Finnes det noen mødre her inne som driver med selvskading?

[Anonym bruker]

For alle er det ikke bare å stoppe, viten om at vi har skadet oss selv kommer først ETTER skaden er påført, hjernen kobler rett og slett ut, og man blir da LIVREDD seg selv. Har funnet meg selv flere ganger i full panikkangst, for alt jeg ser er skader som er nye, som jeg ikke kan huske er påført engang.

 

Jeg har så og si stoppet opp, har mindre tilbakeannfall til tider.. men det er alt. Det tok meg 3 år i terapi, hvor jeg gikk i terapi minst en gang pr uke, men jeg kom meg gjennom det.

 

da tenker jeg at det er så alvorlig at innleggelse høres ut som er løsning. om man får "blackout" og skader seg med barn i hus, begynner det virkelig å bli farlig og skremmende. ja jeg vet det er tøft, har vært der selv. men jeg har aldri kuttet meg etter at jeg ble mor. jeg sykmlendte meg fra jobben og gikk i intensiv terapi i nesten 1 år for å bli kvitt selvkadingen. terapeuten fjernet også alt jeg hadde av redskaper jeg brukte..

 

Så har ikke dette hent med barn i hus da, nå leser du ting som ikke står.

 

skrev heller ikke at du gjorde, men OM man gjør det... osv.. og blackout med selvskading er farlig uansett, med barn eller ikke.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Til tross for blackouts, så var det aldri snakk om innleggelse her. Terapauten og legen var enige i at det kunne gjøre saken værre, enn at jeg fikk oppfølging i eget hjem.

I min situasjon var huset jeg bodde i og minner knyttet til det en trigger for meg når jeg enderlig søkte hjelp for min psyke. Ba da om å få legges inn, men siden huset var trigger, så ville de ikke gjøre dette, for da fikk vi ikke bukt med HVORFOR jeg skadet meg, vi fikk bare bukt med skadingen.

Hadde av samme grunn den meste terapien min i eget hjem.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt blackouts når jeg har skadet meg. Husker hva jeg gjorde, men ikke alltid hva jeg tenkte. Derfor er det vanskelig når noen spør hvorfor jeg gjorde det.

Jeg husker ofte ikke.

Om man får bli innlagt om man har blackouts i forbindelse med selvskading, vet jeg ingenting om. Men synes at folk som ikke vet ofte slenger ut av seg at man burde legges inn, eller få behandling. I virkeligheten er det ikke alltid så lett, når det er stort press på sykehusene. Man blir bare lagt inn om det er skikkelig alvorlig/akutt og man får ofte bare bli akkurat så lenge som du må forvares. Så er det hjem igjen.

Behandlinger kan det ofte være lange ventetider på om det i det hele tatt finnes der man bor. Ikke alltid man bare kan finne en psykolog og småprate en gang i uka med. Ofte er det en eller annen spesiell form av behandling man trenger.

Så det å selvskade i seg er inger sikker billett til psykiatrisk. Absolutt ikke.

HI

[Anonym bruker]

Vel, du spør flere ganger hvorfor noen evt ser ned på deg, siden problemene dine ikke er en fjortis-måte å be om oppmerksomhet på.

 

Jeg skjønner at det ikke er bare å slutte. Samtidig så syns jeg ikke de problemene du har lar seg forene med trygg og stabil barndom for dine barn. En alkoholiker klarer ikke bare å kutte flaska. Skal man ikke reagere dersom en person går full på lekeplassen med sine barn? Heller ikke heroin er det bare å slutte med, men det er så vidt jeg vet grunn til omsorgsovertakelse dersom mor eller far ruser seg sammen med barnet.

 

Det faller litt i samme kategori det du gjør. Selv om du ikke kutter deg/skader deg på andre måter foran øynene på barna, ser de arrene dine. Det kommer selvfølgelig til å merke dem. Som du selv sier, så orker du egentlig ikke å leve, og føler at du kjefter og har kort lunte overfor barna dine. Slike psykiske problemer hos foreldre er utrolig tøft for barn å vokse opp med. Derfor ser nok folk litt skrått på deg om du viser arrene på lekeplassen osv. Pluss at psykisk sykdom er utrolig vanskelig å forstå for de som aldri har opplevd det, og det er utrolig vanskelig å leve med både for den som er syk og de rundt.

[Anonym bruker]

Vel, du spør flere ganger hvorfor noen evt ser ned på deg, siden problemene dine ikke er en fjortis-måte å be om oppmerksomhet på.

