Finnes det noen mødre her inne som driver med selvskading?

[Anonym bruker]

Selv er jeg en mamma som selvskader fra tid til annen (ganske sjeldent heldigvis). Har gjort dette i 10 år nå.

Redd for at folk skal se ned på meg på grunn av det.

Eller tenke at det er umodent og sånt som bare tenåringer driver ned eller noe...

 

Finnes det andre som meg?

[Anonym bruker]

Selv er jeg en mamma som selvskader fra tid til annen (ganske sjeldent heldigvis). Har gjort dette i 10 år nå.

Redd for at folk skal se ned på meg på grunn av det.

Eller tenke at det er umodent og sånt som bare tenåringer driver ned eller noe...

 

Finnes det andre som meg?

Ja, jeg skader meg selv av og til, men ikke slik at det kan avsløres at jeg har gjort det selv. Slår, lugger og biter meg selv. Det kan av og til ses, men tror ingen tenker over det. Bare hvis jeg blir skikkelig sint. Har et alt for stort temperament, men det går heldigvis bare ut over meg selv.

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det da jeg var ungdom, men har ikke gjort det i voksen alder, til tross for depresjoner...

Jeg skar meg ikke, men brukte passer og skrapte lange revner i huden på armene. Mamma så det. Hun er bv.ped og skjønte heldigvis tegninga. Fikk meg til psykolog i en alder av 14 år, og akkurat det problemet har vært borte siden.

 

Hvorfor gjør du det, og hva gjør du?

Jeg gjorde det fordi smerten inni meg ble mindre av å ha vondt på utsiden. Det var en måte å få utløp på når jeg ikke hadde noen å snakke med..

 

Når du har barn har du et stort ansvar for andre enn deg selv, og barna skal komme først. Derfor anbefaler jeg deg å få noen å snakke med. Ta det via fastlegen evnt.

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det da jeg var ungdom, men har ikke gjort det i voksen alder, til tross for depresjoner...

Jeg skar meg ikke, men brukte passer og skrapte lange revner i huden på armene. Mamma så det. Hun er bv.ped og skjønte heldigvis tegninga. Fikk meg til psykolog i en alder av 14 år, og akkurat det problemet har vært borte siden.

 

Hvorfor gjør du det, og hva gjør du?

Jeg gjorde det fordi smerten inni meg ble mindre av å ha vondt på utsiden. Det var en måte å få utløp på når jeg ikke hadde noen å snakke med..

 

Når du har barn har du et stort ansvar for andre enn deg selv, og barna skal komme først. Derfor anbefaler jeg deg å få noen å snakke med. Ta det via fastlegen evnt.

 

Lykke til videre

 

Hvorfor jeg gjør det?

Tja veldig vanskelig å svare kort og enkelt på det.

Jeg har gått mye i terapi siden 16 års alderen, men fikk min diagnose for 3 år siden. Borderline.

Nå for tiden går jeg i behandling for nettopp dette.

 

Ja man har et stor ansvar når man har barn, men ikke alltid like lett å sette sine egne "behov" eller problem til siden likevel. Men jo jeg lurer jo litt på hva andre som ser armene mine tenker, spesielt siden jeg er mamma. Jeg skjuler jo ikke mine arr. Kan ikke gå i langermet genser hele livet heller liksom. Men jeg kan lurer på om de dømmer meg? Hva tenker andre om armer fulle av stygge arr?

Jeg har alltid kuttet meg med barberblad. Mange ganger stort og dypt. Mindre sår de siste gangene da heldigvis.

Vil helst ikke på legevakta for å sy... Bare styr og gjør meg opprørt. Mer opprørt får jeg vel si.

HI

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye kjennskap til borderline, så det uttaler jeg meg ikke om, men så lenge du får hjelp, så er du vel på rett vei..

 

Hva folk tenker? Mine arr er ikke mange. Tror jeg har 5-6 på ene armen som virkelig vises, de andre er bleknet.

Jeg tror nok du vil få skråblikk. Folk dømmer for så mangt, så hvorfor ikke for dette...?

[Anonym bruker]

#3 og #5 er samme pers

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye kjennskap til borderline, så det uttaler jeg meg ikke om, men så lenge du får hjelp, så er du vel på rett vei..

