hva vi som mennesker anser og tror er uprovosert, er ikke nødvendigvis det samme som hunden gjør.

[Clue]

For det første; jeg er IKKE hysterisk! Ikke overhodet. Jeg taklet det hele med stor ro.

Vi hadde akkurat kommet på besøk dit. Hunden svinset litt rundt, la seg i sengen, og jenta vår gikk tilfeldig forbi sengen. Som for det forøvrig står midt på gulvet i stuen deres, så det var ikke så mange andre mulige gangveier datteren vår kunne valgt. Hun så ikke på hunden, snakket ikke med den, men gikk rolig forbi den. I mine øyne helt uprovosert. Jeg så på dem hele tiden, og hunden gav ingen andre signaler på at den følte seg truet overhodet. Jenta vår gikk forbi, med hendene hengede ned langs siden på kroppen, hunden reiste seg plutselig og bjeffet og snappet som dere sier etter hånden hennes og fikk da bitt henne over fingeren. Det ble ingen alvorlig skade, men hun ble selvfølgelig veldig redd. Og det ble jo vi også.

 

Vi kommer ikke til å anmelde eller kreve hunden avlivet. Men, vi kommer ikke til å dradit mer med mindre hunden er på et annet rom mens vi er der. Dette forstår de selvfølgelig.

 

Synes det blir feil å kalle meg hysterisk som mor fordi jeg reagerer på hundes plutselige atferd. Og ja, vi har da sannelig lært våre barn til å ikke gå bort til fremmede hunder, katter, hester etc for å klappe dem, da man ikke vet hvordan dyret vil like dette. Så å si at vi skal legge skylden på datteren vår og heller lære henne god dyreatferd blir jo helt feil. Hun gjorde ingenting galt. Iallfall ikke slik jeg ser det.

 

Takker for innspill. Ser de fleste ville reagert på samme måte som vi har gjort.

For det første; jeg er IKKE hysterisk! Ikke overhodet. Jeg taklet det hele med stor ro.

Vi hadde akkurat kommet på besøk dit. Hunden svinset litt rundt, la seg i sengen, og jenta vår gikk tilfeldig forbi sengen. Som for det forøvrig står midt på gulvet i stuen deres, så det var ikke så mange andre mulige gangveier datteren vår kunne valgt. Hun så ikke på hunden, snakket ikke med den, men gikk rolig forbi den. I mine øyne helt uprovosert. Jeg så på dem hele tiden, og hunden gav ingen andre signaler på at den følte seg truet overhodet. Jenta vår gikk forbi, med hendene hengede ned langs siden på kroppen, hunden reiste seg plutselig og bjeffet og snappet som dere sier etter hånden hennes og fikk da bitt henne over fingeren. Det ble ingen alvorlig skade, men hun ble selvfølgelig veldig redd. Og det ble jo vi også.

 

Vi kommer ikke til å anmelde eller kreve hunden avlivet. Men, vi kommer ikke til å dradit mer med mindre hunden er på et annet rom mens vi er der. Dette forstår de selvfølgelig.

 

Synes det blir feil å kalle meg hysterisk som mor fordi jeg reagerer på hundes plutselige atferd. Og ja, vi har da sannelig lært våre barn til å ikke gå bort til fremmede hunder, katter, hester etc for å klappe dem, da man ikke vet hvordan dyret vil like dette. Så å si at vi skal legge skylden på datteren vår og heller lære henne god dyreatferd blir jo helt feil. Hun gjorde ingenting galt. Iallfall ikke slik jeg ser det.

 

Takker for innspill. Ser de fleste ville reagert på samme måte som vi har gjort.

 

Dette kan høres ut som ressursforsvar. At hunden fyker opp, bjeffer og glefser sånn plutselig, kan tyde på det.

 

Jeg har to store hunder selv, og de har ikke antydning til ressursforsvar mot oss, men tispa reagerer på både den andre hunden og katten når hun har bein. Og da kan hun reagere sånn som du beskriver. Hun vil jage dem vekk når de kommer for nært. Det ser helt uprovosert ut, men for henne er det at de kommer såpass nært en provokasjon.

 

Denne hunden har kanskje senga si, eller en leke/bein den hadde i senga, som den ville forsvare. Hun følte seg ikke trygg på at datteren din ville la henne ha ressursen i fred.

 

De bør ha hunden på et annet rom, eller på andre måter fysisk adskilt fra datteren din når dere er på besøk. Det er ingen grunn til hverken anmeldelse eller avliving, i og med at slike "angrep" er lette å unngå.

[kaklemor]

Her tenker jeg dette om hunden vår;

 

Hvis min sønn legger seg over, drar i pelsen og er ufin mot bikkja så er munnen hundens måte å si ifra.

 

Hvis hunden vår uprovosert biter min sønn så avlives hun med en gang.

 

Hunder som er voksne skal ikke bite valper for da er det noe galt, og ergo heller ikke barn.

 

Voksne hunder skal ikke bite hvalper, nei, men det er helt vanlig at de bruker tennene litt forsiktig både ved lek og oppdragelse. Hundene bærer også ofte små hvalper med munnen. Forsiktig bruk av tennene er helt normalt.

Ja, absolutt Tenkte sånn satt på spissen.

 

 

 

[*Miss Flua*]

Jeg går gjennom det samme nå med mine foreldre faktisk. Min lille som da var 4 mnd ble ikke bitt, men nappet på. Bikkja viser usikkerhet osv i forhold til ungen min.. Jeg stoler ikke på bikkja og har derfor gitt beskjed om at vi holder oss unna. Skal jeg til byen de bor i så overnatter jeg hos mine søsken, så får de komme å treffe barnebarnet om de vil det.

[Tira]

Jeg MÅ bare legge til en liten sak... Riktig adferd ovenfor smÅ menneskebarn kan faktisk til en viss grad læresinn hos en hund. VÅre hunder er superforsiktige med ettÅringen vÅr. Og det har vi ogsÅ lært mormor sin hund Å være (tar litt lenger tid, da de ikke sees hver dag). De passer pÅ at han ikke gÅr for langt unna nÅr vi er ute og de leker med han pÅ en helt merkelig rolig mÅte. Vi har alltid vært veldige forsiktige med hvordan vi lar gutten vÅr være rundt bikkjene og vært veldig restriktive ovenfor dem med hva de har lov til og ikke i nær radius av han. De var veldig skeptiske til han i starten, men nÅ gÅr det veldig bra. Vil aldri drømme om Å la han være alene med dem uten tilsyn alikevel.... De er tross alt dyr og det er ikke alt de "sier" vi kan forstÅ og omvendt.

[super*]

Er ikke enig i at eneste måten for hunden å si ifra på er å "snappe", som du kaller det. Jeg godtar ikke at en hund skulle bite/snappe etter meg så hvorfor skal barnet måtte leve med det?

Om hunden ikke liker situasjonen kan den gå bort. (Ikke at jeg vil kalle det å gå forbi en hund som ligger en "situasjon".)

Hadde hunden til noen i fam. snappet etter meg hadde jeg holdt meg unna den og om min hund hadde gjort det måtte jeg virkelig vurdert om dette var en hund som kunne bo i en slik setting når slike ting forekommer.

. En hund beskytter seg, det gjør vi alle når vi føler oss utrygge. Hunden kan ikke snakke slik som vi, så den bruker signaler eller små nafs. Hunden ga kun beskjed om att den vil vere i fred og ro, så hun må ha gjort noe den ikke likte. Og hunden kan ikke bare "gå bort" det er tross alt hundene hjem!