 

Jeg skjønner at det ikke er bare å slutte. Samtidig så syns jeg ikke de problemene du har lar seg forene med trygg og stabil barndom for dine barn. En alkoholiker klarer ikke bare å kutte flaska. Skal man ikke reagere dersom en person går full på lekeplassen med sine barn? Heller ikke heroin er det bare å slutte med, men det er så vidt jeg vet grunn til omsorgsovertakelse dersom mor eller far ruser seg sammen med barnet.

 

Det faller litt i samme kategori det du gjør. Selv om du ikke kutter deg/skader deg på andre måter foran øynene på barna, ser de arrene dine. Det kommer selvfølgelig til å merke dem. Som du selv sier, så orker du egentlig ikke å leve, og føler at du kjefter og har kort lunte overfor barna dine. Slike psykiske problemer hos foreldre er utrolig tøft for barn å vokse opp med. Derfor ser nok folk litt skrått på deg om du viser arrene på lekeplassen osv. Pluss at psykisk sykdom er utrolig vanskelig å forstå for de som aldri har opplevd det, og det er utrolig vanskelig å leve med både for den som er syk og de rundt.

 

Forstår jeg deg rett når jeg leser at du mener noen burde ta over barna mine? For at jeg selvskader?

Jeg har ett barn på heltid og ett barn 75%. Tilogmed ett bonusbarn har jeg.

Nei jeg er ikke den mammaen jeg egentlig ønsker å være. Ja jeg har kort lunte, er ofte trøtt og sliten, kjefter mer enn jeg liker og ja barna ser arrene mine. For dem er de helt normale og en del av meg. Det er sånn armene og beina til mamma ser ut.

De kommer jo til å spørre oom dem igjen om noen år, og ikke nøye seg med et så enkelt svar som jeg gir nå, men det tror jeg likevel kommer til å gå greit.

Men jeg har også en annen side, en veldig fysisk og kjærlig side. Jeg foreller mine barn stadig hvor mye jeg elsker dem, vi gjør ting sammen, hjelper hverandre i hverdagen, tuller osv.

Jeg også mener at det ikke er bra å skade seg når man har barn. Det er risikosport. Men jeg kan ikke se hvorfor du mener noen skulle ta barna mine? Tror du de kommer til å få det bedre av det? Lure på hvorfor mamma "gav dem opp".

 

Men folk som ser meg og armene mine på lekeplassen, vet jo ikke hvordan jeg er. De vet jo ikke disse tingene om meg.

Jeg skjønner at psykiske problemer kan være vanskelig å forstå. Samtidig synes jeg de fleste jeg møter eller leser om kjenner opp til flere personer som sliter psykisk, om de ikke gjør det selv. Så helt umulig kan det vel ikke være å forstå?

Men du ville fortsatt dømt meg, løftet ett øyenbryn og "tenkt ditt" selv om du vet godt hva selvskading er og har drevet med det selv?

 

Om jeg så en skikkelig beruset mamma/pappa på lekeplassen (ordentlig full) ville jeg reagert og (forhåpentligvis) gjort noe.

Men jeg kan ikke dømme personen. Jeg vet jo ikke om hun/han har store alkoholproblemer for det. For alt jeg vet kan det ha skjedd noe spesielt som gjorde at han/hun drakk. Det kan ligge så mye bak som jeg ikke vet noe om.

Men du kan ikke sammenligne det med en som selvskader i ny og ne. Eller jo du kan kanskje sammenligne det med om jeg satt og skar meg på armen på lekeplassen med barna mine. Og det har aldri skjedd!

HI

[Anonym bruker]

Vel, du spør flere ganger hvorfor noen evt ser ned på deg, siden problemene dine ikke er en fjortis-måte å be om oppmerksomhet på.

 

Jeg skjønner at det ikke er bare å slutte. Samtidig så syns jeg ikke de problemene du har lar seg forene med trygg og stabil barndom for dine barn. En alkoholiker klarer ikke bare å kutte flaska. Skal man ikke reagere dersom en person går full på lekeplassen med sine barn? Heller ikke heroin er det bare å slutte med, men det er så vidt jeg vet grunn til omsorgsovertakelse dersom mor eller far ruser seg sammen med barnet.

 

Det faller litt i samme kategori det du gjør. Selv om du ikke kutter deg/skader deg på andre måter foran øynene på barna, ser de arrene dine. Det kommer selvfølgelig til å merke dem. Som du selv sier, så orker du egentlig ikke å leve, og føler at du kjefter og har kort lunte overfor barna dine. Slike psykiske problemer hos foreldre er utrolig tøft for barn å vokse opp med. Derfor ser nok folk litt skrått på deg om du viser arrene på lekeplassen osv. Pluss at psykisk sykdom er utrolig vanskelig å forstå for de som aldri har opplevd det, og det er utrolig vanskelig å leve med både for den som er syk og de rundt.