 

Hva folk tenker? Mine arr er ikke mange. Tror jeg har 5-6 på ene armen som virkelig vises, de andre er bleknet.

Jeg tror nok du vil få skråblikk. Folk dømmer for så mangt, så hvorfor ikke for dette...?

 

Jo du har rett. Folk dømmer en for det meste som skiller seg fra "normen".

Jeg har fått veldig mange blikk opp igjennom, men ikke så godt å si hva som ligger i ett blikk. Har jo fått mange kommentarer også, av alle slag. Så litt tykkhudet blir man når man velger å ikke skjule det.

Men aldri noen som har sagt noe i forhold til at jeg har barn.

Har lest både her og andre steder at enkelte mener selvskading bare er noe umodent tull man driver med i tenårene, for å få oppmerksomhet. Håper ikke det er mange som ser det sånn, men det får en jo til å lure...

 

Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) er en diagnose som er utrolig tung å leve med. Både for oss selv og for de rundt oss. Ustabilitet, tomhetsfølese, dårlig selvbilde, impulsivitet og store og raske svingninger mellom å føle seg oppe og nede er noe av det som kjennetegner en borderliner. Og veldig mye og sterke følelser. Vi er litt hudløse kan du vel si...

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei. Startet med selvskading i en alder av 12 år, sluttet (enderlig) når jeg var 21 år, hatt noen mindre tilbakefall etter dette, men ikke stort av det. Selvskadingen gikk på kutting, slag i ansikt og på lår, biting, klore store sår, brennmerker ol.

Har den dag i dag en del arr som vises, heldigvis vises ikke de verste arrene, eneste som ser de er samboeren, første gangen han så meg helt naken ble han veldig forferdet, men ble vant til det ganske så fort. Jordmor har sett noen arr, og på føden var det vanskerlig første gangen. Helsesøster har fått set noe av det, så hun er innforstått med min fortid.

 

Når folk ser meg gå der med barnevogna og synelige arr, så opplever jeg jo som oftes "stygge" blikk, men det er egentlig ikke Så mange som ser "sånn" på meg.

Møtte en eldre dame en gang som kom bort til meg på butikken, hun sa at det var ikke meningen å blande seg inn i privatlivet mitt, men hun lurte på om jeg fortsatt gjorde "det", mens hun forsiktig pekte mot arrene mine, da jeg sa nei, ga hun meg en spontnt klem, og sa at den beste medesinen, er å få andre å ta seg av. Hun er selv av de som har drevet med selvskading i sine yngre dager, hun stoppet da den elste ungen hadde kommet med bandasje inn til henne.

 

Etter møtet med henne har jeg ikke skadet meg, og jeg er faktisk stolt av meg selv, ikke over at jeg har selvskadet meg, men fordi jeg har tatt opp kampen med det!

[Anonym bruker]

Hei.

Har vært selvskader siden jeg var tolv år, grunnen til dette var for å ha smerten på utsiden (skarpe gjennstander, klyping, lugging og biting), topplokket var overfylt og jeg fikk ikke tømt meg på noen annen måte enn selvskading. I en alder av tretten, seksten og atten prøvde jeg å ta selvmord. Hatt en tøff barndom i en tøff og hard familie, så ting var vanskelig og jeg ble aldri hørt.

 

Da eg var atten traff jeg min samboer, han selv var selvskader i tenårene, når vi fant hverandre så fant vi også styrke. Sammen ble vi sterke. Vi flyttet sammen etterhvert og la planer for framtiden. Plutselig ut av det blå fikk jeg et tilbakefall, blackouts, og jeg var på 'ville veier' i tankegangen min. Min samboer var den som sjekket kroppen min, renset sår og lappet sammen. Han var den som holdt meg oppe når jeg kolapset i stri gråt. Han var min klippe etter utallige innleggelse og nye forsøk på selvmord.

 

Nå, er jeg gravid og vi venter vårt første barn, og fra den dagen testen viste positiv har jeg ikke hatt en eneste tanke om selvskadingen eller selvmordsforsøk. Jeg har selvsagt tett oppfølging med behandler og dette er noe vi snakket om mye. Kurert vil jeg ikke si at jeg er, men jeg har ikke krefter nok i kroppen til å gjøre noe slikt med meg selv når jeg har et vidunder i magen. Og med diagnosene jeg har fått, så er det mange av dem som har kommet godt ut av det å bli mor, det å få ansvaret over noen andre, de har kommet vekk fra selvskadingen og fokuserer lettere på det positive. Så jeg håper og tror jeg er en av de heldige.

