Skummelt!

[solhilsen]

Samboeren min og jeg har nå bestemt oss for å snart begynne å prøve å få barn. Kanskje gjør vi det i sommer. Vi har vært sammen i mange år, han er en super mann, begge er over 30 (vi er 32 og 35 år) osv osv.

 

Likevel føles dette som veldig skummelt. Det å prøve å få barn er jo et enormt stort skritt, som (hvis vi får det til) vil endre livene våre for alltid. Vi vil miste friheten, bli knyttet til et nytt menneske etc.

 

Er det flere som har det slik? Lurer på om de fleste kaster seg inn i graviditets-prøving uten frykt og bekymringer..?

 

Håper jeg ikke er den eneste som synes dette er ganske skummelt (men også spennende). Aner liksom ikke hva vi går til.

[ast91]

Her har jeg akkurat selv kastet pillen. Følte selv det var på tide at jenta mi på 3 år fikk seg en bror eller søster.

Har mast en stund på samboer om vi ikke skulle hive oss i prøvinga. Men da han endelig gikk med på det, må jeg si at jeg ble litt nervøs og om vi kanskje skulle vente litt til.

Men nå som de er kastet, og jeg bare venter på at mensen skal gi seg, kan jeg nesten ikke vente med å bli gravid.

[nerdybirdy]

føler akkurat som du! skal begynne prøvingen snart, og det er skrekkblandet fryd!!!!! Har en fra før, men han er så stor og da var jeg så ung at jeg ikke tenkte over "det skumle" i det hele tatt, og tok ting som de kom.... Nå som jeg har passert 30 er det akkurat som om det er mye vanskligere (?)

 

Føler det er vanskelig å snakke med venner om det før jeg er blitt gravid, ikke så mange av dem som er der jeg er akkurat nå. Det er så deilig å "være" her inne å kunne "prate" litt med andre som har oppsøkt en kanal for barne/gravide snakk

[Tussivenn]

Samboeren min og jeg har nå bestemt oss for å snart begynne å prøve å få barn. Kanskje gjør vi det i sommer. Vi har vært sammen i mange år, han er en super mann, begge er over 30 (vi er 32 og 35 år) osv osv.

 

Likevel føles dette som veldig skummelt. Det å prøve å få barn er jo et enormt stort skritt, som (hvis vi får det til) vil endre livene våre for alltid. Vi vil miste friheten, bli knyttet til et nytt menneske etc.

 

Er det flere som har det slik? Lurer på om de fleste kaster seg inn i graviditets-prøving uten frykt og bekymringer..?

 

Håper jeg ikke er den eneste som synes dette er ganske skummelt (men også spennende). Aner liksom ikke hva vi går til.

Jeg har det på akkurat samme måte! Vi har egentlig bestemt oss for å prøve nå fra starten av mai, og plutselig ble alt så virkelig. Og det føles litt som å dingle utfor en fjellvegg..

Både jeg og samboeren min er veldig teoretikere og har ingen problemer med å diskutere det økonomiske og praktiske som må gjøres, og å lese oss opp på hva man bør tenke på før man prøver. (Folfat, tannlegetime, legesjekk osv.) Vi er begge personer som tenker nøye gjennom alt før vi utfører en handling, på godt og vondt! 

 

Hvordan gikk det med deg solhilsen? Du postet jo denne posten i 2012, og det ville vært interessant og spennende å høre dine eller en av de andre som har kommentert sine tanker nå flere år etter.

 

Jeg er så glad i jobben min, i tillegg driver jeg firma på fritiden i liten skala. Akkurat nå studerer jeg 60 % også, men er ferdig i sommer. Tanken på å være borte fra jobben over en lengre periode virker skummelt også, i tillegg ønsker jeg egentlig å være lengst mulig hjemme hvis vi får barn. Dras litt i flere retninger. Også er det skummelt å tenke på hvordan kroppen skal forandres og bekymringen for at jeg skal bli liggende superdårlig hele svangerskapet, noe som har skjedd med flere familiemedlemmer.

 

Skal vi bare kaste oss ut i det med skrekk og forventning?

Endret 30. april 2015 av Tussivenn

[Anonym bruker]

Jeg føler det på samme måte, og vi har nå vært prøvere i tre år. Jeg liker livet mitt slik det er, har mange interesser utenom barn og liker jobber min. Er ikke bare at livet forandres drastisk, men også frykten for alt som kan gå galt, f eks hva om barnet blir født med misdannelser eller sykdommer, hva om det får kreft som barn, hva om det dør i en bilulykke senere, osv.

 

Det er mange ganger jeg har tenkt for meg selv at jeg har da ikke lyst på barn, egentlig. Men så ser jeg andre sine barn, og tenker at jeg har ikke lyst til å være uten barn heller.

 

Mannen har mer lyst på barn enn det jeg har. Vet ikke om jeg hadde valgt å få barn hvis det bare var meg.

Anonymous poster hash: 669f2...eca