 

Forstår jeg deg rett når jeg leser at du mener noen burde ta over barna mine? For at jeg selvskader?

Jeg har ett barn på heltid og ett barn 75%. Tilogmed ett bonusbarn har jeg.

Nei jeg er ikke den mammaen jeg egentlig ønsker å være. Ja jeg har kort lunte, er ofte trøtt og sliten, kjefter mer enn jeg liker og ja barna ser arrene mine. For dem er de helt normale og en del av meg. Det er sånn armene og beina til mamma ser ut.

De kommer jo til å spørre oom dem igjen om noen år, og ikke nøye seg med et så enkelt svar som jeg gir nå, men det tror jeg likevel kommer til å gå greit.

Men jeg har også en annen side, en veldig fysisk og kjærlig side. Jeg foreller mine barn stadig hvor mye jeg elsker dem, vi gjør ting sammen, hjelper hverandre i hverdagen, tuller osv.

Jeg også mener at det ikke er bra å skade seg når man har barn. Det er risikosport. Men jeg kan ikke se hvorfor du mener noen skulle ta barna mine? Tror du de kommer til å få det bedre av det? Lure på hvorfor mamma "gav dem opp".

 

Men folk som ser meg og armene mine på lekeplassen, vet jo ikke hvordan jeg er. De vet jo ikke disse tingene om meg.

Jeg skjønner at psykiske problemer kan være vanskelig å forstå. Samtidig synes jeg de fleste jeg møter eller leser om kjenner opp til flere personer som sliter psykisk, om de ikke gjør det selv. Så helt umulig kan det vel ikke være å forstå?

Men du ville fortsatt dømt meg, løftet ett øyenbryn og "tenkt ditt" selv om du vet godt hva selvskading er og har drevet med det selv?

 

Om jeg så en skikkelig beruset mamma/pappa på lekeplassen (ordentlig full) ville jeg reagert og (forhåpentligvis) gjort noe.

Men jeg kan ikke dømme personen. Jeg vet jo ikke om hun/han har store alkoholproblemer for det. For alt jeg vet kan det ha skjedd noe spesielt som gjorde at han/hun drakk. Det kan ligge så mye bak som jeg ikke vet noe om.

Men du kan ikke sammenligne det med en som selvskader i ny og ne. Eller jo du kan kanskje sammenligne det med om jeg satt og skar meg på armen på lekeplassen med barna mine. Og det har aldri skjedd!

HI

 

Nei, jeg mener ikke at du burde bli fratatt barna dine. Men jeg tror mange kan tenke at er man så ustabil at man skader seg selv, er man en dårlig omsorgsperson for barna sine. Det er vel kanskje ikke så rart? Du ønsker jo ikke å bli sett på som en fjortis som skader deg selv for oppmerksomhet, og de som ikke ser på det på den måten ser at det er en alvorlig sykdom/lidelse det du har, på linje med ting som er uforenelig med barn. Sier ikke at det ER slik, men at slik kan det se ut for noen.

 

Som du sier selv, så ser man ikke nødvendigvis de gode sidene dine på en lekeplass eller andre steder.

 

Jeg tror nok man ville fått en del blikk også om man hadde heroinmisbruker-ansikt og leide på barna sine på lekeplassen - enda så nykter man var.

 

Og det er milevis fra å kjenne noen med psykisk sykdom og å faktisk FORSTå det. Det er dessverre fremdeles veldig tabu, og veldig uforståelig for de som ikke har kjent det på kroppen.

 

Beklager om jeg såret deg, men jeg ville gi deg svar på hvorfor noen kan se skrått på deg pga arrene/sårene dine, og dette tror jeg kan være grunnen..

 

Håper den hjelpen du får fungerer for deg! Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei ..

 

liten korte historie..

 

jeg ble mamma i aug, han er litt over 2 mnd nå, jeg har tiligere slete med angst, deprisjoner, selvmordstanker/forsøk, innleggelse og selvskading..

 

etter fødselen og alt dette her, kom tankene tilbake, alle minne osv !

jeg er dyp/alvorlig deprimert, har ingen morsfølelse, å vil helst ikke ha ungen min! Så ille er det ..

 

hvor god som mamma tror dere jeg føler meg nå ?

 

kjenner jeg ofte vil selvskade meg, få ut det vonde som er inni meg - for en liten stund!

 

det er utrolig tøft, å til alle dere som selvskader dere, det trenger ikke være noe en kun gjør når man er barn eller ungdom, for fortiden er med oss uansett ..

 

 

j20