 

Selvsagt ser både familie og venner arrene mine, fremmede mennesker ser dem og. Men har ikke følt jeg har fått noen 'blikk' av den ubehagelige sorten. Selvsagt har både den nye fastlegen og jordmoren sett litt mørkt på meg, men etter at de fikk informasjonen de trengte er de faktisk forståelsesfulle. Og hva som skjer på føden er faktisk ikke bekymret over, om de ser arrene eller ikke det får så være. Det er noe som har skjedd, arrene mine er en del av meg og min historie, og det er nettop det de har blitt, historie, forstid.

 

Fikk Bipolar lidelse Type 2 diagnose som syttenåring, Bordeline som tjueåring. Utenom disse sliter jeg kraftig med angst og andre underliggende ting.

 

Men den dag i dag, er jeg faktisk lykkelig. Jeg har en mann som virkelig har vært der for meg gjennom godt og vondt, vi har det jeg vil kalle et perfekt hjem, meg på bedringens vei, og vårt første barn som vi snart har i armene våre. Akkuratt nå, så har jeg det ganske bra. Men ja, jeg er veldig redd for tilbakefall.

[<3 duracellkanin <3]

jeg har også drevet med selvskading i mange år. har skikkelig stygge armer som følge av dette.. har vel sydd over 350 sting tilsammen tror jeg.. jeg har også utallige alvorlige selvmordsforsøk bak meg.. jeg har også en borderline diagnose..

men når det er sagt så vil jeg også henge meg på de her som sier at det å ta seg av noen andre å det å ha ansvar for noe er den beste medisinen!! fra jeg var 15 og frem til jeg ble gravid (da var jeg 23) har jeg mer eller mindre vært innlagt i psykiatrien hele tiden. både frivillig og på tvang.. men da jeg ble gravid snudde ALT! selv om jeg fra dag en i svangerskapet også visste at jeg ville bli alenemor. heldigvis var jeg allerede på bedringens vei da jeg ble gravid. hadde jeg ikke vært det så hadde jeg nok ikke klart det..

men jeg har hatt god støtte fra hjelpeapparat og andre

jeg var faktisk bare innom sykehuset 4 ganger under graviditeten og det var dordi jeg ba om det selv FøR jeg evt ble så ustabil at jeg kom til å skade meg.

 

nå har jeg ikke skadet meg siden mai 2010! er så stolt!!

 

jeg sjuler heller ikke arrene mine noe serlig.. jeg sjulte det den tiden jeg drev med det.. for jeg ville aldri vist frem ferske sår... det sender feil signaler.. men de gamle arrene vil jo aldri forsvinne og jeg kan jo ikke pakke meg inn resten av livet

jeg har arr både på armene leggene lårene og litt i ansiktet. men det synes ikke hvis man ikke vet det eller ser godt etter.. takk og pris for at huden gror godt akkurat der!!! fatter ikke at jeg kunne være så dum å kutte meg der!!

men men.. gjort er gjort og elg er ikke reinsdyr

 

jeg får faktisk ikke så mange blikk.. tror jeg da ikke som jeg legger merke til i allefall men det hender jo at noen komenterer det.. det er mest sånn "huff stakkars deg" kommentarer.. men etter min mening så er det nesten det værste komentarene

 

jeg vil i allefall til syvende og sist råde deg til å finne noen å snakke med som du kan stole på. og helst ikke venner! for de kan lett bli "oppbrukt" hvis du skjønner hva jeg mener. de vil gjerne hjelpe deg og alt sånn. men til slutt så kan det bli for mye for dem og da blir gjerne resultatet at du støter lenger unna deg.. og det er det siste du trenger!

hvis du får en terapaut av noe slag og du etter noen samtaler føler at du ikke får noen kjemi med vedkommende så SI I FRA om det!! da kanskje du får en annen!! kjemien har ALT å si for om man klarer å åpne seg og faktisk fortelle det man føler!

 

masse lykke til!!! og husk! vært stolt av deg selv for hver eneste dag/uke/måned du går uten selvskading

 

klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg har vært redd for synlige arr, så jeg har kun skadet meg der det ikke synes til vanlig, og har ingen dype arr. Men det har vært når jeg har hatt så mye sinne i meg at jeg ikke har visst hva annet jeg skulle gjøre, helt spontant (men likevel i tankene at jeg ikke ville ha synlige arr, for det værste for meg er om noen hadde oppdaget det), og det hjalp fra å gå fra sinne til bare sorg.

 

Tror nok folk tenker over arr, spesielt hvis ikke de er veldig gamle.

[Anonym bruker]

Å herregud! Takk for at dere deler av dere selv sÅ mye til meg!

Tross alt godt Å høre om andre med samme problematikk.

Jeg vet jo at det finnes mange, men ikke alltid man liksom kommer i kontakt med dem da.

Jeg gÅr i DBT. Begynte for ikke sÅ lenge siden. Har tro pÅ det, men er knalltøft. Føler at jeg ikke fÅr det til eller hva jeg skal si, ennÅ. Men det tar vel tid.

Jeg har heldigvis ingen alvorlige selvmordsforsøk i bagasjen. Aldri hatt "mot nok" (misforstÅ meg rett). Jeg har bare plaget meg selv pÅ alskens mÅter -kuttet meg, sultet meg, hatt massevis med sexpartnere, rus osv.

NÅ lever jeg ganske stabilt da, med to barn, samboer og hus. Men inni meg føles det likevel ikke stabilt. Skadet meg senest for 1,5 uke siden...

For meg forandret det ingenting Å fÅ barn faktisk.

Jeg er glad i barna mine, men det Å bli mamma førte jo liksom med seg masse ansvar, slitsomme dager, testing av tÅlmodigheten som jeg ikke har for mye av, mindre søvn og liten tid til meg selv. AltsÅ, pÅ mange mÅter er det positivt, jeg kan ikke bare snu meg rundt igjen i sengen pÅ morgenen og sovne igjen, jeg kan ikke bare droppe Å lage mat. Men det er en helvetes stor oppgave Å være forelder, og jeg føler ærlig talt ikke at jeg takler det sÅ godt. Føler meg som en sint, sur og streng mamma, fordi jeg ofte er sÅ sliten og har nok med meg selv, sÅ da orker jeg ikke sÅ mye med barna. Og det synes jeg er sÅ synd! Er jo ikke en slik mamma jeg vil være... HÅper inderlig behandlingen kan hjelpe meg ogsÅ der.

 

Jeg har god støtte i min samboer og ogsÅ mamma, men jeg føler meg likevel ofte sÅ helt alene i verden. Uansett hvor mange folk jeg omgir meg med, sÅ er jeg til syvende og sist alene.

Jeg slipper ingen venner særlig langt inn, lar ingen hjelpe meg. Vender meg aldri til noen andre enn min samboer nÅr det blir tøft.

Jeg har det vel som du hadde det duracellkaninen, at jeg ikke viser ferske sÅr (vil ikke ha medlidenhet, vil ikke skremme), men nÅr arrene er relativt gamle, viser jeg det fram ved Å gÅ i kortermet uten Å nøle. Pratet ikke om det hvis ingen spør, men skjuler det heller ikke.

 

Igjen, takk for svar.

Det varmer.

HI

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye kjennskap til borderline, så det uttaler jeg meg ikke om, men så lenge du får hjelp, så er du vel på rett vei..

 

Hva folk tenker? Mine arr er ikke mange. Tror jeg har 5-6 på ene armen som virkelig vises, de andre er bleknet.

Jeg tror nok du vil få skråblikk. Folk dømmer for så mangt, så hvorfor ikke for dette...?

 

Jo du har rett. Folk dømmer en for det meste som skiller seg fra "normen".

Jeg har fått veldig mange blikk opp igjennom, men ikke så godt å si hva som ligger i ett blikk. Har jo fått mange kommentarer også, av alle slag. Så litt tykkhudet blir man når man velger å ikke skjule det.

Men aldri noen som har sagt noe i forhold til at jeg har barn.

Har lest både her og andre steder at enkelte mener selvskading bare er noe umodent tull man driver med i tenårene, for å få oppmerksomhet. Håper ikke det er mange som ser det sånn, men det får en jo til å lure...

 

Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) er en diagnose som er utrolig tung å leve med. Både for oss selv og for de rundt oss. Ustabilitet, tomhetsfølese, dårlig selvbilde, impulsivitet og store og raske svingninger mellom å føle seg oppe og nede er noe av det som kjennetegner en borderliner. Og veldig mye og sterke følelser. Vi er litt hudløse kan du vel si...

 

Jeg tror faktisk veldig mange tror selvskading er noe umodent tull man driver med i tenårene!! Dersom de ikke har vært borti det selv, og kjent på kroppen at det var ikke for å få oppmerksomhet, det var helt andre grunner til det, så har de heller ikke forutsetning for å forstå. Da er det lett å dømme! Desverre...

 

Jeg tror jo du må satse på å slutte med dette. Få hjelp til å finne andre metoder å få ut sinne, frustrasjon, angst, smerte osv...

Selv om jeg har opplevd dette selv som ungdom, så tror jeg kanskje at jeg ville sett skrått på en voksen dame med barn og kuttskader. Når arrene dine blekner, så blir situsjonen en helt annen..

 

#3 og #5

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hvordan det hadde vært om jeg fortsatt slet med selvskadingen da jeg fikk barn kan jeg jo ikke vite, da det ikke var slik. Jeg er glad det verste var over da jeg ble gravid, kan ikke forestille meg hvordan det hadde blitt om jeg hadde hatt så store problemer når jeg skulle ta meg av ungene i tillegg.

 

Som selvskader skal du ikke skjems, de som ser ned på deg pga det, de aner ikke hva du har vært gjennom som utfører slik smerte mot deg selv, så dems meninger spiller null rolle!

 

Er jo ikke slik at mødre som selvskader, eller har selvskadet anonserer det til alt og alle, da blir vi jo vanskelige å finne, helt klart.

 

I dag er jeg 23, blir 24 om litt over en mnd, og synes fortsatt det er beintøft å måtte stå imot triggeret til selvskadingen, har fortsatt tendenser ved å truge meg selv til å kaste opp, klorer på meg sår, og biter sår i skinnene mine, dette uten å tenke over det engang, det er en vanesak, det å bære på fysisk smerte. Verst er det da jeg og samboeren er i dårlige perioder, når vi mistet tvillingene våre opplevde vi noen runder hvor samboeren satt og tviholdt meg på badet, for å holde meg fra å selvskade meg, og andre krangler/problemer i forholdet trigger også, tror det har med at han er den første jeg er sammen med som faktsik behandler meg med noenlunde respekt (har en runde med mentalt utroskap fra hans side bak oss, men likevel)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye kjennskap til borderline, så det uttaler jeg meg ikke om, men så lenge du får hjelp, så er du vel på rett vei.. Hva folk tenker? Mine arr er ikke mange. Tror jeg har 5-6 på ene armen som virkelig vises, de andre er bleknet. Jeg tror nok du vil få skråblikk. Folk dømmer for så mangt, så hvorfor ikke for dette...?

Jo du har rett. Folk dømmer en for det meste som skiller seg fra "normen". Jeg har fått veldig mange blikk opp igjennom, men ikke så godt å si hva som ligger i ett blikk. Har jo fått mange kommentarer også, av alle slag. Så litt tykkhudet blir man når man velger å ikke skjule det. Men aldri noen som har sagt noe i forhold til at jeg har barn. Har lest både her og andre steder at enkelte mener selvskading bare er noe umodent tull man driver med i tenårene, for å få oppmerksomhet. Håper ikke det er mange som ser det sånn, men det får en jo til å lure... Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) er en diagnose som er utrolig tung å leve med. Både for oss selv og for de rundt oss. Ustabilitet, tomhetsfølese, dårlig selvbilde, impulsivitet og store og raske svingninger mellom å føle seg oppe og nede er noe av det som kjennetegner en borderliner. Og veldig mye og sterke følelser. Vi er litt hudløse kan du vel si...

Jeg tror faktisk veldig mange tror selvskading er noe umodent tull man driver med i tenårene!! Dersom de ikke har vært borti det selv, og kjent på kroppen at det var ikke for å få oppmerksomhet, det var helt andre grunner til det, så har de heller ikke forutsetning for å forstå. Da er det lett å dømme! Desverre... Jeg tror jo du må satse på å slutte med dette. Få hjelp til å finne andre metoder å få ut sinne, frustrasjon, angst, smerte osv... Selv om jeg har opplevd dette selv som ungdom, så tror jeg kanskje at jeg ville sett skrått på en voksen dame med barn og kuttskader. Når arrene dine blekner, så blir situsjonen en helt annen.. #3 og #5

 

Hvorfor ville du sett skrått på meg?

Det er vel det jeg er ute etter...

For som du sier, det er jo ikke noe tenårstull. Det er alvorlige problemer vi sliter med.

[Anonym bruker]

Hvordan det hadde vært om jeg fortsatt slet med selvskadingen da jeg fikk barn kan jeg jo ikke vite, da det ikke var slik. Jeg er glad det verste var over da jeg ble gravid, kan ikke forestille meg hvordan det hadde blitt om jeg hadde hatt så store problemer når jeg skulle ta meg av ungene i tillegg.

 

Som selvskader skal du ikke skjems, de som ser ned på deg pga det, de aner ikke hva du har vært gjennom som utfører slik smerte mot deg selv, så dems meninger spiller null rolle!

 

Er jo ikke slik at mødre som selvskader, eller har selvskadet anonserer det til alt og alle, da blir vi jo vanskelige å finne, helt klart.

 

I dag er jeg 23, blir 24 om litt over en mnd, og synes fortsatt det er beintøft å måtte stå imot triggeret til selvskadingen, har fortsatt tendenser ved å truge meg selv til å kaste opp, klorer på meg sår, og biter sår i skinnene mine, dette uten å tenke over det engang, det er en vanesak, det å bære på fysisk smerte. Verst er det da jeg og samboeren er i dårlige perioder, når vi mistet tvillingene våre opplevde vi noen runder hvor samboeren satt og tviholdt meg på badet, for å holde meg fra å selvskade meg, og andre krangler/problemer i forholdet trigger også, tror det har med at han er den første jeg er sammen med som faktsik behandler meg med noenlunde respekt (har en runde med mentalt utroskap fra hans side bak oss, men likevel)

 

 

Nei det er jo umulig å vite.

Jeg må jo si at jeg har roet meg mye ned, sammenlignet med for noen år siden (før jeg fikk barn). Jeg er nok enda mer bevisst mine problemer nå og ønsker å takle ting på en bra måte.

Jeg vet også mer om hva slags hjelp som finnes -og hva som absolutt ikke finnes.

 

Oj kan tenke meg at det å miste barn utløste sterke reaksjoner og at gamle mønster kom fram igjen. Som du sier, man er så vant til å være selvdestruktiv at man gjør ting uten i det hele tatt å tenke på det.

 

Jeg er 28 år nå, og ønsker ikke annet enn å få kontroll over følelsene mine og da også selvskadingen. For jeg orker ikke leve dette livet lengre. Det bare suger kraft ut av meg, i stedet for å gi.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det lurer jeg også på, hvorfor ville du sett skrått på noen som selvskader, om du selv har vært der? Du av alle bør vel ikke være dømmende da.

Om man er barnløs eller har flere barn, så sliter man jo like sterkt om man er selvskader, og det er ikke bare å sette på seg et smil og si "nå er det nok, selvskadingen er det stopp på fra og med nå"

 

Man må få bukt med tanker og følelser, før man kan ta opp kampen med selvskadingen.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

 

Nei det er jo umulig å vite.

Jeg må jo si at jeg har roet meg mye ned, sammenlignet med for noen år siden (før jeg fikk barn). Jeg er nok enda mer bevisst mine problemer nå og ønsker å takle ting på en bra måte.

Jeg vet også mer om hva slags hjelp som finnes -og hva som absolutt ikke finnes.

 

Oj kan tenke meg at det å miste barn utløste sterke reaksjoner og at gamle mønster kom fram igjen. Som du sier, man er så vant til å være selvdestruktiv at man gjør ting uten i det hele tatt å tenke på det.

 

Jeg er 28 år nå, og ønsker ikke annet enn å få kontroll over følelsene mine og da også selvskadingen. For jeg orker ikke leve dette livet lengre. Det bare suger kraft ut av meg, i stedet for å gi.

 

Der har du jo en motivasjon å klamre deg til, du innser du er lei av dette! Det er jo først når man ikke orker det lenger, når man innser at problemet må hanskes med, at det er tid for å ta opp kampen

ønsker deg hvertfall all lykke til! Dette skal du klare vet du, om frustrasjon tar over, så tillat deg selv å hyle høyt <3 Du vil se det gjør ubeskrivelig godt, og det gir et utløp. Her har jeg fortsatt dager hvor jeg finner meg med ansiktet begravet i en pute og hyler det jeg klarer

[marier]

dette er alvorlige problemer ja, men det er faktisk bare å slutte!

på samme måte som en med agorafobi må ut av huset for å handle eller ta bussen, en med anoreksi blir nødt til å spise. osvosv. vi har alle våre ting å sti med.

 

det er ikke farlig å ha det vondt inni seg, ja det er vondt, men ikke farlig! hvis livet er så vondt at man ikke makter det, har man faktisk det valget å ende det. velger mann å leve, er smerte en del av det, og man kan velge hvordan man vil se på verden å leve livet sitt.

 

uansett medisinering, eller terapi, er det ingen andre enn deg selv som kan skape varige endringer i DITT LIV, bare ditt dyrebare liv; så lev det!

[Anonym bruker]

dette er alvorlige problemer ja, men det er faktisk bare å slutte!

på samme måte som en med agorafobi må ut av huset for å handle eller ta bussen, en med anoreksi blir nødt til å spise. osvosv. vi har alle våre ting å sti med.

 

det er ikke farlig å ha det vondt inni seg, ja det er vondt, men ikke farlig! hvis livet er så vondt at man ikke makter det, har man faktisk det valget å ende det. velger mann å leve, er smerte en del av det, og man kan velge hvordan man vil se på verden å leve livet sitt.

 

uansett medisinering, eller terapi, er det ingen andre enn deg selv som kan skape varige endringer i DITT LIV, bare ditt dyrebare liv; så lev det!

 

 

Nei det er ikke bare å slutte med det!

Når man ikke har noe å erstatte det med, er det ikke bare å slutte.

En bedre sammenligning er i såfall at selv om man bare har usunn søppelmat å spise, kan du ikke slutte å spise det selv om det er dårlig for deg, hvis du ikke har noe annen mat å erstatte det med. Du begynner ikke å gå naken, for at klærne dine er ødelagte og hullete, om du ikke har noe annet å ta på deg.

Det er vel det jeg har begynt å lære med i terapien, at man må finne gode alternativ. Men også at man må lære å stå ut når det er vanskelig. Men dette er ikke noe alle bare kan lære av seg selv.

Det er lett å si at psykisk smerte ikke er farlig. Alle vet vel at det ikke er det. Men når det føles som om du skal dø, og du egentlig bare ønsker å dø for at du ikke holder ut og ikke ser noen lysning, da er det ikke bare å tenke at alle har sine problemer og smerte er en del av livet.

Jo smerter er en del av livet -spørsmålet er hvor mye smerte skal man tåle? Det er en av de vanskelige tingene med min disagnose, at det du opplever som litt trist og leit, kan knekke meg helt og få meg til å tenke at alt er håpløst. Når du blir sint, holder jeg på å sprekke som en lemmen. Der du ser så lysglimt, gråsoner og nyanser, ser jeg bare svart eller hvitt. Når du blir glad, blir jeg lykkelig.

Så hvordan kan du framstille det som så enkelt som du gjør?

Mener du virkelig at man skal ta livet av seg, om man ikke greier å akseptere ett liv i smertehelvete og berg- og dalbane?

Jeg har kanskje ikke samme forutsetninger som deg.

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke sånn at man enten er lykkelig optimist, eller tar livet av seg.

Det kan finnes mellomtilstander der man mistrives, eller kanskje bare "eksisterer" i påvente av noe bedre.

[Anonym bruker]

Jeg var selvskader fra jeg var 12-23 år. Og å få barn har vært min største motivasjon til å la vær med det tullet. Hvis noe skjer nå som jeg blir sint for, lei meg for osv.. så sier jeg i fra med en gang! I stedet for å gå å kutte meg som jeg gjorde før. i begynnelsen når jeg lærte meg å si i fra, hadde jeg fortsatt lyst å skade meg, men det var kun fordi jeg fortsatt var avhengig av det adrenalinet jeg fikk av å skade meg.. gammel vane vond og vende.. Men det er bare å bestemme seg for det, det er tøft, men når tanken kommer om selskading STOPP opp og gi deg et par min på å puste med magen og tenke litt. Jeg dømmer ingen som har vært selvskadere, men jeg må si jeg misliker at man fortsatt gjør det med barn i hus. Hvis mitt barn hadde gjort noe sånt "fordi mamma gjør det" hadde jeg aldri kunne tilgitt meg selv. Og hvorfor i all verden skal du/dere/vi skade oss pga hva andre sier eller gjør? Jeg husker jeg ble sint, for det var ofte ting moren min sa og gjorde som provoserte meg så mye at jeg heller kutta meg enn å si henne i mot.. Nei, ta opp kampen mot deg selv og slutt med skadingen. Gå ut å skrik så høyt du kan, kjøp deg en boksepute og slå løs på den.. åpne munnen og sett ord på det lykke til

[Gjest <3Barn&Engler<3]

For alle er det ikke bare å stoppe, viten om at vi har skadet oss selv kommer først ETTER skaden er påført, hjernen kobler rett og slett ut, og man blir da LIVREDD seg selv. Har funnet meg selv flere ganger i full panikkangst, for alt jeg ser er skader som er nye, som jeg ikke kan huske er påført engang.

 

Jeg har så og si stoppet opp, har mindre tilbakeannfall til tider.. men det er alt. Det tok meg 3 år i terapi, hvor jeg gikk i terapi minst en gang pr uke, men jeg kom meg gjennom det.

Endret 6. mai 2012 av <3Barn&Engler<3

[Anonym bruker]

For alle er det ikke bare å stoppe, viten om at vi har skadet oss selv kommer først ETTER skaden er påført, hjernen kobler rett og slett ut, og man blir da LIVREDD seg selv. Har funnet meg selv flere ganger i full panikkangst, for alt jeg ser er skader som er nye, som jeg ikke kan huske er påført engang.

 

Jeg har så og si stoppet opp, har mindre tilbakeannfall til tider.. men det er alt. Det tok meg 3 år i terapi, hvor jeg gikk i terapi minst en gang pr uke, men jeg kom meg gjennom det.

 

da tenker jeg at det er så alvorlig at innleggelse høres ut som er løsning. om man får "blackout" og skader seg med barn i hus, begynner det virkelig å bli farlig og skremmende. ja jeg vet det er tøft, har vært der selv. men jeg har aldri kuttet meg etter at jeg ble mor. jeg sykmlendte meg fra jobben og gikk i intensiv terapi i nesten 1 år for å bli kvitt selvkadingen. terapeuten fjernet også alt jeg hadde av redskaper jeg brukte..

[Gjest <3Barn&Engler<3]

For alle er det ikke bare å stoppe, viten om at vi har skadet oss selv kommer først ETTER skaden er påført, hjernen kobler rett og slett ut, og man blir da LIVREDD seg selv. Har funnet meg selv flere ganger i full panikkangst, for alt jeg ser er skader som er nye, som jeg ikke kan huske er påført engang.

 

Jeg har så og si stoppet opp, har mindre tilbakeannfall til tider.. men det er alt. Det tok meg 3 år i terapi, hvor jeg gikk i terapi minst en gang pr uke, men jeg kom meg gjennom det.

 

da tenker jeg at det er så alvorlig at innleggelse høres ut som er løsning. om man får "blackout" og skader seg med barn i hus, begynner det virkelig å bli farlig og skremmende. ja jeg vet det er tøft, har vært der selv. men jeg har aldri kuttet meg etter at jeg ble mor. jeg sykmlendte meg fra jobben og gikk i intensiv terapi i nesten 1 år for å bli kvitt selvkadingen. terapeuten fjernet også alt jeg hadde av redskaper jeg brukte..

 

Så har ikke dette hent med barn i hus da, nå leser du ting som ikke står.